Du med kompleks PTSD

[AnonymBruker]

Er du i jobb, og hvor mye klarer du eventuelt å jobbe? Hvordan fungerer du i hverdagen? Hvor mye klarer du å gjøre på en dag? Hvordan må du tilpasse livet ditt? Hva føler du selv er hovedforskjellen om du sammenligner deg med "vanlige" mennesker?

Jeg er nysgjerrig fordi jeg også faller i denne kategorien, og jeg begynner å lure på om jeg veldig lenge har hatt et helt urealistisk bilde av meg selv. At jeg kanskje ikke har hatt beina på jorden når det gjelder dette, og påført meg selv unødvendig mye bebreidelse. Jeg tror det kan hjelpe meg for å realitetsorientere meg å høre hvordan andre opplever denne tilstanden.

Anonymkode: 32584...cca

[AnonymBruker]

Er ikke i jobb, og fungerer relativt dårlig i hverdagen, men av og til får jeg til noen ting. Driver med en fritidsaktivitet ca to dager i uka, mottar penger fra NAV (AAP, søkt om uføretrygd), og ellers gjør jeg ikke så mye. Går litt på videregående (ble ikke ferdig når jeg skulle), men ikke så  mye.
Må tilpasse meg livet mitt i den forstand at jeg sliter med å ha jevnlig kontakt med alle, orker generelt lite, og har mye angst. Har samboer, 

Anonymkode: 08155...a6b

[AnonymBruker]

Ikke i jobb. Jeg har klart å jobbe tidligere, men jeg visste da samtidig at en eller annen gang faller jeg sammen. Jeg visste at jeg pushet meg for hardt. Jeg er på aap nå, på vei mot å søke uføretrygd.

Jeg velger ofte bort sosiale aktiviteter, både fordi jeg blir så sliten etterpå og fordi jeg er så redd for å være fjern og dette ut av samtaler mens jeg er sosial. Redd for å fremstå som dum rett og slett. Jeg må stadig sove på dagtid. 

Enkelte korte perioder kan jeg klare å strekke meg litt lenger, feks male vegger noen dager. Men ofte kommer en skikkelig utmattelsesperiode etter en slik kort liten opptur. 

Anonymkode: 3b520...da1

[AnonymBruker]

Jeg er 48 år og klarte meg på et vis, med høy flink pike faktor helt til jeg smalt alvorlig i veggen for 7 år siden. DA ble det virkelig ille. Det å (tilsynelatende) fungere normalt, jobb, fasade, familieliv, venner... Alt det hadde gitt meg en slags trygghet og holdt traumene på en viss avstand. Migrene, massive muskelspenninger, anspenthet, manglende grenser, pleasing, sinneutbrudd når både indre og ytre press og forventninger ble for store var likevel en del av hverdagen. Min «normal», sammen med store mengder skam, selvforakt og undertrykt angst og sinne. 

De siste syv årene har jeg i økende grad levd med utmattelse, sterke muskelsmerter, migrene, angst og depresjon. Livet, og den jeg var ble bare mindre og mindre. Uføretrygdet siden i fjor. 

MEN: nå er det endelig i ferd med å bli bedre! Langvarig, seig og krevende terapi har endelig fått mitt fastlåste indre til å løsne. Så glad og takknemlig for dét! Det ER mulig å få det bedre, men det er for de fleste en lang og krevende prosess. 

Anonymkode: 540b7...b3b

[AnonymBruker]

Jeg er 22 år og fikk diagnosen PTSD fra 16 årsalderen (rykker mer mot kompleks PTSD, men det er ikke offisielt 'diagnose' (?) på papiret fikk jeg høre av min psykolog). Student og går utrolig dårlig, strekker ikke til og mye på grunn av symptomene. Psykologen min har sluttet i jobben sin etter 1 år med behandling og har ikke sett etter mer, men skal til legen snart for å få endring på det. Blir fort utbrent og kjennes som man møter veggen hver dag på grunn av div kroppslige reaksjoner og tåkete.

