Du med kompleks PTSD

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg går på 6. året. 

Anonymkode: 540b7...b3b

Det er lenge. Har gått 2 år på DPS (er bare 20 år enda), 1 år på BUP, og 2,5 år med oppfølging hos psykisk helse i kommunen (samtidig som dps). Så ca 3,5 år alt tilsammen, ++ utredninger, innleggelse 

[AnonymBruker]

På 3.4.2019 den 0.13, AnonymBruker skrev:

Er du i jobb, og hvor mye klarer du eventuelt å jobbe? Hvordan fungerer du i hverdagen? Hvor mye klarer du å gjøre på en dag? Hvordan må du tilpasse livet ditt? Hva føler du selv er hovedforskjellen om du sammenligner deg med "vanlige" mennesker?

Jeg har akkurat søkt ufør. Det var et vanvittig nederlag å innse at jeg ikke fungerer "som alle andre", men jeg har et håp om at jeg kan prøve meg i jobb igjen etterhvert. Jeg savner veldig den tilhørigheten på jobb og følelsen av å gjøre nytte for meg. I perioder jobbet jeg 2-3 vakter i uka, og det kunne funke fint når jeg var relativt stabil, men det varte sjelden lenge. Til slutt var det NAV som foreslo å søke ufør, og nå hadde jeg nådd makstiden på AAP uansett. 

Jeg har en hobby som gjør at jeg kommer meg ut hver dag, men jeg trenger mye alenetid så jeg er ikke så veldig sosial. Føler meg veldig annerledes enn "vanlige folk", og jeg tror det er vanskelig for andre å skjønne hvorfor jeg så ofte takker nei til sosiale sammenkomster. Jeg trenger lang tid på å hente meg inn igjen etter f.eks middag hos svigers, så jeg passer på å ikke lage avtaler dagen etterpå fordi jeg vet at jeg trenger å hvile.

Jeg har gått i behandling i 11 år, men det er egentlig bare de siste 2-3 årene at jeg har blitt såpass stabil at vi har kunnet jobbe mer spesifikt med traumene. Har et ganske heftig behandlingsopplegg med både psykolog, lege og fysioterapeut.

Anonymkode: ecdec...19f

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har akkurat søkt ufør. Det var et vanvittig nederlag å innse at jeg ikke fungerer "som alle andre", men jeg har et håp om at jeg kan prøve meg i jobb igjen etterhvert. Jeg savner veldig den tilhørigheten på jobb og følelsen av å gjøre nytte for meg. I perioder jobbet jeg 2-3 vakter i uka, og det kunne funke fint når jeg var relativt stabil, men det varte sjelden lenge. Til slutt var det NAV som foreslo å søke ufør, og nå hadde jeg nådd makstiden på AAP uansett. 

Jeg har en hobby som gjør at jeg kommer meg ut hver dag, men jeg trenger mye alenetid så jeg er ikke så veldig sosial. Føler meg veldig annerledes enn "vanlige folk", og jeg tror det er vanskelig for andre å skjønne hvorfor jeg så ofte takker nei til sosiale sammenkomster. Jeg trenger lang tid på å hente meg inn igjen etter f.eks middag hos svigers, så jeg passer på å ikke lage avtaler dagen etterpå fordi jeg vet at jeg trenger å hvile.

Jeg har gått i behandling i 11 år, men det er egentlig bare de siste 2-3 årene at jeg har blitt såpass stabil at vi har kunnet jobbe mer spesifikt med traumene. Har et ganske heftig behandlingsopplegg med både psykolog, lege og fysioterapeut.

Anonymkode: ecdec...19f

11 års behandling er lenge! Håper du etterhvert ser et gjennombrudd slik at du kan få det mye bedre enn du har det nå❤️

[AnonymBruker]

23 timer siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Det skal jeg gjøre 🙂

Måtte finne en ny, for jeg hadde ikke lagret det andre bildet (de begge er fra Google)

❤ mange takk.

 

Psykologen min sier at om Kompleks ptsd var en diagnose, hadde jeg hatt den. Jeg er ufør, og jeg fungerer ikke så godt. Men etter 8 år i terapi, begynner det å bli bedre. Er mange grusomme opplevelser i denne tråden.... hjerteskjærende

Anonymkode: ed9c0...523

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

58 minutter siden, AnonymBruker skrev:

❤ mange takk.

