Noen som IKKE hadde god tid til å finne ut om dere skulle ha flere barn eller ikke?

[AnonymBruker]

Vi har ikke god tid, så "vent og se" er ikke et alternativ. Synes det er fryktelig vanskelig å lande på en avgjørelse. Den ene dagen tenker jeg at vi har hendene fulle med de barna vi har, neste dag tenker jeg at tiden går fort og det meste vil bli enklere med tiden.

Vi er redde for å angre hvis vi ikke får flere barn, og så er vi redde for at det skal bli for mye for oss hvis vi får en til. 

Dere andre som ikke hadde all verdens tid til å se det an, kan dere dele noen erfaringer er dere snille? Hvordan kom dere til en avgjørelse, hvilke spørsmål stilte dere til dere selv i prosessen, hva landet dere på, og hvorfor?  

Anonymkode: 83168...812

[AnonymBruker]

Hvis dere ser for dere familien deres om 20 år, hvordan ser den ut? 

Anonymkode: 7b7ca...423

[AnonymBruker]

Landa på nei. En så stor avgjørelse som vil medføre så mye ansvar osv, skulle bli gjort i hast. Vi sa oss fornøyde med tingenes tilstand og tok med oss gleden i de barna vi allerede har 😊

Anonymkode: e4e73...a27

[AnonymBruker]

Vi har heller ikke god tid, og bør egentlig bestemme oss nå. Har én på 7mnd og én på straks 2år. Det er et umulig valg føler jeg. På en side, så ønsker jeg tre barn. Samtidig begynner vi å komme ut av den verste babyboblen (hei, kolikk på begge!), og se en lysning i tunnellen. Ikke bare kolikkmessig, men ingen av barna har noen gang sovet mer enn 5t sammenhengende, og til og med det skjer sjelden. Nå øyner vi liksom et håp om at det roer seg om et år eller to. Hvordan starte på nytt da? Huff.. Kunne gjerne adoptert en toåring. Jeg hater virkelig å gå gravid, og i nesten tre år nå har jeg enten vært gravid, ammende, eller begge deler. 

Anonymkode: 2900c...3cf

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Kunne gjerne adoptert en toåring. Jeg hater virkelig å gå gravid, og i nesten tre år nå har jeg enten vært gravid, ammende, eller begge deler. 

Anonymkode: 2900c...3cf

Gjør det da vel? En venninne av meg hadde enormt trøblete graviditeter og barseltider, og de adopterte minstemann fra Sør-Korea. Han kom hjem da han var 20 mnd gammel. Så det er jo faktisk et alternativ.

Til TS, så likte jeg forslaget om å se for seg hvordan familien deres ser ut om 20 år. Vil det være greit med de barna dere har nå eller syns du at noe mangler? Samtidig er det viktig å kjenne på hvor dere er nå ift grensa for når det blir for mye. Er dere litt slitne og av og til litt lei (som er helt vanlig i småbarnstiden), er det noe annet enn å være dønn utkjørt hele tiden. Ligger dere nærmere sistnevnte kategori synes jeg det virker skummelt å sette i gang med en til. Man skal jo leve også, ikke bare overleve.

Anonymkode: c600b...a90

[AnonymBruker]

Vi er i den situasjonen. Jeg er nå 37 år gammel. Vi fikk vårt første barn for et år siden. Vi har altså bare én... 

Dette året har vært jævlig. Rett og slett. Jeg har slitt med fødselsdepresjon siden fødselen, og går fremdeles til psykolog (uten at jeg føler det har hjulpet i det hele tatt). Barnet har vært krevende (ikke bare vi som synes, helsesøster og mange andre kommenterer det også). Sover lite, skal bæres hele tiden og være PÅ hele tiden, i starten store ammeproblemer, masse gulp, lav vekt og dårlig vektoppgang, osv. 

Bare tanken på å måtte gå gjennom det en gang til gjør meg nesten fysisk dårlig. 

Jeg har alltid villet ha to barn, og jeg synes det virker nitrist med enebarn. Jeg har forferdelig lyst til at barnet vårt skal få søsken. Ikke bare med tanke på barndommen, men også når han er voksen og vi blir gamle, og han gjerne ikke får seg familie selv - da blir han jo helt alene

Mannen ville i utgangspunktet ha to også, sa han.. men nå har han ombestemt seg. Det var mye tøffere å få barn enn han hadde sett for seg. Han er skremt av fødselsdepresjonen min, og sier han har vært redd for at jeg skulle bli helt borte for ham. 

Han er også bekymret for å få et barn med funksjonshemninger, o.l. Med tanke på hvor tøft det var med et friskt barn, hvordan skal vi da klare å få et funksjonshemmet barn, liksom? 

