Tenk at vi alle skal DØ...!!!! Det er helt ubegripelig!!!

[AnonymBruker]

Godt å kunne dele disse tankene. Glad det ikke er blitt en debatt om religion eller hva meningen med livet er. 

Ts. 

Anonymkode: 6f680...b79

[Gjest Mass]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Farmor er lei. Hun er langt over 90. 

Anonymkode: 6f680...b79

Det forstår jeg godt. Hver sin alder har sin sjarm, men når man når 90 ligger selve livet mer bak seg enn foran seg.

[AnonymBruker]

I min familie og omgangskrets prater vi ikke om slikt, folk er for opptatt med å løpe i hamsterhjulet. 

Litt trist. Jeg savner å kunne prate om dette, rent filosofisk uten to streker under svaret. For døden er jo en stor del av livet. 

Vi skal jo alle dø. 

Anonymkode: 6f680...b79

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Mass skrev:

Det forstår jeg godt. Hver sin alder har sin sjarm, men når man når 90 ligger selve livet mer bak seg enn foran seg.

Hun har litt dårlig fysisk form men klar i hodet. Tror hun kjeder seg. 

Anonymkode: 6f680...b79

[Aragorn ll Elessar]

Nei det er det ikke.

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Hadde ikke ønsket å leve evig på jorda hvertfall. 

[AnonymBruker]

Valar Morghulis  

Anonymkode: 3d262...f7f

[Bix]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg er 30, har en dødelig sykdom, og lever sannsynligvis ikke ut året. Det er en rar følelse. Men jeg er mer lei meg på de rundt meg sine vegne enn min egen. Jeg slipper jo å leve med at jeg er død, fordi.. jeg er død. De andre må leve med at jeg er borte. Det tenker jeg på.

Jeg er ikke redd for å dø, men jeg tenker jo på at veien dit kommer til å være grusom. Man skal jo dessverre pines til døde her i landet, fordi man ikke får lov til å dø på sine egne premisser. Det plager meg at jeg må tortureres før jeg får lov til å slippe. Tenk om jeg kunne få lov til å sovne rolig inn mens jeg enda hadde det bra. Alle burde ha retten til det.

Anonymkode: ba493...257

Utrolig vondt å høre, så jeg skal ikke komme med tomme ord om hvor lei jeg er for å høre dette - for døden endrer ikke karakter til tross for at forskjellige mennesker dør på forskjellige måter, til forskjellig tid; et menneskeliv er et menneskeliv uansett hvor kort eller langt det enn er; noen blomster blir ikke gamle, og tråkkes ned før de er ferdig utvokst, andre visner hen i sommervarmen, mens atter andre lever helt til høsten kommer - men alle er de blomster.

Blomster som alle har en hensikt, et eget liv; verdifulle blomster med en egen skjebne.

Når man betrakter stjernene i nattemørket og tenker hvor stor verden faktisk er - noe langt, langt mer enn denne vesle kloden vi lever på - kan man også spørre seg hva som er meningen med det hele; hensikten med at man blir født, lever og dør, meningen med at verden er til.

Selv er jeg bare et lite menneske, så jeg kan ikke komme med konkrete svar, men for min del føler jeg at verden er altfor stor og forunderlig til at den kan rommes i et menneskes lille hode; det finnes så uendelig mye vi ikke vet, så uendelig mange ubesvarte spørsmål vi ikke kjenner til.

Og på samme vis som døden er en uunngåelig del av livet selv om den ikke er noe man ønsker velkommen - på samme vis tror jeg at også det vi kaller smerte har en mening man ikke forstår der og da, men etter hvert som årene går og livets puslespill settes sammen, vil man se en større del av bildet og hensikten med det som har skjedd; tårene som virket så meningsløse den gangen, men som likevel endret alt.

