Jeg elsker fortsatt eks-mannen min

[AnonymBruker]

For 2år siden gikk jeg ifra mannen min...vi hadde da vært samme i 10år. Han er verdens snilleste mann, men vi sluttet være nære, prate, le, sex eller kose sammen. Jeg trodde ikke han brydde seg om meg i det hele tatt. Gang på gang prøvde jeg prate med han...foreslå terapi...men det var som å prate til en vegg... Jeg falt for en annen...og gikk...eks-mannen falt helt sammen og helt helt frem til nå sagt han elsker meg og vil vi skal prøve igjen. Selv om jeg gikk etter få mnd med «han andre» klarer jeg ikke gå tilbake, klarer ikke gi oss en sjanse. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg vet innerst inne at det jeg gjorde er utilgivelig...og jeg har for alltid ødelagt tryggheten, tillitien og det gode som var med min x og meg. Jeg elsker han ennå...men han vet ikke det..

Stort sett går dagene greit selv om jeg tenker på han hver time, men noen dager hver mnd får jeg et helt vanvittig savn og blir ekstremt deprimert. Jobber, og så gråter jeg frem til neste arbeidsdag... Jeg vet jeg aldri igjen vil oppleve en slik kjærlighet. 

Mer det vanlig å savne en man ikke har sett på 2år? Jeg blir gal av å ha det som nå... Og jeg trenger ikke kritikk for hva jeg gjorde, jeg er allerede min største fiende der.

Anonymkode: b5abc...430

[Rumle]

Jeg synes du skal fortelle ham alt og gi ham sjansen til å avgjøre hva han vil. 

[IchLiebeDichOder?]

Om du vil ha trygghet, gå tilbake... om du vil leve, gå fremover (å gråte er også å leve) 

 

å leve er å dø

[AnonymBruker]

Hvis du har lyst til å prøve igjen, kan du spørre. 

Ingen garanti for at han vil gi dere en sjanse, men hva har du å tape? 

Anonymkode: 7864b...b88

[AnonymBruker]

Ja...jeg har egentlig ingenting å tape... «vi skulle jo bli gamle sammen» sa han...og det er ingenting jeg heller vil enn det...

Anonymkode: b5abc...430

[SoWhat?]

Snakk med ham. Noe så meningsløst at to som elsker hverandre skal gå rundt sånn. Du har gjort feil. Det er ikke utilgivelig. Han gjorde også feil. Dere har nok tenkt og lært begge to, så hva med å snakke ordentlig sammen? 

[AnonGuy]

Du lever bare en gang, du har bare et liv. Du dør og sjansen kommer ALDRI tilbake. Hva i helvete har du å tape?

 

GÅ OG SNAKK MED HAM!

[Gjest Juks]

Hvis du går tilbake vil du nok ikke få samme passive person igjen. Han, og du, har nok reflektert og lært mye på denne tiden. Vil tro at dere vil få et bedre forhold igjen, type nyforelsket. Eksen har nok tatt inn over seg seriøsiteten din, og vil ta den på alvor igjen. Jeg kan tenke meg at han angrer på mye og ønsker å forandre mye ved seg selv, hvis han får sjansen på nytt. 
Du vil ikke angre på å gi dette en ny sjanse. Det virker som om at han har "ventet" på deg imellomtiden. 
Gå for det! Lykke til  

[AnonymBruker]

Å for pokker! Send han en lenke til denne tråden her. Just do it, før du rekker å tenke mer på saken.

Anonymkode: 2bb7b...9ca

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Juks skrev:

Hvis du går tilbake vil du nok ikke få samme passive person igjen. Han, og du, har nok reflektert og lært mye på denne tiden. Vil tro at dere vil få et bedre forhold igjen, type nyforelsket. Eksen har nok tatt inn over seg seriøsiteten din, og vil ta den på alvor igjen. Jeg kan tenke meg at han angrer på mye og ønsker å forandre mye ved seg selv, hvis han får sjansen på nytt. 
Du vil ikke angre på å gi dette en ny sjanse. Det virker som om at han har "ventet" på deg imellomtiden. 
Gå for det! Lykke til  

Vi har nok begge reflektert og tenkt mye. Jeg har hele veien tatt på meg all skyld, men han har etter stormen ga seg sagt at han angrer på mye og vet han stengte meg helt ute lenge lenge. Og ja, han har ventet...sier ennå jeg er den ene for han. 

Jeg skrev dette innlegget for å få erfaringer fra andre på hvordan komme meg videre...men kanskje er svaret at jeg må være ærlig med han på at jeg fortsatt elsker han og...om han vil vet jeg ikke...men kanskje er det vært å prøve...så får han avgjøre...

Anonymkode: b5abc...430

[IchLiebeDichOder?]

