Deprimert mamma

[AnonymBruker]

Fra jeg var barn har mamma slidt psykisk. Hun har vært mye trist, men hun har vært mye aktiv. Hun  har vært aktiv i arbeid, veldig ansvarsfull og arbeidsom hjemme, laget mye mat, arrangert selskap  i massevis (mye mer enn det som er vanlig). Hun har alltid sagt at det å gjøre noe, er hennes "medisin" på å takle å leve. Hun snakker om plikt som er noe av det som er livet, og viktig.

Hun har flere ganger hengt seg opp i politikk og regler, reagert mye følelsesmessig på ytringer, snakker engasjert om sine meninger. Derfor har jeg ikke tenkt på det som at hun har lidd av depresjon. For da er man vel egentlig ganske likegyldig til alt, og syntes alt er et ork. Vet ikke?

Samtidig har hun ofte gjennom oppveksten grått og jeg har måttet trøste henne mange ganger. Helt fra jeg var ca 8 år. Hun har sagt flere ganger at hun ønsker å dø. 

Det har vært en vanskelig oppvekst på mange måter, men også noe vi har levd "fint" med. 

Når det gjelder meg selv, har jeg følt mange ganger at jeg på en måte lider innad. At jeg er den sterke utad, den smilende, fornøyde, en som "redder" mamma, en som andre tenker er lykkelig og glad.

Men når jeg er for meg selv, har jeg nesten ingen energi, vil ingenting, tårer kan renne. Jeg bare vil ligge og se  ut i luften. Når jeg har tid for meg selv, er det nesten bare det jeg gjør. Samtidig "nyter" jeg det, på en måte. Puster ut, og er glad for å bare eksistere, på en måte.

Et nesten hat bygget seg opp i meg mot mamma. Den følelsen har vært vond å kjenne på, for jeg vil ikke ha hat i meg, det er min feil å ha hat i meg, føler jeg. Jeg er, og prøver alt jeg kan å være god og snill med mamma, men inni meg føler jeg noen ganger irritasjon. Det er alltid henne det er så synd på. Det er det jo også. Samtidig har hun alltid vært så engasjert, så aktiv. Interessert i hva som skjer i verden, men egentlig ikke interessert å lytte til hvis jeg forteller om noe som gjelder meg. Men at jeg føler meg såret, er sikkert veldig vanlig, tenker jeg; for er det ikke det alle streber etter: det å bli sett/hørt/få bekreftelse. Jeg vil heve meg over mine egoistiske tanker, og jeg er der for mamma. Sånn har det vært opp gjennom oppveksten og til nå. Nå er jeg over 40.

Nå har hun vært veldig psykisk syk, vært innlagt. Etter det, har hun nå blitt bare passiv. Vil ikke gjøre noe. Ingenting vil hun lenger engasjere seg i, sluttet med alt av ting å gjøre. Vil helst bare ligge på sofaen å gjøre  ingenting. Ikke snakke en gang. Verken om seg selv eller noe. Hun kan lytte når jeg forteller noe som har med henne å gjøre. Jeg prøver å snakke om hyggelige minner, ting hun har foretatt seg, noe hun har mestret, pene ting mm. Det går litt greit. Hun liker at jeg er der og forteller henne sånne ting. Men hvis jeg begynner å fortelle om noe positivt som handler om meg, så vil hun reise seg og gå, eller sove. Så da gjør jeg ikke det. 

Nå etter at hun ble så alvorlig psykisk syk, vokste det plutselig en kjærlighet for henne i meg. Mitt indre hat gav slipp. Tidligere hadde jeg trodd (forsøkt alt jeg kunne) at jeg forstod mamma, men jeg hadde nok ikke innerst inne klart det likevel.

Hun måtte altså bli så alvorlig syk for at jeg virkelig kunne forstå hennes lidelser og sorg hun bar på helt fra hun selv var barn og ungdom.

Skulle så gjerne ønsket for alt i verden at hun kunne bli glad. 

Jeg tenker at mamma er blitt trist innad og passiv (vil ingenting), sånn som jeg omtrent hele mitt liv har vært. Forskjellen er at mamma har ikke vært på den måten før. Hun har uttrykt sin lidelse, samtidig hele tiden funnet på noe "å henge fingrene i". Og nå sier hun at hun har det verre enn hun noen gang har hatt det. Hun orker ingenting. 

Hun har flere som hjelper henne og lytter til henne. Hun er bare lei seg. 

