Bonusmor med dårlig forhold til det ene barnet

[AnonymBruker]

Hei dere.

Her er både mødre og bonusmødre og mange andre med sterke meninger, så jeg prøver meg her, Jeg trenger råd i en sak som er vanskelig og vond for alle parter, så jeg håper noen har noen konstruktive refleksjoner å dele. 

For å unngå misforståelser for dem som orker å lese hele teksten er jeg ikke bonusmor, men mor. 

Min eksmann og jeg gikk fra hverandre mens vårt yngste barn var baby. Han har vært til stede i livet h*ns hele veien, og alltid hatt et godt forhold til h*n.

Han fikk samboer da barnet var litt over ett år og han/de har hatt samvær med yngste og vårt eldre barn annenhver helg og én dag i uken, pluss ferier.

Jeg har alltid likt samboeren hans godt fordi hun har virket veldig god og snill og begge barna er veldig glade i henne. Det er også tøft og modig å komme inn i bildet med så små barn. I tillegg har jeg sett at hun har vært god for min eks. Jeg har rett og slett satt ordentlig pris på at hun er i livene deres.

For noen dager siden fortalte min eks at samboeren har problemer med å «knytte seg til» vår yngste. Jeg vet yngste har hatt en tendens til å være avvisende ovenfor alle andre enn oss foreldre, og bedt dem «gå bort», ikke villet gi klemmer og foretrukket den forelderen som er tilstede. I tillegg er h*n snart 3 år, og har noen ganger noen lite sjarmerende trassepisoder som mange andre barn i samme alder. Jeg tenker at dette nok kan virke som dårlig oppførsel når man ikke kjenner h*n. Jeg tenker også at noe av dette kan ha sammenheng med at barnet ikke har sett pappaen sin like mye som andre fra h*n var baby, og at dette har gjort at h*n har blitt ekstra knyttet til primæromsorgspersonene sine, altså mor og far, fremfor andre? 

Her hjemme har dette blitt mye bedre det siste året, og h*n er glad, omgjengelig og åpen mot dem h*n kjenner, og nysgjerrig men kanskje litt mer stille med ukjente.

Min eks’ samboer har nå sagt at hun ikke vil ha noe å gjøre med vårt yngste barn, at h*n er ufordragelig og at hun synes det er kvalmt og ekkelt hvordan barnet klenger på pappaen sin. (Hun brukte ordrett disse ordene)

Hun vil gjerne fortsette å være sammen med eksen og det eldre barnet som hun har super kontakt med, men ikke være hjemme så lenge yngste er der.. Min eksmann sier at det da kommer til å bli slutt og at samboeren må ut, så heldigvis vet jeg at han setter barnet først. 

Det er bare det at mammahjertet mitt knuser. 

Både på vegne av yngste, som er glad i henne og absolutt ikke fortjener å være i nærheten av mennesker som ikke «kan fordra» h*n og eldste som forguder og har et kjempegodt forhold til henne. Jeg synes også det er forferdelig trist at det skal måtte bli brudd mellom eksen og samboeren. Hun virker egentlig som en hyggelig dame og jeg unner dem virkelig å ha det bra.

 

Jeg vet også at yngste barnet vårt er fantastisk, god, blid, morsom og full av kjærlighet, og fikk sjokk da jeg hørte dette. Jeg synes ikke h*n fortjener slike karakteristikker, og er selvfølgelig såret og sint. Men jeg kan objektivt sett forstå at det kan være vanskelig å komme inn som voksenperson og føle seg avvist av et barn. (Barnet er straks 3 år) - selv om jeg som mamma vet at det er de voksne som har ansvaret i relasjoner skjønner jeg at ikke alle tenker sånn. 

Min hovedprioritet er selvfølgelig barnet, og h*n skal absolutt ikke være i nærheten av noen som ser på/snakker slik om h*n. Jeg tenker også at det kan se ut som forholdet deres er over, hvilket kanskje er til det beste. Likevel skulle jeg så inderlig ønske at dette var noe som kunne repareres på et vis.. 

Er det noen som har noen gode råd på hvordan man kan jobbe for å bedre denne relasjonen, eller bør man bare skjerme barnet vekk fra hele situasjonen og personen nå som det tydeligvis har blitt så galt? 

 

Anonymkode: 85efb...b1d

[AnonymBruker]

Skjerm ungene.

