Det å være åpen om problemer, og en sannhet fra meg.

[AnonymBruker]

Sannheten er at jeg synes dessverre det er skikkelig turnoff når noen snakker om "jeg har alltid hatt det sånn og er lei av å ha det sånn" liknende. 

Jeg er ikke på noen høy hest selv. Jeg har vært mye nedstemt gjennom livet, min verste depresjon var når jeg var 16 for 11 år siden. Etter dette har jeg taklet depresjonen bedre, eller jeg har kanskje ikke vært såpass deprimert i ettertid..det vet jeg egentlig ikke. Nå har jeg fått diagnosen moderat depresjon, og vi driver og finner ut hva som er årsaken og hvordan jeg skal komme meg ut av det. 
Jeg har prøvd å være åpen til jevnaldrede tidligere, men da var vi 19 og mer umodne, for jeg fikk ikke den forståelsen jeg håpet på da jeg prøvde å si til folk at jeg slet veldig. Noen venner beholdt jeg, mens mange andre følte jeg fikk den der "hun synes bare synd på seg selv" holdningen. Etter dette har jeg ikke likt å være åpen om ting, og later som jeg er glad . 

Så begynner jeg å like noen, og når man skal inn i et forhold så synes jeg en del av forholdet er å kunne være åpen om ting. Det vil alltid være en usikkerhet i meg dersom kjæresten ikke vet, for hva om han faktisk dumper meg når han får vite om den eller den diagnosen? da elsker han meg jo egentlig ikke...men på samme tid vil jeg jo ikke at diagnosen skal være en del av meg. Sååå..liker han den jeg vet jeg er eller liker han den han tror jeg er? Nå har ikke jeg kjæreste, men det er også pga diagnosen(e) det ikke har fungert. Jeg skjuler ting og er redd for å møtes slik at han oppdager det. Dermed blir det at jeg blir sittende med ulykkelig forelskelse og han tror jeg er uinteressert. 

Så var det en mann, som for et års tid siden ville date meg. Han hadde snakket med meg mye før, og ble forelsket i meg. Vi begynte å treffes...for meg bare vennskapelig. Jeg møtte han fordi jeg trodde kanskje hvis jeg bare gir det sjansen, men nei..et år gikk og jeg fikk ingenting. Følte det ble feil for både meg og han. Enda verre ble det faktisk da han begynte å fortelle om problemene sine.
Skal man ikke liksom kunne være åpen da? Jeg hørte på alle måter at han liknet veldig på meg, så hvorfor godtok jeg han ikke bare og ble kjæresten hans? Vi ville forstått hverandre. 
Men jeg syntes det var så turnoff! Han sa:
"jeg har aldri fått napp av damene jeg har likt"
"jeg savner å ha en kjæreste, men det klaffer liksom aldri"
"jeg ble sammen med ei jeg ikke syntes var så pen men tenkte jeg ikke skulle være overfladisk og tok vel til takke med henne fordi hun var ei hyggelig dame og håpet at følelser ville komme etter hvert, noe de ikke gjorde" 
"jeg har vurdert å skaffe psykolog for jeg har vurdert det å avslutte livet for jeg er aldri glad" 
"alle rundt meg får seg kjæreste, men ikke jeg"

Dette er ikke måter jeg ville uttrykket meg på. Jeg sa heller "jeg sliter med depresjon og håper ikke dere tar dere nær av oppførselen min. jeg setter pris på å bli sett likevel" ..altså dette var MIN måte, og jeg var dritnervøs når jeg sa det. likevel er det mange mange år siden.

Men hva tenker dere når dere ser hvordan han uttrykket seg? Ville dere også tatt avstand eller hadde dere vist forståelse , og faktisk prøvd å bli kjæresten hans?

Anonymkode: a98ce...a85

[Duff]

Jeg kunne nok sagt at jeg forsto men også sagt at han måtte endre tankene om seg selv hvis han ville ha ett godt forhold. Men ett forhold til en slik hadde jeg stått over. Utifra hva han sier så ser han deg jo ikke som en han kan satse på. 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Duff skrev:

Jeg kunne nok sagt at jeg forsto men også sagt at han måtte endre tankene om seg selv hvis han ville ha ett godt forhold. Men ett forhold til en slik hadde jeg stått over. Utifra hva han sier så ser han deg jo ikke som en han kan satse på. 

jo han satset jo, hardt også, alt for hardt. Han tok initiativ lenge etter jeg har avvist han. 
 

Anonymkode: a98ce...a85

[Isaccis]

Spiller liten trille om han satset og sto på så lenge hans sin måte å gjøre det på er martyr-kjøret, selvsentrert selvmedlidenhet. Skjønner veldig godt at det ikke appellerer og det er helt riktig av deg å velge bort noen, selv om de hengte med lengre enn nødvendig. 

[Rotemor]

Man bruker ikke komma foran «og». «Og» er et bindeord.

Det er lettere å bli tatt på alvor uten grove skrivefeil.

[Duff]

30 minutter siden, Isaccis skrev:

Spiller liten trille om han satset og sto på så lenge hans sin måte å gjøre det på er martyr-kjøret, selvsentrert selvmedlidenhet. Skjønner veldig godt at det ikke appellerer og det er helt riktig av deg å velge bort noen, selv om de hengte med lengre enn nødvendig. 

Nettopp. Enn så lenge han bruker energi på å tenke på de han ikke fikk så er du kun en fattig trøst for han. Han skal tenke på deg Ts, ikke hva som har vert/ikke vert. 

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men hva tenker dere når dere ser hvordan han uttrykket seg? Ville dere også tatt avstand eller hadde dere vist forståelse , og faktisk prøvd å bli kjæresten hans?

Anonymkode: a98ce...a85

Du gjorde helt rett!

Anonymkode: d1878...49b

[AnonymBruker]

6 timer siden, Rotemor skrev:

Man bruker ikke komma foran «og». «Og» er et bindeord.

Det er lettere å bli tatt på alvor uten grove skrivefeil.

Det er lettere å bli tatt på alvor om man ikke faller i bakken av en kommafeil. 

Anonymkode: d1878...49b

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er lettere å bli tatt på alvor om man ikke faller i bakken av en kommafeil. 

Anonymkode: d1878...49b

I alle fall når man tar feil når man "retter". Det skal være komma når man binder sammen to helsetninger. I flere tilfeller er det nettopp det TS gjør. 

 

 

Anonymkode: e66c3...8f1