Noen med småbarn som er bekymret/ angst

[AnonymBruker]

Har selv et barn på 2+. Barnet er veldig skeptisk og bekymret for nye/ ukjente personer. Barnet kan stivne til om noen ukjente kommer for nært/ brått på. Kan enkelte ganger lage noe «klynkende» lyd når det er bekymret. 

Noen andre med erfaring med bekymrede/ sårbare/ angstpregede barn? Hva har dere gjort av tiltak som har vært til hjelp for deres barn? 

Anonymkode: 0d3cf...fa3

[AnonymBruker]

Jeg har ikke et veldig engstelig barn, men jeg var slik selv. så lenge jeg kan huske, var ekstremt sjenert og skeptisk overfor voksne, med andre barn gikk det greit. Jeg snakket ikke med voksne, hvertfall ikke ukjente voksne, og skjente en ubehagelig usikker klump i magen i samvær med andre voksne. I motsetning til deg, tok foreldrene mine det aldri seriøst nok til å gjøre noe med det. De trodde vel det ville gå over av seg selv? Vel, det gjorde det ikke, det ble værre. Skoleårene var ekstremt vanskelig, jeg satt med en vond klump i magen i hver time, i frytk for å måtte si noe høyt i timen. På HVERT ENESTE møte med lærere og mine foreldre sa de at jeg måtte snakke mer (noe som gjorde vondt værre). Tror jeg utviklet selektiv mutisme, selv om jeg ikke har blit diagnostisert med det. Angsten utvklet seg videre jo eldre jeg ble, og som 20-åring var jeg redd for å gå på butikken. Skolen gikk det svært dårlig med da jeg ikke klarte å konsentrere meg pga. angsten. Idag sitter jeg her som 30-åring og har mange problemer i livet mitt, angsten min har blitt bedre og jeg jobber med meg selv hver dag, men det er langt i fra perfekt. Jeg har ingen venner pga angsten, jeg har ingen utdanning pga. angsten, jeg er deprimert pga. angsten.. Ville bare si med dette innlegget at det eer fantastisk at du ser ungen din, og prøver ¨å få løst dette så tidlig som mulig. Jeg skulle ønske mine foreldre haddde gjort det, da ville nok livet mitt vært veldig anderledes. Jeg anbefaler deg å lese deg opp så mye som mulig på temaet, og ta kontakt med helsesøster for videre henvisning. Mulig det er fortidlig enda, men om det ikke forbedrer seg må du ALDRI gi opp og tenke at det blir bedre av seg selv. 

Anonymkode: 4e2c8...c36

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke et veldig engstelig barn, men jeg var slik selv. så lenge jeg kan huske, var ekstremt sjenert og skeptisk overfor voksne, med andre barn gikk det greit. Jeg snakket ikke med voksne, hvertfall ikke ukjente voksne, og skjente en ubehagelig usikker klump i magen i samvær med andre voksne. I motsetning til deg, tok foreldrene mine det aldri seriøst nok til å gjøre noe med det. De trodde vel det ville gå over av seg selv? Vel, det gjorde det ikke, det ble værre. Skoleårene var ekstremt vanskelig, jeg satt med en vond klump i magen i hver time, i frytk for å måtte si noe høyt i timen. På HVERT ENESTE møte med lærere og mine foreldre sa de at jeg måtte snakke mer (noe som gjorde vondt værre). Tror jeg utviklet selektiv mutisme, selv om jeg ikke har blit diagnostisert med det. Angsten utvklet seg videre jo eldre jeg ble, og som 20-åring var jeg redd for å gå på butikken. Skolen gikk det svært dårlig med da jeg ikke klarte å konsentrere meg pga. angsten. Idag sitter jeg her som 30-åring og har mange problemer i livet mitt, angsten min har blitt bedre og jeg jobber med meg selv hver dag, men det er langt i fra perfekt. Jeg har ingen venner pga angsten, jeg har ingen utdanning pga. angsten, jeg er deprimert pga. angsten.. Ville bare si med dette innlegget at det eer fantastisk at du ser ungen din, og prøver ¨å få løst dette så tidlig som mulig. Jeg skulle ønske mine foreldre haddde gjort det, da ville nok livet mitt vært veldig anderledes. Jeg anbefaler deg å lese deg opp så mye som mulig på temaet, og ta kontakt med helsesøster for videre henvisning. Mulig det er fortidlig enda, men om det ikke forbedrer seg må du ALDRI gi opp og tenke at det blir bedre av seg selv. 