Så når hun nå ikke orker noen ting, er blitt passiv, er hun da blitt mer depressiv enn før? Eller var hun like mye deprimert den gang hun fortalte meg at hun ville dø, at hun led, gråt, trist?

Og jeg som trodde at hatet hadde blitt erstattet med kjærlighet, følte noe mørkt i meg dukke opp igjen i dag. Jeg tenkte; hvorfor er hun så selvmedlidende, jeg spør henne om ting, hun orker ikke svare. Det var f.eks hva spiser du til frukten? Sant det er viktig at jeg ikke sier til henne "skjerp deg"? Jeg har ikke sagt det. Men jeg anker det inni meg. Hatet begynner nesten å komme igjen. Jeg vil ikke føle det. Det er galt.

Hvordan kan jeg hjelpe henne ut av depresjonen? Hva skal jeg si, gjøre? 

 

Anonymkode: 64460...6cc

[AnonymBruker]

Får hun medisiner da?

Anonymkode: 23fce...3b9

[AnonymBruker]

ja

Anonymkode: 64460...6cc

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

ja

Anonymkode: 64460...6cc

nå, men ikkef ør

Anonymkode: 64460...6cc

[Gjest Dansken]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fra jeg var barn har mamma slidt psykisk. Hun har vært mye trist, men hun har vært mye aktiv. Hun  har vært aktiv i arbeid, veldig ansvarsfull og arbeidsom hjemme, laget mye mat, arrangert selskap  i massevis (mye mer enn det som er vanlig). Hun har alltid sagt at det å gjøre noe, er hennes "medisin" på å takle å leve. Hun snakker om plikt som er noe av det som er livet, og viktig.

Hun har flere ganger hengt seg opp i politikk og regler, reagert mye følelsesmessig på ytringer, snakker engasjert om sine meninger. Derfor har jeg ikke tenkt på det som at hun har lidd av depresjon. For da er man vel egentlig ganske likegyldig til alt, og syntes alt er et ork. Vet ikke?

Samtidig har hun ofte gjennom oppveksten grått og jeg har måttet trøste henne mange ganger. Helt fra jeg var ca 8 år. Hun har sagt flere ganger at hun ønsker å dø. 

Det har vært en vanskelig oppvekst på mange måter, men også noe vi har levd "fint" med. 

Når det gjelder meg selv, har jeg følt mange ganger at jeg på en måte lider innad. At jeg er den sterke utad, den smilende, fornøyde, en som "redder" mamma, en som andre tenker er lykkelig og glad.

Men når jeg er for meg selv, har jeg nesten ingen energi, vil ingenting, tårer kan renne. Jeg bare vil ligge og se  ut i luften. Når jeg har tid for meg selv, er det nesten bare det jeg gjør. Samtidig "nyter" jeg det, på en måte. Puster ut, og er glad for å bare eksistere, på en måte.

Et nesten hat bygget seg opp i meg mot mamma. Den følelsen har vært vond å kjenne på, for jeg vil ikke ha hat i meg, det er min feil å ha hat i meg, føler jeg. Jeg er, og prøver alt jeg kan å være god og snill med mamma, men inni meg føler jeg noen ganger irritasjon. Det er alltid henne det er så synd på. Det er det jo også. Samtidig har hun alltid vært så engasjert, så aktiv. Interessert i hva som skjer i verden, men egentlig ikke interessert å lytte til hvis jeg forteller om noe som gjelder meg. Men at jeg føler meg såret, er sikkert veldig vanlig, tenker jeg; for er det ikke det alle streber etter: det å bli sett/hørt/få bekreftelse. Jeg vil heve meg over mine egoistiske tanker, og jeg er der for mamma. Sånn har det vært opp gjennom oppveksten og til nå. Nå er jeg over 40.

Nå har hun vært veldig psykisk syk, vært innlagt. Etter det, har hun nå blitt bare passiv. Vil ikke gjøre noe. Ingenting vil hun lenger engasjere seg i, sluttet med alt av ting å gjøre. Vil helst bare ligge på sofaen å gjøre  ingenting. Ikke snakke en gang. Verken om seg selv eller noe. Hun kan lytte når jeg forteller noe som har med henne å gjøre. Jeg prøver å snakke om hyggelige minner, ting hun har foretatt seg, noe hun har mestret, pene ting mm. Det går litt greit. Hun liker at jeg er der og forteller henne sånne ting. Men hvis jeg begynner å fortelle om noe positivt som handler om meg, så vil hun reise seg og gå, eller sove. Så da gjør jeg ikke det. 

