Hva gjør en når liten unge får med seg at forelder blir kjempedårlig?

[AnonymBruker]

Mor til tanteungen min fikk med seg at moren lå på gulvet bevisstløs i morges. Heldigvis var jeg på besøk og fikk varslet ambulansen. Skal ikke si noe om hva dette handlet om, men at det har gått bra og moren kommer tilbake i kveld.

 

Før hun ramlet om var mora ganske dårlig og gråt fordi hun nesten ikke pustet. Jeg måtte hjelpe henne selvfølgelig. Men det var også en 3 åring som så alt dette og hun var veldig bekymret selv. Faren kom å hentet ungen litt ut på dagen og han sa på tlf at ungen prater mye om det enda. Og han ungen er ganske prega. Jeg forsøkte å bare si at mamma var syk men er bra nå og gi trøst. Hva skal en si og gjøre til et barn som såvidt klarer å prate?

Anonymkode: b0866...668

[AnonymBruker]

Du sier til morra at hun ikke skal ha angstanfall foran ungen. 

Anonymkode: 11048...854

[Mrs Robinson]

"ungen prater mye om det enda"

"Hva skal en si og gjøre til et barn som såvidt klarer å prate"

Kan barnet prate, eller ikke? 

Selv om barnet ikke skulle ha nye verbalt språk, forstår nok barnet veldig mye. Det holder å si at mamma ble syk og måtte på sykehus, men at hun er frisk og kommer hjem. Man kan bearbeide ved hjelp av bamser/dukker om det trengs 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du sier til morra at hun ikke skal ha angstanfall foran ungen. 

Anonymkode: 11048...854

Er du seriøs? 

 

Man er ærlig med barnet. Det må få bearbeide sjokket og det kan ta tid. Jeg havnet på sykehus en natt barna var hos besteforeldre på overnatting. De var redde for å bli forlatt i flere uker etterpå. De har det begge fint nå, men for små barn går ikke slikt over i løpet av noen timer. Det viktigste er å møte dem på deres tanker og følelser om det som har skjedd. 

Anonymkode: a728d...5eb

[AnonymBruker]

Sånt kan hende, og man må bare la barna få prate om det så mye de ønsker. Så må man bare være der for de, og svare så godt man kan på det de lurer på. 

I barnehagen jeg jobber har vi lært barna om første hjelp over lengere tid, og de lærer alt fra stabilt sideleie til å ringe nødnummer. Vi gjør det til en lek selvfølgelig. Barn går på storebarna så er fra 2 1/2 til 6 år. Å det er faktisk barn som har fått bruk for det, og pga det takle skumle situasjoner mye bedre. 

 

 

Anonymkode: fb6c0...66e

[AnonymBruker]

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du sier til morra at hun ikke skal ha angstanfall foran ungen. 

Anonymkode: 11048...854

Du virker jo veldig oppegående. 🙄 Var det et elendig forsøk på humor? 

Anonymkode: 02732...67d

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du virker jo veldig oppegående. 🙄 Var det et elendig forsøk på humor? 

Anonymkode: 02732...67d

Nei, det var min personlige mening. Når man er foreldre må det kunne gå an å skjerme ungen sin såpas at man går i et annet rom eller lignende når man kjenner angsten komme. 

Anonymkode: 11048...854

[Gjest theTitanic]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det var min personlige mening. Når man er foreldre må det kunne gå an å skjerme ungen sin såpas at man går i et annet rom eller lignende når man kjenner angsten komme. 

Anonymkode: 11048...854

Hvem sa det var angstanfall? Jeg leser ikke det noe sted....? 

Og er det valgfritt å få det...? Det hørtes jo ut som hun kunne velge å la være... hvis det er valgfritt, hvorfor velger noe det da? 

Fjols! 

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det var min personlige mening. Når man er foreldre må det kunne gå an å skjerme ungen sin såpas at man går i et annet rom eller lignende når man kjenner angsten komme. 

Anonymkode: 11048...854

Det står ingen ting om at dette var panikkangst.

Dersom man ikke har hatt flere episoder med panikkangst tidligere, er det dessuten ikke så lett å gjenkjenne følelsen. De første gangene jeg opplevde det (med mange år mellom), kjente jeg ingen angst eller uro i forkant. Følelsen av å ikke kunne puste, prikking i armer, trykk i brystet og følelsen av å skulle dø, hadde jeg da ikke kunnet skjerme barnet mitt fra, om jeg på tidspunktet hadde hatt et.

