Kan det ødelegge noe hvis jeg sier til kona mi at jeg elsker henne?

[AnonymBruker]

Vi har slitt med et dårlig forhold i flere år, vært gift i 15. Vi har vært til parterapi og snakker jevnlig om forholdet, men det blir ikke bedre. Noe av kjernen er at hun ikke føler seg elsket. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for at hun skal føle seg elsket. Alle kjærlighetstingene jeg gjør (kjøper blomster, tar oppvasken selv om det er hennes tur, stryker henne på ryggen hvis jeg går forbi) tolkes av henne som at jeg prøver å få det til å virke som om jeg elsker henne uten at jeg egentlig gjør det. Nå har det vært slik som dette i over et år - ingenting jeg gjør for å vise at jeg elsker henne er godt nok. Det er ekstremt frustrerende, for jeg elsker henne, og jeg er mye flinkere til å vise det nå det siste året, enn årene før det.

Før sa vi ofte "jeg elsker deg" før vi sovna om kvelden, men så slutta hun å si det, og jeg følte det ble feil å fortsette å si det alene. Jeg har lenge hatt lyst til å si det, men har vært redd for hennes respons.  I går kveld sa jeg det for første gang på sikkert halvannet år. Hun var bare helt stille før hun lurte på hvor det kom fra. Hun sa at jeg bare sier det fordi jeg tror jeg bør, ikke fordi jeg mener det. Så hva gjør jeg nå? Fortsetter jeg å si det til hun blir overbevist? Eller vil det bare bli et irritasjonsmoment og en kilde til avstand?

Anonymkode: ae493...9a6

[AnonymBruker]

Da får du vise henne at du mener det. Ikke bare før dere sovner, men ellers i hverdagen. Handlinger betyr mer enn ord 😊

Anonymkode: df574...84d

[Gjest WhisperingWind]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi har slitt med et dårlig forhold i flere år, vært gift i 15. Vi har vært til parterapi og snakker jevnlig om forholdet, men det blir ikke bedre. Noe av kjernen er at hun ikke føler seg elsket. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for at hun skal føle seg elsket. Alle kjærlighetstingene jeg gjør (kjøper blomster, tar oppvasken selv om det er hennes tur, stryker henne på ryggen hvis jeg går forbi) tolkes av henne som at jeg prøver å få det til å virke som om jeg elsker henne uten at jeg egentlig gjør det. Nå har det vært slik som dette i over et år - ingenting jeg gjør for å vise at jeg elsker henne er godt nok. Det er ekstremt frustrerende, for jeg elsker henne, og jeg er mye flinkere til å vise det nå det siste året, enn årene før det.

Før sa vi ofte "jeg elsker deg" før vi sovna om kvelden, men så slutta hun å si det, og jeg følte det ble feil å fortsette å si det alene. Jeg har lenge hatt lyst til å si det, men har vært redd for hennes respons.  I går kveld sa jeg det for første gang på sikkert halvannet år. Hun var bare helt stille før hun lurte på hvor det kom fra. Hun sa at jeg bare sier det fordi jeg tror jeg bør, ikke fordi jeg mener det. Så hva gjør jeg nå? Fortsetter jeg å si det til hun blir overbevist? Eller vil det bare bli et irritasjonsmoment og en kilde til avstand?

Anonymkode: ae493...9a6

Be henne lese dette og spør hva mer hun ønsker av deg. 

Du kan ikke fortsette å bevise at du elsker henne når hun ikke er mottakelig uten at dette ødelegger eksteskapet deres og til slutt vil får deg til å gi opp og innse at hun aldri vil akseptere din hengivenhet.

Endret 1. april 2019 av WhisperingWind

[AnonymBruker]

Jeg synes at du skal presisere for henne at dette er en toveisgreie og at du her prøver. Det er vel ikke greit for deg at du blir avvist når du sier til henne at du elsker henne? Det er ikke bare hennes følelser som skal ivaretas her. 

Anonymkode: ea6a2...d72

[Gjest Mass]

2 minutter siden, WhisperingWind skrev:

Be henne lese dette og spør hva mer hun ønsker av deg. 

Du kan ikke fortsette å bevise at du elsker henne når hun ikke er mottakelig uten at dette ødelegger eksteskapet deres og til slutt vil får deg til å gi opp og innse at hun aldri vil akseptere din hengivenhet.

Enig i dette. 

Spør også om hun fortsatt elsker deg. Det kan jo være et problem dersom dere ikke finner tilbake til den gjensidige kjærligheten. Og så bruker du mye tid og energi på å vise og gruble på hvordan du kan vise din kjærlighet - viss det er helt forgjeves. 

Kjærligheten bør jo gå begge veier.

[AnonymBruker]

Dette høres veldig slitsomt ut, ts! Hun betviler jo alt du sier og gjør. 

