Jeg blir redd når han blir sint, og det funker ikke

[AnonymBruker]

Han har en tendens til å bli fort og høylytt sint på småting. Jeg har en tendens til å trekke meg veldig tilbake og bli redd når folk hever stemmen. I verste fall får jeg angst når jeg tror at noen som er glad i meg er sint på meg. Dette er noe jeg virkelig prøver å jobbe med, da jeg skjønner at jeg ikke kan gå rundt å være så latterlig skjør.

I dag ble han sint fordi han ikke fikk høytalerhøytalersystemet til å fungere. Det var mye roping og banning mens han holdt på. Jeg vet aldri hva jeg skal si når han er slik, så jeg sier minst mulig i frykt for å bli glefset til. Etterhvert gikk jeg inn på soverommet for å unngå at jeg eskalerte ting. Jeg hørte at han ropte noe til høytalerne og deretter slår han til et eller annet og banner enda mer, før han spør meg aggressivt hvor et eller annet er. Jeg hører ikke helt hva han lurer på, og det gjør han enda sintere. Han stod bare å ropte "SPRAY, SPRAYEN ER IKKE DER DEN PLEIER" og jeg skjønte ikke hvilken han mente.. Endte med at jeg låste meg inn på badet og gråt i dusjen. Jeg føler meg så dum som reagerer på denne måten, og jeg er redd det skal gjøre han sintere. Derfor trekker jeg meg unna så han ikke skal oppdage at jeg gråter, men det provoserer han det også...

For noen uker siden kom jeg med en sleivete spøk i fylla, da vi var noen venner som snakket om kjøp og salg av sex. Jeg sa på spøk at jeg hadde betalt for sex, noe som gjør han kjempesint. Han mener at det var en dårlig spøk og at jeg ikke kan si sånt foran kompisen hans, fordi da driter jeg ut kjæresten min. Han blir såpass hard i stemmen mens vi er alene at jeg endre opp i tårer på utestedet. Istedenfor å sitte å grine der så går jeg bare ut for å prøve å roe meg ned. Han kommer etter meg og sier at jeg ikke bare kan gå min  vei, at må slutte å oppføre meg som et offer, og at jeg må forstå hvorfor han reagerer. Han vil at jeg skal si unnskyld. Så der står vi midt på gata i en krangel der jeg bare griner og unnskylder meg og han veksler mellom å kjefte på meg og prøve å si at jeg må slutte å ha angst. Vennene våre stod der og skjønte ingenting. 

Jeg vet at jeg har en tendens til å bli fort såret og lei meg, jeg prøver veldig hardt å ikke la angsten gå utover han, men jeg klarer ikke å bare skru det av heller. Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette.

Etter dusjen i dag så var jeg fortsatt gråtkvalt og sa at jeg ville gå en tur. Prøvde å være hyggelig og lett i tonen men han sa ikke engang hadet til meg, og nå har jeg angst for å gå hjem igjen. Det blir så håpløst..

Anonymkode: c1c98...bf1

[AnonymBruker]

Høres ut som min eks. Han ruset seg masse og hadde raserianfall uten like. Jeg ble redd og skjønte at det beste jeg gjør er å være stille og forsiktig. Ødla meg helt som person. Jeg gikk etter 6 år da han drapstruet meg. 

Anonymkode: 5488b...346

[AnonymBruker]

Herregud han der høres jo ikke helt god ut. Det er ikke normalt å få så kraftige raserianfall. 

Å du burde ikke være sammen med en som ikke tar noe hensyn til angsten din, i tillegg burde du skaffe deg hjelp om du ikke allerede går til psykolog eller noe. 

Anonymkode: 4350f...2fe

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Høres ut som min eks. Han ruset seg masse og hadde raserianfall uten like. Jeg ble redd og skjønte at det beste jeg gjør er å være stille og forsiktig. Ødla meg helt som person. Jeg gikk etter 6 år da han drapstruet meg. 

