Dama vil ha barn, jeg føler meg ikke skikket

[AnonymBruker]

Forholdet har nå kommet dithen at dette spørsmålet dukker opp naturlig. Hun er 25 og jeg er i starten av 30-åra.

Tanken på å få barn skremmer meg, av flere grunner. Det ene er det økonomiske aspektet, og ingen av oss har det man kan kalle gode jobber. Til sammen har vi utbetalt mindre enn 40.000 pr måned. Jeg syns det er for dyrt med barn, jeg har ikke mulighet for å tjene mer og jeg er heller ikke villig til å omskolere meg for å skaffe en bedre jobb slik at vi har råd til å få barn. Det er rett og slett ikke så viktig for meg.

Helt ærlig, så føler jeg ikke at jeg passer til å få barn. Når jeg prøver å se meg selv som en pappa, så tenker jeg på et ord; utilstrekkelighet. Jeg kan generelt veldig lite, og har ikke så mye å gi et barn eller lære bort. Jeg er ingen praktiker, og har masse nevrotiske tendenser. Jeg kjører knapt bil, har vannskrekk og er ganske knotete sosialt, for å nevne noe. I tillegg har jeg en moderat angstproblematikk som gjør meg skeptisk til at mine barn vil få det bra.

Spedbarnsperioden skremmer vannet av meg, og jeg har alltid vært ukomfortabel rundt spedbarn. Jeg har dog ganske lett for å få kjemi med litt større barn, og det er ikke det at jeg ikke liker barn.

Syns det er vanskelig å ta opp temaer som dette med dama. Jeg kan jo ikke gjøre noe med ønskene hun har, så enten må jeg jo gi henne barn, eller så er det kanskje slutten på forholdet.

Føler egentlig bare at jeg mangler "noe". Noe som skal til for å være en forelder. Antar at jeg fremstår som helt normal utad, men jeg føler meg ikke det.

Ble litt rotete dette her, men hva tror dere? Jeg høres vel ikke ut som noe godt pappa-emne?

 

Anonymkode: bd5f4...f96

[AnonymBruker]

Du har mange av de samme tankene som meg. Men jeg vet at jeg kommer til å lære barnet å sette pris på seg selv, at indre motivasjon er den beste driveren, at man skal være snill og ordentlig mot andre, samt andre gode verdier.

Jeg tror også at man utfordrer og overvinner det man har angst/skrekk for for barna sin skyld. En gang møtte jeg ei dame med angst for kroppsvæsker som ble utslitt bare av å skifte bleie, men hun gjorde det jo likevel, og angsten gikk over. 

Det du og jeg ikke skjønner enda, fordi vi ikke har barn, er hvor mye man elsker barna man får. Ingen kjærlighet du har følt før kan måle seg med det, virker det som. Det er nok veldig givende.

Det er dumt om du skulle ende opp med å aldri få barn fordi du er redd for det. Men om du aldri har, eller vil, se for deg at det er noe for deg så må du bare være ærlig med henne. Forbered deg på at hun vil prøve å få deg til å endre mening.

Om du skulle date noen senere tror jeg du gjør lurt i å nevne dette så tidlig som mulig. 

Anonymkode: 5afa7...0cf

[AnonymBruker]

Du har jo tenkt mye på dette, og bare så du vet så kan akkurat det gjøre deg til en god far. Du tar ikke lett på det og tar ansvar. Det at du ikke har noe å lære bort tviler jeg på, men gjør som meg da jeg fikk spørsmål om universet. Hadde null peiling, men dro på biblioteket og leste så pass at jeg kunne si noe om det likevel. Sånn tror jeg at det er litt med barn altså, vi blir svar skyldig noen ganger.

At du knapt kjører bil, har vannskrekk og ikke er praktiker. Hva har det å si?? 

Du har dine kvaliteter, og du kan bli en minst like god far som andre. Det kan falle på plass mye ang det at du tror du "mangler noe" den dagen du eventuelt vil bli far.

Fedre kommer i mange utgaver. Ikke alle er professorer, handymen eller rike. Økonomisk går det om dere er noenlunde nøkterne.

 

Anonymkode: 70795...caf

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Forholdet har nå kommet dithen at dette spørsmålet dukker opp naturlig. Hun er 25 og jeg er i starten av 30-åra.

