Borderline PF og kjærlighetssorg

[AnonymBruker]

I går ble det slutt mellom meg og mannen jeg virkelig har vært sikker på at var mannen i mitt liv. Vi var sammen i litt over tre år. Som for mange her sikkert er ingenting. Jeg er 21 år og han er den eneste kjæresten jeg har hatt, faktisk eneste mannen jeg har fått den type oppmerksomhet av i hele mitt liv.

Jeg gråt i hele går og gråt meg i søvn i natt. Jeg har borderline personlighetsforstyrrelse og føler nå at alt raser sammen. Er overbevist om at jeg aldri kommer til å oppleve kjærlighet igjen. Aldri i det hele tatt være borti en av motsatt kjønn noen gang igjen (med unntak av håndhilsing). Overbevist om at jeg kommer til å leve et ensomt, innholdsløst og trist liv helt alene, til jeg dør uten noen rundt meg. Drømmen om å bli gift og få barn er knust. Jeg vet ikke hvordan jeg skal holde ut dette.

Det var forjævlig å måtte dra på jobb i dag. Ikke en eneste celle i kroppen min hadde lyst å dra på jobb. Jeg dro selvsagt likevel, men det var ufattelig tungt. Og ja, jeg vet mange av dere har opplevd mye verre ting enn dette. Å oppleve at en kjæreste/ektefelle dør for eksempel, jeg kan ikke forestille meg hvor vondt er. Men det er verre enn dette, selvsagt. Så det er klart dette kunne vært mye verre og at jeg på mange måter er heldig her i livet!

... men det føles bare som om hjertet mitt er knust - hvor enn klisjé det høres ut. All livsgnist er borte og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Føler meg bare helt tom og så uendelig såret. I går mistet jeg en stor del av meg selv, og jeg kommer aldri til å bli hel igjen. Jeg kjenner meg selv og vet at dette ikke er noe som "går over om noen år" for min del. Jeg kommer til å tenke på dette hver dag, og det er fullt mulig at jeg blir å gjøre det for resten av mitt liv.

Jeg kommer til å se at han blir gift og får barn og lever livet jeg drømte om å leve med ham. Jeg kommer til å se at han lever dette livet, men med noen andre. Ikke med meg. Og det gjør så vondt. 

Har ingen andre alternativ enn å fortsette å eksistere. De tre årene jeg var sammen med ham, levde jeg! For første gang i mitt liv var jeg glad i livet. Jeg opplevde å bli sett, verdsatt og elsket. Å elske. Jeg så livet på nytt. Jeg var glad, så takknemlig. Noen elsket meg, og det føltes helt uvirkelig. Jeg var så takknemlig! Kunne nesten begynne å gråte av tanken, for før jeg møtte ham hadde jeg virkelig trodd jeg aldri kom til å oppleve kjærlighet. Det var surrealistisk, for godt til å være sant. Måtte klype meg selv i armen med jevne mellomrom, for det kunne bare ikke være ekte.

Jeg er glad jeg fikk muligheten til å oppleve kjærlighet. Virkelig. Jeg vokste utrolig mye på de tre årene. Lærte mye om meg selv og andre mennesker, sosiale settinger, jeg måtte ut av min komfortsone i mange situasjoner, men jeg hadde alltid ham ved min side. En som støttet meg, heiet på meg, og fikk frem det beste i meg. Men nå er jeg alene, uten en person som har betydd alt for meg og som jeg på mange måter har vært avhengig av for å komme meg gjennom dagene og ulike situasjoner.

Jeg mistet den ene nære vennen jeg hadde for et par år siden (min bestevenn gjennom ti år, en sorg jeg fremdeles kjenner på og tenker over hver dag), men så møtte jeg ham ikke lenge etterpå. Nå har jeg ingen. Jeg sitter igjen med ingenting. Jeg er bare 21 år, men det føles som om livet er over. Hele dagen på jobb har jeg bare prøvd å holde tårene inne. Og det klarte jeg.