Anonymkode: 5488b...346

Jeg tror ikke han er farlig, det er ikke derfor jeg er redd. Jeg blir redd for å miste han, at han skal bli så sint på meg at han ikke vil ha mer med meg å gjøre fordi jeg ikke klarer å være sterk nok. Sinnet hans går oftest over etter bare noen minutter, men angsten min kan sitte igjen i dagevis, og gjøre det vanskeligere for meg å være normal rundt han. Jeg blir redd for å lage en krangel, i den grad at jeg gir han rett i dumme smådiskusjoner det jeg vet at jeg har rett, bare for å være sikker på at det ikke blir ubehagelig. 

Jeg mener bestemt at dette er mitt problem og ikke hans problem, men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å fikse det.

Anonymkode: c1c98...bf1

[AnonymBruker]

Nesten som meg og eksen..

Hvis du er åpen for det, vil jeg gjerne dele et litt uvanlig perspektiv, og mine erfaringer fra denne dynamikken. Når man er sammen og spesielt når man bos sammen med noen, er man forbundet energimessig. Alle mennesker opplever alle følelser i blant. Dersom man ikke "eier"/viser visse følelser, eller har undertrykt dem i lang tid, er det en tendens til at det dukker opp desto sterkere i den andre. Vi overkompenserer for den andre.

En klassisk dynamikk er som meg og eksen; han var sint for to (jeg var livredd for sinne, både andres og hadde ikke tilgang på mitt eget). Og jeg gråt for to stk (han gråt aldri).

I ettertid når jeg forstod og analyserte dette, lærte jeg spesielt to ting. Når han er sint, så trenger han å bli validert på det og sett. Min taktikk var å være rolig, noen ganger redd og trekke meg unna som deg, men jeg prøvde på en måte å "balansere", være rolig og vise han at dette ikke er noe å ta på vei for. Dette var veldig dumt og uproduktivt av meg, og gjorde alt værre.

Hadde jeg gjort det om igjen nå, ville jeg pustet rolig og tålt sinnet hans. Spurt ham hva det er med situasjonen som gjør han sint, hva er det han leser i det. Validert ham og sagt at ja, det er helt forståelig at du blir sint når det oppleves sånn som det gjør for deg. Latt han få det ut, og føle seg hørt og sett. Og ofte er det noe gammelt som ligger under, det kunne da fått mulighet til å tre frem etter hvert. Og forståelse, og det å bli hørt ville vært med på at det gradvis ble mindre behov for å lage så mye leven. han ville vært trygg på at jeg var der og tålte også den siden av ham. Jeg ville vært den som tålte og guidet han gjennom følelsen, når han ikke visste hvordan selv.

I tillegg, lærte jeg at dersom jeg undertrykker mitt eget sinne, så dukker det opp i andre. Ergo, vil jeg unngå å havne i lignende forhold igjen, må jeg bli komfortabel, eie, og uttrykke sinne som har vært undertrykt i mange mange år. Det er fremdeles vanskelig, men jeg har blitt bedre. Jeg kjenner det igjen lettere, jeg har skreket og bannet høyt ned i puten når jeg har vært alene, under sinneforløsning (med høy musikk på, kun meg). Fremdeles ukomfortabelt å være sint med andre tilstede, men jeg er tryggere og sterkere, og har mer tilgang på grensene mine.

Samtidig, når du står i den situasjonen du gjør ts, så er det viktig å ta vare på deg selv, og godta deg selv, der som du er. Det er riktig å trekke deg unna og beskytte deg selv når du blir så redd, det er ikke feil å være redd. Du har dine grunner til det. Kanskje dere kan snakke om dette en gang det er rolig, finne ut en strategi sammen for hva dere kan gjøre de gangene det skjer, åpne opp for hverandre slik at dere forstår mer av hverandre om hvorfor begge reagerer som dere gjør?

Anonymkode: a9600...b49

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke han er farlig, det er ikke derfor jeg er redd. Jeg blir redd for å miste han, at han skal bli så sint på meg at han ikke vil ha mer med meg å gjøre fordi jeg ikke klarer å være sterk nok. Sinnet hans går oftest over etter bare noen minutter, men angsten min kan sitte igjen i dagevis, og gjøre det vanskeligere for meg å være normal rundt han. Jeg blir redd for å lage en krangel, i den grad at jeg gir han rett i dumme smådiskusjoner det jeg vet at jeg har rett, bare for å være sikker på at det ikke blir ubehagelig. 

