Hvordan etablere nye vennskap i 40 årene? Innser at mine venninner bare er blitt bekjente..

[AnonymBruker]

Tiden har bare flydd avgårde. Har hatt det travelt i mange år med barn og jobb. Har prioritert familien og nedprioritert venninner (særlig de gangene det har vært snakk om byturer, festing med alkohol o.l, for jeg har ikke orket de fyllefestene). Har også en krevende jobbsituasjon som sykepleier med turnus og mye ansvar. I tillegg mistet foreldrene mine som har tatt mye av min energi og fokus..

Nå begynner jeg heldigvis å komme mer på plussiden. Sorgen er bearbeidet, barna har blitt selvstendige ungdommer. Fortsatt krevende å jobbe turnus, og fortsatt endel oppfølging av barna, men både trenger og ønsker å prioritere meg selv mer. Og savner sårt en ekte venninne -en å prate med alt om. En som ikke krever, men som er der uansett -akkurat som jeg vil være for henne. Mine venninner har blitt bekjente.. Jeg synes ikke vi har noe til felles lenger. Og verst av alt er at vi alle opprettholder en fasade. Det er ingen av oss som er ekte og oppriktige. Det er om å gjøre å være vellykket og pen. Sliter man med sykdom eller annet, så blir man ansett som svak..

Har forsøkt å ta opp det ekte vennskapet vi engang hadde med de nærmeste, men blir bare avvist og holdes på den typiske bekjente fasadenivået. Og vet at den dagen jeg virkelig trenger en god venn, så vil ingen av de stille opp. Det er bare trist.. Akkurat som de straffer meg fordi jeg har sagt så mye nei til sosiale ting, selv om jeg har vært ærlig på hvorofr (enten hatt vakt på jobb, vært syk, vært veldig sliten eller vært nødt til å prioritere familien.

Men hvordan etablere helt nytt vennskap i midten av 40 årene? Ikke aktuelt på jobb -har noen få kollegaer som jeg har jobbet med i flere år -vi er veldig ulike ifht interesser, alder og bosted osv. Har heller ingen hobby feks. Finnes det noen nettsider? Noen grupper på facebook? Andre tips? Vil jo ikke akkurat at alle skal vite at jeg søker ny venninne heller -så synes dette er veldig vanskelig...

Anonymkode: 7ccbb...8e1

[AnonymBruker]

Lurer på det samme.

Anonymkode: 3e594...c61

[AnonymBruker]

Jeg lurer ofte på det samme. Jeg har akkuratt hatt de samme tingene i livet mitt som deg og opplevd at venner er borte. Ingen som jeg lenger kan føle jeg kan støtte og en som støtter meg. Ingen med som skjønner min litt tørre humor.  Som kan foretrekke en kaffe i steden for en flaske vin på byen( jo jeg kan drikke men ikke så ofte) .  Jeg prøver men finner ingen som akseptere  at jeg ikke har allverden tid Men jeg har og kan ta med tid viss du spør. Jeg bare ikke orker å spørre lenger.  

Anonymkode: 8826e...5a2

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lurer ofte på det samme. Jeg har akkuratt hatt de samme tingene i livet mitt som deg og opplevd at venner er borte. Ingen som jeg lenger kan føle jeg kan støtte og en som støtter meg. Ingen med som skjønner min litt tørre humor.  Som kan foretrekke en kaffe i steden for en flaske vin på byen( jo jeg kan drikke men ikke så ofte) .  Jeg prøver men finner ingen som akseptere  at jeg ikke har allverden tid Men jeg har og kan ta med tid viss du spør. Jeg bare ikke orker å spørre lenger.  

Anonymkode: 8826e...5a2

Alkoholen ødeleger for mye i norge, trist. Alt skal innholde drikking om man skal gjøre noe.

Anonymkode: 08ff5...b43

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke. Men fortell meg det når noen vet!!!

Anonymkode: 10686...7c0

[AnonymBruker]

Hvor i landet bor du?

Anonymkode: b872b...e00

[AnonymBruker]

Hvis du synes det er vanskelig når du har passert 40, forestill deg å være der når du har passert 50... Å legge livet sitt på vent for å ta seg av andre er det verste man gjør for seg selv og ingen takker deg for det når de er på beina og du selv sitter der alene. Jeg prøver å komme meg ut der det er folk mest mulig, kafè, går på kino - alene hvis ingen jeg kjenner vil være med, går turer og jeg planlegger å reise litt. Så satser jeg på at jeg treffer noen i samme situasjon som jeg klikker sammen med etter hvert. Det krevde litt i starten men jeg kjenner at det går lettere etter hvert. Jeg aner ikke om sånt passer for deg men anbefaler deg å prøve. For alt du vet kan det jo hende at det kan få noen av dine gamle venner til å "oppdage" deg igjen? 