Har hun problemer med seg selv og egen selvfølelse siden hun ikke stoler på deg? 

Kanskje det er på tide å sette foten ned og si at du blir sprø av at hun tar alt du sier og gjør i verste mening. Vil hun ødelegge dere? Det er jo det hun i såfall sakte men sikkert gjør.

Anonymkode: 74a4f...9e8

[AnonymBruker]

Jeg vil bare si at det ikke høres ut som du gjør noe «feil» her. Altså, du prøver jo virkelig, både med ord og handling. At hun avviser alt du gjør og tillegger deg en mening om at du ikke egentlig mener det, det er ganske ufint av henne. 

Jeg synes du bør sette det ned å prate med henne. Hva mer forventer hun, siden ingenting av det du gjør er bra nok? Virker som hun har bestemt seg for at du ikke elsker henne... Du forsøker å fikse dette, men du kan jo ikke gjøre det alene. Hun må også bidra, og slutte å ta alt i verste mening. 

Hun føler seg ikke elsket. Men hva gjør hun for å vise at hun elsker deg? Du trenger jo bekreftelsen like mye som hun gjør. Ikke ta på deg hele «skylda» og ansvaret her, TS! Selv om hun er den som klager og er sur, betyr ikke det nødvendigvis at hun har noen «rett» til det. Når dere har problemer i forholdet, må dere begge ta tak. Kanskje du var dårlig på å vise at du elsker henne før. Men nå prøver du, og da må hun dra i samme retning. Ellers er det bare å gi opp...

Anonymkode: a2e83...ab3

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da får du vise henne at du mener det. Ikke bare før dere sovner, men ellers i hverdagen. Handlinger betyr mer enn ord

Det er jo nettopp dette jeg prøver på, men det tolkes av henne som uekte.

2 timer siden, WhisperingWind skrev:

Be henne lese dette og spør hva mer hun ønsker av deg.

For så vidt et godt forslag, men jeg vet allerede hva hun vil svare. Ettersom hun har bestemt seg for at jeg ikke elsker henne, (noe hun har sagt klart og tydelig) så er jo alt jeg gjør, i hennes øyne, bare noe jeg gjør fordi alle parterapeuter som intervjues i media sier at slike ting bør man gjøre. Hun mener jeg gjør det fordi jeg følger disse rådene, ikke fordi jeg elsker henne.

 

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har hun problemer med seg selv og egen selvfølelse siden hun ikke stoler på deg? 

Kanskje det er på tide å sette foten ned og si at du blir sprø av at hun tar alt du sier og gjør i verste mening. Vil hun ødelegge dere? Det er jo det hun i såfall sakte men sikkert gjør.

Hun har i utgangspunktet ikke hatt problemer med egen selvfølelse, men det virker som om hun har fått det i de senere årene, og hun skylder på meg for at hun har fått det. Hun forteller at hun får veldig mye positiv tilbakemelding på jobb, og mener at jeg ikke gir henne tilsvarende. Hun er også en helt annen person hjemme enn på jobb, utifra hva hun forteller. Hun er ordentlig og systematisk og ryddig på jobb, og jobber hardt. Hjemme er hun stikk motsatt (men forventer like fullt positiv tilbakemelding).

Vil hun ødelegge oss? Tja...jeg tror hun sluttet å elske meg for en stund siden, og at hun er avhengig av at jeg også ikke elsker henne for å rettferdiggjøre det. Hvis ikke blir jo hun "the bad guy." Så i praksis så ødelegger hun oss så vidt jeg kan se, mens for henne var det jeg som ikke elsket henne for den hun var (noe jeg er uenig i), og dermed var det jeg som ødela oss. Når jeg nå prøver å endre ting til det bedre (over lang tid), er det som å prøve å forme gjørme. Alt går tilbake til der det var uansett hva jeg gjør.

Barna er grunnen til at vi fremdeles er sammen. Hun setter ideen om familie veldig høyt, og vil ikke være den som tar initiativ til (og dermed får skylden for) skilsmisse (min tolkning, ikke hennes ord). Jeg har alltid tenkt "til døden skiller dere ad", og for meg vil nederlaget være like stort på grunn av min mislykkethet som ektefelle (som ikke klarte å holde liv i romantikken), som min mislykkethet som far (som ikke klarte å holde familien samlet).

Anonymkode: ae493...9a6

[AnonymBruker]

Jeg har full forståelse for deg men også for henne. Jeg kan ligne litt på henne. Føler ikke mannen min ellsker meg selvom jeg faktisk ser fremstøtene hans. Og jeg vet innerst inne at han gjør det.

Sannheten er at jeg er usikker på om jeg faktisk elsker han. Jeg er uendelig glad i han..Men elsker jeg han fortsatt? Så fører det til at jeg nok overfører dette til han når det bunn og grunn er JEG som sliter med disse følelsene. Jeg har oppi alt også blitt forelsket i en annen(gjensidig) men holder avstand. 

