Sinneproblemer, burde jeg selv melde meg til bv??

[AnonymBruker]

Hei. 

Dette er vanskelig å skrive, men jeg trenger å snakke med noen anonymt. Jeg er mor til en fantastisk jente på to år. Hun har alltid vært enkel å ha med å gjøre.. til tider er hun litt mer utfordrende.

Jeg har problemer med sinnet mitt, og det har jeg alltid hatt. Jeg utover ofte materiell vold, kanskje to ganger i mnd. Jeg skriker ikke, og passer på at det ikke skjer foran datteren min. Dessverre mister jeg tålmodigheten noen ganger, og jeg kan kaste fjernlontrollen i veggen, eller smelle i døra. Hun blir sikkert kjemperedd. 

Noen ganger (5 ganger ca) har jeg satt henne raskt ned på sofaen og gått vekk i to minutter mens hun selv har vært sint. Det er ikke riktig, for det er kanskje da hun trenger meg mest og min forståelse og støtte. Men når hun har holdt på lenge, så kjenner jeg at det bobler over og jeg velger å gå og ta pause. 

Men jeg elsker henne, og jeg er livredd (og sikker på) at atferden min vil ha negative konsekvenser for henne. Jeg vet ikke hvem jeg kan snakke med, og jeg tør heller ikke i frykt for å miste barnet mitt. Pappaen hennes er rolig og klarer å beherske seg hele tiden. Vi bor sammen og er gift. Men jeg er hjemme og jeg sliter for å si det mildt. 

Jeg vil bare ha veiledning og råd. Jeg har selv vært utsatt for en sint mor flere ganger, men hun slo meg flere ganger da jeg var eldre. Jeg er livredd for å bli som henne.. jeg kunne aldri skadet datteren min, men jeg er redd jeg skader henne psykisk, og det er like ille. 

Hjelp

Anonymkode: 14091...07a

[AnonymBruker]

Du trenger ikke melde deg selv til barnevernet men du kan oppsøke hjelp både på helsestasjonen og hos barnevernet og fortelle at du har problemet og ønsker å få tatt tak i det slik at du får justert adferden og lært deg andre reaksjonsmønster. Kjempeflott at du selv ser at dette er svært problematisk og ønsker å ta tak i det

Anonymkode: 409cf...095

[AnonymBruker]

Det finnes sinnemestringskurs, men vet ikke hvem som arrangerer det... 

Anonymkode: 2bf90...f1a

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du trenger ikke melde deg selv til barnevernet men du kan oppsøke hjelp både på helsestasjonen og hos barnevernet og fortelle at du har problemet og ønsker å få tatt tak i det slik at du får justert adferden og lært deg andre reaksjonsmønster. Kjempeflott at du selv ser at dette er svært problematisk og ønsker å ta tak i det

Anonymkode: 409cf...095

Takk For tips..

Jeg er likevel utrolig redd for at de skal ta fra oss barnet.. 

Anonymkode: 14091...07a

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal snakke med en psykolog eller en annen fagperson. Sinne er noe du kan jobbe med! Det er bra at du er klar over problemet ditt. Har du snakket med mannen om det? Dere kan lage en slags avtale når du blir sint. Du kan f.eks gå en liten luftetur i nabolaget eller sette deg i et annet rom hvis du blir irritabel rundt barnet deres. Så kan han passe på barnet i mellomtiden frem til du har roet deg ned.

Anonymkode: 61ba7...c17

[AnonymBruker]

Se om du kan få gått på cos-kurs.

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg har også problemer med sinne. Det er helt forferdelig, og jeg føler meg som verdens verste mor Jeg hater meg selv når jeg har mistet beherskelsen og vært brå og skremt lillemann. 

Jeg snakket med fastlegen min om dette, allerede da han var ti uker. Jeg fikk diagnosen fødselsdepresjon, selv om jeg ikke føler den er rett. Jeg fikk gå på cos-kurs, og det hjalp en del. 

Anonymkode: a7da9...e7c

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk For tips..

Jeg er likevel utrolig redd for at de skal ta fra oss barnet.. 