Anonymkode: 14a6b...36d

[AnonymBruker]

har samme erfaring som deg..... Plutselig en dag ser man at de man trodde var sine beste venner egentlig bare er bekjente. De deler ingenting av sine innerste tanker og sorger, det går bare i et overfladisk pjatt. En gang vi var ute og drakk vin kom det frem at flere av de strever i ekteskapet- men i ettertid har det aldri vært nevnt igjen. Veldig trist. Men jeg har "nye" venner via jobb som vet det meste om meg og som jeg vet ville stilt opp om jeg trengte det. 
Har du en hobby, eller hva med mødre til ungdommene dine, er det noen der du kunne invitert på noe sosialt? 

Anonymkode: 62ba1...12e

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tiden har bare flydd avgårde. Har hatt det travelt i mange år med barn og jobb. Har prioritert familien og nedprioritert venninner (særlig de gangene det har vært snakk om byturer, festing med alkohol o.l, for jeg har ikke orket de fyllefestene). Har også en krevende jobbsituasjon som sykepleier med turnus og mye ansvar. I tillegg mistet foreldrene mine som har tatt mye av min energi og fokus..

Nå begynner jeg heldigvis å komme mer på plussiden. Sorgen er bearbeidet, barna har blitt selvstendige ungdommer. Fortsatt krevende å jobbe turnus, og fortsatt endel oppfølging av barna, men både trenger og ønsker å prioritere meg selv mer. Og savner sårt en ekte venninne -en å prate med alt om. En som ikke krever, men som er der uansett -akkurat som jeg vil være for henne. Mine venninner har blitt bekjente.. Jeg synes ikke vi har noe til felles lenger. Og verst av alt er at vi alle opprettholder en fasade. Det er ingen av oss som er ekte og oppriktige. Det er om å gjøre å være vellykket og pen. Sliter man med sykdom eller annet, så blir man ansett som svak..

Har forsøkt å ta opp det ekte vennskapet vi engang hadde med de nærmeste, men blir bare avvist og holdes på den typiske bekjente fasadenivået. Og vet at den dagen jeg virkelig trenger en god venn, så vil ingen av de stille opp. Det er bare trist.. Akkurat som de straffer meg fordi jeg har sagt så mye nei til sosiale ting, selv om jeg har vært ærlig på hvorofr (enten hatt vakt på jobb, vært syk, vært veldig sliten eller vært nødt til å prioritere familien.

Men hvordan etablere helt nytt vennskap i midten av 40 årene? Ikke aktuelt på jobb -har noen få kollegaer som jeg har jobbet med i flere år -vi er veldig ulike ifht interesser, alder og bosted osv. Har heller ingen hobby feks. Finnes det noen nettsider? Noen grupper på facebook? Andre tips? Vil jo ikke akkurat at alle skal vite at jeg søker ny venninne heller -så synes dette er veldig vanskelig...

Anonymkode: 7ccbb...8e1

Finnes noen hjemmesider på FB en kan bli medlem av. Vet ikke om det gjelder hver by. Men søk på emne : vennskap (området/by/sted) , eller: venner (sted), eller: bli kjent (område/sted). Her jeg bor er det FB grupper for slikt og er der jeg ble kjent med folk. Jeg er 30. Men mange er 40 og 50.  

Anonymkode: cfd28...bd2

[exictence]

Meld deg på sosiale settinger, noe undervisning, trening, hobby, aktiviteteter. 

Inviter venner/bekjente hjem til deg på middag?

Ta initiativ til en fjelltur

[AnonymBruker]

Vennskap må kontinuerlig pleies ellers så dør de. Høres ut som om du ikke har prioritert de vennene du hadde noe særlig, noe som er greit, men du kan jo ikke da være bitter for at de ikke har stått på sidelinja og tålmodig ventet i flere år på at du skulle ha lyst til å være en venn igjen. 

Meld deg inn i en turgruppe eller på damesvømming eller noe sånt. Der er det mange damer som liker å være sosiale. 

Anonymkode: f8bdf...852

[AnonymBruker]

Opplever det samme her, at det er omtrent som et nåløye å bli akseptert som en venn av noen. 

Anonymkode: 7df55...857

[Gjest O.G.]