Anonymkode: 02732...67d

[AnonymBruker]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det var min personlige mening. Når man er foreldre må det kunne gå an å skjerme ungen sin såpas at man går i et annet rom eller lignende når man kjenner angsten komme. 

Anonymkode: 11048...854

Du høres korttenkt ut. Hvordan høres dette ut: «Når man er forelder må det kunne gå an å skjerme ungen sin såpass at man går i et annet rom eller liknende når man kjenner hjerneblødningen/hjerteinfarktet/besvimelsen komme».

Anonymkode: 02732...67d

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du sier til morra at hun ikke skal ha angstanfall foran ungen. 

Anonymkode: 11048...854

Så rart at du diagnostiserte henne med angst. Er det noe du så i krystallkula? 

Det er mye som forårsake pusteproblemer. Det første jeg tenkte på var astmaanfall, da kommer man også hjem samme dag. Og uansett om det var et angstanfall, så er ikke det noe man velger å få. Da er det ikke bare å ta seg sammen, men tydelig at du ikke har peiling på dette.

Anonymkode: 79c92...b7f

[Rotemor]

Man hverken kan eller skal verne barn mot alle livets realiteter.

Man må bare trøste og forklare så godt som mulig....Det er vel ikke så mye mer å si enn det.

[AnonymBruker]

Man snakker om det. Snakke, snakke, snakke. Svare ærlig på alle barnets spørsmål, trygge og prøve å berolige. Har barnet besøkt mammaen eller snakket med på tlf, så barnet faktisk VET at hun er ok? Nøkkelen er åpenhet  

Jeg ble hentet med full dramatikk en ettermiddag med barnet hjemme. Var lege, sykepleier og to sett ambulansefolk inne i stua før luftambulansen kom med enda en lege og redningsmann. Tunet var fullt i gule biler med blålys. Var bra med action altså. Barnet var selvsagt preget av det i lang tid etterpå, og når jeg kom hjem var han helt ekstremt mammadalt noen uker. Men det gikk over  Han er like trygg nå fem måneder etter som han var før det skjedde. Vi snakket mye om det alle sammen, svarte på alt, forklarte og var ærlige.

Anonymkode: 0c5c6...fc0

[AnonymBruker]

Som de andre sier, snakk, snakk og snakk. Forklar, svar på spørsmål, spør om spørsmål. Si og ifra til bhg. Ofte så kommer slike hendelser ut i lek. 

 

Her var det en traumatisk hendelse med søsken av det ene barnet, og barnet kan fortsatt snakke om det, og spørre om det, og det er noen år siden. 

Anonymkode: db8f8...7ad

[AnonymBruker]

Man tar det med ro og lar barnet snakke ut om det? Ser ikke at man gjør det noe anderledes fordi det er et barn. (Annet enn at man tilpasser seg barnet da ).

Tenker det er en selvfølge at barnet snakker om det.

Anonymkode: d1fdf...1d5

[AnonymBruker]

Forklar i veldig enkle og nøkterne termer:

Mamma er syk. Sykebilen kjørte mamma til sykehuset. Doktorene passer på mamma på sykehuset. Mamma får medisin og blir snart frisk (tilpass etter alvorlighetsgrad på tilstanden).

Dernest ville jeg snakka med barnet om hvor mamma er nå, hvordan det ser ut på sykehuset osv. 3 år er gjerne midt i politi/brannbil/sykehus alder:

Vet du hvor sykehuset er? Hvilken vei må vi kjøre for å komme dit? Vet du hvordan det ser ut på sykehuset? Hvordan seng tror du mamma har? 

Så ville jeg snakka om ting dere og barnet kan gjøre for mammaen. Det hjelper både små og store å ha noe konkret å gjøre for følelsen av tilknytning til mora selv om ho ikke er der. Ville prøvd å ha hovedfokus på dette:

Skal vi dra og besøke mamma når hun har blitt litt bedre? Skal vi ta med oss noe fint til mamma da? Hva tror du mamma vil like? Noe godt å spise? Skal vi lage en pakke til mamma? Vil du tegne en fin tegning til mamma?

Anonymkode: bce9d...2bb