Det her er nok bare dråpen som fikk det til å renne over for eksen din. Det ligger nok mye mer der. 

Og trøst mammahjertet med at dette er nok sagt i kampens hete.

Anonymkode: ff498...7b3

[AnonymBruker]

Egentlig ikke så mye å komme med, annet enn at vi også har en straks 3åring. 3åringen er skikkelig pappajente. Det er pappa som skal legge, pappa som skal ordne kveldsmat, hvis hun faller og slår seg er det pappa hun roper etter. Pappa hun løper til. Jeg tenker det er naturlig. 

Men, barnet deres er 3 år!! Selvfølgelig er hn ikke ufordragelig. Jeg synes det er fantastisk at din eks setter barnet først. Bare det at stemor sier disse tingene hadde gjort meg rasende. En 3åring SKAL klenge på foreldrene. Ikke noe som er kvalmt og ekkelt med det. Forstår ikke hva hun forventer av barnet. At det skal gå på rommet sitt kl 18 så far og stemor får alenetid. Tror du skal vøre glad det er slutt. Jeg ville ikke hatt en slik stemor til mine barn. 

Anonymkode: 3fce2...e03

[Khloe P.T]

Vi kan nok synes og mene mye rundt denne leie situasjonen, men jeg synes ikke du skal involvere deg i den. Det er ikke noe du kan gjøre. Heldigvis er barnas far fornuftig nok til å se at han ikke kan være i et forhold der partneren synes ett av hans barn er ufordragelig og ekkel. 

[Ulrikke]

Jeg har ikke noe direkte råd, men jeg er den stemora som har hatt et vanskeligere forhold til det ene stebarnet (har tre totalt, alle har samme mor). 

Jeg uttalte det aldri veldig til min samboer, og jeg jobbet virkelig hardt med meg selv for å både skjule det og fikse det. 

Viste seg at da vi fikk felles barn så irriterte jeg meg over nøyaktig det samme med det barnet som med stebarnet (lik personlighet på noe). Da forsto jeg at det ikke var stemorrollen som var problemet, men rett og slett den type oppførsel. 

Dette var en periode fra stebarnet var kanskje 4-5 år (hadde kjent barnet fra det var 1 år). 

Nå er dette yngste stebarnet 18 år, jeg er fortsatt samboer med faren deres, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg forguder dem alle tre. 

Jeg skjønner at det er vanskelig å høre for deg som mor, og jeg synes du er veldig reflektert i hele saken... Jeg vet ikke hvor lenge dette har pågått hos dere, men er hun villig til å jobbe med saken, eller har hun gitt opp liksom? 

Det kjipe er jo hvis barnet merker noe. Jeg var livredd for det selv, og jeg ønsket ikke noe annet enn å ikke føle det sånn. Men hadde jeg ikke brydd meg om det vet jeg jo ikke om det hadde gått over... 

[Alice123]

Min første tanke er at her må det da ligge noe mer bak enn at en treåring er en typisk treåring?

[Gjest Huder]

Lei situasjon 😞 

Jeg har 3 barn, og var sammen med en mann som hadde 2 barn. Vi var ikke samboere, men tilbrakte som oftes annenhver helg sammen. Og jeg kan nevne at det var ingenting annet som irriterte meg mer enn hans barn! Dessverre, jeg jobba kjempe hardt i 2,5 år for å få det til! Vi hadde nok ikke de samme problemene du skriver, men fy søren så vanskelig det er å faktisk snu det, å like det ufordragelige barnet uansett hvor mye en prøver. Vi endte opp med å gå fra hverandre, mest pga av at alle 5 barna tilstanden hadde så totalt ulike oppdragelser. Altså mine 3 er oppdratt på en måte, hans 2 på en annen. Og mine barn var minst, og måtte i de aller fleste tilfeller lide av den grunn. Hos oss var det barn er bra, men mine barn er best konseptet. Eller, første mann !! Sikkelig frustrerende å slitsomt i lengden. Jeg endte foresten opp med å finne meg ny mann, uten barn. 

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skjerm ungene.

Det her er nok bare dråpen som fikk det til å renne over for eksen din. Det ligger nok mye mer der. 

Og trøst mammahjertet med at dette er nok sagt i kampens hete.

Anonymkode: ff498...7b3

Takk! Du har nok rett. 