 

Psykologen min sier at om Kompleks ptsd var en diagnose, hadde jeg hatt den. Jeg er ufør, og jeg fungerer ikke så godt. Men etter 8 år i terapi, begynner det å bli bedre. Er mange grusomme opplevelser i denne tråden.... hjerteskjærende

Anonymkode: ed9c0...523

Leit å høre at du ikke fungerer så godt. Håper du også blir bedre med tiden. Du må gjerne sende meg PM om du ønsker ❤️

Ja, er helt enig. Jeg fatter ikke hvordan noen klarer å slå og voldta barn. 

Det største sviket et menneske kan oppleve er når de nærmeste, som skal passe på en, feiler i den rollen og traumatiserer fremfor å skape trygghet. 

Endret 5. april 2019 av Kjærlighetsbarn98

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Er det noen flere her som føler på et utømmelig behov for å bli forstått, anerkjent og trøstet? 

Hvordan trøster dere dere selv?

[AnonymBruker]

7 timer siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Hvor lenge har dere gått i behandling? 

7 1/2 år, og akkurat blir jeg verre. Har vært innom bup, men det var bare svada. Ingen voksne der som så meg.

Lege og behandler mener det går mot ufør, jeg er bare helt avflatet og drit lei hele greia. Tom for ork. Skal inn til dps for andre gang, er jeg heldig så dukker det opp en spesialist som skjønner at jeg er bittelitt sliten og trenger pause før det rakner totalt 🤪

Anonymkode: 116c8...4b4

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

7 1/2 år, og akkurat blir jeg verre. Har vært innom bup, men det var bare svada. Ingen voksne der som så meg.

Lege og behandler mener det går mot ufør, jeg er bare helt avflatet og drit lei hele greia. Tom for ork. Skal inn til dps for andre gang, er jeg heldig så dukker det opp en spesialist som skjønner at jeg er bittelitt sliten og trenger pause før det rakner totalt 🤪

Anonymkode: 116c8...4b4

Huff, så forferdelig. Føler med deg. Opplevelsene dine er hjerteskjærende. Jeg håper virkelig at du etterhvert finner noe som fungerer. Husk at du er en overlever, en kjemper, at du er sterkere enn de aller fleste. 

Har du vurdert å søke til Modum Bad?

Ellers vil jeg absolutt anbefale å skrive ned tanker, følelser og opplevelser. Personlig har det hjulpet meg helt ekstremt. Gjennom alle år har jeg hatt et utømmelig behov for å snakke, tømme meg, uttrykke følelser og møte forståelse. Når jeg nå kan skrive fritt i private dagbøker, så merker jeg at det indre kaoset stilner. Jeg har nok skrevet ned hele livet mitt og alle følelser jeg har følt på omtrent, trekker linjer, lager illustrasjoner, skriver brev... På PC har jeg over 200 sider med tekst. 😅 

Bare et godt råd jeg vil anbefale alle.❤️

[AnonymBruker]

15 timer siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Hvor lenge har dere gått i behandling? 

Har vært i systemet i rundt 30 år. Av og på i ulike behandlinger siden jeg var 5,men har vært i kontinuerlig behandling siden jeg var 16 og blir 36 i august.

Anonymkode: f54d0...07e

[AnonymBruker]

Jobber 100 % som lærer, så jeg henter meg litt inn i skoleferier og slikt. Ellers er jeg lite sosial på fritiden, fordi jeg trenger så mye tid til å hente meg inn igjen for å fungere i jobb. Jeg orker kun å finne på noe en helg i måneden. Går ikke i behandling nå, da årevis med behandling ikke har hatt det minste effekt. Har daglige flashbacks, sliter med søvn men tar på meg profesjonsmasken på jobb og klarer jobben min veldig bra. 

Anonymkode: 835f2...73a

[AnonymBruker]

På 3.4.2019 den 0.13, AnonymBruker skrev:

Er du i jobb, og hvor mye klarer du eventuelt å jobbe? Hvordan fungerer du i hverdagen? Hvor mye klarer du å gjøre på en dag? Hvordan må du tilpasse livet ditt? Hva føler du selv er hovedforskjellen om du sammenligner deg med "vanlige" mennesker.

