Barn etter maaaange år helt alene

[Gjest Anonymous]

Dette er litt sært, men man må jo bare spørre...

Jeg har bodd alene siden jeg var 18 år, er en litt sånn ensom ulv-type, som liker fred og ro hjemme. Er sjeldent sammen med folk på fritiden, har ofte fått dosen etter å ha vært sosial på jobben osv.

Tenker på dette med evt å få barn eller ikke, før eggleveringen tørker helt inn om noen år ...

Det jeg er mest skeptisk til, er det å skulle ha et menneske rundt meg hele tiden. Et barn som forventer oppmerksomhet, som "bråker" og maser.

Dette skremmer meg litt må jeg innrømme, får litt klaus av tanken. Tenk om jeg angrer veldig på den livsstilsendringen det faktisk er, at jeg aldri får tilbake stillheten og roen rundt meg (ok, når ungen flytter ut da...)

Ikke misforså meg. Jeg er en veldig omsorgsfull person osv. Jeg elsker feks dyrene mine, og er veldig oppoffrende overfor dem. Men barn er barn. og de er en smule mer krevende enn dyr...?

Så hvis vi ser bort i fra at morsinstinktet selvfølgelig gjør sitt når ungen evt er der, kjenner noen av dere dere igjen i tankene mine? Og hvordan har det løst seg for dere? Det er så himla skummelt det der med å få barn - man kan jo liksom ikke angre seg og returnere ungen fordi det ikek passer alikevel....

[Gjest Violetta]

Tenker du da på å ha barn alene eller sammen med en mann? Du høres jo ut som du bor alene...

[Gjest Anonymous]

Jeg kjenner igjen meg selv og kjæresten bittelitt - og selvsagt problematiserer vi det å få barn. En ting er at vi garantert ville ha stilt opp for ungen, gitt den kjærlighet og oppmerksomhet osv, men vi ville sikkert blitt slitne og kanskje også frustrerte over å ikke ha tid til å holde på så mye med egne interesser, og sånt går både ut over en selv, forholdet og barnet.

Derfor har vi enn så lenge bestemt oss for å ikke få barn. Dersom vi etter hvert finner ut at vi virkelig ØNSKER oss barn kommer vi sikkert til å prøve å få det, og da er vi også nødt til å prioritere litt annerledes enn vi gjør pr i dag.

Egentlig er jeg litt usikker på hva du spør om - for så lenge det ikke virker som du har så veldig lyst på barn trenger du da heller ikke å få et. Om du skulle få lyst seinere, når det begynner å bli for seint biologisk sett, går det an å søke om adopsjon.

[viren]

Vi hadde IKKE planlagt å få barn på i allefall 10 år til , men så skjedde det. Jeg har aldri likt barn, hadde aldri vært barnevakt og kunne INGENTING om dem.

I tillegg har jeg alltid vært av typen som trenger litt tid for meg selv, liker å lage websider, fotografere etc.

Under graviditeten leste jeg det jeg kom over om babyer og barn, spesielt forumer på nettet og andres erfaringer - var kjempeskeptisk til tider!

Så kom nå gutten vår da, og selv om jeg fikk en tøff fødsel og syntes sykehusoppholdet etterpå var helt grusomt, var det fantastisk å komme hjem med han.

Selvfølgelig tar han mye tid, men så nervøs har jeg ikke vært - bruker man hodet skjønner man jo at han må ha mat, skiftes på, at han ikke skal fryse eller bli for varm etc. Det har gått over all forventing,

og det jeg har erfart er i allfall at selv om jeg har måttet forsake litt av alenetiden min - er det å kunne smile til babyen , og se han smile tilbake, se han utvikle seg uke for uke en fantastisk opplevelse. Når jeg er borte 3-4 timer savner jeg sønnen min noe vanvittig, det hadde jeg ikke trodd (ja, jeg var nok helt på jordet, men som sagt så har jeg aldri hatt sansen for unger :o ).

Nå har vi hele tiden vært veldig bevisste på at det er viktig å ta vare på par-forholdet og seg selv, spesielt når man får barn. Vi sørger også for å gi hverandre tid for oss selv når annledningen byr seg.

For meg har det mest negative med å få barn vært at det gikk sterkt utover nattesøvnen i begynnelsen, men det går seg til etterhvert. Jeg er nå utrolig glad for at vi har vært så heldige å få en sunn, frisk og nyyyydelig sønn, og håper at det kanskje blir 1 eller 2 barn til med tiden.

Det er ikke sånn at alle har "plikt" til å få barn, ønsker man det ikke skal man selvfølgelig la være! Men man bør tenke grundig igjennom det, det er ikke bare det at for oss kvinner så er det en viss begrensing på hvor lenge vi fysisk kan få barn: det er ikke helt ideelt å få barn når man nærmer seg den grensen heller, både pga økt fare for komplikasjoner, man vil være veldig gammel når ungen blir voksen etc.

Kan man si til seg selv at man vet man ikke kommer til å angre på at man ikke fikk barn når man selv blir eldre, så bør det aksepteres på lik linje med de som får barn og som mener at livet er utenkelig uten.

Det er kanskje likevel verdt å tenke på at det er svært, svært få som angrer på at de fikk barna sine, men desto flere som angrer på at de ikke gjorde det.

[Far til 2]

Jeg synes det er flott at du tenker over dette med barn. Altfor mange vurderer ikke fordelene og ulempene.

Men for 99,99% blir det en kjempepositiv opplevelse. Ofte en god del anderledes enn det en tror en har forberedt seg til.

Det å ha barn er ikke bare en dans på roser. Mye slit, frustrasjoner og sinne. Men det er verdt alt sammen og mye mer.

Jeg fikk et forhold til mine barn fra første dag. Og det er uten tvil det største som har skjedd meg. - Sier en FAR.