Tanken på å få barn skremmer meg, av flere grunner. Det ene er det økonomiske aspektet, og ingen av oss har det man kan kalle gode jobber. Til sammen har vi utbetalt mindre enn 40.000 pr måned. Jeg syns det er for dyrt med barn, jeg har ikke mulighet for å tjene mer og jeg er heller ikke villig til å omskolere meg for å skaffe en bedre jobb slik at vi har råd til å få barn. Det er rett og slett ikke så viktig for meg.

Helt ærlig, så føler jeg ikke at jeg passer til å få barn. Når jeg prøver å se meg selv som en pappa, så tenker jeg på et ord; utilstrekkelighet. Jeg kan generelt veldig lite, og har ikke så mye å gi et barn eller lære bort. Jeg er ingen praktiker, og har masse nevrotiske tendenser. Jeg kjører knapt bil, har vannskrekk og er ganske knotete sosialt, for å nevne noe. I tillegg har jeg en moderat angstproblematikk som gjør meg skeptisk til at mine barn vil få det bra.

Spedbarnsperioden skremmer vannet av meg, og jeg har alltid vært ukomfortabel rundt spedbarn. Jeg har dog ganske lett for å få kjemi med litt større barn, og det er ikke det at jeg ikke liker barn.

Syns det er vanskelig å ta opp temaer som dette med dama. Jeg kan jo ikke gjøre noe med ønskene hun har, så enten må jeg jo gi henne barn, eller så er det kanskje slutten på forholdet.

Føler egentlig bare at jeg mangler "noe". Noe som skal til for å være en forelder. Antar at jeg fremstår som helt normal utad, men jeg føler meg ikke det.

Ble litt rotete dette her, men hva tror dere? Jeg høres vel ikke ut som noe godt pappa-emne?

 

Anonymkode: bd5f4...f96

Når jeg fikk barn hadde jeg 17.000 kr i måneden som alenemamma å klarte meg helt umerket på det,sønnen min manglet ikke noe! Så økonomi-argumentet ditt er jo bare tull

Anonymkode: 359ae...e0f

[AnonymBruker]

At du har alle disse tankene gjør at jeg tenker du konmer til å bli en fantstisk far!!!

Du er reflektert 

Du er selvbevisst 

Du er omsorgsfull (bekymrer deg allerede for fantasi babyen din..)

Du har en stabil jobb 

Du har en stabil partner.

Hva med kjæresten din? Er hun «solid» ? Er du villig til å enten frarøve henne et liv med barn til bytte mot et liv med deg, eller la henne gå fordi hun må få søke sin lykke? 

- Hva føler du, om du lukker øynene og forestiller deg at det er slutt mellom dere, og om tre år ser du henne spasere forbi deg på gata med ny mann, trillende på en barnevogn? 

- Har du tillit til at hun blir en god mor? 

Hvis ja: hva er mest skremmende: at hun får et barn med en annen og du lever videre uten henne og hennes baby?

At hun får en baby med deg, dere satser, men du klarer det ikke og ender opp med å se barnet ditt av og til, sammen med henne ? 

 

Anonymkode: badd4...d2d

[Tran09]

Står respekt av at du klarer å sette ord på vanskelige følelser og tanker som dette! 

Hvor viktig er barn for henne? Tror du at hun er skikket til barn? Om det er veldig viktig for henne, og du er åpen for å ha ett barn om du var mer "skikket", kan en tur til familiekontoret være aktuelt for å få pratet med en samlivsteraput+psykolog? 

[AnonymBruker]

Det er noen ganske få ting som gjør at du ikke bør få barn:

• Alvorlig psykisk sykdom, som vil måtte gå utover barnet
• Ukontrollert sinne, voldstendenser
• Pedofililegning
• Rusproblemer

Ellers vil det for det meste gå ganske bra. Ingen er perfekte foreldre, og alle føler nok iblant at de kommer til kort. Men om du ikke ønsker å få barn, så er jo det noe du må ta hensyn til.

Anonymkode: aef91...a05

[AnonymBruker]

Kjæresten mi  hadde samme tanker som deg da jeg ble gravid. Han brukte en stund på å venne seg til papparollen. Og nå er han en fantastisk pappa som er glad for at jeg ble uplanlagt gravid. 