Nå etter at hun ble så alvorlig psykisk syk, vokste det plutselig en kjærlighet for henne i meg. Mitt indre hat gav slipp. Tidligere hadde jeg trodd (forsøkt alt jeg kunne) at jeg forstod mamma, men jeg hadde nok ikke innerst inne klart det likevel.

Hun måtte altså bli så alvorlig syk for at jeg virkelig kunne forstå hennes lidelser og sorg hun bar på helt fra hun selv var barn og ungdom.

Skulle så gjerne ønsket for alt i verden at hun kunne bli glad. 

Jeg tenker at mamma er blitt trist innad og passiv (vil ingenting), sånn som jeg omtrent hele mitt liv har vært. Forskjellen er at mamma har ikke vært på den måten før. Hun har uttrykt sin lidelse, samtidig hele tiden funnet på noe "å henge fingrene i". Og nå sier hun at hun har det verre enn hun noen gang har hatt det. Hun orker ingenting. 

Hun har flere som hjelper henne og lytter til henne. Hun er bare lei seg. 

Så når hun nå ikke orker noen ting, er blitt passiv, er hun da blitt mer depressiv enn før? Eller var hun like mye deprimert den gang hun fortalte meg at hun ville dø, at hun led, gråt, trist?

Og jeg som trodde at hatet hadde blitt erstattet med kjærlighet, følte noe mørkt i meg dukke opp igjen i dag. Jeg tenkte; hvorfor er hun så selvmedlidende, jeg spør henne om ting, hun orker ikke svare. Det var f.eks hva spiser du til frukten? Sant det er viktig at jeg ikke sier til henne "skjerp deg"? Jeg har ikke sagt det. Men jeg anker det inni meg. Hatet begynner nesten å komme igjen. Jeg vil ikke føle det. Det er galt.

Hvordan kan jeg hjelpe henne ut av depresjonen? Hva skal jeg si, gjøre? 

 

Anonymkode: 64460...6cc

Dette sted er ikke hvor du skal finde svar! Lov os det? Vældig komplisert dette.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Dansken skrev:

Dette sted er ikke hvor du skal finde svar! Lov os det? Vældig komplisert dette.

Men føler at det er så godt og lufte meg noen ganger. Kanskje noen tilbakemeldinger kan gi meg noe å tenke på som kan være til hjelp. 

 

Anonymkode: 64460...6cc

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dette er noe du bør snakke med fagfolk om. Både for din egen del og for din mor, ettersom det virker som du ønsker å hjelpe henne. Få hjelp av fagfolk som vet hva de snakker om, så dere slipper å snuble og famle i deres forsøk på å ha en god og kjærlig relasjon. Lykke til, ønsker dere begge god bedring 🙂 

Anonymkode: 54b42...496

[Gjest Dansken]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men føler at det er så godt og lufte meg noen ganger. Kanskje noen tilbakemeldinger kan gi meg noe å tenke på som kan være til hjelp. 

 

Anonymkode: 64460...6cc

Lufte er ok og man får lidt af andres info☺️

[Gjest Dansken]

2 minutter siden, Dansken skrev:

Lufte er ok og man får lidt af andres info☺️

Men du skal snakke med din læge,han hjælper dig videre.Men lige nu skal du bare lufte du,hvis du har lyst😊

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Dansken skrev:

Men du skal snakke med din læge,han hjælper dig videre.Men lige nu skal du bare lufte du,hvis du har lyst😊

Takk for omtanke. Men orker ikke snakke med noen lege. Føler ikke at det kan være noen hjelp.

Jeg ringte en gang til et senter hvor jeg kunne snakke med en psykolog og få videre anbefalt hjelp hvis de mente jeg trengte det. Jeg ble fortalt at jeg nok ikke trengte det. At jeg visste å hjelpe meg selv, at jeg hadde svarene selv. Det tror jeg hun hadde rett i.

Anonymkode: 64460...6cc

[Gjest Dansken]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for omtanke. Men orker ikke snakke med noen lege. Føler ikke at det kan være noen hjelp.