Jeg aner ikke hvordan jeg kommer til å dø, eller hvor mye smerte jeg kommer til å oppleve i forbindelse med min egen død, men når jeg først er død og kan se det hele fra et annet og større perspektiv, tror jeg at jeg kommer til å innse at absolutt alt som jeg har opplevd i løpet av livet mitt likevel hadde en hensikt. Så ja - selv tror jeg at det også finnes noe etter døden; ellers hadde det vært helt meningsløst at et menneske kan dø av sult som 4-åring, mens et annet menneske lever i sus og dus til 91-årsdagen sin.

Nå er jeg veldig sliten, så unnskyld om jeg har skrevet noe feil her, men ville bare skrive noen spontane ord etter å ha lest det du skrev - som sagt var det utrolig vondt å høre dette; skulle inderlig ønske at det fantes en kur mot denne sykdommen, og at man kunne gjøre noe slik at du kunne bli frisk igjen.

Endret 7. april 2019 av Bix

[AnonymBruker]

1 time siden, Mass skrev:

Det forstår jeg godt. Hver sin alder har sin sjarm, men når man når 90 ligger selve livet mer bak seg enn foran seg.

Og dette gruer jeg meg så jævla på!! 

Anonymkode: cad85...ac3

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Etter at broren min døde og måtte bli kremert så er det litt vanskeligere å tenke på døden. Man tenker at man skal dø når man er gammel, men døden kan komme når som helst.

Anonymkode: cb5c4...cbe

Har litt lyst å  dø ung. Jeg vil ikke bli gammel og måtte ha hjelp på do, få dårlig syn, tørre øyne, ikke merke at jeg har besøk av familien... Drømmen er å dø i en ulykke, eller bare "stupe".  Sånne stup er sjokk for de rundt, men tror det er beste måten. 

Anonymkode: cad85...ac3

[AnonymBruker]

En annen jævla ting er hvor mye fortere alt går. 
Når jeg var barn var sommerferien lang, den var kjempe lang. 1 år var veldig lenge.
Når jeg begynte på videregående, datet jeg en som hadde vært i en stygg bilulykke 1 år før. Han kom seg helskinnet fra det, men hun han rotet med den gang fikk varige skader. Da føltes dette året lenge! 
Har jo mang en  gang tenkt at "det er lenge siden de gikk her nå" når jeg så på klassebilder av kull som gikk på en skole for 4 år siden. 
Så var jeg 23 når jeg endelig flyttet til Oslo og fikk meg jobb. Da fikk jeg kvartlivskrisa ganske fort. Første gang betalte jeg husleie uten stipend, jeg var avhengig av en jobb. Tenkte jeg var gammel!! Tenkte 30 var ganske gammelt men nå blir jeg 28 da så 😛 føler ingenting har forandret seg. Eneste som skjer er at tiden går fortere. 

Huff, og i dag, en kompis skiftet profilbilde, han er 38. Han fikk kommentarer og alder ble jo diskutert. At det er det ytre som lyver, det ytre blir gammelt. Det innvendinge er det samme som når man var 18
 

Anonymkode: cad85...ac3

[AnonymBruker]

53 minutter siden, Bix skrev:

 

Når man betrakter stjernene i nattemørket og tenker hvor stor verden faktisk er - noe langt, langt mer enn denne vesle kloden vi lever på - kan man også spørre seg hva som er meningen med det hele; hensikten med at man blir født, lever og dør, meningen med at verden er til.

Selv er jeg bare et lite menneske, så jeg kan ikke komme med konkrete svar, men for min del føler jeg at verden er altfor stor og forunderlig til at den kan rommes i et menneskes lille hode; det finnes så uendelig mye vi ikke vet, så uendelig mange ubesvarte spørsmål vi ikke kjenner til.

 

Jeg er også fascinert over hvor stort et problem blir for oss, hvis du tenker på hvor liten kloden er i verdensrommet. Alle mennesker på kloden er ikke langt fra hverandre, men for oss føles det slik. 