Merker at jeg kan selvfølgelig leve med dette om jeg fortsetter, både presse på med studie, deltidsjobb, sosialt liv, trening og mer - men det er definitivt ikke verdt det når det går utover helsa mi til de grader at man kjenner at man klarer ikke mer. Ellers er det vanskelig å utføre alle disse, og det er en seier hver gang å komme ut døra. Tenkte å ta et steg tilbake og se om terapi og kanskje medikamenter kan gi noe utslag, blir definitivt satt på en venteliste så får vi se. Ellers... Vil definitivt anbefalt å holde deg i noe aktivitet eller form for rutine, hvis det er ikke jobb så kan det være en 5-10 min tur f eks. Men Kjenn på magefølelsen din og hva som fungerer for deg.

Anonymkode: 68d25...119

[AnonymBruker]

Ble diagnosert for ca 4 år siden. Er universitetsstudent (brukte 7 år på å fullføre vgs) og fungerer egentlig veldig dårlig. Det eneste som sørger for at jeg fullfører noe som helst er at angsten min for å feile er større enn depresjonen min. Jeg føler ikke glede og er ikke istand til å virkelig nyte noe som helst. Hver dag handler om å gjøre det alle forventer at jeg burde gjøre. Jeg sover aldri mer enn 1-2 timer sammenhengende og sliter veldig med mareritt. 

Jeg føler at hovedforskjellen mellom meg og vanlige mennesker er at noe inni meg er ødelagt. Den personligheten, motivasjonen og gleden jeg egentlig skulle hatt (om jeg ikke ble banket opp hver dag under hele oppveksten min) er stjålet fra meg. 

Anonymkode: bd450...42d

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er 48 år og klarte meg på et vis, med høy flink pike faktor helt til jeg smalt alvorlig i veggen for 7 år siden. DA ble det virkelig ille. Det å (tilsynelatende) fungere normalt, jobb, fasade, familieliv, venner... Alt det hadde gitt meg en slags trygghet og holdt traumene på en viss avstand. Migrene, massive muskelspenninger, anspenthet, manglende grenser, pleasing, sinneutbrudd når både indre og ytre press og forventninger ble for store var likevel en del av hverdagen. Min «normal», sammen med store mengder skam, selvforakt og undertrykt angst og sinne. 

De siste syv årene har jeg i økende grad levd med utmattelse, sterke muskelsmerter, migrene, angst og depresjon. Livet, og den jeg var ble bare mindre og mindre. Uføretrygdet siden i fjor. 

MEN: nå er det endelig i ferd med å bli bedre! Langvarig, seig og krevende terapi har endelig fått mitt fastlåste indre til å løsne. Så glad og takknemlig for dét! Det ER mulig å få det bedre, men det er for de fleste en lang og krevende prosess. 

Anonymkode: 540b7...b3b

Nesten som jeg kunne skrevet det selv, bortsett fra at jeg er 3 år yngre. Jeg har aldri klart full jobb, men har pushet meg langt ut over det jeg tålte for å prøve å klare det "alle andre" klarte. For noen år siden smalt det, og nå klarer jeg minimalt selv uten å jobbe. Har også masse migrene, muskelspenninger, utmattelse, angst, depresjon og kvalme. 

Så godt at du er i ferd meg å bli bedre ❤️ Håper jeg også skal bli det, men er forberedt på at det kommer til å ta lang tid. At du skriver det gir meg tro! 

Anonymkode: 4303d...d89

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Jeg fungerer ganske godt, men jeg sliter med utmattelse. Kroppen tåler ikke så mye, så jeg må øve på å regulere meg slik at jeg ikke blir for sliten. Da kan jeg bli kvalm eller spy. 

Jeg får hverdagen til å gå rundt. Jeg klarer å være der jeg skal være med mindre jeg får gråteanfall. Jeg får til mye, og har mye viljestyrke. Øver på å ta hensyn til meg selv mer. 

Har gått to år i behandling. 

Endret 3. april 2019 av Kjærlighetsbarn98

[AnonymBruker]

Takk for alle svar så langt.

Selv er jeg på overtid på aap, og håper på å få lov til å søke ufør. Jeg føler jeg såvidt har begynt på behandlingen selv om jeg har hatt psykolog i 4 år. Men det er jo heller ikke en liten jobb å rette på nesten 30 år med feilinnput, er ikke bare å knipse fingrene liksom. Er likevel så vanskelig å finne balansegangen, oppdratt til å kompensere ved å adlyde og være akademisk, som gjør at kan lett se ut som jeg er mer oppegående enn jeg er. Vanskelig å bli forstått på hvordan jeg føler meg og alt som ikke fungerer. Jeg er utslitt, jeg orker ikke mer tiltak. Jeg vil bare ha nok ro rundt meg til å bygge et stabilt liv slik at jeg kan høre meg selv tenke og jobbe med meg selv uten å bli avsporet hele tiden.

