Hva gjør man når man ikke vet om man elsker ektefellen lenger?

[AnonymBruker]

Ja..hva gjør man? Bærer på en enorm smerte. Jeg har vært så veldig glad i han men de siste årene har kjærligheten min blitt kvelt mer og mer.

Hvordan holde ut? Hvordan finne tilbake evt? Er barn i bildet og vil ikke gå. Men er ikke glad. 

K, 41

Anonymkode: f77a2...ed0

[AnonymBruker]

Hva gjør par flest når følelsene ikke strekker helt til, eller hverdagen kommer i veien?

Og har dere prøvd disse tingene?

Anonymkode: f1ba9...4aa

[Virrevirrevapp]

Er det noe han har gjort som har slukket flammen?

[AnonymBruker]

Jeg gikk. Men nå visste jeg at jeg ikke elsket han lenger da, jeg håpte faktisk han skulle være utro. Sånn at jeg kunne gå uten å få skylden. Innser at det var en litt syk tanke. 

Vi er nå separert. Han var ikke enig i bruddet, men han var heller ikke overrasket da vi hadde slitt ganske lenge. Vi samarbeider godt om barna, og det var ingen dramatikk i forbindelse med bruddet. 

Jeg har det bedre nå, og det håper jeg at min ex også har.

Anonymkode: fe56e...5db

[AnonymBruker]

Er det noe spesielt som har skjedd? En atferd hos han som ikke kan endres?

Eller er det bare hverdagen?

Mange gir opp alt, alt for lett. Har selv nesten vært der, gått rundt og håpet på at han skulle gjøre noe dumt, nesten gjort noe dumt selv, følt at alt av kjærlighet er borte. Men så kjempet vi, fant på gøye ting sammen, begynte å ta på hverandre igjen. Og plutselig var alt tilbake, vi hadde jo følt veldig mye for hverandre en gang, vi hadde bare glemt å ta vare på det. Så nå føles det som å ha i pose og sekk - en mann man har vokst sammen med over 20 år, som kjenner meg ut og inn, på godt og vondt (noe man aldri vil få igjen med en ny partner), og forelskelse og kjærlighet. 

Anonymkode: bd0ea...37c

[AnonymBruker]

Jeg er sammen med min mann kun av praktiske årsaker. Jeg er jo glad i ham, men elsker ham ikke lenger, og sexlivet er dødt. 

Anonymkode: 235e7...434

[Carrot]

Ser en skriver mange gir opp for lett - jeg valgte bli og kjempe, jeg gav opp alt for sent.. Det gikk ut over meg, han, barna - familien rundt oss. Vi er begge i ettertid enige om at vi burde brutt før - vi har det bedre hver for oss og samarbeider bra, vi er gode venner og selv om bruddet i seg selv var vondt for begge å komme gjennom, sorgen over alt som ikke ble osv så er vi begge helt enige i dag om at brudd var det rette.

Det er vanskelig å råde noen som har det slik, men det beste rådet jeg kan gi deg er å legge merke til hva det første du tenker når du våkner er, hva det siste som går gjennom hodet ditt på kvelden før du sovner er, hvordan du reagerer i din relasjon til han, om han irriterer deg mer enn før - er det noe han faktisk gjør eller er det dine følelser som farger deg? Jeg tror de aller fleste har svarene inni seg, og at ting som rådgivning osv kun nytter om man virkelig elsker og ønsker, ellers er det en ny måte å seigpine seg på desverre. Man kan lære å samarbeide om man elsker men ikke å elske om man samarbeider godt..

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er sammen med min mann kun av praktiske årsaker. Jeg er jo glad i ham, men elsker ham ikke lenger, og sexlivet er dødt. 

Anonymkode: 235e7...434

Hvorfor ikke bare gå? 

Anonymkode: c41c1...f85

[AnonymBruker]

Skulle ønske eksen min gikk noen år før han gjorde. 

Vondt at han ikke elska meg lenger. Men knusende at han gikk rundt i lengre tid og lot som at alt var fint. 

Han skjønner fortsatt ikke at det siste var det sårende for meg.