Anonymkode: d334b...8a6

[exictence]

Å kunne gi omsorg og kjærlighet, og stabilitet, er det viktigste og den beste kvaliteten hos foreldre.

[AnonymBruker]

Det er lov å ikke ønske seg barn også, og det kan være like normalt. Luft tankene dine til damen din, du finner nok ut av hva som er best å gjøre. 

Anonymkode: 04c56...960

[AnonymBruker]

De fleste foreldre er dårlige foreldre som viderefører dårlige vaner og følelser til sine barn. Så du er ikke alene

Anonymkode: ba3ea...78b

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Når jeg fikk barn hadde jeg 17.000 kr i måneden som alenemamma å klarte meg helt umerket på det,sønnen min manglet ikke noe! Så økonomi-argumentet ditt er jo bare tull

Anonymkode: 359ae...e0f

Når var det da, 1990? I min mellomstore by koster det 8-9000 bare for husleie. Jeg har nesten 17 000 bare i utgifter, lån, husleie, bil, helseutgifter osv osv. Det er andre tider nå. 

Anonymkode: 20619...ff0

[GodtNok]

Jeg syns du skal ta disse tankene på alvor. Det er ikke alle som ønsker seg barn av ulike grunner. Jeg leser at du ikke ønsker barn, du føler ikke at du passer til å være far. Hadde du ønsket barn, men vært redd for å ikke strekke til, hadde jeg sagt: det går seg til. Men jeg syns dette er reflekterte tanker du har om at du kanskje ikke er typen. 

Skulle du la deg rive med av dama og gå med på det uten å være sikker, kan dette bli veldig dårlig for både dere som par og for barnet. Dette må du snakke med kjæresten din om så fort som mulig, for hun må få sjansen til å møte noen andre og få barn med hvis hun ønsker det. 

[AnonymBruker]

Det at du knapt kjører bil er vel ikke en grunn til å si at du ikke kan bli en god far?:) Hverken jeg eller barnefar kjører bil eller har førerkort i det heletatt. Vi er 28 og 29! Aldri vært et problem å komme seg til og fra steder. Nå bor vi ganske sentralt og har togstasjon rett utenfor leiligheten. Nei, vi eier heller ikke en leilighet. Det er ikke det materialistiske som avgjør om man er gode foreldre eller ikke🙂 

Anonymkode: a7b57...300

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Når var det da, 1990? I min mellomstore by koster det 8-9000 bare for husleie. Jeg har nesten 17 000 bare i utgifter, lån, husleie, bil, helseutgifter osv osv. Det er andre tider nå. 

Anonymkode: 20619...ff0

Du trenger ikke være frekk. Det var i 2011 å vi hadde husleie på 7000 kr men fikk 4000 kr i bostøtte.

Anonymkode: 359ae...e0f

[AnonymBruker]

4 timer siden, GodtNok skrev:

Jeg syns du skal ta disse tankene på alvor. Det er ikke alle som ønsker seg barn av ulike grunner. Jeg leser at du ikke ønsker barn, du føler ikke at du passer til å være far. Hadde du ønsket barn, men vært redd for å ikke strekke til, hadde jeg sagt: det går seg til. Men jeg syns dette er reflekterte tanker du har om at du kanskje ikke er typen. 

Skulle du la deg rive med av dama og gå med på det uten å være sikker, kan dette bli veldig dårlig for både dere som par og for barnet. Dette må du snakke med kjæresten din om så fort som mulig, for hun må få sjansen til å møte noen andre og få barn med hvis hun ønsker det. 

Jeg er enig i dette. Min samboer sa det samme, han følte ikke han kunne ta vare på et barn. Han hadde rett og slett ikke lyst på ansvaret, og følte det kvelende når han tenkte på det. Jeg ble uplanlagt gravid, og HAN ville beholde. Resulatet er at jeg sitter hjemme med barnet, han drar rundt til kompiser, og er sur når han er hjemme. Han har sagt utallige ganger at selv om han elsker ungen, så burde han lyttet til seg selv og ikke fått barn. 

Anonymkode: bdad0...316

[AnonymBruker]

Hvis du har tenkt mye på dette og rett og slett føler at barn ikke er noe for deg, så syns jeg virkelig ikke du skal skaffe deg unger bare for å "gi dama det hun ønsker seg".