Vet du om hun elsker deg fortsatt? Kan du våge å spørre?holder hun fast på deg grunnet ideen om familie og det å holde sammen til evig tid?

Så sier du alt du gjør for å vise at du elsker henne. Du vet det trenger ikke være slik hos henne som hos meg, at følelser er dabbet av...det kan være hun oppriktig talt ikke tror du elsket henne mer og da lurer jeg på hva som har utløst det?

Jeg tenker om alt du gjør at du kanskje bør finne ut om du gjør det som taler til henne? Du må finne ut hva som er hennes kjærlighetsspråk.

Jeg vil anbefale dere å lese boken "de fem kjærlighetsspråkene" av Chapmam, sammen. Det kan være en vekker å faktisk forstå hverandre. 

Ønsker alt godt. 

Anonymkode: f0778...c9f

[AnonymBruker]

Har du spurt henne rett ut om hun fortsatt elsker deg? Tør du eventuelt å gjøre det? Dette virker jo mer som at hun projiserer sin egen mangel på kjærlighet for deg over på deg, enn at hun genuint tror du ikke elsker henne lenger. 

Anonymkode: 736fb...cd1

[Klopp]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sannheten er at jeg er usikker på om jeg faktisk elsker han. Jeg er uendelig glad i han..Men elsker jeg han fortsatt?

Men, hva er egentlig forskjellen her? "Uendelig glad i han, men elsker jeg han?" Jeg spør fordi jeg er ikke helt sikker selv på hva forskjellen er. Jeg tenker som så at om jeg er så uendelig glad i min kone at jeg ønsker å dele resten av livet mitt med henne, så betyr det at jeg også elsker henne. Går ut på det samme for min del. Er det dette du mener? Du ser ikke nødvendigvis for deg at du vil dele resten av ditt liv med han?

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

alt jeg gjør, i hennes øyne, bare noe jeg gjør fordi alle parterapeuter som intervjues i media sier at slike ting bør man gjøre. Hun mener jeg gjør det fordi jeg følger disse rådene, ikke fordi jeg elsker henne.

Hun er også en helt annen person hjemme enn på jobb, utifra hva hun forteller. Hun er ordentlig og systematisk og ryddig på jobb, og jobber hardt. Hjemme er hun stikk motsatt (men forventer like fullt positiv tilbakemelding).

...jeg tror hun sluttet å elske meg for en stund siden, og at hun er avhengig av at jeg også ikke elsker henne for å rettferdiggjøre det.

Barna er grunnen til at vi fremdeles er sammen.

Anonymkode: ae493...9a6

Mulig du elsker henne, men du virker ikke som om du liker henne.

At du sammenlikner hennes "innsats" hjemme og på jobb er forståelig, men likevel søkt (ettersom arbeidstager og kone krever veldig ulike ting).

Anonymkode: a99ce...1fd

[AnonymBruker]

Har du lest om ulike kjærlighetsspråk? Det høres rart ut, men det er noe i det.

Innså selv at eksen viste kjærlighet ved å gi gaver, noe jeg ikke satte pris på, og dermed ikke så hva han prøvde på. Selv setter jeg pris på tid, nærhet og gode ord, og det samme gjør kjæresten min. Vi "snakker samme språk", og det gjør det veldig enkelt selvsagt, men var obs på det når vi ble sammen og så hva han gjorde og hva han satte pris på

Anonymkode: b00a3...f24

[AnonymBruker]

Hun må fortelle deg nøyaktig hvorfor hun ikke føler seg elsket. Er det noe i henne som plager henne? Når dette begynte, hadde det hendt noe spesielt? 

Det virker som om dette har utviklet seg over tid, og det blir uutholdelig i lengden for deg.

Anonymkode: 5ca6a...75f

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo nettopp dette jeg prøver på, men det tolkes av henne som uekte.

For så vidt et godt forslag, men jeg vet allerede hva hun vil svare. Ettersom hun har bestemt seg for at jeg ikke elsker henne, (noe hun har sagt klart og tydelig) så er jo alt jeg gjør, i hennes øyne, bare noe jeg gjør fordi alle parterapeuter som intervjues i media sier at slike ting bør man gjøre. Hun mener jeg gjør det fordi jeg følger disse rådene, ikke fordi jeg elsker henne.

 

Hun har i utgangspunktet ikke hatt problemer med egen selvfølelse, men det virker som om hun har fått det i de senere årene, og hun skylder på meg for at hun har fått det. Hun forteller at hun får veldig mye positiv tilbakemelding på jobb, og mener at jeg ikke gir henne tilsvarende. Hun er også en helt annen person hjemme enn på jobb, utifra hva hun forteller. Hun er ordentlig og systematisk og ryddig på jobb, og jobber hardt. Hjemme er hun stikk motsatt (men forventer like fullt positiv tilbakemelding).

