Venn som aldri tar intiativ

[AnonymBruker]

Jeg har en kompis som jeg anser som min beste venn. Vi har det alltid hyggelig og fint sammen, men en ting har jeg alltid lurt på; det er alltid meg som tar intiativ til å finne på noe, aldri han. Er det andre som har det slik? 

Anonymkode: 6a278...ef8

[AnonymBruker]

Jeg har vært den som aldri tar initiativ. 

Eller rettere sagt: Jeg har vært den som aldri har fått anledning til å ta initiativ, for den andre personen har villet treffe meg hyppigere enn andre veien. 

Jeg er introvert, og både trives i eget selskap, og direkte trenger å få være i mitt eget selskap. Ikke fordi jeg misliker folk, men rett og slett fordi jeg trenger alenetid for å lade batteriene. Når jeg da har en ekstrovert venn, som har mye behov for å være sammen med andre, og som helst vil være med venner hver eneste bidige dag, så blir det jo litt kollisjon. Mens jeg gjerne synes det er nok å treffe en person en gang i uken, vil vennen gjerne treffes flere ganger i uken, og tar initiativ til det før jeg har følt på behovet for å treffes. Følgelig får jeg da aldri anledning til å ta initiativ, for vennen kommer meg hele tiden i forkjøpet. 

Jeg har også vært såpass sjenert at jeg ikke har turt å ta initiativ, for tenk om det er masete, og tenk om han sier ja bare for å være grei og han egentlig ikke vil, og om jeg tar initiativet til å treffes er jeg forpliktet til å være morsom å være sammen med, og ER jeg nå virkelig det...???

Anonymkode: 16347...8ad

[AnonymBruker]

Ja. Det er ikke mye tak i han. Fikk han bestemme. Så hadde han sittet hjemme og stirret i veggen 24/7. Men han liker å komme seg ut. Føler meg som en støttekontakt noen ganger. 

Anonymkode: a2784...2fd

[mannor]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært den som aldri tar initiativ. 

Eller rettere sagt: Jeg har vært den som aldri har fått anledning til å ta initiativ, for den andre personen har villet treffe meg hyppigere enn andre veien. 

Jeg er introvert, og både trives i eget selskap, og direkte trenger å få være i mitt eget selskap. Ikke fordi jeg misliker folk, men rett og slett fordi jeg trenger alenetid for å lade batteriene. Når jeg da har en ekstrovert venn, som har mye behov for å være sammen med andre, og som helst vil være med venner hver eneste bidige dag, så blir det jo litt kollisjon. Mens jeg gjerne synes det er nok å treffe en person en gang i uken, vil vennen gjerne treffes flere ganger i uken, og tar initiativ til det før jeg har følt på behovet for å treffes. Følgelig får jeg da aldri anledning til å ta initiativ, for vennen kommer meg hele tiden i forkjøpet. 

Jeg har også vært såpass sjenert at jeg ikke har turt å ta initiativ, for tenk om det er masete, og tenk om han sier ja bare for å være grei og han egentlig ikke vil, og om jeg tar initiativet til å treffes er jeg forpliktet til å være morsom å være sammen med, og ER jeg nå virkelig det...???

Anonymkode: 16347...8ad

Jeg er også introvert, så har ikke behov for å treffe han «hver dag». Hvis jeg ikke tar initiativ til noe f eks en hel måned, så hører jeg ikke noe fra han likevel. 

[mannor]

Jeg er ts, dette til orientering. 

[AnonymBruker]

Jeg tok initiativ i begynnelsen, til en "kompis" til jeg så hvor lite vilje den andre hadde til å gjennomføre sine "initiativer". Man kan ikke bare si at ja vi må gå tur, gå på kino, ja jeg blir med deg ditt og datt, ja ja ja, for så å utebli uten å si ifra eller ta iniitiativ til å gjøre en ny avtale for deretter tro at det ikke oppdages at man prioriterer endel  andre mennesker. 

Etter en stund sletta jeg nummeret og gjør ingen avtaler. Ser han når vi treffes tilfeldig på gata.

 

Anonymkode: 5936b...bc8

[mannor]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tok initiativ i begynnelsen, til en "kompis" til jeg så hvor lite vilje den andre hadde til å gjennomføre sine "initiativer". Man kan ikke bare si at ja vi må gå tur, gå på kino, ja jeg blir med deg ditt og datt, ja ja ja, for så å utebli uten å si ifra eller ta iniitiativ til å gjøre en ny avtale for deretter tro at det ikke oppdages at man prioriterer endel  andre mennesker. 

Etter en stund sletta jeg nummeret og gjør ingen avtaler. Ser han når vi treffes tilfeldig på gata.

 

Anonymkode: 5936b...bc8

Og vedkommende gjør ikke noe for å gjenoppta kontakten? 

[Gjest Raggy]

Jag har en sånn venn. Det beste er å la tiden gå, opptil et halvt år uten at du hører noe er normalt. Går det nærmere et år så kan jeg bli bekymret. Vi er venner og har kjent hverandre i ca 30 år så vennskapet er trygt i den forstand, vi er på en måte avhengig av hverandre når det er noe vanskelig feks. Det kan jo være at vennen din ikke liker å ha deg som venn men ikke tør si det....

[mannor]

11 timer siden, Raggy skrev:

Jag har en sånn venn. Det beste er å la tiden gå, opptil et halvt år uten at du hører noe er normalt. Går det nærmere et år så kan jeg bli bekymret. Vi er venner og har kjent hverandre i ca 30 år så vennskapet er trygt i den forstand, vi er på en måte avhengig av hverandre når det er noe vanskelig feks. Det kan jo være at vennen din ikke liker å ha deg som venn men ikke tør si det....