10 minutter siden, Juks skrev:

Hvis du går tilbake vil du nok ikke få samme passive person igjen. Han, og du, har nok reflektert og lært mye på denne tiden. Vil tro at dere vil få et bedre forhold igjen, type nyforelsket. Eksen har nok tatt inn over seg seriøsiteten din, og vil ta den på alvor igjen. Jeg kan tenke meg at han angrer på mye og ønsker å forandre mye ved seg selv, hvis han får sjansen på nytt. 
Du vil ikke angre på å gi dette en ny sjanse. Det virker som om at han har "ventet" på deg imellomtiden. 
Gå for det! Lykke til  

Nei min bror, dette er ikke tilfelle. Du glemmer helt hva mannen i hennes liv føler. Hva tror du om han? Han er meningsløs hva? Beklager å måtte si det, men du er et fjols. Un grand FJOLS! /litt fransk der. ..anyway.. håper TS gjør hva pusten sier. kanskje Den er redd?

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å for pokker! Send han en lenke til denne tråden her. Just do it, før du rekker å tenke mer på saken.

Anonymkode: 2bb7b...9ca

Ja...kanskje det...Vil ihvertfall vente til i morgen etter jobb...så ikke ødelegger noe for han jobbmessig.

Anonymkode: b5abc...430

[Gjest Sozo]

Du kommer deg videre om du spør han, enten du får ja eller nei. 

[Gjest Juks]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi har nok begge reflektert og tenkt mye. Jeg har hele veien tatt på meg all skyld, men han har etter stormen ga seg sagt at han angrer på mye og vet han stengte meg helt ute lenge lenge. Og ja, han har ventet...sier ennå jeg er den ene for han. 

Jeg skrev dette innlegget for å få erfaringer fra andre på hvordan komme meg videre...men kanskje er svaret at jeg må være ærlig med han på at jeg fortsatt elsker han og...om han vil vet jeg ikke...men kanskje er det vært å prøve...så får han avgjøre...

Anonymkode: b5abc...430

Ja se der, jeg tror du møter en bedre utgave av han hvis du går tilbake. Og kanskje en bedre utgave av deg selv også.  

Du elsker han, så hvorfor skal du kjempe for å gå videre, når du vet at ting kommer til å være forandret? Jeg ville tatt den samtalen med han og høre på hva han har å si. Gi det et forsøk til. Går det ikke, så gjør det ikke det. Da har du iallefall prøvd! Å gå resten av livet å angre på at du ikke prøvde er mye verre enn å prøve og mislykkes. Snakk med han, du har egentlig ingenting å tape. 

[AnonymBruker]

Si det til han! Tenk om du venter.. Så finner han seg etterhvert en annen.. Går videre.. Alt fordi du ikke sa noe. 

Han vet jo hva du har gjort, og siden han sier han fortsatt elsker deg, så mener han jo ikke det er utilgivelig! Du må nok bare tilgi deg selv.

Anonymkode: f799f...dce

[Hartroa]

Jeg er enig med de andre som sier at du bør ta kontakt med eksen og fortelle ham hva du føler. Tenk om dere får resten av livet sammen 🙂

Likevel vil jeg stille deg et kontrollspørsmål: Er du sikker på at du elsker han og at du ikke føler deg ensom og savner det å være familie?

Og hvis du er sikker på at det er kjærlighet som driver deg til han, så kjør på! Og husk. Alle kan gjøre feil. Du prøvde jo å få han med på en endring, men han ville ikke. Kanskje det var dette som måtte til for at det skal blir dere og at dere skal få det bra. Lykke til!

 

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For 2år siden gikk jeg ifra mannen min...vi hadde da vært samme i 10år. Han er verdens snilleste mann, men vi sluttet være nære, prate, le, sex eller kose sammen. Jeg trodde ikke han brydde seg om meg i det hele tatt. Gang på gang prøvde jeg prate med han...foreslå terapi...men det var som å prate til en vegg... Jeg falt for en annen...og gikk...eks-mannen falt helt sammen og helt helt frem til nå sagt han elsker meg og vil vi skal prøve igjen. Selv om jeg gikk etter få mnd med «han andre» klarer jeg ikke gå tilbake, klarer ikke gi oss en sjanse. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg vet innerst inne at det jeg gjorde er utilgivelig...og jeg har for alltid ødelagt tryggheten, tillitien og det gode som var med min x og meg. Jeg elsker han ennå...men han vet ikke det..

Stort sett går dagene greit selv om jeg tenker på han hver time, men noen dager hver mnd får jeg et helt vanvittig savn og blir ekstremt deprimert. Jobber, og så gråter jeg frem til neste arbeidsdag... Jeg vet jeg aldri igjen vil oppleve en slik kjærlighet. 

Mer det vanlig å savne en man ikke har sett på 2år? Jeg blir gal av å ha det som nå... Og jeg trenger ikke kritikk for hva jeg gjorde, jeg er allerede min største fiende der.