Jeg mener bestemt at dette er mitt problem og ikke hans problem, men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å fikse det.

Anonymkode: c1c98...bf1

Dette er jeg sterkt uenig med. Det er begges problem og interesse, det tar to for å skape en dynamikk. Hvis han ikke vil delta i løsningen har han mer skyld i at ingenting skjer.

Anonymkode: a9600...b49

[AnonymBruker]

Virker bare som dere er totale motpoler som overhodet ikke passer sammen som par. 

Det fins stille og forsiktige menn som ikke står å kjefter og banner høylydt når ting ikke går deres vei, og der fins kvinner som som blir eitrende forbanna og tar det som en personlig hevn fra komfyren når det pastaen koker over. Begge to hadde nok blitt en god del lykkeligere med noen som var litt mer lik dere selv.

Det er neppe noe galt med noen av dere, annet enn at dere er for ulike og forsterker svake sider i hverandre pga av det. 

Anonymkode: c1ca7...5af

[AnonymBruker]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nesten som meg og eksen..

Hvis du er åpen for det, vil jeg gjerne dele et litt uvanlig perspektiv, og mine erfaringer fra denne dynamikken. Når man er sammen og spesielt når man bos sammen med noen, er man forbundet energimessig. Alle mennesker opplever alle følelser i blant. Dersom man ikke "eier"/viser visse følelser, eller har undertrykt dem i lang tid, er det en tendens til at det dukker opp desto sterkere i den andre. Vi overkompenserer for den andre.

En klassisk dynamikk er som meg og eksen; han var sint for to (jeg var livredd for sinne, både andres og hadde ikke tilgang på mitt eget). Og jeg gråt for to stk (han gråt aldri).

I ettertid når jeg forstod og analyserte dette, lærte jeg spesielt to ting. Når han er sint, så trenger han å bli validert på det og sett. Min taktikk var å være rolig, noen ganger redd og trekke meg unna som deg, men jeg prøvde på en måte å "balansere", være rolig og vise han at dette ikke er noe å ta på vei for. Dette var veldig dumt og uproduktivt av meg, og gjorde alt værre.

Hadde jeg gjort det om igjen nå, ville jeg pustet rolig og tålt sinnet hans. Spurt ham hva det er med situasjonen som gjør han sint, hva er det han leser i det. Validert ham og sagt at ja, det er helt forståelig at du blir sint når det oppleves sånn som det gjør for deg. Latt han få det ut, og føle seg hørt og sett. Og ofte er det noe gammelt som ligger under, det kunne da fått mulighet til å tre frem etter hvert. Og forståelse, og det å bli hørt ville vært med på at det gradvis ble mindre behov for å lage så mye leven. han ville vært trygg på at jeg var der og tålte også den siden av ham. Jeg ville vært den som tålte og guidet han gjennom følelsen, når han ikke visste hvordan selv.

I tillegg, lærte jeg at dersom jeg undertrykker mitt eget sinne, så dukker det opp i andre. Ergo, vil jeg unngå å havne i lignende forhold igjen, må jeg bli komfortabel, eie, og uttrykke sinne som har vært undertrykt i mange mange år. Det er fremdeles vanskelig, men jeg har blitt bedre. Jeg kjenner det igjen lettere, jeg har skreket og bannet høyt ned i puten når jeg har vært alene, under sinneforløsning (med høy musikk på, kun meg). Fremdeles ukomfortabelt å være sint med andre tilstede, men jeg er tryggere og sterkere, og har mer tilgang på grensene mine.

Samtidig, når du står i den situasjonen du gjør ts, så er det viktig å ta vare på deg selv, og godta deg selv, der som du er. Det er riktig å trekke deg unna og beskytte deg selv når du blir så redd, det er ikke feil å være redd. Du har dine grunner til det. Kanskje dere kan snakke om dette en gang det er rolig, finne ut en strategi sammen for hva dere kan gjøre de gangene det skjer, åpne opp for hverandre slik at dere forstår mer av hverandre om hvorfor begge reagerer som dere gjør?