Anonymkode: 32584...cca

 

Jeg jobber 100%. Fungerer ofte helt greit i hverdagen, med jobb og ett barn som er hos meg annenhver uke. Men det skal lite til for å vippe meg av pinnen - en liten episode på jobb der jeg opplever å ikke bli trodd, beskyldt for noe, en følelse av avvisning, eller også det å få anerkjennelse for noe jeg har gjort bra. 

Jeg kan i perioder også glemme/fornekte at jeg har psykiske problemer, og da går det etter hvert riktig ille fordi jeg jobber hardt for å fjerne meg fra egne behov og følelser. Akkurat nå er jeg på vei ut av en slik smell. Det gikk en god stund der jeg følte alt var veldig stabilt og deilig, men etter hvert gikk denne roen over i kraftløshet, håpløshet og depresjon. 

Jeg har et veldig vanskelig forhold til følelsene mine. Jeg har mye skam og negative tanker om meg selv og verden.

Det jeg egentlig må gjøre, men som jeg ikke alltid gjør, er å sove nok og til samme tider hver dag, spise sunt og regelmessig, bevege meg, stoppe opp og sørge for at jeg puster med magen, være ærlig med meg selv om hvordan jeg egentlig har det. Jeg må egentlig generelt ta et steg tilbake og kjenne etter om jeg har latt meg rive med i sykdommen. 

På sikt tror jeg ikke jeg takler å jobbe fullt, og jeg gruer meg til den dagen det går opp for meg og at jeg må ta konsekvensen av det.

Den største forskjellen på meg og «vanlige» folk uten mine vansker, er at jeg sliter med å sette grenser for andre og å ta meg selv på alvor. Jeg opplever det som at andre er i kontakt med behovene sine, og det er selvsagt for dem at de har verdi nok til å kunne ta hensyn til disse behovene. Jeg har ingen verdi, og kan dermed heller ikke gjøre det som passer meg best. Jeg må gjøre som alle andre vil, En annen ting er andres forhold til følelser. Jeg blir lettere veldig emosjonell, og ofte uten å først forstå hva som ga meg følelsene. Jeg blir også lettere overvelda. 

 

Anonymkode: 59016...0d5

[AnonymBruker]

Hvordan går det med alle sammen? ❤

Anonymkode: ed9c0...523

[AnonymBruker]

Fant denne tråden, håper på flere svar. Ble i romjula anbefalt av en lege å lese meg opp på kompleks PTSD.

Jeg har mistenkt PTSD selv, men jeg har ikke hatt flashbacks i form av mareritt osv, og har visst hengt meg litt opp i det og tenkt at da har jeg sikkert ikke noe PTSD. Men jeg har kanskje en type flashbacks når en helt spesiell lyd, lukt eller situasjon gjør at jeg blir helt satt ut? For det skjer/har skjedd mange ganger.

Jeg vokste opp med psykisk vold/terror, emosjonell omsorgssvikt og en veldig ustabil mor med et fullstendig sinnssykt og ukontrollert sinne som skremte meg halvt ihjel så mye at jeg har fortrengt mesteparten av oppveksten min. Har også opplevd tre traumatiske enkelthendelser i mer voksen alder (1 biulykke, 1 voldtekt og 1 gruppeovergrep der jeg ble holdt nede og befølt osv av folk jeg i utgangspunktet stolte på mens jeg skrek nei, ropte på hjelp og ingen gadd å komme).

Jeg har veldig vanskelig for å stole på noen, sliter med å regulere følelser, er fullstendig utbrent, er deprimert og har svært godt anlegg for angst (hvis jeg ikke jobber aktivt mot det).

Har mot alle odds greid og ta utdannelse og har jobbet 100% i mange år, men i fjor klappet jeg sammen og nå er jeg over på AAP. Klarer ikke å se for meg en vei tilbake til atbeidslivet, er liksom helt tom. Og jeg er så lei av at «alle» i helsevesenet tror jeg er så oppegående bare fordi det ser sånn ut på utsiden... inni meg føler jeg meg jo bare ødelagt.

Anonymkode: a35d1...3ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Fant denne tråden, håper på flere svar. Ble i romjula anbefalt av en lege å lese meg opp på kompleks PTSD.

Jeg har mistenkt PTSD selv, men jeg har ikke hatt flashbacks i form av mareritt osv, og har visst hengt meg litt opp i det og tenkt at da har jeg sikkert ikke noe PTSD. Men jeg har kanskje en type flashbacks når en helt spesiell lyd, lukt eller situasjon gjør at jeg blir helt satt ut? For det skjer/har skjedd mange ganger.