Anonymkode: 69c9f...cdf

[Likka]

Jeg var i samme situasjon lenge,mye lengre enn jeg burde. Vi var gift i 14 år og fikk 3 barn sammen,før jeg valgte å si at nok var nok. Jeg ble råttent behandlet av hans foreldre i alle år (blir det enda),og turte faktisk ikke å bryte opp før jeg endelig tok motet til meg. Ingen behøver å bli i et forhold der følelsene er lik null..... Jeg er nå gift på nytt,og har et fantastisk ekteskap,kan ikke sammenlignes med det første. Er 8 år siden jeg valgte å bryte ut,enda er ex svigers skikkelig jævlig mot meg,men endelig tør jeg å ta til motmæle 👍

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor ikke bare gå? 

Anonymkode: c41c1...f85

Alt vi har sammen er bygget i tosomhet: hjem, barn, venner, familie på kryss og tvers, ja, alt av både sosialt og praktisk liv. Jeg risikerer å miste dette.

Anonymkode: 235e7...434

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg gikk. Men nå visste jeg at jeg ikke elsket han lenger da, jeg håpte faktisk han skulle være utro. Sånn at jeg kunne gå uten å få skylden. Innser at det var en litt syk tanke. 

 

Anonymkode: fe56e...5db

Det har jeg også tenkt. Og nå har han vært utro.. Nå prøver vi å kjempe oss tilbake.. Jeg vet ikke om jeg elsker han eller ikke.. Han elsker meg, men han vet ikke om dette er det rette fordet. Jeg vet vel heller ikke, men kjenner ikke til noe annet. Mye å finne ut av for tiden. 

Veldig vanskelig å vite når en faktisk vet du ikke elsker noen lengre.. Når noen har vært sammen lenge tenker jeg det er vanskelig å vite når følelsene går fra å elske noen til å "bare" være ekstremt glad i noen.. Du kommer (snakker for meg selv her da) alltid til å ha en følelse for noen du har delt et halvt liv med. Når dere har hatt det bra og ingen er vonde mot hverandre. 

Anonymkode: efbfd...85b

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Veldig vanskelig å vite når en faktisk vet du ikke elsker noen lengre.. 

Å håpe på at den andres dårlige oppførsel skal resultere i et brudd er ikke bare et tegn på manglende kjærlighet, men et tegn på manglende respekt for både den andre og seg selv. Du lyktes i å trekke deg såpass ut av forholdet at han var utro. Men det eneste dere egentlig oppnådde var såre, rare følelser. 

Anonymkode: 69c9f...cdf

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å håpe på at den andres dårlige oppførsel skal resultere i et brudd er ikke bare et tegn på manglende kjærlighet, men et tegn på manglende respekt for både den andre og seg selv. Du lyktes i å trekke deg såpass ut av forholdet at han var utro. Men det eneste dere egentlig oppnådde var såre, rare følelser. 

Anonymkode: 69c9f...cdf

Kan stemme det.. Veldig mange rare og såre følelser.. Jeg trakk meg ut av forholdet, men legger ikke helt skylden på meg selv her.. Han fortalte heller aldri til meg hvordan han egentlig hadde det.. Kommunikasjon er jo nøkkelen her.. Men nå har vi rensket opp i ekstremt mye fra den tiden, og kommunikasjonen nå er en helt annen.. Det er vel derfor vi fremdeles er sammen. Jeg har sagt til han at jeg tenkte disse tankene.. 

Anonymkode: efbfd...85b

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Alt vi har sammen er bygget i tosomhet: hjem, barn, venner, familie på kryss og tvers, ja, alt av både sosialt og praktisk liv. Jeg risikerer å miste dette.

Anonymkode: 235e7...434

Ja, ærlighet kan av og til gjøre vondt. Men det er det man henter mest respekt på. Nå er det nok du som kommer til å beholde vennene, da det er litt mer stuerent å invitere en singel kvinne enn en singel mann 🙂 Barna er barna deres uansett. Og hjemmet ditt kan jo ikke være en oase av positivitet akkurat nå?

Anonymkode: c41c1...f85

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Alt vi har sammen er bygget i tosomhet: hjem, barn, venner, familie på kryss og tvers, ja, alt av både sosialt og praktisk liv. Jeg risikerer å miste dette.

Anonymkode: 235e7...434

Dette er vi nok svært svært mange som kan skrive under på. Veldig gjenkjennelige tanker. 

Anonymkode: f77a2...ed0

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg gikk. Men nå visste jeg at jeg ikke elsket han lenger da, jeg håpte faktisk han skulle være utro. Sånn at jeg kunne gå uten å få skylden. Innser at det var en litt syk tanke. 