Jeg ringte en gang til et senter hvor jeg kunne snakke med en psykolog og få videre anbefalt hjelp hvis de mente jeg trengte det. Jeg ble fortalt at jeg nok ikke trengte det. At jeg visste å hjelpe meg selv, at jeg hadde svarene selv. Det tror jeg hun hadde rett i.

Anonymkode: 64460...6cc

Hvad med andre i familien?

 

[AnonymBruker]

Du burde lese om medavhengighet. Lykke til

Anonymkode: e78d8...7fc

[Gjest Dansken]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Fra jeg var barn har mamma slidt psykisk. Hun har vært mye trist, men hun har vært mye aktiv. Hun  har vært aktiv i arbeid, veldig ansvarsfull og arbeidsom hjemme, laget mye mat, arrangert selskap  i massevis (mye mer enn det som er vanlig). Hun har alltid sagt at det å gjøre noe, er hennes "medisin" på å takle å leve. Hun snakker om plikt som er noe av det som er livet, og viktig.

Hun har flere ganger hengt seg opp i politikk og regler, reagert mye følelsesmessig på ytringer, snakker engasjert om sine meninger. Derfor har jeg ikke tenkt på det som at hun har lidd av depresjon. For da er man vel egentlig ganske likegyldig til alt, og syntes alt er et ork. Vet ikke?

Samtidig har hun ofte gjennom oppveksten grått og jeg har måttet trøste henne mange ganger. Helt fra jeg var ca 8 år. Hun har sagt flere ganger at hun ønsker å dø. 

Det har vært en vanskelig oppvekst på mange måter, men også noe vi har levd "fint" med. 

Når det gjelder meg selv, har jeg følt mange ganger at jeg på en måte lider innad. At jeg er den sterke utad, den smilende, fornøyde, en som "redder" mamma, en som andre tenker er lykkelig og glad.

Men når jeg er for meg selv, har jeg nesten ingen energi, vil ingenting, tårer kan renne. Jeg bare vil ligge og se  ut i luften. Når jeg har tid for meg selv, er det nesten bare det jeg gjør. Samtidig "nyter" jeg det, på en måte. Puster ut, og er glad for å bare eksistere, på en måte.

Et nesten hat bygget seg opp i meg mot mamma. Den følelsen har vært vond å kjenne på, for jeg vil ikke ha hat i meg, det er min feil å ha hat i meg, føler jeg. Jeg er, og prøver alt jeg kan å være god og snill med mamma, men inni meg føler jeg noen ganger irritasjon. Det er alltid henne det er så synd på. Det er det jo også. Samtidig har hun alltid vært så engasjert, så aktiv. Interessert i hva som skjer i verden, men egentlig ikke interessert å lytte til hvis jeg forteller om noe som gjelder meg. Men at jeg føler meg såret, er sikkert veldig vanlig, tenker jeg; for er det ikke det alle streber etter: det å bli sett/hørt/få bekreftelse. Jeg vil heve meg over mine egoistiske tanker, og jeg er der for mamma. Sånn har det vært opp gjennom oppveksten og til nå. Nå er jeg over 40.

Nå har hun vært veldig psykisk syk, vært innlagt. Etter det, har hun nå blitt bare passiv. Vil ikke gjøre noe. Ingenting vil hun lenger engasjere seg i, sluttet med alt av ting å gjøre. Vil helst bare ligge på sofaen å gjøre  ingenting. Ikke snakke en gang. Verken om seg selv eller noe. Hun kan lytte når jeg forteller noe som har med henne å gjøre. Jeg prøver å snakke om hyggelige minner, ting hun har foretatt seg, noe hun har mestret, pene ting mm. Det går litt greit. Hun liker at jeg er der og forteller henne sånne ting. Men hvis jeg begynner å fortelle om noe positivt som handler om meg, så vil hun reise seg og gå, eller sove. Så da gjør jeg ikke det. 

Nå etter at hun ble så alvorlig psykisk syk, vokste det plutselig en kjærlighet for henne i meg. Mitt indre hat gav slipp. Tidligere hadde jeg trodd (forsøkt alt jeg kunne) at jeg forstod mamma, men jeg hadde nok ikke innerst inne klart det likevel.

Hun måtte altså bli så alvorlig syk for at jeg virkelig kunne forstå hennes lidelser og sorg hun bar på helt fra hun selv var barn og ungdom.

Skulle så gjerne ønsket for alt i verden at hun kunne bli glad. 