Hvorfor forandrer kulturen seg? Hvorfor forelsker vi oss i DEN personen? Hvordan vi møter personen er også fascinerende. Før møttes de og ble sammen med noen fra nærområdet. De hadde jo ikke some, internett eller telefoner.
Nå kan vi møte partnere på nett, på andre siden av kloden...... 

Anonymkode: cad85...ac3

[AnonymBruker]

Jeg har funnet trøst i dette:

”We are going to die, and that makes us the lucky ones. Most people are never gonna die because they are never gonna be borne. The potential people that could have been here in my place, but who would in fact never se the light of day, outnumbers the sand grains of Sahara. Certainly, those unborn ghosts include greater poets than Kees, scientists greater than Newton. We know this, because the set of possible people allowed by our DNA so massively outnumbers the set of actually people. In the teeth of these stupefying odds it is you and I, in our ordinariness, that are here. We privilege few, who won the lottery of birth against all odds, how dare we whine at our inedible return to that prior state for which the vast majority have never stirred.”
- R. Dawkins

Anonymkode: 27b52...630

[Bix]

38 minutter siden, AnonymBruker said:

Har litt lyst å  dø ung. Jeg vil ikke bli gammel og måtte ha hjelp på do, få dårlig syn, tørre øyne, ikke merke at jeg har besøk av familien... Drømmen er å dø i en ulykke, eller bare "stupe".  Sånne stup er sjokk for de rundt, men tror det er beste måten. 

Anonymkode: cad85...ac3

I gamle dager ga alder status, og man behandlet gamle med den respekten de fortjener etter et langt liv, noe som dessverre har endret seg - slik at eldre personer idag nærmest blir sett på som et biprodukt av livet som ingen lenger har bruk for - hva skal man med visdom og livserfaring når man har Google. I tillegg til at kroppen blir svakere og sykere etter hvert som årene går.

Så ja - jeg kan forstå at det å bli gammel i seg selv ikke er noe man ser frem til, men å avslutte livet for egen hånd i ung alder er heller ingen god løsning, da verden mister et uerstattelig menneske som skulle ha vært der; et menneske som kan endre hele verden ved å simpelthen være til.

For min del er jeg utålmodig av meg, og å bli gammel og syk leeeeenge hadde virkelig tatt knekken på den stakkars tålmodigheten min, og i så måte hadde en rask død vært atskillig mer "behagelig" - om man kan si det slik - men for å se dette fra en annet perspektiv: Det er ikke jeg som har bestemt at jeg skal være til; det er heller ikke jeg som har bestemt i hvilket århundre jeg skulle bli født - dette har en mening som jeg er for dum til å forstå.

Derfor får jeg bare leve så lenge livet har bruk for meg, uten å ta skjebnen i mine egne hender; selv kjenner jeg flere som har begått selvmord, og dette har overhodet ikke ført noe godt med seg for de som ble igjen; når verden brått mister et dyrebart menneske, oppstår det et tomrom som aldri kan fylles igjen.

Du er mer verdifull enn du aner, og verden trenger deg mer enn du er klar over.

Endret 7. april 2019 av Bix

[AnonymBruker]

Det er faktisk ganske idiotisk at det er mer fokus på det.
Anbefaler å lese denne boken som ligger ute på biblioteket:
https://www.nb.no/nbsok/nb/025ccdb344f27622ba6fdeac20db53b6#0

Kampen mot aldring og død burde være på høyeste dagsorden. Som Professor Tønnessen sa det, det er bare hjernevasket  bevisstløshet som gjør at vi ikke tar det mer på alvor og setter alvorlige ressurser inn på å bekjempe det. For det går faktisk an å gjøre noe med genene om man går inn for det.

Anonymkode: 18151...05c

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

idiotisk at det er mer fokus på det.

Idiotisk at det IKKE er mer fokus på det mente jeg selvsagt.Sorry, får ikke redigert som "anonym".