Anonymkode: 14091...07a

du mister ikke barnet for å søke hjelp  Dette er din mulighet til å gi din datter det din mor valgte å ikke gi deg. Bryt sirkelen

Anonymkode: 409cf...095

[AnonymBruker]

Barnevernet tar ikke i fra dere barnet ut i fra informasjon du her delt her. Selv om du skulle oppsøke de for å få hjelp, så er det akkurat det de vil gjøre - prøve å hjelpe deg. Måten du omtaler deg selv og situasjonene du finner utfordrende på vitner for meg om en reflekterende mor som ønsker å endre egen atferd, eller få kontroll på deler av sin atferd. Ved å kontakte noen for å få hjelp til dine utfordringer gjør du det som er det beste for hele din familie. Ved å ta tak vil du også kasnkje slippe noen av de bekymringene du går rundt med nå, omkring å bli som din egen mor og å en gang kunne gå for langt i forhold til egne grenser. 

Kan også anbefale cos-kurs som ab over - kjempelærerikt og selvutviklende omkring å se seg selv, følelsene sine og relasjonene man har i gjennom hverdagen. Masse å hente for alle, uansett utgangspunkt. Noen kommuner tilbyr dette, hør med helsestasjon? Eventuelt vil jeg også tro barnevern tilbyr dette. Du kan høre/se litt om dette på siden folkom.no 

Anonymkode: fa9e2...550

[AnonymBruker]

Tusen hjertelig takk for svar ! 

Jeg har snakket med mannen min om dette, men han mener at det ikke er alvorlig og jeg trenger ikke hjelp. Han sier han vet at jeg aldri ville skadet henne, og akkurat det er sant, men jeg føler likevel jeg trenger noen å snakke med. 

Kan jeg gjøre dette bak ryggen på mannen min? Får han vite om det? 

Jeg mener også at jenta mi har godt av et par dager i uken med bhg og lekt med andre barn enn de hjemme, men han vil ikke det.. 

Jeg føler jeg sitter fast

Anonymkode: 14091...07a

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Tusen hjertelig takk for svar ! 

Jeg har snakket med mannen min om dette, men han mener at det ikke er alvorlig og jeg trenger ikke hjelp. Han sier han vet at jeg aldri ville skadet henne, og akkurat det er sant, men jeg føler likevel jeg trenger noen å snakke med. 

Kan jeg gjøre dette bak ryggen på mannen min? Får han vite om det? 

Jeg mener også at jenta mi har godt av et par dager i uken med bhg og lekt med andre barn enn de hjemme, men han vil ikke det.. 

Jeg føler jeg sitter fast

Anonymkode: 14091...07a

Du kan kontakte Alternativ til vold og høre om de har noen gode råd eller behandlingstilbud til deg. https://atv-stiftelsen.no/behandlingstilbud/

Jobber du?

Anonymkode: ef329...80a

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen hjertelig takk for svar ! 

Jeg har snakket med mannen min om dette, men han mener at det ikke er alvorlig og jeg trenger ikke hjelp. Han sier han vet at jeg aldri ville skadet henne, og akkurat det er sant, men jeg føler likevel jeg trenger noen å snakke med. 

Kan jeg gjøre dette bak ryggen på mannen min? Får han vite om det? 

Jeg mener også at jenta mi har godt av et par dager i uken med bhg og lekt med andre barn enn de hjemme, men han vil ikke det.. 

Jeg føler jeg sitter fast

Anonymkode: 14091...07a

Mannen din har ingenting med det å gjøre. Om DU føler du trenger hjelp, så har han ingenting med om du ber om hjelp eller ei. 

Leger og helsepersonell har taushetsplikt, så det er ingen som kan "sladre" til mannen din om du ber dem om hjelp. 

Om han ikke vil hun skal gå i barnehage, kan da han gå hjemme med henne. Han kan ikke tvinge deg til å være hjemmeværende. Om du vil hun skal gå i barnehage, er det ikke verre enn at du bestiller plass til henne. 

Barn har veldig godt av å få øvd seg på å være sammen med andre barn, enten det nå er ved å gå i vanlig barnehage, åpen barnehage, eller være sammen med andre barn på lekeplasser o.l. Vi har ikke fått barnehageplass til vårt barn, så vi går i åpen barnehage for å lære ham å være med andre folk. 

Anonymkode: a7da9...e7c

[Gjest WhisperingWind]

https://www.bufdir.no/Familie/Hjelp_til_parforholdet_og_familien/Sinnemestring1/

[Gjest WhisperingWind]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen hjertelig takk for svar ! 

Jeg har snakket med mannen min om dette, men han mener at det ikke er alvorlig og jeg trenger ikke hjelp. Han sier han vet at jeg aldri ville skadet henne, og akkurat det er sant, men jeg føler likevel jeg trenger noen å snakke med. 