Anonymkode: a9600...b49

Tror du har mye rett i det du skreiver her. Tusen takk for at du deler.

Anonymkode: c1c98...bf1

[AnonymBruker]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Virker bare som dere er totale motpoler som overhodet ikke passer sammen som par. 

Det fins stille og forsiktige menn som ikke står å kjefter og banner høylydt når ting ikke går deres vei, og der fins kvinner som som blir eitrende forbanna og tar det som en personlig hevn fra komfyren når det pastaen koker over. Begge to hadde nok blitt en god del lykkeligere med noen som var litt mer lik dere selv.

Det er neppe noe galt med noen av dere, annet enn at dere er for ulike og forsterker svake sider i hverandre pga av det. 

Anonymkode: c1ca7...5af

Kanskje. Jeg blir imidlertid litt sånn som dette uansett hva slags relasjon jeg er i, så til syvende og sist så er det nok jeg som er fellesnevneren og problemet. Det er jo ikk unormalt å bli sint, men at jeg reagerer så kraftig på det er absolutt ikke normalt, og det gjør bare situasjonen verre. 

Kanskje jeg burde finne meg noen andre, men dette er den første mannen jeg har klart å være så når på litt over ti år. På mange måter ser jeg på dette som min siste mulighet til å finne meg noen å være sammen med resten av livet. Det er kanskje litt derfor jeg blir så ekstremt redd når ting ikke går så bra som jeg håper og ønsker. Jeg ser på det som en emosjonell umodenhet i meg, at jeg der og da ikke klarer å forstå at han kan være sint på meg og glad i meg samtidig. At ikke alle dager kan være harmoniske, og at en krangel ikke definerer oss som par.

Sett bort ifra at vi håndterer følelsene våre på like måter så er dette mannen i mitt liv. 

Anonymkode: c1c98...bf1

[I Grosny]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Anonymkode: c1c98...bf1

Det høres ut som om det ikke er barn i huset deres. I så fall er svaret enkelt. Dump han med en gang, og kom deg unna. Hjemmet ditt skal være ditt fristed. Stedet der du skal slappe av. Ett trygt sted, uten frykt. Du må få deg ditt eget hjem. Et trygt hjem. Du skader deg selv psykisk ved å gå rundt og være redd. Slutt med det. Ta ansvar for egen psykisk helse, og dump den gubben umiddelbart.   Det er ikke riktig av deg å bo slikt du etterhvert ender opp som ett psykisk vrak.

Endret 9. april 2019 av I Grosny

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nesten som meg og eksen..

Hvis du er åpen for det, vil jeg gjerne dele et litt uvanlig perspektiv, og mine erfaringer fra denne dynamikken. Når man er sammen og spesielt når man bos sammen med noen, er man forbundet energimessig. Alle mennesker opplever alle følelser i blant. Dersom man ikke "eier"/viser visse følelser, eller har undertrykt dem i lang tid, er det en tendens til at det dukker opp desto sterkere i den andre. Vi overkompenserer for den andre.

En klassisk dynamikk er som meg og eksen; han var sint for to (jeg var livredd for sinne, både andres og hadde ikke tilgang på mitt eget). Og jeg gråt for to stk (han gråt aldri).

I ettertid når jeg forstod og analyserte dette, lærte jeg spesielt to ting. Når han er sint, så trenger han å bli validert på det og sett. Min taktikk var å være rolig, noen ganger redd og trekke meg unna som deg, men jeg prøvde på en måte å "balansere", være rolig og vise han at dette ikke er noe å ta på vei for. Dette var veldig dumt og uproduktivt av meg, og gjorde alt værre.

Hadde jeg gjort det om igjen nå, ville jeg pustet rolig og tålt sinnet hans. Spurt ham hva det er med situasjonen som gjør han sint, hva er det han leser i det. Validert ham og sagt at ja, det er helt forståelig at du blir sint når det oppleves sånn som det gjør for deg. Latt han få det ut, og føle seg hørt og sett. Og ofte er det noe gammelt som ligger under, det kunne da fått mulighet til å tre frem etter hvert. Og forståelse, og det å bli hørt ville vært med på at det gradvis ble mindre behov for å lage så mye leven. han ville vært trygg på at jeg var der og tålte også den siden av ham. Jeg ville vært den som tålte og guidet han gjennom følelsen, når han ikke visste hvordan selv.

