Narkomane søsken og egne barn

[AnonymBruker]

Jeg er gravid og er veldig glad for det. Det eneste skåret i gleden er min narkomane søster. Alt i meg stritter imot at hun skal ha et forhold til barnet. I tillegg til at hun er uforutsigbar mtp når hun møter opp ruser og ikke, er hun også ekstremt manipulerende og bruker enhver anledning til å sette andre rundt seg opp mot hverandre.

Hun har ruset seg hele sitt voksne liv og er nå over 30. For tiden er hun inne i en god periode og har jobb. Foreldrene mine mener det må tolkes som et tegn på at hun har endret seg. Jeg tviler på at endringen er varig når hun ikke har vært i noen form for behandling. Foreldrene mine ønsker jo selvsagt å se det positive i situasjonen, jeg føler jeg har blitt skuffet så mange ganger at jeg må være realistisk. Alle sjanser jeg har gitt henne har hun misbrukt.

Jeg har ikke lyst til å fortelle om graviditeten. Jeg har heller ikke lyst til ar hun skal være en del av barnets liv. Jeg skjønner at jeg ikke kommer unna at hun møter barnet, men jeg vil begrense samværet til det som er absolutt påkrevd. Samtidig føler jeg at jeg er slem og at jeg bør gi henne en sjanse. 

Noen andre her med lignende erfaringer?

Anonymkode: 0d999...a9b

[AnonymBruker]

Min bror er narkoman, og går nå på subutex og har hatt noen smeller tidligere som varer i noen måneder. I tillegg har han vært voldelig mot våres far. 

Da vi fikk barn, sa var jeg veldig skeptisk til om jeg skulle invitere han i barnedåp eller ikke, endte opp med å gjøre det og det gikk bra. Jeg har ingen problemer med å invitere han i bursdagsselskap, eller møte han i høytider. Uten om det så har vi minimal kontakt, utenom en enkel telefonsamtale her og der, eller en snap i ny og ne.

Søstra di blir tanten til barnet ditt uansett, så å opprettholde et minimum av kontakt med henne, uansett hvor vanskelig det er, bør du absolutt våre åpen for. Er hun inne i en god periode nå, så hadde jeg nok vurdert sterkt å informert henne. Du bestemmer jo selv hvor ofte du vil ha henne på besøk, eller når hun skal få treffe barnet ditt. Ser du at det ikke går, så trapper du jo bare ned kontakten. 

Anonymkode: 56708...8ab

[ajarRun]

Å bestemme seg for å slutte er like effektivt som å gå i behandling. Men begge deler har elendige odds, egentlig.

[AnonymBruker]

En fin løsning er at du kan si at hun kan ha kontakt med barnet når hun har vært helt rusfri og deltatt i NA (anonyme narkomane) i minst 1 år. 

Anonymkode: 47d6f...cef

[AnonymBruker]

Min bror er narkoman. Jeg har to barn. Han treffer de i gode perioder, men de har ikke noe nært forhold. "Heldigvis" ønsker han ikke å være i nærheten av barna når han ruser seg/er i en dårlig periode. Høytider og noen bursdager/familiesammenkomster treffes han og barna (da er han alltid rusfri, ellers møter han ikke opp) og ellers besøker jeg han alltid uten barna da jeg aldri vet helt hva som møter meg. 

Jeg synes selvsagt det er kjempe trist, og jeg skulle ønske det var annerledes. Kanskje det blir bedre en dag, han er fremdeles ung (midten av 20-årene), men har dessverre ikke altfor høye forhåpninger.. 

