Hva burde man tenke på før man får barn?

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er en jente på 23 med sambo på 24. Mange av vennene våre begynner å få større familie, og i og med at vi har vært sammen i 5 år allerede begynner vi å tenke i de baner vi og.

 

Har ikke brukt prevansjon på 3 år, da jeg generelt reagerer veldig dårlig på p-midler. Har også endometriose og PCOS som gjør det vanskelig for meg fra før å kunne bli naturlig gravid. 

 

Samboer har et midlertidig vikariat nå, men får seg nok fast jobb om ikke lenge. Jeg har to faste jobber (60% og 10%) men er på utkikk etter jobb i en annen bransje hvor jeg jobbet i før (men bare opptil 80%, da jeg av NAV, lege, psykolog og annen instans har blitt 20% arbeids ufør). Som barn opplevde jeg stor omsorgsvikt og har blitt utredet for bipolar lidelse (men ble bare diagnosert med "psykisk ustabilitet" til tross for at jeg fikk behandling/terapi rettet mot bipolare både i grupper, alene, samt medisiner - som jeg ikke har tatt på 3 åe) og hatt perioder innlagt på psykiatrisk pga både ekstreme oppturer og nedturer, men går til psykolog igjen nå for første gang på 4 år.

 

Er langt ifra så dårlig som jeg var før, og jeg har kunnet skille meg vekk fra foreldrene mine og det som gjorde meg aller mest dårlig, rett og slett, selv om jeg kan slite med angst og depresjon og ustabilitet til en viss grad enda. Jeg har veldig god kontroll nå og får mye skryt av alle støttespillerne mine, både venner, familie, samboer og lavterskel-psykologen min (som er verdens beste dame!). 

Flytta for meg sjøl når jeg starta på videregående og fikk dermed studielån og stipend, og det er på 80 000kr som jeg skylder til Statens Innkrevingssentral nå. Det er fordi jeg trodde jeg ikke skulle betale på dette før jeg skulle få så så mye i lønn og fikk beskjed om dette, men så stemte det ikke likevel og så fikk jeg aldri brev i posten fra Lånekassa. Mye mas, men sånn ble det, burde ha sjekket det på nett før, men sist jeg sjekket hadde jeg fått utsettelse lenge og det var en behandler som hjalp meg med dette i en periode hvor jeg var sykemeldt for utredning og hjelp med psyken mon. Betaler det ned månedlig nå da og er ferdig om noen få år. 

Har ikke bil og sertifikatet men holder på med kjøring nå og tar det nok til sommern. Kjæresten er nesten ferdig med sertifikatet.

Vi har bodd i samme leilighet siden vi ble sammen, som han med faren hans eier. Vi kjøper oss ut med leie og har forkjøpsrett da vi er med i det som eier selve borettslaget og har enda et lite stykke, men vi har ekstra soverom, bor veldig sentralt, og det er absolutt barnevennlig og babyvennlig både her og i området (nært skole, barnehager, butikker og ikke minst marka og familien hans og venner). 

 

Jeg er bare så redd, fordi jeg har gjelda til Lånekassa og har en forhistorie med å være psykisk syk at jeg kanskje ikke får lov til å beholde barnet mitt om jeg skulle fått barn? I tillegg tenker jeg på dette med penger, for enn så lenge tjener vi ganske lite i forhold til normalen, tenker jeg, med mellom 18-26000kr til sammen i mnd. Dette fungerer veldig bra for oss, da "leie" (borettslag), strøm, tv, nett etc (med alt inkludert) er 10 tusen i mnd. I tillegg har jeg tenkt tanken på å adoptere, da jeg har disse diagnosene som gjør at jeg sliter med graviditet, men er redd jeg kan få avslag pga forhistorien min med psykisk sykdom, men jeg er åpen for å bli overvåka 24/7 om så bare for å kunne få et barn. ❤️ Er ikke sånn at jeg trenger å få barn helt med en gang, men jeg liker å planlegge og å vite hvert eneste skritt på veien mot målet.

 

Jeg er bare redd for at noen skal mene vi lever for trange kår til å kunne ha/få barn? Og hva med permisjon og sånt, 49 uker for 100% og 59 for 80% fikk jeg høre av en gravid venninne, men hvordan gjelder det når man feks er ansatt som tilkallingsvakt i en privat bedrift men jobber teknisk sett 60%? Og 10% stillingen min er forøvrig i helsevesenet i kommunen. Hvordan var det hos dere når dere ble gravide eller om dere tenker på å bli det?

Anonymkode: f1bde...a74