Ser for meg at jeg kommer til å bli deprimert (igjen), og bare generelt en stor forverring i min psykiske helse og livskvalitet. Vi hadde mange planer om fremtiden, land vi ville reise til og oppleve sammen. Jeg har gledet meg, følt at jeg hadde mye å se frem til.
Planer som det nå ikke blir noe av. Jeg ønsker fortsatt å reise og oppleve nye ting, gå ut av min komfortsone, men jeg har ingen å reise med. Ikke én eneste venn. At det skulle bli slutt var virkelig det verste som kunne skje for meg. Nå har alt stoppet opp. 

Hva nå?

Andre med borderline personlighetsforstyrrelse som har gått gjennom noe lignende? Hvordan i alle dager taklet dere det? 

Anonymkode: 0678d...0ff

[isw]

1. Jeg synes du var utrolig flink som gikk på jobb i dag. Fortsett med det. Du kommer til å bli bedre sakte men sikkert og det er viktig å leve mest mulig normalt og holde deg opptatt med noe.

2. Brudd er vondt for alle, men ekstra vondt om du har borderline. Det kommer til å gå over, men skjønner at det er jævlig nå. Selv om det ikke føles sånn nå, så kommer du til å bli forelsket igjen.

[AnonymBruker]

5 minutter siden, isw skrev:

1. Jeg synes du var utrolig flink som gikk på jobb i dag. Fortsett med det. Du kommer til å bli bedre sakte men sikkert og det er viktig å leve mest mulig normalt og holde deg opptatt med noe.

2. Brudd er vondt for alle, men ekstra vondt om du har borderline. Det kommer til å gå over, men skjønner at det er jævlig nå. Selv om det ikke føles sånn nå, så kommer du til å bli forelsket igjen.

Jeg skjønner du vil støtte ts, men det siste du skrev kunne du spart deg for! Dette er ting folk sier, men som ikke nødvendigvis skjer. Jeg er selv irritert på at folk har sagt at "det skjer" hele livet mitt. Men så blir jeg skuffet fordi det aldri skjer. Det er faktisk ikke sikkert. 

Anonymkode: d9607...f7f

[AnonymBruker]

Jeg trodde kvinner med borderline ikke fungerte i forhold. At de selvsaboterer, skyver sin kjære fra seg, er utro osv. Du høres jo ut som en skikkelig kjærestejente som bare har vært uheldig. Du finner nok kjærligheten igjen. Livet er langt.

Anonymkode: 45892...b53

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg trodde kvinner med borderline ikke fungerte i forhold. At de selvsaboterer, skyver sin kjære fra seg, er utro osv. Du høres jo ut som en skikkelig kjærestejente som bare har vært uheldig. Du finner nok kjærligheten igjen. Livet er langt.

Anonymkode: 45892...b53

Stemmer ikke for alle med borderline.

Anonymkode: 5188a...225

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg trodde kvinner med borderline ikke fungerte i forhold. At de selvsaboterer, skyver sin kjære fra seg, er utro osv. Du høres jo ut som en skikkelig kjærestejente som bare har vært uheldig. Du finner nok kjærligheten igjen. Livet er langt.

Anonymkode: 45892...b53

Folk med borderline er like forskjellige som alle andre. Jeg har også borderline og jeg fungerer veldig godt i forhold  Den delen har jeg aldri hatt noe problem med.

Jeg forstår hvordan du har det TS. Du må bare bite tenna sammen og ta en dag av gangen ❤️ Du var kjempeflink som dro på jobb i dag! Sakte men sikkert så vil det bli bedre. Jeg lover.

Anonymkode: f399b...a5c

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg trodde kvinner med borderline ikke fungerte i forhold. At de selvsaboterer, skyver sin kjære fra seg, er utro osv. Du høres jo ut som en skikkelig kjærestejente som bare har vært uheldig. Du finner nok kjærligheten igjen. Livet er langt.

Anonymkode: 45892...b53

Da trodde du nok feil. Jeg er en skikkelig kjæresteperson og var i et 10 år langt forhold. Dessverre mishandlet han meg så til slutt måtte jeg gå. 