I tillegg, lærte jeg at dersom jeg undertrykker mitt eget sinne, så dukker det opp i andre. Ergo, vil jeg unngå å havne i lignende forhold igjen, må jeg bli komfortabel, eie, og uttrykke sinne som har vært undertrykt i mange mange år. Det er fremdeles vanskelig, men jeg har blitt bedre. Jeg kjenner det igjen lettere, jeg har skreket og bannet høyt ned i puten når jeg har vært alene, under sinneforløsning (med høy musikk på, kun meg). Fremdeles ukomfortabelt å være sint med andre tilstede, men jeg er tryggere og sterkere, og har mer tilgang på grensene mine.

Samtidig, når du står i den situasjonen du gjør ts, så er det viktig å ta vare på deg selv, og godta deg selv, der som du er. Det er riktig å trekke deg unna og beskytte deg selv når du blir så redd, det er ikke feil å være redd. Du har dine grunner til det. Kanskje dere kan snakke om dette en gang det er rolig, finne ut en strategi sammen for hva dere kan gjøre de gangene det skjer, åpne opp for hverandre slik at dere forstår mer av hverandre om hvorfor begge reagerer som dere gjør?

Anonymkode: a9600...b49

Jeg er ikke TS, men jeg tok screenshoot av dette. Tusen takk for at du delte!

Anonymkode: 3e054...d1c

[I Grosny]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke han er farlig, det er ikke derfor jeg er redd. Jeg blir redd for å miste han, at han skal bli så sint på meg at han ikke vil ha mer med meg å gjøre fordi jeg ikke klarer å være sterk nok. Sinnet hans går oftest over etter bare noen minutter, men angsten min kan sitte igjen i dagevis, og gjøre det vanskeligere for meg å være normal rundt han. Jeg blir redd for å lage en krangel, i den grad at jeg gir han rett i dumme smådiskusjoner det jeg vet at jeg har rett, bare for å være sikker på at det ikke blir ubehagelig. 

Jeg mener bestemt at dette er mitt problem og ikke hans problem, men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å fikse det.

Anonymkode: c1c98...bf1

Hvis du er redd for å miste han, og det er det som ligger bak, så må du helt enkelt endre oppførsel. Du må tørre å miste han. Du må vise at du har bein i nesa. Du må sette deg i respekt.  Si klart og tydelig at den oppførselen hans ikke er akseptabel i det hele tatt. Hvis du ønsker å fortsette å bo med han, så pakker du veska umiddelbart hver gang han bråker ,  og drar til mammaen din eller til dine venner. Du kan si at du muligens kommer tilbake når han har blitt snill igjen. Muligens.

Ikke vær redd for å miste han, fordi det sannsynligvis er det beste som kan skje. Jeg tror ikke han er den mannen du bør få barn med, så ett hurtigst mulig brudd er det beste for deg og din framtid.

Endret 9. april 2019 av I Grosny

[AnonymBruker]

5 minutter siden, I Grosny skrev:

Det høres ut som om det ikke er barn i huset deres. I så fall er svaret enkelt. Dump han med en gang, og kom deg unna. Hjemmet ditt skal være ditt fristed. Stedet der du skal slappe av. Ett trygt sted, uten frykt. Du må få deg ditt eget hjem. Et trygt hjem. Du skader deg selv psykisk ved å gå rundt og være redd. Slutt med det. Ta ansvar for egen psykisk helse, og dump den gubben umiddelbart.   Det er ikke riktig av deg å bo slikt du etterhvert ender opp som ett psykisk vrak.

Jeg går ikke rundt og er redd hele tiden, da misforstår du meg. 