Jeg vokste opp med psykisk vold/terror, emosjonell omsorgssvikt og en veldig ustabil mor med et fullstendig sinnssykt og ukontrollert sinne som skremte meg halvt ihjel så mye at jeg har fortrengt mesteparten av oppveksten min. Har også opplevd tre traumatiske enkelthendelser i mer voksen alder (1 biulykke, 1 voldtekt og 1 gruppeovergrep der jeg ble holdt nede og befølt osv av folk jeg i utgangspunktet stolte på mens jeg skrek nei, ropte på hjelp og ingen gadd å komme).

Jeg har veldig vanskelig for å stole på noen, sliter med å regulere følelser, er fullstendig utbrent, er deprimert og har svært godt anlegg for angst (hvis jeg ikke jobber aktivt mot det).

Har mot alle odds greid og ta utdannelse og har jobbet 100% i mange år, men i fjor klappet jeg sammen og nå er jeg over på AAP. Klarer ikke å se for meg en vei tilbake til atbeidslivet, er liksom helt tom. Og jeg er så lei av at «alle» i helsevesenet tror jeg er så oppegående bare fordi det ser sånn ut på utsiden... inni meg føler jeg meg jo bare ødelagt.

Anonymkode: a35d1...3ef

Har du noengang snakket med psykolog? 
 

p.s. En stor klem til deg 

Anonymkode: 1dd99...a0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Fant denne tråden, håper på flere svar. Ble i romjula anbefalt av en lege å lese meg opp på kompleks PTSD.

Jeg har mistenkt PTSD selv, men jeg har ikke hatt flashbacks i form av mareritt osv, og har visst hengt meg litt opp i det og tenkt at da har jeg sikkert ikke noe PTSD. Men jeg har kanskje en type flashbacks når en helt spesiell lyd, lukt eller situasjon gjør at jeg blir helt satt ut? For det skjer/har skjedd mange ganger.

Jeg vokste opp med psykisk vold/terror, emosjonell omsorgssvikt og en veldig ustabil mor med et fullstendig sinnssykt og ukontrollert sinne som skremte meg halvt ihjel så mye at jeg har fortrengt mesteparten av oppveksten min. Har også opplevd tre traumatiske enkelthendelser i mer voksen alder (1 biulykke, 1 voldtekt og 1 gruppeovergrep der jeg ble holdt nede og befølt osv av folk jeg i utgangspunktet stolte på mens jeg skrek nei, ropte på hjelp og ingen gadd å komme).

Jeg har veldig vanskelig for å stole på noen, sliter med å regulere følelser, er fullstendig utbrent, er deprimert og har svært godt anlegg for angst (hvis jeg ikke jobber aktivt mot det).

Har mot alle odds greid og ta utdannelse og har jobbet 100% i mange år, men i fjor klappet jeg sammen og nå er jeg over på AAP. Klarer ikke å se for meg en vei tilbake til atbeidslivet, er liksom helt tom. Og jeg er så lei av at «alle» i helsevesenet tror jeg er så oppegående bare fordi det ser sånn ut på utsiden... inni meg føler jeg meg jo bare ødelagt.

Anonymkode: a35d1...3ef

Det kjenner jeg meg så igjen. Jeg knakk sammen siste time med psykologen og da innså vel psykologen hvor ille ting egentlig er. Jeg har også tatt meg utdanning og vært i 100% jobb, men alltid hatt mye fravær 😔 Jeg får alltid høre at jeg er så sterk. Men nå klarer jeg ikke mer og sa tydelig i fra at dette går ikke mer. Men jeg håper jeg klarer å komme tilbake til jobb igjen og har stor tro på det med riktig hjelp. 

Jeg har forresten k-ptsd og flere diagnoser. 

Anonymkode: 32346...938

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det kjenner jeg meg så igjen. Jeg knakk sammen siste time med psykologen og da innså vel psykologen hvor ille ting egentlig er. Jeg har også tatt meg utdanning og vært i 100% jobb, men alltid hatt mye fravær 😔 Jeg får alltid høre at jeg er så sterk. Men nå klarer jeg ikke mer og sa tydelig i fra at dette går ikke mer. Men jeg håper jeg klarer å komme tilbake til jobb igjen og har stor tro på det med riktig hjelp. 

Jeg har forresten k-ptsd og flere diagnoser. 