Det er jo mulig, men skulle jo anta at han ville avslått mine initiativ i såfall? 

[Daria]

En god venninne sa en gang vi var ute sammen, som vanlig på mitt initiativ - Jeg vet at jeg er altfor dårlig til å ta initiativ, men jeg sette sånn pris på at du gjør det. Det er jo ikke det at jeg ikke vil treffes, for det vil jeg!

Jeg tror nok det er sånn for mange, særlig når man blir litt eldre og hverdagen krever sitt. Man vil gjerne og tenker at man burde jo, men dagene går og man ha egentlig nok å gjøre og det blir så tiltak å skulle ta initiativ til noe. Venner som stadig sier nei til forslag, buker en evighet på å svare eller avlyser litt for ofte gir jeg etterhvert opp, men så lenge folk er positive og entusiastiske når jeg tar initiativ til noe, tenker jeg på det hun sa og fortsetter å være den aktive - det er viktigere for meg å faktisk treffe vennene mine enn  å holde regnskap over hvem som tar kontakt når. 

[AnonymBruker]

Jeg er sånn. Men fordi Jeg  er så redd for å være til bry. At  de egentlig ikke vil men de føler de må. 

Anonymkode: 1bd37...6e1

[AnonymBruker]

On 4/4/2019 at 10:18 AM, mannor said:

Og vedkommende gjør ikke noe for å gjenoppta kontakten? 

Nei, det er kun korte samtaler der og da enda han har nummeret mitt og kunne ha sendt mld og gjort avtaler om han ville det. Jeg sendte meldinger i begynnelsen men fikk jo ytterst sjelden svar, selv de gangene vi hadde fast avtale. Da er det jo grenser for hvor mye man gidder å forsøke  holde liv i vennskapet.

Anonymkode: 5936b...bc8

[AnonymBruker]

21 timer siden, Daria skrev:

En god venninne sa en gang vi var ute sammen, som vanlig på mitt initiativ - Jeg vet at jeg er altfor dårlig til å ta initiativ, men jeg sette sånn pris på at du gjør det. Det er jo ikke det at jeg ikke vil treffes, for det vil jeg!

Jeg tror nok det er sånn for mange, særlig når man blir litt eldre og hverdagen krever sitt. Man vil gjerne og tenker at man burde jo, men dagene går og man ha egentlig nok å gjøre og det blir så tiltak å skulle ta initiativ til noe. Venner som stadig sier nei til forslag, buker en evighet på å svare eller avlyser litt for ofte gir jeg etterhvert opp, men så lenge folk er positive og entusiastiske når jeg tar initiativ til noe, tenker jeg på det hun sa og fortsetter å være den aktive - det er viktigere for meg å faktisk treffe vennene mine enn  å holde regnskap over hvem som tar kontakt når. 

Nja, jeg er ikke helt enig med deg, er det slik at vil være venner må man ta intiativ noen ganger.

 

Jeg slutter å ta intitiav, og  1 år senere har jeg ikke hørt fra deg, sorry men da vriker ikke det ikke som du er så hyp på å være vebnner.

 

Sorry sånn funker ikke livet, man må faktisk gjør noe selv, og ikke forvente at alle andre skal gjøre jobben. uten å vite om de bli satt pris på.-

Anonymkode: 67e1a...48a

[AnonymBruker]

21 timer siden, Daria skrev:

En god venninne sa en gang vi var ute sammen, som vanlig på mitt initiativ - Jeg vet at jeg er altfor dårlig til å ta initiativ, men jeg sette sånn pris på at du gjør det. Det er jo ikke det at jeg ikke vil treffes, for det vil jeg!

Jeg tror nok det er sånn for mange, særlig når man blir litt eldre og hverdagen krever sitt. Man vil gjerne og tenker at man burde jo, men dagene går og man ha egentlig nok å gjøre og det blir så tiltak å skulle ta initiativ til noe. Venner som stadig sier nei til forslag, buker en evighet på å svare eller avlyser litt for ofte gir jeg etterhvert opp, men så lenge folk er positive og entusiastiske når jeg tar initiativ til noe, tenker jeg på det hun sa og fortsetter å være den aktive - det er viktigere for meg å faktisk treffe vennene mine enn  å holde regnskap over hvem som tar kontakt når. 

Helt ærlig så høres det bare ut som en hel haug av unskyldninger.

Anonymkode: 67e1a...48a

[mannor]

Tenker at man ikke skal ta venner for gitt. Vennskap må pleies. 

[AnonymBruker]

Jeg er en person som aldri har hatt noe særlig stort behov for å hele tiden finne på ting sammen med mange andre. 

Dermed oppleves det som temmelug "masete" når en eller annen hele tiden kommer og sier at nå skal vi finne på det og de. I tillegg blir de sure og irriterte når jeg forsøker å si at jeg for eksempel er sliten, eller ikke orker å finne på ett eller annet... 

Anonymkode: 03b7b...db8

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en person som aldri har hatt noe særlig stort behov for å hele tiden finne på ting sammen med mange andre. 

Dermed oppleves det som temmelug "masete" når en eller annen hele tiden kommer og sier at nå skal vi finne på det og de. I tillegg blir de sure og irriterte når jeg forsøker å si at jeg for eksempel er sliten, eller ikke orker å finne på ett eller annet... 

Anonymkode: 03b7b...db8

Du forstår forskjellen mellom å ta intiativ en gang i blant og aldri..?

Anonymkode: 67e1a...48a