Jeg savner en familie

[AnonymBruker]

Har vokst opp med en liten familie. I voksen alder skjønner jeg at den har vært dysfunksjonell. Det jeg har savnet så lenge jeg kan huske er å være del av en kjærlig familie jeg føler jeg hører til. Nå er jeg min egen familie, og det har jeg akseptert, men innerst inne har jeg fortsatt dette savnet i en grad. Før var det noe fysisk jeg savnet; menneskene. Nå er det mer en følelse jeg innimellom lengter etter. Følelsen av familie-tilhørighet. Men etter som tiden går blir denne lengslen svakere og svakere. Det er nok en bra ting, sånn skal det være. Men hvor mye skal man tillate seg å kjenne på savnet når det av og til dukker opp? Går det an å være sin egen familie på en god måte? Alene, mener jeg. Føle at selv om jeg ikke har en (fungerende) familie nå, så har jeg meg selv og det er godt nok?

Anonymkode: a1040...54e

[AnonymBruker]

Ja, er du uten barn, kan man vel erstatte familie med virkelig godevenner? Er i samme situasjon som deg, men med barn. Gruer meg til barnet blir stort nok til å lure på hvorfor vi ikke er flere...

Anonymkode: c2b09...e3b

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja, er du uten barn, kan man vel erstatte familie med virkelig godevenner? Er i samme situasjon som deg, men med barn. Gruer meg til barnet blir stort nok til å lure på hvorfor vi ikke er flere...

Anonymkode: c2b09...e3b

Ja, det går sikkert an å få en slags familiefølelse med gode venner. Jeg har egentlig ikke noe nettverk, men det kan jo forandre seg.

Barnet ditt har i hvert fall deg da, så selv om h*n ikke har stor familie, kan dere være en nær og kjærlig familie, som er det viktigste. Heller det enn å være mange, men uten varme, trygghet osv. Men skjønner at du gruer deg til barnet blir større og lurer på dette.

Anonymkode: a1040...54e