Kan jeg gjøre dette bak ryggen på mannen min? Får han vite om det? 

Jeg mener også at jenta mi har godt av et par dager i uken med bhg og lekt med andre barn enn de hjemme, men han vil ikke det.. 

Jeg føler jeg sitter fast

Anonymkode: 14091...07a

Selv om du ikke er voldelig mot barnet betyr det ikke at barnet ikke tar skade av det. Det emosjonelle og frykten og usikkerheten skader barnet.

Det er bra at du vet dette og vil ta tak i dette. Ikke bare for barnets del, men for deg. Må være fryktelig slitsomt å konstant gå rundt å bære på et slikt sinne. 

Ta kontakt med FK og gå på sinnemestringkurs. Det vil gi deg bedre livskvalitet også.

https://www.bufdir.no/Familie/Hjelp_til_parforholdet_og_familien/Sinnemestring1/

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk For tips..

Jeg er likevel utrolig redd for at de skal ta fra oss barnet.. 

Anonymkode: 14091...07a

Snakk heller med en lege eller HS før du bestemmer deg for å kontakte BVtj. BV kan fort misforstå situasjonen og da blir det veldig kjipt for dere.

Jeg har selv hatt problemer med sinne pga jeg ble utsatt for vold av foreldrene mine da jeg var liten. Men ved hjelp av kognitiv terapi og at jeg har blitt flinkere til å roe meg selv ned så har jeg aldri utsatt barna mine for noe som helst. Selvfølgelig har det vært noen ganger jeg har sagt til barnet mitt at nå er mamma litt sinna eller at jeg har hevet stemmen litt, men aldri nok til at hun har blitt redd og jeg tror at å reagere på den måten er helt normal. Ingen tar skade av det. Jeg har også satt barnet fra meg litt hardt ned på sofaen når hun har vært sinna og jeg har vært sinna, men da har jeg sagt med rolig og "ikke sinna"- stemme at nå kan du få lov til å rase fra deg så kan mamma komme tilbake om en liten stund. Etter noen minutter så har alt vært bra igjen, barnet har da roet seg ned og det samme har jeg - tror at barn må få se at vi bare er mennesker vi også, så skulle bare mangle at de ikke ser at du også kan bli litt sinna, sålenge du ikke lar noe som helst gå utover dem 

Masse lykke til - dette klarer du helt sikkert å komme deg gjennom ❤️

Anonymkode: d45e9...079

[AnonymBruker]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen hjertelig takk for svar ! 

Jeg har snakket med mannen min om dette, men han mener at det ikke er alvorlig og jeg trenger ikke hjelp. Han sier han vet at jeg aldri ville skadet henne, og akkurat det er sant, men jeg føler likevel jeg trenger noen å snakke med. 

Kan jeg gjøre dette bak ryggen på mannen min? Får han vite om det? 

Jeg mener også at jenta mi har godt av et par dager i uken med bhg og lekt med andre barn enn de hjemme, men han vil ikke det.. 

Jeg føler jeg sitter fast

Anonymkode: 14091...07a

Men kjære deg, hvorfor kan du ikke snakke med mannen din? Hvorfor skal han alene bestemme om barnet skal i bhg eller ikke? Alle barn har godt av å sosialiseres litt med andre barn.

Anonymkode: d45e9...079

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Tusen hjertelig takk for svar ! 

Jeg har snakket med mannen min om dette, men han mener at det ikke er alvorlig og jeg trenger ikke hjelp. Han sier han vet at jeg aldri ville skadet henne, og akkurat det er sant, men jeg føler likevel jeg trenger noen å snakke med. 

Kan jeg gjøre dette bak ryggen på mannen min? Får han vite om det? 

Jeg mener også at jenta mi har godt av et par dager i uken med bhg og lekt med andre barn enn de hjemme, men han vil ikke det.. 

Jeg føler jeg sitter fast

Anonymkode: 14091...07a

Kjempefint å høre at han ikke er bekymret på vegne av barnet deres. Ut fra det du beskriver, virker det som du allerede innehar mestringsteknikker vedrørende sinne/frustrasjon og barnet ditt.

 Du er et voksent, autonomt menneske, du kan oppsøke hjelp på egen hånd, du har ingen opplysningsplikt overfor din mann. Dersom du bruker bv, som er en god mulighet, vil din mann sannsynligvis involveres også. Du kan kanskje begynne med fastlegen din, og eventuelt be om en henvisning til psykolog for å snakke om dette?