Anonymkode: 32346...938

Ja, er ikke det skikkelig irriterende å høre om hvor «sterk» man er når man egentlig knekker sammen og ikke orker mer? 

Anonymkode: 1dd99...a0d

[AnonymBruker]

Hvordan vet man om man har Ptsd eller kompleks ptsd? 

Anonymkode: a381b...acf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Har du noengang snakket med psykolog? 
 

p.s. En stor klem til deg 

Anonymkode: 1dd99...a0d

Tusen takk for klemmen ❤️

Ja, har snakket med flere, men aldri gått fast hos noen «lenge nok». Dvs, gikk hos en i halvannet år, men han var ikke riktig for meg - hørte kun på det jeg sa, kommenterte i blant «hva føler du nå?», tok pengene mine og det var i grunnen det. Det var liksom ikke noe konstruktivt i det.

Har hatt tre gode behandlere jeg virkelig hadde troen på, men alle tre byttet jobb/slutta og så var det på’n igjen med å øse ut livshistorien til et nytt menneske. Det vondeste var å begynne behandling hos en skikkelig grepa dame som virkelig så meg og lovte meg at jeg skulle få gå hos henne så lenge det trengtes og dette her skulle vi jobbe oss gjennom og det var ikke måte på. Vi hadde satt opp mange timer fremover i tid og jeg turte endelig å tenke at nå blir ting bedre - og så fikk jeg ut av det blå et brev i posten(!)  fra kommunen om at hun hadde slutta/fått ny jobb. Det var et slag i trynet. (Fikk en ny behandler, men hun var en sånn overpedagogisk lilla skjerf-dame som satt med tårer i øynene mens jeg fortalte om oppveksten min, og var veldig sånn «stakkars deg da» og da følte jeg meg bare som et offer.)

På en måte har jeg snakket om alt hundre ganger og føler meg sånn sett ferdig med det, men likevel er det jo mye som ikke er bra. Traumene har jeg aldri fått noen hjelp med. Så jeg burde nok ta en ny runde, men jeg synes det er fullstendig utmattende å finne riktig psykolog. Og det er så mye som har vært «feil» i oppveksten/livet generelt at jeg liksom ikke helt skjønner hva som er viktigst å snakke om - hvor begynner man, egentlig? 

Anonymkode: a35d1...3ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Det kjenner jeg meg så igjen. Jeg knakk sammen siste time med psykologen og da innså vel psykologen hvor ille ting egentlig er. Jeg har også tatt meg utdanning og vært i 100% jobb, men alltid hatt mye fravær 😔 Jeg får alltid høre at jeg er så sterk. Men nå klarer jeg ikke mer og sa tydelig i fra at dette går ikke mer. Men jeg håper jeg klarer å komme tilbake til jobb igjen og har stor tro på det med riktig hjelp. 

Jeg har forresten k-ptsd og flere diagnoser. 

Anonymkode: 32346...938

Takk for svaret ditt, og klem til deg ❤️

Anonymkode: a35d1...3ef

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker said:

(Klippet litt)

Jeg har mistenkt PTSD selv, men jeg har ikke hatt flashbacks i form av mareritt osv, og har visst hengt meg litt opp i det og tenkt at da har jeg sikkert ikke noe PTSD. Men jeg har kanskje en type flashbacks når en helt spesiell lyd, lukt eller situasjon gjør at jeg blir helt satt ut? For det skjer/har skjedd mange ganger.

Anonymkode: a35d1...3ef

Ja, det er en type flashbacks når noe som minner om traumet/traumene trigger reaksjoner hos deg. Selve traumet kan være fortrengt av hukommelsen, men følelsene er der likevel. Dette kan være veldig forvirrende, når man ikke forstår hvorfor man reagerer som man gjør.

30 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja, er ikke det skikkelig irriterende å høre om hvor «sterk» man er når man egentlig knekker sammen og ikke orker mer? 

Anonymkode: 1dd99...a0d

Kjempeirriterende, og i verste fall ødeleggende for helsa. Man ber om hjelp, trenger den hjelpen, men blir i stedet møtt med "Du er så sterk, dette klarer du!" Ingen er så sterke at de klarer alt, men noen sliter seg ut på å prøve likevel, fordi de må. Og når styrken er brukt opp, hva skal man gjøre da?

Anonymkode: 620d6...bfa