Jeg gråt en liten skvett av siste setningen din 😌

Anonymkode: 85efb...b1d

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Egentlig ikke så mye å komme med, annet enn at vi også har en straks 3åring. 3åringen er skikkelig pappajente. Det er pappa som skal legge, pappa som skal ordne kveldsmat, hvis hun faller og slår seg er det pappa hun roper etter. Pappa hun løper til. Jeg tenker det er naturlig. 

Men, barnet deres er 3 år!! Selvfølgelig er hn ikke ufordragelig. Jeg synes det er fantastisk at din eks setter barnet først. Bare det at stemor sier disse tingene hadde gjort meg rasende. En 3åring SKAL klenge på foreldrene. Ikke noe som er kvalmt og ekkelt med det. Forstår ikke hva hun forventer av barnet. At det skal gå på rommet sitt kl 18 så far og stemor får alenetid. Tror du skal vøre glad det er slutt. Jeg ville ikke hatt en slik stemor til mine barn. 

Anonymkode: 3fce2...e03

Takk for at du minner meg på at treåringer er treåringer ❤️ Jeg vet det jo, og synes selvfølgelig at vår er verdens fineste, som alle andre foreldre synes om sine. 

Jeg legger nok for mye vekt på at hun har hatt aleneforeldre siden hun var bitteliten, og bruker det som forklaring når det egentlig er helt naturlig oppførsel. 

Og ja, jeg er sint, men prøver å sette meg inn i hennes situasjon og se etter løsninger på grunn av det andre barnet, og fordi jeg skjønner at det kan være vanskelig å komme inn og finne plass i en familie. 

Men jeg vil absolutt holde hn unna når hun har det synet på barnet. 

Anonymkode: 85efb...b1d

[AnonymBruker]

26 minutter siden, Khloe P.T skrev:

Vi kan nok synes og mene mye rundt denne leie situasjonen, men jeg synes ikke du skal involvere deg i den. Det er ikke noe du kan gjøre. Heldigvis er barnas far fornuftig nok til å se at han ikke kan være i et forhold der partneren synes ett av hans barn er ufordragelig og ekkel. 

Tusen takk for svar, og jeg er helt enig med deg. Jeg vil beskytte yngste, men jeg synes det er så fryktelig leit for eldstemann som er så knyttet til henne.  

Jeg vet at jeg ikke burde blande meg inn heller, men jeg tenkte at det er vanskelig å komme inn i livet til et så lite barn og i tillegg føle seg avvist -som hun tydeligvis gjør, og håpet kanskje at det kunne være mulig å hjelpe til med å lappe på relasjonen.

Men du har nok rett, og sånne utsagn kan ikke tas tilbake. Selv om barnet ikke har hørt det så vet jo far og jeg det, og den holdningen er ikke jo heller ikke sunn for barnet å være rundt. 

Anonymkode: 85efb...b1d

[AnonymBruker]

54 minutter siden, Ulrikke skrev:

Jeg har ikke noe direkte råd, men jeg er den stemora som har hatt et vanskeligere forhold til det ene stebarnet (har tre totalt, alle har samme mor). 

Jeg uttalte det aldri veldig til min samboer, og jeg jobbet virkelig hardt med meg selv for å både skjule det og fikse det. 

Viste seg at da vi fikk felles barn så irriterte jeg meg over nøyaktig det samme med det barnet som med stebarnet (lik personlighet på noe). Da forsto jeg at det ikke var stemorrollen som var problemet, men rett og slett den type oppførsel. 

Dette var en periode fra stebarnet var kanskje 4-5 år (hadde kjent barnet fra det var 1 år). 

Nå er dette yngste stebarnet 18 år, jeg er fortsatt samboer med faren deres, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg forguder dem alle tre. 

Jeg skjønner at det er vanskelig å høre for deg som mor, og jeg synes du er veldig reflektert i hele saken... Jeg vet ikke hvor lenge dette har pågått hos dere, men er hun villig til å jobbe med saken, eller har hun gitt opp liksom? 

Det kjipe er jo hvis barnet merker noe. Jeg var livredd for det selv, og jeg ønsket ikke noe annet enn å ikke føle det sånn. Men hadde jeg ikke brydd meg om det vet jeg jo ikke om det hadde gått over... 

Så herlig å høre at du holdt ut og at du forguder dem nå! De er heldige som har deg. 

Du hadde kanskje ikke barn da dere ble sammen? Sikkert vanskeligere å  forholde seg til det da også.

