Venninne med PSTD etter voldtekt

[AnonymBruker]

Jeg har en nær venninne som fortalte meg at hun har fått diagnosen PTSD etter en voldtekt. 

Jeg har selv blitt voldtatt, men i motsetning til henne valgte jeg å anmelde og søke hjelp hos helsevesenet. Jeg fikk bl.a samtaler hos legevakten og psykolog via jobb. Hun fikk ingenting. 

Hun fortalte for litt siden at hun er diagnostisert med PTSD etter voldtekten. Hvordan kan jeg hjelpe henne?  Jeg vet hva hun har vært gjennom, men likevel ikke hva jeg kan gjøre. 

Anonymkode: 916f5...44e

[Påfugl]

Hvis ikke hun går i terapi, oppfordre henne til det. Ellers skal du ikke gjøre så mye mer enn å være en venn og samtalepartner når hun trenger det, vis at du støtter henne og noe mer trenger du ikke gjøre. PTSD er ikke noe du kan behandle eller få til å forsvinne, så her gjelder det å bare være en god venn. Jeg synes du skal passe deg med å trekke linjer mellom deres opplevelser i samtale med henne, men du kan evt. si at du kjenner deg igjen i det hun forteller der hun gjør det. Fant forøvrig denne podcasten som kanskje kan være til nytte (ikke hørt og kan ikke gå god for innholdet).

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Påfugl skrev:

Hvis ikke hun går i terapi, oppfordre henne til det. Ellers skal du ikke gjøre så mye mer enn å være en venn og samtalepartner når hun trenger det, vis at du støtter henne og noe mer trenger du ikke gjøre. PTSD er ikke noe du kan behandle eller få til å forsvinne, så her gjelder det å bare være en god venn. Jeg synes du skal passe deg med å trekke linjer mellom deres opplevelser i samtale med henne, men du kan evt. si at du kjenner deg igjen i det hun forteller der hun gjør det. Fant forøvrig denne podcasten som kanskje kan være til nytte (ikke hørt og kan ikke gå god for innholdet).

Tusen takk for svar  

Hun har begynt i terapi. Jeg har forsøkt så godt jeg kan å ikke sammenligne hendelsene. Både fordi min reaksjon i etterkant var annerledes enn hennes og fordi hendelsene i seg selv var helt forskjellig. Formulerte meg nok litt feil i forrige innlegg. Vet hva hun har vært gjennom, men ikke alt hun føler 

Skal høre podcasten

Anonymkode: 916f5...44e

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Jeg tror også det beste du kan gjøre er å støtte henne så godt du kan, og ha forståelse for om hun skulle bli trigget av noe. 

Jeg har selv en traumelidelse. Jeg selv er nok den som trenger å snakke, få lov til å gråte, den som er redd for å bli avvist, men som samtidig ikke ønsker å belaste den andre. Så jeg tier om mye. 

Personlig trenger jeg bare at alt går som vanlig, men at reaksjonene blir tatt på alvor og at jeg blir møtt med forståelse om jeg skulle begynne å gråte. Ikke typisk, «ikke tenk slik», «ikke føl det», «ikke gråt» f.eks, men at de forstår at det ikke er frivillig. Egentlig at de bare er klar over situasjonen, at de vet at jeg er ekstra sårbar og at de godtar det. 

[duplexx]

Jeg ble voldtatt for tre år siden. Jeg dro avgårde, ringe venninnen min, hentet ungene i bhg, satte de av hos mora mi og dro hjem med venninnen min. Hun ventet hjemme, jeg dro til politiet. Hun ringte en annen venninne, og etter seks timer kom jeg hjem. Da hadde ventet på meg. Det første som skjer er at jeg og den ene venninnen slår av en spøk. En grotesk morbid spøk. Det var så deilig.

Jeg aner ikke hva venninnen din trenger - spør henne. Noen netter har jeg trengt selskap, at noen bare henger der. Men som regel trenger jeg at de orker meg og tåler meg, og er seg selv. Når verden snus på hodet sånn så er det ubeskrivelig godt at noen ting ikke endrer seg! Som vennskapene mine.

Vær åpen og ærlig. Fortell henne at du vet jo hva hun går gjennom, men vet ikke konkret hva du kan gjøre. Bare vær den vennen du alltid har vært. 

[Antlers]

Det som har betydd aller mest for meg er å vite at jeg har en venn som stiller opp når jeg har det som verst. Typisk midt på natten, når jeg har hørt noe som trigger minnene. Da ender jeg ofte opp i full beredskapsmodus som kan vare i timesvis, med mindre noen kommer på besøk, slik at jeg slipper å takle det alene. Trygghet har blitt første prioritet - i ekstrem grad

Bortsett fra det vil jeg helst behandles som vanlig, for det er ikke slik at jeg plutselig er laget av glass (dette kan sikkert variere fra person til person). Jeg har fortsatt samme type humor, og liker de samme tingene. Synes bare det er positivt at venner spør om det de lurer på angående lidelsen.

Jeg må påpeke at jeg nesten aldri benytter meg av denne muligheten til å ringe midt på natten og be om hjelp, for jeg er fullstendig klar over hvor slitsomt det må være for andre. Jeg har kommet meg gjennom mang en marerittnatt alene, men det er en ekstra trygghet å vite at jeg har muligheten. Det er fint å ha noen å snakke om problemene med, men å vite at man har noen som er villig til å fysisk være der når det blir for mye, betyr faktisk alt!