Vennskap må pleies og har folk sagt nei en gang for mye når man foreslår ting, så slutter man å kontakte venninnen. Går ikke an å komme årevis etterpå og si at nå har jeg tid til å være venninna di igjen, for da har den andre gått videre med livet sitt og skaffet seg andre venninner.

[Gjest Kritt]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tiden har bare flydd avgårde. Har hatt det travelt i mange år med barn og jobb. Har prioritert familien og nedprioritert venninner (særlig de gangene det har vært snakk om byturer, festing med alkohol o.l, for jeg har ikke orket de fyllefestene). Har også en krevende jobbsituasjon som sykepleier med turnus og mye ansvar. I tillegg mistet foreldrene mine som har tatt mye av min energi og fokus..

Nå begynner jeg heldigvis å komme mer på plussiden. Sorgen er bearbeidet, barna har blitt selvstendige ungdommer. Fortsatt krevende å jobbe turnus, og fortsatt endel oppfølging av barna, men både trenger og ønsker å prioritere meg selv mer. Og savner sårt en ekte venninne -en å prate med alt om. En som ikke krever, men som er der uansett -akkurat som jeg vil være for henne. Mine venninner har blitt bekjente.. Jeg synes ikke vi har noe til felles lenger. Og verst av alt er at vi alle opprettholder en fasade. Det er ingen av oss som er ekte og oppriktige. Det er om å gjøre å være vellykket og pen. Sliter man med sykdom eller annet, så blir man ansett som svak..

Har forsøkt å ta opp det ekte vennskapet vi engang hadde med de nærmeste, men blir bare avvist og holdes på den typiske bekjente fasadenivået. Og vet at den dagen jeg virkelig trenger en god venn, så vil ingen av de stille opp. Det er bare trist.. Akkurat som de straffer meg fordi jeg har sagt så mye nei til sosiale ting, selv om jeg har vært ærlig på hvorofr (enten hatt vakt på jobb, vært syk, vært veldig sliten eller vært nødt til å prioritere familien.

Men hvordan etablere helt nytt vennskap i midten av 40 årene? Ikke aktuelt på jobb -har noen få kollegaer som jeg har jobbet med i flere år -vi er veldig ulike ifht interesser, alder og bosted osv. Har heller ingen hobby feks. Finnes det noen nettsider? Noen grupper på facebook? Andre tips? Vil jo ikke akkurat at alle skal vite at jeg søker ny venninne heller -så synes dette er veldig vanskelig...

Anonymkode: 7ccbb...8e1

Tror mange kjenner seg igjen i dette. Var jeg deg ville jeg invitert de gamle venninnene hjem og ut på ting, både enkeltvis og samlet. Ikke forvent så mye gjengjeld i begynnelsen, de har vel antakelig tenkt at du har meldt deg ut. Forhåpentlig vil du etterhvert kunne finne tonen med en eller flere av dem. Tror dette vil være lettere enn å få nye venner, og vennskapene kan også bli dypere, når dere har kjent hverandre lenge. Men vokt deg vel for å prioritere dem bort igjen.

Endret 6. april 2019 av Kritt

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er viktig du tar din del av ansvaret for at vennskap forsvant og ikke bare sitter der bitter og skylder på dine venner som ikke ventet og bare var opptatt av alkohol.... Så enkelt er det neppe, for det handler jo om dine prioriteringer og manglende interesse for å ta vare på vennskapene. Mann og unger har vært viktigere for deg, det er drøyt å forventa at venner skal vente 10+ år på at du skal bli interessert igjen og at du bare skal kunne ta opp tråden og fortsette som før. 

Å dele personlige ting, som ekteskapsproblemer, det er for meg forbeholdt de veldig få jeg stoler 100% på, som ikke alltid nedprioriterer meg og er de som jeg alltid stiller opp for selv. Om jeg følte at noen bare var enveis, at noen bare trenger å ha noen venner fordi de trenger å betro seg, kjeder seg etc og ikke hadde noen interesse i MEG, at det strengt tatt kunne vært hvem som helst, så hadde vil jeg nok ikke vært ivrig på et nærmere forhold. 