Anonymkode: 18151...05c

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er faktisk ganske idiotisk at det er mer fokus på det.
Anbefaler å lese denne boken som ligger ute på biblioteket:
https://www.nb.no/nbsok/nb/025ccdb344f27622ba6fdeac20db53b6#0

Kampen mot aldring og død burde være på høyeste dagsorden. Som Professor Tønnessen sa det, det er bare hjernevasket  bevisstløshet som gjør at vi ikke tar det mer på alvor og setter alvorlige ressurser inn på å bekjempe det. For det går faktisk an å gjøre noe med genene om man går inn for det.

Anonymkode: 18151...05c

Ja, man kan gjøre inngrep for å bekjempe aldring. 
Selv skal jeg innrømme at jeg har lyst, til å ta restylane og når hengekjakene kommer, vil jeg dra bak skinnet litt. Jeg tenker ikke slik om alle som er eldre eller gamle. Ingen i min familie har gjort noe som helst, de ser det som en styrke å eldes naturlig! Jeg har lurt på om de hadde sett likt på det om de bodde i Hollywood.. for der jeg er fra er ikke dette blitt kultur enda.
I Oslo har det kommet...min venninne i midten av 20-årene har begynt med restylane fordi hun hater rynker. 
Jeg har mange venninner og bekjente som har begynt, og jeg må si det er veldig fine. Mye finere enn hva de var, og særlig min eldre venninne...hun hadde hengekjaker og poser under øynene (tror hun slet med spiseforstyrrelser i tillegg da). 
Hun er operert, ja hun ble finere å se på, men  nå har det gått litt for langt da hun har operert på seg denne rumpa  

jeg liker ikke at det ser totalt falsk ut da..hollywood looken liker jeg ikke.
Men jeg liker hvite tenner, hater at mine bare blir gulere og gulere. Jeg kommer nok til å bleke.
Jeg kommer til å fjerne sinnarynken. 
Men sånn helt egentlig, synes jeg hele skjønnhetshysteriet tynger livet. Alle hadde hatt det lettere dersom det ikke var mulig å gjøre noe med utseendet. Eller, de som er uheldige hadde kanskje ikke hatt det så bra... men likvel, når du er operert blir det en evig usikkerhet på om noen liker deg for den du er eller om de hadde stukket av dersom de så hvordan du egentlig var.

Anonymkode: cad85...ac3

[Bix]

58 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg er også fascinert over hvor stort et problem blir for oss, hvis du tenker på hvor liten kloden er i verdensrommet. Alle mennesker på kloden er ikke langt fra hverandre, men for oss føles det slik. 

Hvorfor forandrer kulturen seg? Hvorfor forelsker vi oss i DEN personen? Hvordan vi møter personen er også fascinerende. Før møttes de og ble sammen med noen fra nærområdet. De hadde jo ikke some, internett eller telefoner.
Nå kan vi møte partnere på nett, på andre siden av kloden...... 

Anonymkode: cad85...ac3

Fornuftige ord - og tenk også hvordan nettopp disse valgmulighetene også har endret folks tankesett: I gamle dager forelsket man seg i en i hjembyen sin, giftet seg i ung alder, og var sammen med partneren ikke bare i de gode, solfylte dagene, men også når livet ikke går så bra.

I dag, derimot, er den store kjærligheten et klikk unna. Bare å installere en eller annen app, og vips - plutselig ligger verden for ens føtter, og man kan velge og vrake i drømmepartnere. Iallfall tilsynelatende.

For hva er realiteten i samfunnet vårt slik det har blitt; har folk blitt lykkeligere av disse valgmulighetene ...? Leser man innleggene her i forumet, sier svaret seg selv. Noen skriver om partnere som er utro (gresset er alltid grønnere på den andre siden), andre er helt greie mennesker som ikke ville ha hatt vanskeligheter med å finne en trofast partner i gamle dager, men som med dagens velg-og-vrak-mentalitet er blitt single "til overs", mens atter andre har andre vanskeligheter.