Jeg tenker at mamma er blitt trist innad og passiv (vil ingenting), sånn som jeg omtrent hele mitt liv har vært. Forskjellen er at mamma har ikke vært på den måten før. Hun har uttrykt sin lidelse, samtidig hele tiden funnet på noe "å henge fingrene i". Og nå sier hun at hun har det verre enn hun noen gang har hatt det. Hun orker ingenting. 

Hun har flere som hjelper henne og lytter til henne. Hun er bare lei seg. 

Så når hun nå ikke orker noen ting, er blitt passiv, er hun da blitt mer depressiv enn før? Eller var hun like mye deprimert den gang hun fortalte meg at hun ville dø, at hun led, gråt, trist?

Og jeg som trodde at hatet hadde blitt erstattet med kjærlighet, følte noe mørkt i meg dukke opp igjen i dag. Jeg tenkte; hvorfor er hun så selvmedlidende, jeg spør henne om ting, hun orker ikke svare. Det var f.eks hva spiser du til frukten? Sant det er viktig at jeg ikke sier til henne "skjerp deg"? Jeg har ikke sagt det. Men jeg anker det inni meg. Hatet begynner nesten å komme igjen. Jeg vil ikke føle det. Det er galt.

Hvordan kan jeg hjelpe henne ut av depresjonen? Hva skal jeg si, gjøre? 

 

Anonymkode: 64460...6cc

Sider her og læser igjen,dette er jo elsk og had,som skifter hele tiden for dig😪 Ved ikke hvad vi kan hjælpe med, men dette er jeg skriver nu,er det eneste som jeg synes og det er at din Mor må ha hjælp fra Kommunen, så ved du hun bliver taget godt om og så kan du leve dit liv.

[Liven_]

Jeg tenker - for å forenkle det veldig - at du føler kjærlighet når du føler mer synd på henne, og mer hat når du føler at hun kanskje burde «skjerpet seg»? At når hun er så dårlig som hun aldri har vært før at det er nesten slik at du føler at HUN er ditt barn - hjelpeløs, ubeskyttet - da kommer kjærligheten. Det er normalt i familie, burde vært normalt - vi er der for hverandre. 

Jeg kjenner meg litt gjen i beskrivelsen av din mor. Den første delen. Av en eller annen grunn har jeg sltid vært omringet av personer som ikke sa mye annet enn at jeg må skjerpe meg. Det hjelper! Kanskje ikke der og da. Men etterpå. 

Det jeg ikke likte er når du forteller at hun vil  gå når du slutter å snakke om henne. Det har ingenting med depresjon å gjøre. Det er uhøflig. Men hun mener det ikke slik. Men hun er så konsentrert om sin egen depresjon at hun har oppnådd et nytt nivå av egosentrisme. Og det er skadelig for henne selv.   

Det kan være at ingenting hjelper. Men jeg tror jeg ville prøvd å skifte hennes fokus på noe. På noe viktig hun ksn gjøre. En forskjell for andre mennesker. Veldedighet? Frivillig arbeid?  

Klem 

 

ps: håper jeg ikke har samme utvikling i vente 

 

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg, du har stått i noe vanskelig i alle år. Som pårørende kan du være i behov av støtte og informajson, har du søkte etter og evt. Fått dette?

 

https://www.psykologforeningen.no/foreningen/nyheter-og-kommentarer/aktuelt/aa-vaere-paaroerende-til-en-med-psykisk-lidelse

Anonymkode: 5c301...567

[AnonymBruker]

9 timer siden, Dansken skrev:

Hvad med andre i familien?

 

Jeg har hatt noen få samtaler om hvordan jeg har det. jeg har prøvd å få det frem. Men vi har veldig mange samtaler rundt om mamma, hvordan vi skal kunne hjelpe henne på best mulig måte, hva trenger hun, fremgang, hvordan oppføre oss rundt henne.

Mammas beste står hele tiden i sentrum. Nevner jeg at det er viktig å ta hensyn til oss pårørende også, så blir det avfeid ekstremt, føler jeg. Da føler jeg meg egoistisk som har nevnt det. Selv om jeg henviser til det en lege har fortalt, og hva jeg har lest om at det er viktig med oss barna også (selv om vi jo ikke er barn lenger).

 

Anonymkode: 64460...6cc

[AnonymBruker]

9 timer siden, Dansken skrev:

Sider her og læser igjen,dette er jo elsk og had,som skifter hele tiden for dig😪 Ved ikke hvad vi kan hjælpe med, men dette er jeg skriver nu,er det eneste som jeg synes og det er at din Mor må ha hjælp fra Kommunen, så ved du hun bliver taget godt om og så kan du leve dit liv.