Anonymkode: c1c98...bf1

[AnonymBruker]

4 minutter siden, I Grosny skrev:

Hvis du er redd for å miste han, og det er det som ligger bak, så må du helt enkelt endre oppførsel. Du må tørre å miste han. Du må vise at du har bein i nesa. Du må sette deg i respekt.  Si klart og tydelig at den oppførselen hans ikke er akseptabel i det hele tatt. Hvis du ønsker å fortsette å bo med han, så pakker du veska umiddelbart hver gang han bråker ,  og drar til mammaen din eller til dine venner. Du kan si at du muligens kommer tilbake når han har blitt snill igjen. Muligens.

Ikke vær redd for å miste han, fordi det sannsynligvis er det beste som kan skje. Jeg tror ikke han er den mannen du bør få barn med, så ett hurtigst mulig brudd er det beste for deg og din framtid.

Takk for dine innspill.

Anonymkode: c1c98...bf1

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nesten som meg og eksen..

Hvis du er åpen for det, vil jeg gjerne dele et litt uvanlig perspektiv, og mine erfaringer fra denne dynamikken. Når man er sammen og spesielt når man bos sammen med noen, er man forbundet energimessig. Alle mennesker opplever alle følelser i blant. Dersom man ikke "eier"/viser visse følelser, eller har undertrykt dem i lang tid, er det en tendens til at det dukker opp desto sterkere i den andre. Vi overkompenserer for den andre.

En klassisk dynamikk er som meg og eksen; han var sint for to (jeg var livredd for sinne, både andres og hadde ikke tilgang på mitt eget). Og jeg gråt for to stk (han gråt aldri).

I ettertid når jeg forstod og analyserte dette, lærte jeg spesielt to ting. Når han er sint, så trenger han å bli validert på det og sett. Min taktikk var å være rolig, noen ganger redd og trekke meg unna som deg, men jeg prøvde på en måte å "balansere", være rolig og vise han at dette ikke er noe å ta på vei for. Dette var veldig dumt og uproduktivt av meg, og gjorde alt værre.

Hadde jeg gjort det om igjen nå, ville jeg pustet rolig og tålt sinnet hans. Spurt ham hva det er med situasjonen som gjør han sint, hva er det han leser i det. Validert ham og sagt at ja, det er helt forståelig at du blir sint når det oppleves sånn som det gjør for deg. Latt han få det ut, og føle seg hørt og sett. Og ofte er det noe gammelt som ligger under, det kunne da fått mulighet til å tre frem etter hvert. Og forståelse, og det å bli hørt ville vært med på at det gradvis ble mindre behov for å lage så mye leven. han ville vært trygg på at jeg var der og tålte også den siden av ham. Jeg ville vært den som tålte og guidet han gjennom følelsen, når han ikke visste hvordan selv.

I tillegg, lærte jeg at dersom jeg undertrykker mitt eget sinne, så dukker det opp i andre. Ergo, vil jeg unngå å havne i lignende forhold igjen, må jeg bli komfortabel, eie, og uttrykke sinne som har vært undertrykt i mange mange år. Det er fremdeles vanskelig, men jeg har blitt bedre. Jeg kjenner det igjen lettere, jeg har skreket og bannet høyt ned i puten når jeg har vært alene, under sinneforløsning (med høy musikk på, kun meg). Fremdeles ukomfortabelt å være sint med andre tilstede, men jeg er tryggere og sterkere, og har mer tilgang på grensene mine.

Samtidig, når du står i den situasjonen du gjør ts, så er det viktig å ta vare på deg selv, og godta deg selv, der som du er. Det er riktig å trekke deg unna og beskytte deg selv når du blir så redd, det er ikke feil å være redd. Du har dine grunner til det. Kanskje dere kan snakke om dette en gang det er rolig, finne ut en strategi sammen for hva dere kan gjøre de gangene det skjer, åpne opp for hverandre slik at dere forstår mer av hverandre om hvorfor begge reagerer som dere gjør?

Anonymkode: a9600...b49

Oj, dette tror jeg at jeg også skal prøve å gjøre neste gang min kjære blir så hissig at han hever stemmen og ting flyr veggimellom. 

Anonymkode: dc4c7...646

[Juniper]

Det er flere ting her. 