Vil hun ødelegge oss? Tja...jeg tror hun sluttet å elske meg for en stund siden, og at hun er avhengig av at jeg også ikke elsker henne for å rettferdiggjøre det. Hvis ikke blir jo hun "the bad guy." Så i praksis så ødelegger hun oss så vidt jeg kan se, mens for henne var det jeg som ikke elsket henne for den hun var (noe jeg er uenig i), og dermed var det jeg som ødela oss. Når jeg nå prøver å endre ting til det bedre (over lang tid), er det som å prøve å forme gjørme. Alt går tilbake til der det var uansett hva jeg gjør.

Barna er grunnen til at vi fremdeles er sammen. Hun setter ideen om familie veldig høyt, og vil ikke være den som tar initiativ til (og dermed får skylden for) skilsmisse (min tolkning, ikke hennes ord). Jeg har alltid tenkt "til døden skiller dere ad", og for meg vil nederlaget være like stort på grunn av min mislykkethet som ektefelle (som ikke klarte å holde liv i romantikken), som min mislykkethet som far (som ikke klarte å holde familien samlet).

Anonymkode: ae493...9a6

Her tror jeg faktisk du har svaret. 

Jeg kjenner meg godt igjen, jeg var gift og hadde 2 barn, men med årenes tid, mistet jeg følelsene mine for han. Men jeg kunne jo ikke gå, han var jo en snill mann, en god far, jobbet osv. Hvordan kunne jeg gjøre det mot barna, og hva ville andre si. Og jeg prøvde jo først familieterapi, gå på dater, prøve å se om jeg kunne få noe følelser igjen. Men jeg fikk det ikke, og ble mer og mer ulykkelig. For jeg følte meg låst, følte virkelig ikke at jeg kunne gå. Men så var han utro, og jeg ble jo letta, for da kunne jeg gå. Alle rundt ville forstå. 

Så jeg hadde nok prøvd å prate med din kone, og spurt om hun fortsatt har følelser for deg. 

Anonymkode: deb17...a16

[AnonymBruker]

Jeg hadde blitt rasende på hu. Og sagt at det er svært sårende å bli avvist og anklaget for løyn hver gang jeg viste hengivenhet og at hun tok i fra meg all selvtillit. 

Det kreves to.

Anonymkode: b9364...b65

[Nerine_]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Her tror jeg faktisk du har svaret. 

Jeg kjenner meg godt igjen, jeg var gift og hadde 2 barn, men med årenes tid, mistet jeg følelsene mine for han. Men jeg kunne jo ikke gå, han var jo en snill mann, en god far, jobbet osv. Hvordan kunne jeg gjøre det mot barna, og hva ville andre si. Og jeg prøvde jo først familieterapi, gå på dater, prøve å se om jeg kunne få noe følelser igjen. Men jeg fikk det ikke, og ble mer og mer ulykkelig. For jeg følte meg låst, følte virkelig ikke at jeg kunne gå. Men så var han utro, og jeg ble jo letta, for da kunne jeg gå. Alle rundt ville forstå. 

Så jeg hadde nok prøvd å prate med din kone, og spurt om hun fortsatt har følelser for deg. 

Anonymkode: deb17...a16

Du oppførte deg som kona til TS, avvisende og likegyldig? 

[AnonymBruker]

Tror hun projiserer egne følelser på deg. Det er jo hun som ikke elsker deg. 

Anonymkode: 8177a...ac1

[AnonymBruker]

1 time siden, Nerine_ skrev:

Du oppførte deg som kona til TS, avvisende og likegyldig? 

Nei ikke helt. Jeg prøvde jo og få det til å fungere. Både med å gå på dater, ha litt oftere sex, sette av tid til hverandre. Men da vi hadde prøvd det i over 1 år, og jeg fortsatt ikke følte noe. Så ble det vel til at jeg gradvis tok litt mer avstand, litt mindre sex, sjeldnere ut på date osv. Og han prøvde seg selv svært sjelden på sex, ba meg på date, eller tid sammen. Så vi sklei vel gradvis fra hverandre hvor det var begges skyld. Så var han utro, og jeg kunne gå. Men hadde ikke han vært utro, så vet jeg jo ikke hvordan jeg hadde oppført meg etter flere år, uten følelser, hvor jeg hadde følt meg låst i forholdet. 

Anonymkode: deb17...a16

[AnonymBruker]

Synes heller du skal sette foten ned og si at nå er det hun som må bevise at hun elsker deg. Tror nemlig ikke at hun gjør det. Men kanskje det kan snu hvis du stiller krav til henne i stedet for å forsøke å tilfredsstille henne.

Anonymkode: 380d5...7b1