Hun går jevnlig til kontroller til både sykehus og leger. Det gjorde hun omtrent aldri før. Men nå er hun virkelig ufrivillig kommet inn i systemet. Men hun er nå "flink" til å stole på dem, har tillit eller en slags likegyldighet (?)

Pappa er alltid med henne. Jeg kjører mye også. Hver dag hjelper jeg henne. Hvis jeg ikke har vært der på en stund etter at jeg er hjemme, så har det hendt at jeg ser henne gå rett utenfor huset, krumbøyd og stakkarslig. Det har også hendt at hun har sendt meg sms med bare "Jeg har så vondt". Eller "Hvorfor henter ikke Gud meg"?    Det er ikke vanlig at hun sender sånne sms. Men det er vanlig med mellomrom at hun snakker sånn. Uff, det er så trist at jeg noen ganger tenker på om det er like trist for meg som for henne. Men det er det sikkert ikke, vel?

Jeg har den "evnen", tror jeg at jeg kan si, at jeg kan glede meg over små ting, jeg er aktiv, elsker å være ute, elsker å være med mennesker, men til en viss grad. Vil også bare være alene og ikke gjøre noe. Det siste høres trist ut. Men tror jeg bare har det behovet, og slapper av på en slags god, men noe trist måte. Mye tid går med til mamma, så det er på en måte godt å puste ut for meg selv. Men de stundene kan jeg også være utmattet, og både trist og utmattet, oppgitt av meg selv og henne etter at jeg forlater henne. Fordi bla at jeg bruker mye energi på å prøve å få henne til å tenke/snakke/ om positive ting, å kunne smile, glede seg, men så er hun bare trist og lei uansett. Jeg klarer det ikke.

 

Anonymkode: 64460...6cc

[AnonymBruker]

7 timer siden, Liven_ skrev:

Jeg tenker - for å forenkle det veldig - at du føler kjærlighet når du føler mer synd på henne, og mer hat når du føler at hun kanskje burde «skjerpet seg»? At når hun er så dårlig som hun aldri har vært før at det er nesten slik at du føler at HUN er ditt barn - hjelpeløs, ubeskyttet - da kommer kjærligheten. Det er normalt i familie, burde vært normalt - vi er der for hverandre. 

Ja, du setter ord på det.

Det høres riktig og fint ut å føle kjærlighet på den måten du beskriver det. Og den kjærligheten har jeg fått mer og mer av. Det har vært godt å oppleve, men nå begynner det å bli sårt. Kanskje pga minner om hvordan jeg selv har opplevd at min mor har vært med kjærlighet. 

Jeg vil prøve å forklare. Mamma har alltid vært veldig snill med de som lider, de som er lei seg, de hun føler hun kan være snill med og hjelpe. Men de hun får en bekreftelse fra i form av takknemlighet, rosende ord, varm glød for gode snille mamma. Dette er fantastisk av henne. Og opp gjennom oppveksten har jeg følt stikk av en slags sjalusi fordi hun skal hjelpe alle og enhver, spesielt de som er stakkarslig og trenger det så sårt. Dette er vanskelig å få frem tydelig hvordan det har vært. Hvorfor jeg har følt "stikk". For hun har alltid "hjulpet"/vært der for meg også.....når jeg er lei meg (men hun har da blitt enda mer lei seg. Så jeg har måttet slutte for lenge siden å fortelle om mine problemer. For det gjør hun til et enda større problem for henne selv). Hun har på en måte for seg selv ikke klart å hjelpe meg.  

De gangene jeg ikke smiler og ser litt ekstra trist ut, da føler jeg at mamma er i sitt ess (nå overdriver jeg, men vet ikke hvordan jeg skal si det). For da kan hun liksom få være i morsrollen overfor sitt hjelpeløse, stakkarslige barn.

Men så er ikke jeg noe hjelpeløst, stakkarslig barn. Så mamma mislykkes på en måte. Men jeg lar henne få oppleve at hun hjelper meg til å bli glad, og være positiv. Jeg takker henne. Hun kunne (gjennom oppveksten, men ikke nå lenger) bli glad fordi hun hadde fått hjulpet meg til å bli glad, men det varte bare en kort stund at hun var glad. Og jeg opplevde at hver gang jeg var blitt glad, da gikk hun. 