Man elsker jo sine egne høyere enn alt på jord, og gjør det uansett oppførsel, men man kan jo ikke forvente at det skjer automatisk fra andre. Og det er jo faser i barns utvikling som ikke alltid er lite sjarmerende, må selv jeg som mor også innrømme.

Om hun har gitt opp... Prøver å se det fra hennes perspektiv, og tenker at det må ha hopet seg opp når hun bruker så sterke uttrykk. Kan nok virke som det er en tapt sak og jeg bare burde skjerme mest mulig til hun evt «drar».. Og som du sier, det er ikke aktuelt å la hennes følelser gå ut over yngste. 

 

Anonymkode: 85efb...b1d

[Gjest Nina1975]

Hvorfor fortalte far dette til deg?

[AnonymBruker]

1 time siden, Alice123 skrev:

Min første tanke er at her må det da ligge noe mer bak enn at en treåring er en typisk treåring?

Det kan man jo aldri vite sikkert, men når det gjelder barna har jeg hatt inntrykk av at ting har vært bra frem til nå nylig.

Kanskje det ligger noe annet under, men jeg må prøve å forholde meg til det jeg vet og handle ut i fra det.. 

 

Anonymkode: 85efb...b1d

[AnonymBruker]

1 time siden, Huder skrev:

Lei situasjon 😞 

Jeg har 3 barn, og var sammen med en mann som hadde 2 barn. Vi var ikke samboere, men tilbrakte som oftes annenhver helg sammen. Og jeg kan nevne at det var ingenting annet som irriterte meg mer enn hans barn! Dessverre, jeg jobba kjempe hardt i 2,5 år for å få det til! Vi hadde nok ikke de samme problemene du skriver, men fy søren så vanskelig det er å faktisk snu det, å like det ufordragelige barnet uansett hvor mye en prøver. Vi endte opp med å gå fra hverandre, mest pga av at alle 5 barna tilstanden hadde så totalt ulike oppdragelser. Altså mine 3 er oppdratt på en måte, hans 2 på en annen. Og mine barn var minst, og måtte i de aller fleste tilfeller lide av den grunn. Hos oss var det barn er bra, men mine barn er best konseptet. Eller, første mann !! Sikkelig frustrerende å slitsomt i lengden. Jeg endte foresten opp med å finne meg ny mann, uten barn. 

Takk for at du delte din erfaring. Jeg skjønner veldig godt at det er utfordrende med andres barn. Vi foreldre elsker jo våre egne uansett, og ser jo ikke på dem på samme måte som andre gjør. Og når man er så forskjellig i oppdragelse er det klart det blir vanskelig. 

Eksens samboer har ikke egne barn, og jeg har tenkt at det også kan være tøft. Både fordi man kommer inn i en verden man ikke er vant til, og fordi man alltid kommer i annen rekke for partneren sin. 

Jeg er opprørt for det som har blitt sagt og vil alltid sette barna først, men fordi jeg prøver å forstå saken fra hennes synspunkt, og fordi hun er super med eldste tenkte jeg at det kanskje kunne finnes en måte å reparere relasjonen på, eller om det var for sent. 

 

Anonymkode: 85efb...b1d

[AnonymBruker]

16 minutter siden, Nina1975 skrev:

Hvorfor fortalte far dette til deg?

Tja.. Han mente vel at det var viktig at jeg fikk vite om det fordi jeg er mammaen til barna.. 

 

Anonymkode: 85efb...b1d

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tja.. Han mente vel at det var viktig at jeg fikk vite om det fordi jeg er mammaen til barna.. 

 

Anonymkode: 85efb...b1d

Det er flott at dere har en åpen dialog og fungerer bra sammen som familie selv om dere er skilt. Det er nok mange (spesielt på KG) som vil takle det dårlig; de ser helst at barna er usynlig og kontakt mellom skilte foreldre er minimal/ikke eksisterende.. Så ikke bli overrasket om trådens tone plutselig snur og du blir syndebukken her.. MANGE bitre steforeldre ute og går  

- Svar til H.I:

Du er treåringen sin mor. Du skal ha barnet i fokus, ikke kjærlighetslivet til far, eller vennskapet mellom barn og stemor. At barnet har slitt litt og trenger ekstra oppfølging og "space" er bare sånn det er. Sett ditt eget barn først, og aksepter virkeligheten for det det er. Vær heller glad for at det ble avsluttet så fort (2 år) enn at barnet ditt må leve i et hjem med en voksen, som barnet ikke går over ens med, og som ikke har tålmod, omsorg eller andre "verktøy" for å håndtere barnet. 