Se på fattige barn som får en leke, og se hvor oppriktig glade de blir, og kan leke med den ene dukken i en evighet. Og se på ungen som allerede har et rom overfylt av leker, men som likevel vandrer rastløst frem og tilbake uten å finne et fast holdepunkt; det er nå slik menneskenaturen er - man blir ikke nødvendigvis lykkeligere til tross for at man som barn har 27 bamser, og 19 biler i garasjen som voksen, eller tre elskerinner for den saks skyld - tenk på alle de rike og kjente i Hollywood: Hvorfor er ikke de lykkelige, mens en enkel bonde på landsbygda i et fattig land kan smile et tannløst smil til kona si, som han har vært gift med i nesten 60 år, og de fortsatt elsker hverandre like mye som da de traff hverandre for over et halvt århundre siden?

For min del føler jeg at samfunnet beveger seg i helt feil retning, og det som tidligere var kjærlighet, har blitt erstattet med et behov for bekreftelse, søken etter nytelse, og ikke minst krav til hvordan partneren skal se ut og være; hele verden skal jo se selfiene på Instagram og følge med på oppdateringene på Facebook.

Men hvor er det blitt av selve kjærligheten ...?

[AnonymBruker]

Jeg har flere ganger fått en følelse av å være med i Truman show. Høres sikkert helt crazy ut, men ja... en følelse av at personer jeg treffer, som naboer og familie allerede vet det jeg forteller dem. Spooky....

Anonymkode: a4d69...177

[miss spjåk]

1 time siden, Bix skrev:

Fornuftige ord - og tenk også hvordan nettopp disse valgmulighetene også har endret folks tankesett: I gamle dager forelsket man seg i en i hjembyen sin, giftet seg i ung alder, og var sammen med partneren ikke bare i de gode, solfylte dagene, men også når livet ikke går så bra.

I dag, derimot, er den store kjærligheten et klikk unna. Bare å installere en eller annen app, og vips - plutselig ligger verden for ens føtter, og man kan velge og vrake i drømmepartnere. Iallfall tilsynelatende.

For hva er realiteten i samfunnet vårt slik det har blitt; har folk blitt lykkeligere av disse valgmulighetene ...? Leser man innleggene her i forumet, sier svaret seg selv. Noen skriver om partnere som er utro (gresset er alltid grønnere på den andre siden), andre er helt greie mennesker som ikke ville ha hatt vanskeligheter med å finne en trofast partner i gamle dager, men som med dagens velg-og-vrak-mentalitet er blitt single "til overs", mens atter andre har andre vanskeligheter.

Se på fattige barn som får en leke, og se hvor oppriktig glade de blir, og kan leke med den ene dukken i en evighet. Og se på ungen som allerede har et rom overfylt av leker, men som likevel vandrer rastløst frem og tilbake uten å finne et fast holdepunkt; det er nå slik menneskenaturen er - man blir ikke nødvendigvis lykkeligere til tross for at man som barn har 27 bamser, og 19 biler i garasjen som voksen, eller tre elskerinner for den saks skyld - tenk på alle de rike og kjente i Hollywood: Hvorfor er ikke de lykkelige, mens en enkel bonde på landsbygda i et fattig land kan smile et tannløst smil til kona si, som han har vært gift med i nesten 60 år, og de fortsatt elsker hverandre like mye som da de traff hverandre for over et halvt århundre siden?

For min del føler jeg at samfunnet beveger seg i helt feil retning, og det som tidligere var kjærlighet, har blitt erstattet med et behov for bekreftelse, søken etter nytelse, og ikke minst krav til hvordan partneren skal se ut og være; hele verden skal jo se selfiene på Instagram og følge med på oppdateringene på Facebook.

Men hvor er det blitt av selve kjærligheten ...?

Fint og klokt innlegg. Noe å tenke på i forbindelse med HI. Hva velger vi å fokusere på i dette livet, hva er viktig. Status, ting, fasade? Mye vil ofte ha mer og det er lettere å sette pris på ting jo mindre man har. Det er ihvertfall min erfaring.