Anonymkode: 2b7ac...e3f

[AnonymBruker]

Har en narkoman mor, som klarte å overholde ønske til barnevernet om å kun møte meg i gode perioder. Nå, som jeg har barn selv gjelder de samme reglene, og for oss akkurat nå betyr det at hun kun har sett mitt 5 år gamle barn en håndfull ganger. Hun bor heldigvis nesten 3 timer unna. Jeg måtte også sende henne hjem herfra når hun skulle være her en helg, siden hun romsterte i barskapet til samboeren og drakk seg dritings på den flasken med rom som han skulle spare til et rundt år (hun kunne tatt hvilken som helst annen liksom, for hans del da😂). Nå har hun vært rusfri en periode, men er psykisk ustabil og mangler sosiale antenner, så ser hun ikke mye pga. Det. Senskader kanskje? Hun virker som utviklingen stoppet når hun var 15 og begynte å ruse seg....

Anonymkode: 5cf0d...df8

[AnonymBruker]

At hun ikke har vært i behandling trenger ikke bety at hun ikke klarer å holde seg. Bare det at hun er i jobb er et stort pluss. Ikke minst vil det at familien kommer tilbake til henne nå når hun er rusfri være svært forebyggende for tilbakefall. Å ikke ha noe å fylle dagene med og å ikke ha et støttende nettverk er de største farene som er når man prøver å komme seg vekk fra rusen. 

At hun oppfører seg dårlig og er manipulerende, er dette noe som er en del av henne, eller er det ruspersonligheten hennes? Hvis det er sistnevnte så vil det komme mer og mer på avstand jo lenger hun er rusfri og har gode mennesker og rollemodeller i livet sitt. Hvis hun er slik av natur så er vel heller det et større problem enn at hun sliter med rus. For rusen kan hun lettere kvitte seg med enn sin grunnleggende personlighet. 

Tilbakefall er som oftest en del av prosessen i å bli rusfri. De færreste kommer seg på andre siden uten det. De færreste som ikke har en støttende og inkluderende familie klarer å holde seg. 

Noe å tenke på. 

Jeg er rusavhengig selv, som ikke har vært verken manipulerende eller dårlig mot familien min. Jeg har trekt meg helt vekk i mine dårlige perioder og de har aldri sett meg ruset. De har derimot bekymret meg mye og vært i et følelsesmessig limbo i forhold til meg, livet mitt, overdoser, politi etc. Så det har vært tøft for dem, men jeg har aldri drevet noe psykologisk spill, manipulert og lurt. Likevel er det en avstand mellom meg og min søster, som for øvrig var der før jeg begynte å ruse meg også, men det er veldig tungt å føle at hun bærer nag mot meg som egentlig bare har vært fryktelig syk og ikke klart å håndtere livet. Jeg har bare vært ute i rusen i tre år før jeg ble rusfri da, så det kan nok ikke sammenlignes med slik det er for deg, men rusmisbruket mitt var så alvorlig at jeg ble tvangsinnlagt i rusbehandling. Nå når jeg forsøker å fortsette å leve rusfritt så er det avgjørende at jeg har mennesker i livet mitt som støtter meg og viser meg at de tror på meg. Hvordan ellers skal jeg tro på meg selv? 

Hvis min søster hadde kuttet meg ut så hadde jeg blitt knust og faren for tilbakefall hadde vært stor. 

Anonymkode: 4072c...257

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er søtt at folk alltid skiller ruspersonlighet og vanlig personlighet. Ja, man blir en ekstrem versjon av seg selv når man er på kjøret, men min narkomane søster (som er i en god periode nå) er fremdeles veldig manipulerende i sine rusfrie perioder. 

Anonymkode: 87d3f...de7

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at det er søtt at folk alltid skiller ruspersonlighet og vanlig personlighet. Ja, man blir en ekstrem versjon av seg selv når man er på kjøret, men min narkomane søster (som er i en god periode nå) er fremdeles veldig manipulerende i sine rusfrie perioder. 

Anonymkode: 87d3f...de7

Da hadde hun vel det som personlighetstrekk fra før, eller har utviklet det av rusen, eller fordi man har bruk for det i rusmiljøet. 

Anonymkode: cb6bc...21e