Anonymkode: 326a8...e05

[AnonymBruker]

Å ikke ha en nær venn er ensomt. Dessverre også skamfullt.  I barndom og ungdomstid hadde jeg få,men gode venner. Møtte min 1.ektemann i veldig ung alder,hvor forhold og familietid tok over. Han var endel eldre enn meg ,utenlandsk og likte ikke at jeg var sosial utenom jobb og forhold. Jeg så bare ham,men savnet hele tiden en nær venninne.  Gjennom mitt arbeid har jeg i mange år hatt mange bekjente ( er musiker),,,,og fordi man alltid jobber med mange på et personlig plan over lang tid,så er det ikke mange som ville trodd at jeg var venneløs. Men jo,det er det jeg er. Har 2 barn fra dette ekteskapet, skilt for 5 år siden. Mitt første barn er multihandikappet og jeg var i lang tid avskåret fra jobb også.  Møtte min kommende mann for 3 år siden og i begynnelsen av forholdet spurte han meg hvem mine venner var. Svar skyldig som jeg var ,sa jeg at jeg ikke hadde noen. Han ble veldig overrasket, særlig fordi jeg i min jobb har mange bekjente. Min beste venninne fra ungdomstiden er bosatt i samme kommune som meg,og jeg har det siste året,invitert henne til å treffes. Hun sa hun gjerne ville det,,,men har ikke fulgt opp. Så,ja,det er sårt. Har ellers en nær musikervenninne som anser meg som venn,og jeg henne,,,men hun bør langt unna,,,så kontakten er sporadisk. Pga min datters handikapp, er det ikke så lett å gå fra hjemmet i hytt og pine. Men har det siste året fått avlastning på barnebolig for henne hver 3.helg..så da er jeg fri som fuglen. Min forlovede er min beste venn nå,,,og det har åpnet seg muligheter da jeg av og til har fri. Men jeg har savnet en ordentlig nær venninne i over 20 år. Håper hun er der ute .😊💖

Anonymkode: 91ab5...344

[AnonymBruker]

Fra en annen 40-årings synspunkt; hva er galt med et glass vin eller to? Det er uansett ikke det samme som når man var 24. Folk slapper av, deler bittelitt mer, og tro meg, de fleste er langt mer fornuftige når det kommer til leggetid når de bikker 40. Og, viktigst, man kan invitere til kaffe og kino senere. Det føles mer uformelt å ta et glass vin enn en kaffe hvor man kanskje blir mer distansert om man ikke er veldig nære fra før.

Anonymkode: ff2eb...18f

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Fra en annen 40-årings synspunkt; hva er galt med et glass vin eller to? Det er uansett ikke det samme som når man var 24. Folk slapper av, deler bittelitt mer, og tro meg, de fleste er langt mer fornuftige når det kommer til leggetid når de bikker 40. Og, viktigst, man kan invitere til kaffe og kino senere. Det føles mer uformelt å ta et glass vin enn en kaffe hvor man kanskje blir mer distansert om man ikke er veldig nære fra før.

Anonymkode: ff2eb...18f

Noen tåler jo ikke ett glass vin engang. 

Anonymkode: 7df55...857

[Måneskinn]

Dette med vennskap går jo begge veier, som alle forhold egentlig gjør. Men har inntrykk av at de fleste faller i samme "felle": det blir mann, barn, jobb og så går bare tida og man har "ikke tid" til å være sosial.  Der noen kan ta tråden lett opp igjen etter noen år er det verre for andre. Man forandrer seg jo, det kommer man ikke utenom. 

Er selv i liknende situasjon, men jeg faller litt mellom to stoler for jeg har hverken mann eller barn. Så jeg har ingen å ta hensyn til, men når ca 90% av venneflokken sitter med familiepakka og ikke lenger kan være så spontane, så blir det annerledes (er heller ikke så innmari spontan, må tenke meg om først :P) . Og det forstår jeg. Det er livet som endrer seg og man må bare følge litt med strømmen noen ganger. Men det er vanskelig å finne nye venner  i vår aldersgruppe. 

Løsningen for meg ble å ta opp igjen en gammel hobby, der har jeg funnet noen som jeg håper jeg kan bli god venn med etterhvert.  

 

[AnonymBruker]

Har igjen flere venninner fra da jeg var ung, men noen har blitt borte nettopp fordi de har gjort som deg, nedprioritert venner. Det mange ikke skjønner er at når det er snakk om eks vin er det forskjell på fyllefestene i 20 årene og å gå ut og spise, skravle og ta seg et glass vin nå. Hadde senest i går en sammenkomst, lenge siden sist, noen av oss drakk vin, noen kjørte og dro hjem litt før. Ingen ble ordentlig fulle og alle hadde en hyggelig kveld. Så ville enten prøvd med de gamle vennene vise at du faktisk ønsker å finne tilbake. Hvis ikke finn en ny hobby e.l vanskelig med nye venner i så voksen alder. Jeg jobber også turnus men har innsett viktigheten av å pleie vennskapsforhold for å faktisk beholde venner. 

Anonymkode: bfb45...9fe