1. Han tillater seg å miste besinnelsen fullstendig, enda han vet at du får vondt av det. Total mangel på kontroll, eller mangel på respekt for deg.

2. Fordi du har det så dritt når du blir redd fordi han er sint, så kjennes de "gode" periodene så fantastiske ut. Dermed hektes du fast til han og gjør hva som helst for å ha det sånn. 

3. Det er en grov ubalanse i forholdet der han sitter med makt over deg og forholdet og du bare finner deg i alt. 

Hva ser du for deg videre i livet? Hvordan tror du det ville bli å få barn med en mann som oppfører seg sånn? Jeg har lest en hel del innlegg her inne, senest i dag, hvor kvinner har barn med menn som har et heftig sinne og tillater seg å eksplodere på familien i tide og utide. Kvinnen og barna brytes fullstendig ned! 

Denne mannen er ikke klar for å være i et forhold før han er klar for å oppføre seg skikkelig og ikke gjøre livet ulevelig for omgivelsene sine! Det er ikke du som har et problem, TS, men du er på vei til å få et alvorlig et. At du går og skjelver av skrekk et par dager etter sånne utbrudd er helt normalt! Det som ikke er normalt er å ha disse utbruddene!

Flytt for deg selv! Få distanse til det hele! Du er i et veldig destruktivt forhold!

[AnonymBruker]

Jeg har vært i destruktive forhold før, dette er ikke helt det samme nei. Vi har nok begge våre problemer. Han er foreksempel den som gir mest følelsesmessig av oss. Selv er jeg relativt kald og innesluttet, jeg kan ha dager der jeg våkner med udefinert angst og har problemer med å være kjærlig, og han er fortsatt like forståelsesfull, holder rundt meg og klemmer meg selv om jeg såvidt klemmer tilbake. På samme måte som jeg sliter med nærhet, sliter han med tempreament, men det er også noe av det som gjør at jeg liker han, fordi han er ærlig om følelsene sine. Jeg kunne sagt mye om dette, men det er egentlig ikke relevant for meg å sitte å forsvare forholdet. Jeg kommer imidlertid ikke til å krisemaksimere å kalle dette et destruktivt forhold. Det jeg heller kan prøve er å bli sint tilbake neste gang istendenfor å tillate meg selv å bli redd, og deretter se reaksjonen hans på at jeg også reagerer med sinne. Det tror jeg kan fortelle meg en del.

Anonymkode: c1c98...bf1

[AnonymBruker]

Her hadde jeg nok klikket hadde kjæresten bynt med sånn oppførsel. Har opplevd nok til å si fra når jeg mener nok er nok. Er få som har sett meg forbannet, var ikke noe de ville oppleve igjen. Blir det heller ikke ofte, skal litt til 😉 

At du skal lide fordi han er snarsint å ikke tenker hvordan han påvirker omgivelsene er ikke bra. Gi klar beskjed, kan være vanskelig når man er var fra før. Men det kan hjelpe.. Evt gi beskjed om at hvis det ikke blir bedre, trenger dere tid fra hverandre. Tar han fortsatt ikke hintet flytter du ut for en tid å lar han få kjenne på at du er drittlei opplegget hans. 

Anonymkode: 37457...69d

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Huff, forstår deg kjempe godt jeg! Ikke det minste rart at du blir redd. Jeg lurer likevel på noe, fikk du mye kjeft som barn? Vet du hvorfor du har denne angsten? Jeg kan også få angst om noen kjefter veldig høyt, og det henger sammen med ting jeg opplevde som barn. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Huff, forstår deg kjempe godt jeg! Ikke det minste rart at du blir redd. Jeg lurer likevel på noe, fikk du mye kjeft som barn? Vet du hvorfor du har denne angsten? Jeg kan også få angst om noen kjefter veldig høyt, og det henger sammen med ting jeg opplevde som barn. 

Nei, tvert imot. Ingen hevet stemmen hjemme hos oss da jeg var barn, så jeg er ikke traumatisert på den måten. Det var en serie uhendige hendelser, kan man si, men jeg håper at jeg er på bedringens vei. 

Anonymkode: c1c98...bf1