Anonymkode: ade36...f01

[AnonymBruker]

Jeg ser du skriver at mannen din tror at det ikke er alvorlig så lenge du ikke skader barnet fysisk. Skadene man blir påført av psykisk vold (som det jo er det du gjør når du kaster ting i veggen osv) er særdeles alvorlige de også. Jeg har selv blitt utsatt for psykisk vold og jeg kan selv bare si at det ikke er for gitt at jeg er normal som voksen. Jeg er et løvetannbarn. Psykiske vansker gjemmer seg i mørket hos meg selv om jeg er klinisk frisk. Den kan vise seg i tidvis angst og tidvis milde depresjoner. Min bror ønsket å ta livet sitt da han var ungdom. Det at ingen av oss ble alvorlig psykisk syk eller ble rusmisbruker for eksempel er egentlig et under. Jeg sier det til deg for at neste gang du begynner å bli sint at du tenker på at sinnet ditt foran datteren din skader henne. Det kan påvirke hele livet hennes. Jeg vet så godt hva hun føler når du blir sint, for den grusomme følelsen har brent seg inn i sjela mi fra min barndom også. Jeg tenker at om du tenker det neste gang du blir sint så er det godt mulig du greier å beherske deg mye bedre.

Det å se at du har et problem og oppsøke barnevernet for hjelp vil vise at du har innsikt og du vil jobbe med det. Det er mye bedre enn om noen melder deg til barnevernet. Og selvsagt må du på sinnemestringskurs

Anonymkode: bab64...cda

[AnonymBruker]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Snakk heller med en lege eller HS før du bestemmer deg for å kontakte BVtj. BV kan fort misforstå situasjonen og da blir det veldig kjipt for dere.

Jeg har selv hatt problemer med sinne pga jeg ble utsatt for vold av foreldrene mine da jeg var liten. Men ved hjelp av kognitiv terapi og at jeg har blitt flinkere til å roe meg selv ned så har jeg aldri utsatt barna mine for noe som helst. Selvfølgelig har det vært noen ganger jeg har sagt til barnet mitt at nå er mamma litt sinna eller at jeg har hevet stemmen litt, men aldri nok til at hun har blitt redd og jeg tror at å reagere på den måten er helt normal. Ingen tar skade av det. Jeg har også satt barnet fra meg litt hardt ned på sofaen når hun har vært sinna og jeg har vært sinna, men da har jeg sagt med rolig og "ikke sinna"- stemme at nå kan du få lov til å rase fra deg så kan mamma komme tilbake om en liten stund. Etter noen minutter så har alt vært bra igjen, barnet har da roet seg ned og det samme har jeg - tror at barn må få se at vi bare er mennesker vi også, så skulle bare mangle at de ikke ser at du også kan bli litt sinna, sålenge du ikke lar noe som helst gå utover dem 

Masse lykke til - dette klarer du helt sikkert å komme deg gjennom ❤️

Anonymkode: d45e9...079

Hva mener du med kjipt? Setter de omsorgsovertakelse som tiltak med en gang mener du? Eller hva er det som blir kjipt hvis TS kontakter barnevernet selv? 

Anonymkode: 13282...db3

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva mener du med kjipt? Setter de omsorgsovertakelse som tiltak med en gang mener du? Eller hva er det som blir kjipt hvis TS kontakter barnevernet selv? 

Anonymkode: 13282...db3

Bvtj kan lett misforstå situasjonen til noe mye verre enn det det egentlig er hvis hun uheldigvis ordlegger seg litt feil. Og misforståelser tar man ikke sjansen på hvis det kan resultere i at man mister barnet sitt over bagatellmessige feil. 

Anonymkode: d45e9...079

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bvtj kan lett misforstå situasjonen til noe mye verre enn det det egentlig er hvis hun uheldigvis ordlegger seg litt feil. Og misforståelser tar man ikke sjansen på hvis det kan resultere i at man mister barnet sitt over bagatellmessige feil. 

Anonymkode: d45e9...079

Det er ikke alltid man mister barnet sitt permanent hvis det blir omsorgsovertakelse. Og kommer man ikke veldig langt med å bære ydmyk og samarbeide? Omsorgsovertakelse er vel ikke noe som blir gjort på dagen i dette tilfellet. De må starte en undersøkelse først. 

Anonymkode: 13282...db3