Anonymkode: 32584...cca

[AnonymBruker]

Kan jeg spørre dere som har kompleks ptsd hva som har utlyst dette og hva som er de typiske symptomene? Jeg mistenker at en i min nærmeste familie har dette, men hun nekter å snakke om personlige ting.

Anonymkode: 6cad8...856

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan jeg spørre dere som har kompleks ptsd hva som har utlyst dette og hva som er de typiske symptomene? Jeg mistenker at en i min nærmeste familie har dette, men hun nekter å snakke om personlige ting.

Anonymkode: 6cad8...856

kptsd er ofte en av mange diagnoser - jeg har også tvang, angst, spiseforstyrrelse, bipolar, sliter med rus i perioder.

Alt det her er jo helt komorbid... Men kptsd slår ut for meg i form av at den øker angsten - jeg går i freeze, jeg regredierer, jeg bli ekstremt dissossiert - på grensen til psykotisk. Jeg var mye mer textboook PTSd før, og skvatt av ting, ble minnet på ting, mareritt og flashbacks. Jeg har ekstremt vanskelig for å skape og opprettholde relasjoner, tillit er omtrent et fremmedord, oppmerksom og konsentrasjon er helt rævva, og jeg evner dårlig å regulerer følelser og reaksjoner. Er avhengig av andre voksne for å klare dette.

For meg har nok dette blitt utløst av en helt dysfunksjonell oppvekst med omtrent null stabilitet og opplevelse av ingen trygghet overhodet. Jeg ble sendt på samvær til en pappa som misbrukte meg fra jeg var veldig liten, til jeg ble tenåring. Han hadde fester hvor alle ruset seg og de som ville fikk voldta meg eller fikk gjøre hva enn. Pappa satt høy i kokainrus. Jeg ble rundjult hvis jeg ikke gjorde som jeg fikk beskjed om. Farfar var lik og vi var titt og ofte på ferie der. Hjemme hos mamma ble jeg misbrukt av stefaren min, mens mora mi bare dyttet hodet i sanden. Til tross for at hun jobbet som spesialist på dps.

Jeg ble ikke plukket opp eller sett av et eneste menneske og jeg tror ikke jeg opplevde en uke i løpet av barndommen hvor ikke en voksen person tråkket over grensene mine.

Stemoren min visste - hun så oss, men snudde og gikk. Mamma visste, men gadd ikke. Jeg hadde flere opplevelser hvor jeg husker jeg helt konkret trodde at dette var å dø. Jeg var panisk mesteparten av tiden, med mindre jeg var dissosirert og fjern, eller «glemte» bort det jeg opplevde. Hele barndommen føles som tåke.

Jeg tror man kan oppleve helt andre ting altså, og få kompleks PTSd. Men jeg tipper denne oppveksten gjorde at begeret tippet over for meg.

Anonymkode: 116c8...4b4

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

kptsd er ofte en av mange diagnoser - jeg har også tvang, angst, spiseforstyrrelse, bipolar, sliter med rus i perioder.

Alt det her er jo helt komorbid... Men kptsd slår ut for meg i form av at den øker angsten - jeg går i freeze, jeg regredierer, jeg bli ekstremt dissossiert - på grensen til psykotisk. Jeg var mye mer textboook PTSd før, og skvatt av ting, ble minnet på ting, mareritt og flashbacks. Jeg har ekstremt vanskelig for å skape og opprettholde relasjoner, tillit er omtrent et fremmedord, oppmerksom og konsentrasjon er helt rævva, og jeg evner dårlig å regulerer følelser og reaksjoner. Er avhengig av andre voksne for å klare dette.