Å være steforeldre er ikke for alle. Det er en krevende oppgave. Spesielt til små barn, og enda mer om barnet utviser misnøye og forakt mot den nye "bonus" foreldren. Det er ikke en rolle alle takler. Gi heller stemor og din ex "kred" for å være såpass realitetsorienterte og ha såpass mye selvinnsikt at de erkjenner dette. Fordi alt for mange voksne ville faktisk ekskludert bort treåringen og klandret barnet. Vi ser det hele tiden her på KG. 

ha tillit til at de to voksne vet best selv at dette er riktig valg for dem. La stemor gå, støtt barnet ditt og exen i å bygge opp en ny hverdag. Vær åpen for at ting kan gå seg til og endres i fremtiden. Men ikke bland deg mer inn i dette. Du skal bruke energien din på ditt barn. Ikke exen sitt kjærlighetsliv  

Anonymkode: 5ab92...ca0

[Ulrikke]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så herlig å høre at du holdt ut og at du forguder dem nå! De er heldige som har deg. 

Du hadde kanskje ikke barn da dere ble sammen? Sikkert vanskeligere å  forholde seg til det da også.

Man elsker jo sine egne høyere enn alt på jord, og gjør det uansett oppførsel, men man kan jo ikke forvente at det skjer automatisk fra andre. Og det er jo faser i barns utvikling som ikke alltid er lite sjarmerende, må selv jeg som mor også innrømme.

Om hun har gitt opp... Prøver å se det fra hennes perspektiv, og tenker at det må ha hopet seg opp når hun bruker så sterke uttrykk. Kan nok virke som det er en tapt sak og jeg bare burde skjerme mest mulig til hun evt «drar».. Og som du sier, det er ikke aktuelt å la hennes følelser gå ut over yngste. 

 

Anonymkode: 85efb...b1d

Du har helt rett, jeg hadde ikke barn selv da jeg ble kjent med disse. Men vi hadde vært sammen noen år før disse følelsene kom (forskjell på å være ukjent i stemorrollen generelt, det var jeg selvfølgelig også i starten, og å ha problemer med ett av barna bare, ikke alle....) 

Høres ut som om dette ble sagt i frustrasjon fra hennes side... Selvfølgelig ikke pent sagt uansett, men av og til sier man ting i frustrasjon.... 

Ville støttet far i å sette barna først selvfølgelig, men samtidig, dersom hun egentlig er veldig ok, backet ham opp i å gi det litt tid, prøve å løse det sammen med henne dersom hun er interessert... 

[Lycka]

Men dette er jo bare en periode og så vil det gå seg til etter hvert. Jeg har vært der hun er nå da stesønn var omtrent på samme alder. Han var uhøffelig og avvisende og ville ikke ha noe med meg å gjøre. Ville ikke sitte ved siden av meg ved middagsbordet en gang. Man kan jo ikke ta det personlig, det var jo bare han som sleit med å takle alle de nye forandringene. Det blir bedre. I dag er han tenåring og jeg har nesten et nærere forhold til han enn til stedatter.

Endret 11. april 2019 av Lycka

[AnonymBruker]

Men.....la oss si det er slik at hun blir voldsomt avvist av en treåring.

Det er jo bare annenhver helg og litt til? Vi snakker jo ikke akkurat ofte.

Det ligger nok langt mer under her enn du vet, og det er jo et ganske uakseptabelt utsagn/holdning.

 

Anonymkode: 56a1d...15e

[AnonymBruker]

Jeg tenker vel at det må ligge noe mer bak det her, både fra hennes og hans side, og at kanskje dette er dråpen i begeret. Enten det, eller så er hun ikke riktig vel bevart. Både voksne og barn har ulik kjemi, noen klaffer man med, andre ikke. Sånn er det bare. Og det må man tåle om man skal inn i livet til et barn. Og man må ha en forståelse for barns ulike behov og ønsker, og ikke minst "trassalder". Måten hun håndterer dette på, er så dårlig, at det ikke er noen måte eksen din kunne fått dette til å fungere på sikt når barna er hans prioritet. Noe de jo skal være. Synes forøvrig det er befriende å lese om foreldre som klarer å samarbeide og har god kommunikasjon etter et brudd. 

Anonymkode: bf85b...f9f