Vi tenker også på hvor slitsomt det er. Når vi ser hvor latterlig lite tid det er til ting i hverdagen, hvordan kommer vi til å takle to stykker  (og tenk om vi får tvillinger...). Vi er ressurssterke mennesker med god økonomi, så jeg skjønner ikke hvorfor vi takler så dårlig dette å ha fått barn  

Dette er forferdelig vanskelig og vondt, synes jeg. Eneste motivasjonen min til å få et barn til, er at jeg ikke vil ha enebarn. Tenk om noe skjer med barnet vårt, da er jeg plutselig ikke mamma lenger :(

I går holdt jeg på å klikke da ettåringen hang i buksebeina mine og hyyyyylte hele tiden mens jeg prøvde lage middag. Hvordan i alle dager skulle det gått om jeg hadde TO som oppførte seg sånn.. eller en bitte liten baby i tillegg... 

 

Anonymkode: f122b...a31

[AnonymBruker]

Vi endte på å la naturen bestemme.

Slet i 3 år med å bli gravide med barn nummer to, så etter fødsel ble vi enige om å droppe prevensjon videre, men heller ikke "ha sex etter kalenderen" eller oppsøke noen form for hjelp. Kommer det en til - selv med våre problemer  - så blir den hjertelig mottatt. Men vi prøver å unngå å stresse med det. 

 

Anonymkode: 6de69...397

[AnonymBruker]

Vi giftet oss sent (i midten av 30 årene). Bestemte tidlig å få ett barn da mannen ikke har noen fra før og det var viktig for ham. Jeg har en sønn på 20 år fra før så jeg måtte "begynne på nytt" men det var en del av dealen. Så kom nestemann etter 2 år. Dvs nå er det en gutt på 20 år, en jente på 2 og en baby på 3 mnd som er vår familie. Gjorde som brukeren over og lot naturen bestemme med sistemann. Skjer det så skjer det. Mannen ønsket seg en til, jeg var mer tvilende. Hadde ikke så lang tid å tenke oss om så på ett eller annet tidspunkt må en bare bestemme seg. Veide opp fordelene opp mot ulempene og hvor en ser familien sin om 10 - 20 år. Livet som småbarnsforeldre i 40 årene ikke er bare bare når det er sagt men det gått bedre enn forventet. Heldigvis får ikke alle fødselsdepresjon eller meget krevende barn. Du har jo barn fra før og vet hvordan det gikk første tiden. Ofte er førstemann mest krevende, etter det går det mest på skinner er min erfaring. Noen er redde for å få flere barn fordi man "vet ikke hva man får" . Har selv vært alene med sønnen fra tidligere forhold som har en diagnose inneforbi autismespekteret, så er ikke helt ukjent med det. Det har gjort til at jeg kanskje tenker at det ikke er verdens undergang hvis det skulle vise seg at barna har spesielle behov. Det går mest sannsynlig bra. Skal litt til for at lynet slår ned to ganger samme sted 😅  og nå er vi jo to om det og mer rustet. Hadde jeg vært yngre hadde jeg nok ventet noen år men ikke alle garantert den luksusen. Så lenge dere har økonomi, helse og ressurser til å følge opp barna så er det jo bare å kjøre på 😊 men er dere på randen av sammenbrudd, vel da sier det seg selv at det ikke er noe sjakktrekk.

Anonymkode: 4f760...f60

[AnonymBruker]

Jeg var 35 da førstemann kom, 38 på sistemann. I utgangspunktet ønsket jeg tre barn. Etter nummer en var jeg bombesikker på at vi skulle ha en til. Men jeg fikk en sterk fødselsdepresjon og ville bli bra av den før jeg ble gravid med nummer to. Etter nummer to, så var jeg i starten helt klar på at jeg ønsket en til, men da måtte vi ikke vente like lenge med å prøve som sist. Så kom hverdagen med to barn, følelsen av å være overveldet til tider, og jeg begynte å kjenne på senskader etter keisersnittet. Det ble noen runder med meg selv før jeg bestemte meg for at nok er nok. Vi skal ha helse, evne og kapasitet til å følge opp alle vi velger å få. Nå er minsten snart tre, og jeg kjenner det er veldig greit at vi stoppet der vi gjorde da jeg har to barn som begge har trengt ekstra oppfølging pga ulike ting. Selvfølgelig kjenner jeg litt på det at vi stoppet etter to innimellom, men når alt kommer til alt, så var det absolutt det rette valget. 

Anonymkode: ef979...8a3

[Gjest Fnugg]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vi er i den situasjonen. Jeg er nå 37 år gammel. Vi fikk vårt første barn for et år siden. Vi har altså bare én... 