Anonymkode: b5abc...430

Kanskje ikke det du vil høre men..

Jeg var i samme situasjon som din mann. Dama var utro, det ble slutt og hun fant en ny noen uker etterpå (ikke han hun var utro med)

Jeg var knust, helt enkelt. Alt jeg ville var å bli hel igjen. Og jeg fikk henne tilbake etter 9 mnd. Alt burde være ok.

Men det ble det ikke. Hun ville ikke snakke om det, noe jeg måtte godta. Bare små drypp etter som tiden gikk. Etter noen år forsto jeg han hun hadde blitt dumpet. Jeg følte meg plutselig som sloppy seconds. Jeg var ydmyket og tråkket på. Men møtte ingen forståelse eller annerkjennelse for vondt jeg hadde hatt det. Hennes venninner visste alt. Jeg var idioten i eget forhold.

Hadde jeg visst hvor mye dette kom til å prege meg og ødelegge for oss hadde jeg lidd meg ferdig den gangen.

Ting ble ikke som før. Hun vil sikkert si at vi er sterkere enn før. Men det er ikke sant. Noen ble ødelagt og hun anerkjente ikke hvor mye. 

Hvis han er ferdig å sørge. La han bli ferdig og komme seg videre. Hvis dere skal prøve igjen er det han som blir sett på som ufrivillig hanrei. En cuckold uten ryggrad. Snakk åpent om ALT. Eller glem det, for begges skyld.

 

 

Anonymkode: 24151...8c0

[Hartroa]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje ikke det du vil høre men..

Jeg var i samme situasjon som din mann. Dama var utro, det ble slutt og hun fant en ny noen uker etterpå (ikke han hun var utro med)

Jeg var knust, helt enkelt. Alt jeg ville var å bli hel igjen. Og jeg fikk henne tilbake etter 9 mnd. Alt burde være ok.

Men det ble det ikke. Hun ville ikke snakke om det, noe jeg måtte godta. Bare små drypp etter som tiden gikk. Etter noen år forsto jeg han hun hadde blitt dumpet. Jeg følte meg plutselig som sloppy seconds. Jeg var ydmyket og tråkket på. Men møtte ingen forståelse eller annerkjennelse for vondt jeg hadde hatt det. Hennes venninner visste alt. Jeg var idioten i eget forhold.

Hadde jeg visst hvor mye dette kom til å prege meg og ødelegge for oss hadde jeg lidd meg ferdig den gangen.

Ting ble ikke som før. Hun vil sikkert si at vi er sterkere enn før. Men det er ikke sant. Noen ble ødelagt og hun anerkjente ikke hvor mye. 

Hvis han er ferdig å sørge. La han bli ferdig og komme seg videre. Hvis dere skal prøve igjen er det han som blir sett på som ufrivillig hanrei. En cuckold uten ryggrad. Snakk åpent om ALT. Eller glem det, for begges skyld.

 

 

Anonymkode: 24151...8c0

Trist høre din historie, men jeg opplever at TS sin historie er annerledes. Hun elsker han jo. Mannen må selvsagt vurdere om han også fortsatt vil satse.

Men en ting tror jeg du har rett i og det er viktigheten av å få snakket sammen om alt. Så trenger de å tilgi hverandre og starte med blanke ark. Hvis de velger å prøve på nytt, ville jeg nok anbefalt litt veiledning av en familieterapeut. 

[AnonymBruker]

Når du gjorde det slutt, må nesten DU ta kontakt. Hvis du elsker han og han kanskje elsker deg enda: hva venter du på?

Anonymkode: 6b411...4e0

[AnonymBruker]

Er ikke spesielt kristen, men denne satt seg i hodet på meg da jeg leste innlegget ditt:

Å leva, det er å elska
det beste di sjel fekk nå,
å leva det er i arbeid
mot rikare mål å trå.

Å leva, det er i livet
å finna det største verd;
å leva, det er å vinna
til sanning i all si ferd.

Å leva, det er å leggja
all urett og lygn i grav;
å leva, det er som havet
å spegla Guds himmel av.

 

Jeg ville vært ærlig med han. Si du skammer deg og forstår om han har mistet all sin tillit til deg. Men si også at du ikkr kan leve uten å ha prøvd alt du kan for deres begge skyld. Inrøm at du elsker han, vær ærlig om hvor høyt du savner han. Hva er det værste som kan skje? At du må leve fra han? Det gjør du allerede vel. Grip sjansen og ta styring over livet ditt. Er værre å angre på noe du ikke gjorde enn hva du har gjort. 

Vil legge til at jeg og mannen gikk fra hverandre etter 9 år, og savnet hverandre veldig. Seks år har gått, vi har barn og er gift og har det mye bedre i dag enn de 9 første årene.

Anonymkode: 3ee79...a13