For meg har nok dette blitt utløst av en helt dysfunksjonell oppvekst med omtrent null stabilitet og opplevelse av ingen trygghet overhodet. Jeg ble sendt på samvær til en pappa som misbrukte meg fra jeg var veldig liten, til jeg ble tenåring. Han hadde fester hvor alle ruset seg og de som ville fikk voldta meg eller fikk gjøre hva enn. Pappa satt høy i kokainrus. Jeg ble rundjult hvis jeg ikke gjorde som jeg fikk beskjed om. Farfar var lik og vi var titt og ofte på ferie der. Hjemme hos mamma ble jeg misbrukt av stefaren min, mens mora mi bare dyttet hodet i sanden. Til tross for at hun jobbet som spesialist på dps.

Jeg ble ikke plukket opp eller sett av et eneste menneske og jeg tror ikke jeg opplevde en uke i løpet av barndommen hvor ikke en voksen person tråkket over grensene mine.

Stemoren min visste - hun så oss, men snudde og gikk. Mamma visste, men gadd ikke. Jeg hadde flere opplevelser hvor jeg husker jeg helt konkret trodde at dette var å dø. Jeg var panisk mesteparten av tiden, med mindre jeg var dissosirert og fjern, eller «glemte» bort det jeg opplevde. Hele barndommen føles som tåke.

Jeg tror man kan oppleve helt andre ting altså, og få kompleks PTSd. Men jeg tipper denne oppveksten gjorde at begeret tippet over for meg.

Anonymkode: 116c8...4b4

Herregud, så forferdelige opplevelser. Sender masse gode tanker til deg!

Anonymkode: 6cad8...856

[AnonymBruker]

På 3.4.2019 den 20.40, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Jeg fungerer ganske godt, men jeg sliter med utmattelse. Kroppen tåler ikke så mye, så jeg må øve på å regulere meg slik at jeg ikke blir for sliten. Da kan jeg bli kvalm eller spy. 

Jeg får hverdagen til å gå rundt. Jeg klarer å være der jeg skal være med mindre jeg får gråteanfall. Jeg får til mye, og har mye viljestyrke. Øver på å ta hensyn til meg selv mer. 

Har gått to år i behandling. 

Kan du bytte tilbake til den utrolig fine katten du hadde som avatar...... ble glad bare jeg sa den. 

Anonymkode: ed9c0...523

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

kptsd er ofte en av mange diagnoser - jeg har også tvang, angst, spiseforstyrrelse, bipolar, sliter med rus i perioder.

Alt det her er jo helt komorbid... Men kptsd slår ut for meg i form av at den øker angsten - jeg går i freeze, jeg regredierer, jeg bli ekstremt dissossiert - på grensen til psykotisk. Jeg var mye mer textboook PTSd før, og skvatt av ting, ble minnet på ting, mareritt og flashbacks. Jeg har ekstremt vanskelig for å skape og opprettholde relasjoner, tillit er omtrent et fremmedord, oppmerksom og konsentrasjon er helt rævva, og jeg evner dårlig å regulerer følelser og reaksjoner. Er avhengig av andre voksne for å klare dette.

For meg har nok dette blitt utløst av en helt dysfunksjonell oppvekst med omtrent null stabilitet og opplevelse av ingen trygghet overhodet. Jeg ble sendt på samvær til en pappa som misbrukte meg fra jeg var veldig liten, til jeg ble tenåring. Han hadde fester hvor alle ruset seg og de som ville fikk voldta meg eller fikk gjøre hva enn. Pappa satt høy i kokainrus. Jeg ble rundjult hvis jeg ikke gjorde som jeg fikk beskjed om. Farfar var lik og vi var titt og ofte på ferie der. Hjemme hos mamma ble jeg misbrukt av stefaren min, mens mora mi bare dyttet hodet i sanden. Til tross for at hun jobbet som spesialist på dps.

Jeg ble ikke plukket opp eller sett av et eneste menneske og jeg tror ikke jeg opplevde en uke i løpet av barndommen hvor ikke en voksen person tråkket over grensene mine.

Stemoren min visste - hun så oss, men snudde og gikk. Mamma visste, men gadd ikke. Jeg hadde flere opplevelser hvor jeg husker jeg helt konkret trodde at dette var å dø. Jeg var panisk mesteparten av tiden, med mindre jeg var dissosirert og fjern, eller «glemte» bort det jeg opplevde. Hele barndommen føles som tåke.

Jeg tror man kan oppleve helt andre ting altså, og få kompleks PTSd. Men jeg tipper denne oppveksten gjorde at begeret tippet over for meg.