Dette året har vært jævlig. Rett og slett. Jeg har slitt med fødselsdepresjon siden fødselen, og går fremdeles til psykolog (uten at jeg føler det har hjulpet i det hele tatt). Barnet har vært krevende (ikke bare vi som synes, helsesøster og mange andre kommenterer det også). Sover lite, skal bæres hele tiden og være PÅ hele tiden, i starten store ammeproblemer, masse gulp, lav vekt og dårlig vektoppgang, osv. 

Bare tanken på å måtte gå gjennom det en gang til gjør meg nesten fysisk dårlig. 

Jeg har alltid villet ha to barn, og jeg synes det virker nitrist med enebarn. Jeg har forferdelig lyst til at barnet vårt skal få søsken. Ikke bare med tanke på barndommen, men også når han er voksen og vi blir gamle, og han gjerne ikke får seg familie selv - da blir han jo helt alene

Mannen ville i utgangspunktet ha to også, sa han.. men nå har han ombestemt seg. Det var mye tøffere å få barn enn han hadde sett for seg. Han er skremt av fødselsdepresjonen min, og sier han har vært redd for at jeg skulle bli helt borte for ham. 

Han er også bekymret for å få et barn med funksjonshemninger, o.l. Med tanke på hvor tøft det var med et friskt barn, hvordan skal vi da klare å få et funksjonshemmet barn, liksom? 

Vi tenker også på hvor slitsomt det er. Når vi ser hvor latterlig lite tid det er til ting i hverdagen, hvordan kommer vi til å takle to stykker  (og tenk om vi får tvillinger...). Vi er ressurssterke mennesker med god økonomi, så jeg skjønner ikke hvorfor vi takler så dårlig dette å ha fått barn  

Dette er forferdelig vanskelig og vondt, synes jeg. Eneste motivasjonen min til å få et barn til, er at jeg ikke vil ha enebarn. Tenk om noe skjer med barnet vårt, da er jeg plutselig ikke mamma lenger :(

I går holdt jeg på å klikke da ettåringen hang i buksebeina mine og hyyyyylte hele tiden mens jeg prøvde lage middag. Hvordan i alle dager skulle det gått om jeg hadde TO som oppførte seg sånn.. eller en bitte liten baby i tillegg... 

 

Anonymkode: f122b...a31

Jeg hadde tilsvarende følelser som deg for å prøve på et i utgangspunkt veldig ønsket barn nummer 2. Jeg ble kvalm av tanken på repetisjon av babytiden (og da ikke bare de første månedene).

Ved barnets 3 år pushet mest mannen min på at vi måtte komme igang, og jeg var jo ikke supergira akkurat. 

Men, så viste det seg at den prøvingen - det ble en lang og hard og ikke minst dyr vei som enda ikke har resultert i barn (prøvd i 3 år med IVF+++).

Nå som jeg står ovenfor en helt reell situasjon hvor det ikke blir flere er jeg ikke lettet, det er bare veldig trist.

Det betyr ikke at jeg ser tilbake på den tiden med sånn «åh, man savner det»- virkelig ikke - men for meg er det en sorg å ikke få flere barn. Jeg føler oppriktig at det blir vanskelig for meg å akseptere.

Så om du setter deg i en situasjon 6-7 år fremover og vet at dere kun har ett barn - hvorav de fleste av utfordringene som er babyrelatert gikk over ved barnets 1-2 år - og du fortsatt kjenner på lettelse, da vil du/dere nokså sikkert være fornøyd med det ene barnet. 

Om det føles feil for begge (i tillegg til ambivalens) - da vil jeg si dere ikke har avgjort enda.

Jeg vet det kan komme enda en fødselsdepresjon og en grusom periode rent fysisk/psykisk, men jeg tenker at det i så fall er siste gang. Jeg vet ikke om sorgen over sekundær infertilitet er noe særlig bedre på sikt, så da tar man utgangspunkt i det. 

Jeg husker en situasjon på cafe hvor jeg så en mor stå i kø med to gutter på 6-8 år. Og da var det iallefall åpenbart for meg at «det er jo det jeg vil ha». De er heldigvis ikke babyer med lakenskrekk og matskrekk livet ut (med mindre man får alvorlig syke barn, men de fleste får jo normalt friske barn). 

Endret 11. april 2019 av Fnugg

[AnonymBruker]

Her stopper vi nok dessverre på to siden de nye permisjonsreglene gjør at jeg må ha enda lenger permisjon uten lønn for å kunne være hjemme til fast føde osv. er skikkelig etablert, og vår familieøkonomi er stram nok fra før. Dersom permisjonsreglene blir endret tilbake slik at mors del av permisjonen blir like lang som tidligere før jeg ikke lenger kan få barn så vil vi få nr. 3. Men pga. min alder er nok sannsynligheten for at det kommer til å skje lik null, og det er egentlig veldig trist siden vi ønsker oss 3-4 barn. 

Men man skal jo ha råd til å forsørge de også.

Anonymkode: ed81f...e6e