Anonymkode: 2577a...37f

[isw]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner du vil støtte ts, men det siste du skrev kunne du spart deg for! Dette er ting folk sier, men som ikke nødvendigvis skjer. Jeg er selv irritert på at folk har sagt at "det skjer" hele livet mitt. Men så blir jeg skuffet fordi det aldri skjer. Det er faktisk ikke sikkert. 

Anonymkode: d9607...f7f

Ingenting i livet er garantert, men statistisk sett er det overveiende sannsynlig at en jente på 21 finner kjærligheten igjen.

Ikke ta bitterheten din ut over meg er du snill.

[AnonymBruker]

Du reagerer ikke overdrevent. Reaksjonene dine virker helt "normale": situasjonen tatt i betraktning. Skriver "normal" for jeg tror ikke det er en eneste person som takler spesielt bra å bli forlatt av noen de er glad i, som de trodde følte det samme. Vil påstå at du er mer kontrollert foreløpig, en mange som ikke har en eneste diagnose. Så kreds der, frk. Eupf 👍 

Prøv å ta én dag av gangen. Gå på jobb som i dag, hold tårene tilbake hvis du klarer: men griner du, så er det ikke verdens undergang. Bare fortsett å gjør alle tingene du må: det er skikkelig viktig å ikke stoppe opp i livet nå. Kan være lurt å begynne å se etter nye ting du kan putte inn i livet ditt som du tror kan bli lystbetont på lengre sikt. Ting som du kan gjøre så du ikke får for mye dødtid på fritiden, der du kan bli destruktiv. Kanskje aktiviteter der du også treffer nye mennesker f.eks. Ikke, ikke tillatt deg å bli selvdestruktiv fordi han stakk. Ingen mann er verdt å ødelegge seg selv for. Og ikke kontakt han! Han er det SISTE du trenger når han ikke vil ha deg. Kontakt med han vil være noe av det giftigste i forhold til likevekten din. Du trenger trygghet, han er ikke trygghet for deg lenger.

Du virker som en veldig fin person, forresten. Jeg håper at du kommer deg gjennom dette, uten å gå løs på deg selv. For det fortjener du ikke. 

 

Anonymkode: 918fc...6a8

[AnonymBruker]

Jeg har borderline og var sammen med min kjæreste i 4 år før det ble slutt. Selfølgelig pga meg. 

Jeg trodde ikke jeg skulle overleve sorgen. Jeg ble sykemeldt og endte i en dyp depresjon og har etter det fått diagnosen dystymi. Ikke klarer jeg å slippe noen andre inn heller, han har gått videre for lengst.

Gått 5 år og jeg har ikke vært forelsket siden, tilstanden min ble bare forverret. Takler ikke relasjoner. Dritt SYKDOM. 

Anonymkode: 0fdce...abe

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har borderline og var sammen med min kjæreste i 4 år før det ble slutt. Selfølgelig pga meg. 

Jeg trodde ikke jeg skulle overleve sorgen. Jeg ble sykemeldt og endte i en dyp depresjon og har etter det fått diagnosen dystymi. Ikke klarer jeg å slippe noen andre inn heller, han har gått videre for lengst.

Gått 5 år og jeg har ikke vært forelsket siden, tilstanden min ble bare forverret. Takler ikke relasjoner. Dritt SYKDOM. 

Anonymkode: 0fdce...abe

Leit å høre. Vet ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dette. Dagen i dag har vært tusen ganger verre enn den i går. Gråter mens jeg kjører til og fra jobb. Har nå grått flere timer i strekk og har fysisk vondt i hjertet. Sovnet ikke før 05-tiden og gråt meg da omsider i søvn. Livet har mistet all sin mening og jeg takelr ikke dette.

TS.

Anonymkode: 0678d...0ff

[AnonymBruker]

Ja det er ikke lett å ha så sterke følelser både på godt og vondt .. ❤️

Sorgen forsvant jo, det gjør ikke like vondt enda. Men jeg måtte flytte sånn at jeg ikke ser han. Det blir bedre kjære deg. Men det kommer til å ta lang tid ☹️

Snakk om det. Fortsett å jobbe forgudsskyld.... Jeg sykemeldte meg som sagt og kom meg aldri i jobb igjen!!!

Anonymkode: 0fdce...abe