Anonymkode: 116c8...4b4

Så grusomt! Misbruk må være det verste et menneske kan oppleve i løpet av livet. Så forferdelig at noen skader barn på denne måten. 

Du skal vite at du er sterk. ❤️

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kan jeg spørre dere som har kompleks ptsd hva som har utlyst dette og hva som er de typiske symptomene? Jeg mistenker at en i min nærmeste familie har dette, men hun nekter å snakke om personlige ting.

Anonymkode: 6cad8...856

Omsorgssvikt, alvorlig utrygghet, alkoholisme, vitne til vold (men jeg ble aldri slått selv, heldigvis). Minner om sporadisk misbruk. Tap av omsorgspersoner (som har gitt varig separasjonsangst)

Jeg husker lite, for jeg var 6 år da samværene med biologisk familie opphørte totalt. Var 2 år da jeg ble hentet av barnevernet. Ble så retraumatisert ved dødsfall i senere år, og ved å bli oppsøkt av biologisk mor for ca. 4 år siden.

Det aller tøffeste i mitt liv har vært å være «meg» oppi alt det indre kaoset. Følelser er og har vært min største kamp. Reaksjonene mine har nok vært tøffere å takle enn hendelsene i seg selv. 

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kan du bytte tilbake til den utrolig fine katten du hadde som avatar...... ble glad bare jeg sa den. 

Anonymkode: ed9c0...523

Det skal jeg gjøre 🙂

Måtte finne en ny, for jeg hadde ikke lagret det andre bildet (de begge er fra Google)

Endret 5. april 2019 av Kjærlighetsbarn98

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan jeg spørre dere som har kompleks ptsd hva som har utlyst dette og hva som er de typiske symptomene? Jeg mistenker at en i min nærmeste familie har dette, men hun nekter å snakke om personlige ting.

Anonymkode: 6cad8...856

Jeg opplevde kort fortalt mye rus og vold i familien i oppveksten, ble overlatt til meg selv endel. Jeg har angst, depresjon, problemer med følelsesregulering (sinneutbrudd selv om jeg egentlig er en ekstremt rolig person), unngår situasjoner/personer/steder som minner om traumet, føler meg fremmed fra verden/på utsiden av verden, distanserer meg, reagerer fysisk og mentalt på triggere/minner (kan være lukter, lyder, personer som ligner, alt egentlig som minner om det), nedsatt konsentrasjonsevne, til tider følelsesmessig avflatet, til tider mareritt/drømmer, vanskelig med relasjoner til andre (trekker meg unna hvis det blir for nære), følelse av nummenhet, søvnproblemer, konstant stress i kroppen (har "muskelrustning", musklene er konstant anspente, mye smerter), hodepine, kvalme, skvetter men reagerer ikke på utsiden, utmattelse, veldig lite toleransevindu. Det var det jeg kom på nå, har hodepine så det er ikke så lett å konsentrere meg. 

Anonymkode: 4303d...d89

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Hvor lenge har dere gått i behandling? 

[AnonymBruker]

51 minutter siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Hvor lenge har dere gått i behandling? 

Jeg går på 6. året. 

Anonymkode: 540b7...b3b

[AnonymBruker]

Jeg er ung ufør. Presset meg lenge til å skulle fungere som alle andre, men det gikk ikke. Nå etter 3 år som ufør har jeg fått mye hjelp at psykiatrien og har begynt å prøve meg i jobb igjen. Jeg har tatt det gradvis og kan nå jobbe 50% så lenge det ikke er er mer en to dager på rad. Det at jeg har funnet ett yrke jeg trives i og at jeg tar hensyn til helsen min gjør at å jobbe litt går fint. 

Jeg har også tatt opp en hobby jeg hadde da jeg var ung og har via den blitt kjent med nye folk. Jeg har også innsett at jeg er en sosial introvert person, Dvs at jeg liker å være med mennesker jeg er trygg på, men trenger alenetid for å kunne hente meg inn. 

Mitt råd er å lytte til seg selv og ta hensyn. Gjør man det så greier man utrolig mye mer enn hvis man presser seg. Jeg anbefaler også traumeterapi, det er jævlig når det står på, men det hjelper. 

Anonymkode: 64af7...9cf