Anonymkode: 4e2c8...c36

Jeg var motsatt som barn, og ungen min er også lite engstelig og veldig frampå (jobber bevisst med at hen må dempe seg litt). Så for meg er det vanskelig å skjønne at småbarn er engstelig uten at det ligger noe til grunn? Man bare er født sånn, eller...?

Anonymkode: 5a4b2...967

[AnonymBruker]

Hei. Har sønn på 1 og halvt år. Han var akkurat sånn som ditt barn, for halvt år siden. Grunnen var at vi to var sammen hele tiden. Natt og dag. Han var så liknyttet til meg, at jeg kunne ikke gå på butikk uten han. 

Jeg begynte å gå ut, uten han i 2-3 timer første mnd. Så 3-4 timer etter noen mnd. 

Nå er han ikke sånn lenger. Kan være uten meg hele dagen.

Anonymkode: 4517d...e95

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var motsatt som barn, og ungen min er også lite engstelig og veldig frampå (jobber bevisst med at hen må dempe seg litt). Så for meg er det vanskelig å skjønne at småbarn er engstelig uten at det ligger noe til grunn? Man bare er født sånn, eller...?

Anonymkode: 5a4b2...967

Det er helt normalt, og ja, medfødt. Separasjonsangst, og skepsis til fremmede, er noe de aller fleste barn går gjennom. Noen mer enn andre. 

Sjenanse og det å være engstelig av seg kan både arves, og læres. Om man har foreldre som er engstelige av seg, er det jo ikke rart om man blir det selv. Man blir så klart påvirket av miljøet man vokser opp i. 

Jeg har slitt mye med sosial angst, og jeg sliter med hvordan jeg skal la være å overføre det til egne barn. 

Jeg har en ettåring som er skeptisk til folk, men ikke mer enn normalt. Vi går i åpen barnehage, og jeg ser mange andre unger som er akkurat likens. Vi øver der, vi. Begge to. Jeg må bite tennene sammen og takle å være der sammen med masse andre folk og unger. Han får trent seg på å være sammen med folk i trygge omgivelser. 

Anonymkode: a347f...ff5

[AnonymBruker]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er helt normalt, og ja, medfødt. Separasjonsangst, og skepsis til fremmede, er noe de aller fleste barn går gjennom. Noen mer enn andre. 

Sjenanse og det å være engstelig av seg kan både arves, og læres. Om man har foreldre som er engstelige av seg, er det jo ikke rart om man blir det selv. Man blir så klart påvirket av miljøet man vokser opp i. 

Jeg har slitt mye med sosial angst, og jeg sliter med hvordan jeg skal la være å overføre det til egne barn. 

Jeg har en ettåring som er skeptisk til folk, men ikke mer enn normalt. Vi går i åpen barnehage, og jeg ser mange andre unger som er akkurat likens. Vi øver der, vi. Begge to. Jeg må bite tennene sammen og takle å være der sammen med masse andre folk og unger. Han får trent seg på å være sammen med folk i trygge omgivelser. 

Anonymkode: a347f...ff5

Tøft av deg. Jeg var ikke engstelig som småbarn, men ble det etter no dritt skjedde. Sliter med sosial angst nå (eg alle typer angst...). Tvinger meg i åpen barnehage for ungens skyld, så vet hvor krevende det er.

Anonymkode: 5a4b2...967

[AnonymBruker]

TS her. Jeg var et engstelig barn selv, men er ikke det som voksen. Kan en del om temaet, men andres erfaringer kan også være til hjelp for å se litt større på ting  

Anonymkode: 0d3cf...fa3