Dette med barn er så essensielt i et forhold, at hvis man har motstridende ønsker rundt dette så burde man faktisk ikke være sammen. Kan trøste deg med at det finnes massevis av bra damer der ute i riktig aldersgruppe som heller ikke vil ha barn - det begynner å bli mer akseptert. Ingen av mine venninner (i slutten av 20-åra) ønsker seg barn, noensinne.

Anonymkode: 9901a...7d1

[AnonymBruker]

Et tips! Sterilisere deg!! Saken løst!!

Anonymkode: f55c1...810

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du har mange av de samme tankene som meg. Men jeg vet at jeg kommer til å lære barnet å sette pris på seg selv, at indre motivasjon er den beste driveren, at man skal være snill og ordentlig mot andre, samt andre gode verdier.

Jeg tror også at man utfordrer og overvinner det man har angst/skrekk for for barna sin skyld. En gang møtte jeg ei dame med angst for kroppsvæsker som ble utslitt bare av å skifte bleie, men hun gjorde det jo likevel, og angsten gikk over. 

Det du og jeg ikke skjønner enda, fordi vi ikke har barn, er hvor mye man elsker barna man får. Ingen kjærlighet du har følt før kan måle seg med det, virker det som. Det er nok veldig givende.

Det er dumt om du skulle ende opp med å aldri få barn fordi du er redd for det. Men om du aldri har, eller vil, se for deg at det er noe for deg så må du bare være ærlig med henne. Forbered deg på at hun vil prøve å få deg til å endre mening.

Om du skulle date noen senere tror jeg du gjør lurt i å nevne dette så tidlig som mulig. 

Anonymkode: 5afa7...0cf

Det er helt feil at barn er en kur for angst - da ville jo ingen barn hatt foreldre med vedvarende psykiske sykdommer.

Og ja, jeg har erfaring med angst og barn. 

 

Anonymkode: 7936a...34a

[Jadzia]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Å tenke nøye gjennom det å få barn, er en veldig god ting. Det gjør at man reflekterer over styrker og svakheter og faktisk ser realiteten i ting. Som at unger koster penger. Når det er sagt, så skal jeg plukke litt i stykker argumentene dine. For det første, økonomi er ikke alt. Vi har ikke mye mer enn dere i måneden vi heller, men vi har to unger, og det går rundt. Det hjelper jo litt på at man får barnetrygd og. Selv om det ikke er store summen, så hjelper det. Har man under en viss sum i året, så kan man og få redusert foreldrebetaling i barnehager og sfo. Usikker på om dere kommer innunder der, men verd å sjekke ut. 

Jeg har en mann som strengt talt ikke har 10 tommelfingre engang. Mer 10 kjempefingre eller noe sånt. Han er så lite praktisk anlagt at jeg ikke hadde trodd det var mulig engang om jeg ikke så det med egne øyne. Han hadde ikke klart å hamre inn en spiker rett om det stod om livet. Ingen av oss er så veldig gode på den sosiale fronten, men ungene er populære i barnehagen og fungerer godt sosialt likevel. Og både jeg og han har våre "nevroser" på ulike ting uten at det gjør oss til dårlige foreldre. Det viktigste er å se hvilke utfordringer man har, og gjøre så godt man kan på tross av dem.

Jeg turte ikke engang å holde spedbarn før jeg ble mamma selv. Når venner eller familie fikk barn og spurte om jeg ville holde, så sa jeg blankt nei. Livredd for å holde galt, miste de eller lignende. En gang ble jeg tvunget til det av nødvendighet og jeg synes det var så lite komfortabelt at jeg helst ville rømme unna etterpå. Det endret seg da jeg fikk min førstefødte i armene. Det er noe helt eget med egne barn, som man ikke kan sammenligne med andres barn. 

Jeg tør påstå at det at du tenker gjennom disse tingene, vil gjøre deg mer egnet enn mange som bare hopper i det, om du en dag bestemmer deg for å få barn. Det er dritskummelt å skulle sette et lite menneske til verden som man skal ha så mye ansvar for. Men for min del, var det i hvert fall veldig verd det. Om du faktisk ikke ønsker barn, så er det en annen sak. Da blir alle argumenter du har bare en unnskyldning for å slippe å si at dette ikke er et ønske du har. Men det er en helt fair sak å ikke ønske barn. Da bør du heller være åpen om den biten. 

Endret 8. april 2019 av Jadzia