Vi er nå separert. Han var ikke enig i bruddet, men han var heller ikke overrasket da vi hadde slitt ganske lenge. Vi samarbeider godt om barna, og det var ingen dramatikk i forbindelse med bruddet. 

Jeg har det bedre nå, og det håper jeg at min ex også har.

Anonymkode: fe56e...5db

Hvordan går det med barna? 

Anonymkode: d01bb...cd0

[AnonymBruker]

Min eks og jeg giftet oss alt for tidlig. Vi var i begynnelsen av 20-årene begge to, men burde nok ikke ha giftet oss da vi allerede da slet med sextørke. Vi var først og fremst venner, men jeg elsket han likevel. 

2 år senere fikk jeg panikk, og det var veldig klaustrofobisk å være gift med en jeg egentlig ikke var kjæreste med lenger. Jeg så helsvart på ting og begynte å slite med meg selv. Gjorde det derfor slutt. Han var knust. 

I ettertid angrer jeg. Etter bruddet gikk jeg i terapi og fikk samlet meg litt igjen. Jeg skulle bare ønske at jeg gjorde dette mens jeg var gift. Å tenke på hvor mye jeg såret min eks som jeg ikke har kontakt med lenger syns jeg er trist. 

Anonymkode: aca0c...29d

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan går det med barna? 

Anonymkode: d01bb...cd0

Det går bra med barna, faktisk mye bedre enn jeg hadde fryktet. Nå samarbeider vi godt da. Feirer bursdager sammen, går begge på fotballkamper og snakker fint om hverandre. Hadde vi hatt en dårlig tone mellom oss, ville nok barna tatt det tyngre vil jeg tro.

Anonymkode: fe56e...5db

[AnonymBruker]

TS her. Dere spør om det er noe han har gjort, noe som har skjedd. Ja, det begynte for to år siden. Han slet seg gjennom en tøff periode på jobb. Han evnet ikke se meg i den tiden, klarte ikke tenke på annet enn jobb, sto midt i konflikt og oppsigelser og rett og slett veldig vanskelige dager. Jeg var der for ham så mye jeg kunne. I følge ham var jeg 100% tilstede. Det sier han selv.

Men på samme tid ble jeg alvorlig syk. Jeg trengte mye omsorg. Var helt utslitt og visste ikke hvordan livet kom til å se ut. Han klarte ikke se meg i dette, og jeg følte meg alene. Jeg sa fra gang på gang at jeg trengte ham, men han klarte det ikke. Og midt i dette, ble humøret hans mer og mer svingende. Ustabilt,vanskelig å forholde seg til.

Det gikk litt tid og han byttet jobb. Livet ble bedre for ham. Jeg følte meg da allerede svært lite sett, nesten uønsket, bortsett fra i å støtte ham. Jeg ble noe friskere og vi fikk en bedre periode, men det ustabile humøret fortsatte og ungene begynte reagere på at pappa var mye sur, sint, trett og sliten. Og de hadde rett, han var det og er det enda. 

Så kom 2018 og han så meg fortsatt ikke nok. Men han var fornøyd med sin nye tilværelse, ny jobb. Men jeg var sliten og lei av å være til for ham hele tiden. Falt for en annen, en tid. Det var gjensidig. Jeg gjorde ikke noe med det annet enn en flørt over et halvt års tid og noen svært gode samtaler. Ikke noe utroskap. Men jeg delte litt med han andre. Han vekket meg opp, fikk meg til å innse hva jeg faktisk savner i forholdet. Og det er så mye, men jeg kommer hele tiden tilbake til: å bli sett. 

Så har tiden gått, mannen min vet om flørten og taklet det greit. Han tror vi har det bra, men jeg har sagt i fra at det må endring til. Poenget er at jeg tror jeg har gått for lenge, med det å kjenne meg såret, skuffet og lei meg. Jeg burde sagt fra enda tydeligere, enda tidligere og selvom jeg har sagt fra mye og ofte, så har det ikke nådd inn...Men jeg burde fått til å si noe tydeligere. Og han burde tatt ansvar tidligere. Nå skal han i terapi, for seg selv, om seg selv, og han tror det vil løse alt. Men sannheten er at jeg ikke lenger vet hva jeg føler, hva jeg orker, hva jeg vil....Jeg er lei meg. Kan det fikses? Jeg vet ikke. 

Anonymkode: f77a2...ed0