For å si det kort: Jeg opplevde at hun ville ha meg trist, og/eller hun ville være hos meg hvis jeg var trist (hvis hun kunne føle hun kunne bidra). Men at hun ikke ville høre på meg hvis jeg var glad (da kunne hun ikke føle på at hun kunne bidra/være til hjelp/få bekreftelse på seg selv av henne selv).

 

7 timer siden, Liven_ skrev:

Jeg kjenner meg litt gjen i beskrivelsen av din mor. Den første delen. Av en eller annen grunn har jeg sltid vært omringet av personer som ikke sa mye annet enn at jeg må skjerpe meg. Det hjelper! Kanskje ikke der og da. Men etterpå. 

Ingen sier til mamma at hun må skjerpe seg. Hun har mange ganger fått høre at vi må tenke positivt. Men hun får aldri høre at hun må skjerpe seg. Føler du at det har hjulpet at noen har sagt det? Jeg synes jeg leser det motsatte, at man ikke skal si det til noen.

7 timer siden, Liven_ skrev:

Det jeg ikke likte er når du forteller at hun vil  gå når du slutter å snakke om henne. Det har ingenting med depresjon å gjøre. Det er uhøflig. Men hun mener det ikke slik. Men hun er så konsentrert om sin egen depresjon at hun har oppnådd et nytt nivå av egosentrisme. Og det er skadelig for henne selv.   

Ja, det er det.

Nei, hun mener det ikke. Ved depresjon har jeg hørt at de da blir ofte selvsentrerte fordi de ikke har overskudd til å sette seg inn i andres følelser, på en måte. De føler så intens tristhet selv.

Sånn har jo ikke jeg det. Så jeg er heldig. Samtidig kan jeg føle på den urettferdigheten at jeg er så mye mer heldig. Men jeg er jo det. Jeg må tenke det, og vite det, være glad for at jeg er meg.

7 timer siden, Liven_ skrev:

Det kan være at ingenting hjelper. Men jeg tror jeg ville prøvd å skifte hennes fokus på noe. På noe viktig hun ksn gjøre. En forskjell for andre mennesker. Veldedighet? Frivillig arbeid?  

Det er det hun har gjort hele livet, hatt fokus på å "redde" andre. 

Min første tanke når jeg leste dette du skrev (siste avsnittet her), var at det måtte mamma i hvert fall ikke. For det er jo det hun har gjort. Hun har følt seg da bedre, for å kunne få bekreftelse for å være er for andre.

Jeg har alltid ønsket hun kunne være mer glad mamma for meg, gjøre gledelige ting sammen, at hun var med meg når jeg var glad. Sikkert derfor jeg hadde den spontane reaksjonen.

Men når det gir henne noe å kunne være liksom den sterke, ja, da må hun jo bare gjøre det   ?

Men dette må jeg tenke på med familie og lege. Jeg har jo også følt at siden mamma har vært mye negativ, så har jeg ønsket og trodd at hun skulle være mer med positive glade mennesker. At glade mennesker smitter.

Hun har jo helst hele livet blitt dratt mot triste negative mennesker, syke, og ofte selvmedlidende mennesker. Jeg har tenkt at det ikke har vært bra. Samtidig er det det hun har gjort. Men hun har også klaget over hvor siden hun blir av alt det.

7 timer siden, Liven_ skrev:

Klem 

ps: håper jeg ikke har samme utvikling i vente 

 

Takk. Klem

Nei, det har du ikke. Du er reflektert og storsinnet.

Anonymkode: 64460...6cc

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du burde lese om medavhengighet. Lykke til

Anonymkode: e78d8...7fc

Takk. Har lest om det. Føler ikke at jeg er det spesielt, men har trekk der, ja. Men tenker du at det kan være nyttig formen å gjøre noe med hensyn til å tenke på det/sette meg inn i det?

Anonymkode: 64460...6cc

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler med deg, du har stått i noe vanskelig i alle år. Som pårørende kan du være i behov av støtte og informajson, har du søkte etter og evt. Fått dette?

 

https://www.psykologforeningen.no/foreningen/nyheter-og-kommentarer/aktuelt/aa-vaere-paaroerende-til-en-med-psykisk-lidelse

Anonymkode: 5c301...567

Takk. Ja, jeg jeg har lest og hørt på videoen. 

Anonymkode: 64460...6cc