Hvordan forholde seg til tidligere mobber - jobb

[AnonymBruker]

Jeg (kvinne) ble grovt mobbet gjennom hele grunnskolen (1-10 klasse). Hele klassen var delaktig, men i front sto en veldig populær jente, "Anna". Det er ingen tvil om at Anna sto for mesteparten og hauset opp resten av klassen. Det var slik jeg selv opplevde det som barn, og jeg har senere snakket med tidligere klassekamerater som bekrefter dette. Jeg var et stille og sjenert barn, og et lett offer for Anna som var ekstremt dominerende og i stor grad kontrollerte klassen.

Mobbingen var både sosial, psykisk og fysisk. Ingen i klassen fikk lov til å ha kontakt med meg, jeg ble banket opp jevnlig, tingene mine ødelagt, og om en i klassen gjorde noe som "ikke var akseptert" ble jeg brukt for å vise "hva som skjedde" med de som ikke fulgte de sosiale spillereglene (det var skikkelig Lord of the flies-opplegg). Både Anna og jeg har normal middelklassebakgrunn, og Anna kom fra et ressurssterkt hjem med foreldre med lederstillinger som fulgte henne opp og hadde god økonomi (ikke at det nødvendigvis er relavant, men mange tror at alle mobbere bor med alenemødre og har rusproblemer, det er overhodet ikke tilfellet her).

Mobbingen preget barndommen min veldig. Jeg flyttet for å kunne begynne med blanke ark på VGS, hvor jeg gjorde det bra, fikk mange venner og trivdes veldig godt.

Nå er vi voksne (tidlig i 30 årene) og dette er mange år siden, og dette er ikke noe jeg tenker på dagelig. For å være ærlig, trodde jeg at jeg var ferdig med dette. Jeg er nå voksen, har udtannelse, har reist, er gift, eier bolig og et godt sosialt nettverk. Jeg anser meg selv som velykket og er veldig fornøyd med livet mitt.

 Enkelt foralt jobber jeg i en bedrift som selger tjenester til andre bedrifter. En del av jobben min innebærer møter med bedrifter som kjøper våre tjenester. Sist uke fikk jeg beskjed om at jeg skulle ha et slikt møte med den nye innkjøpssjefen i bedrift XX. Jeg sjekket det opp, og den nye innkjøpssjefen er Anna.

I begynnelsen gjenkjente jeg ikke navnet, men så tenkte jeg at det var noe kjent med det og sjekket henne på facebook. Nå som jeg har fått bekreftet hvem det er, så klarer jeg ikke slutte å tenke på dette møtet. Som sagt var mobbingen egentlig et avsluttet kapittel i livet mitt og noe jeg ikke tenker på lenger, men nå som jeg faktisk må møte min tidligere mobber ansikt til ansikt reagerer jeg veldig.

Jeg har prøvd å få en annen til å ta møtet for meg, men dessverre er det ikke mulig. Jeg vet ikke om Anna kjenner meg igjen eller husker meg i det hele tatt.

Så jeg må ha dette møtet med Anna, og jeg vet helt ærlig ikke hvordan jeg skal håndtere det. Men jeg tenker mye på det, og opplever mye stress rundt tanken på å være inne på et lukket møterom med henne. Jeg vet heller ikke hvordan jeg kommer til å reagere. I en perfekt verden møter jeg opp og er 100% profesjonell, men jeg jeg er redd jeg blir 10 år igjen med mobberen min.

Det jeg er mest redd for er at jeg skal ramle helt sammen og virkelig bli 10åringen som er redd mobberen sin. Jeg er også redd for at Anna skal kjenne meg igjen, men ikke huske mobbingen i det hele tatt, og begynne å snakke om "hyggelige gamle dager".

Noen råd, erfaringer, trøstende ord eller annet?

 

 

Anonymkode: cb5cf...c2c

[AnonymBruker]

Ta dette med hevet hodet. Du er bedre enn henne,du har klar reise deg fra mobbingen og gjort så mye. Ikke la det ekle mennesket knekke deg. Om hun husker deg så husker hun deg. Om hun eventuelt spør om livet ditt om hun kjenner deg igjen så si minst mulig. bare si livet ditt er veldig bra, ikke mer enn det. Om hun eventuelt sier det er lenge siden og hvordan det går viss hun kjenner deg igjen så kan du alltids si, joda, du har klart å komme deg langt i livet selvom ungdomstiden var veldig vond. 

Vær profesjonell, gjør som du ellers gjør i jobben og ikke la deg overvelde av tanker som kan dukke opp i hodet. 

Good luck. 

Anonymkode: 4a58b...f4f

[Meadow]

Jeg tror jeg hadde konfrontert henne, hardt og nådeløst, for å bli ferdig med det. Sagt det som det var, at dette var vanskelig for meg og at jeg har faktisk har gruet meg. Gjort mitt beste for å holde masken og ikke bli sint eller grine. For å så få satt en strek og gått videre og være profesjonell - snakke business. Også hadde jeg pyntet meg litt ekstra den dagen og prøvd å ose selvtillit og tenkt "bitch, please" inni meg. 

[AnonymBruker]

Skille mellom jobb og privatliv. Du skal selge til denne kunden. Klarer du ikke det så bør du melde deg syk eller snakke med sjefen din om at denne kunden takler du ikke. Sjeldent at en hel klasse er så samkjørt, hvis dette ikke var en miniklasse. 

Anonymkode: 6d67a...7d7

[Grønt blad]

Møt opp og vær profesjonell. Du representerer bedriften din, og hun/hrnnes bedrift er en kunde. Det kan godt hende at hun husker deg, og at hun skjemmes over det hun har gjort. Det er ikke uvanlig, og det kan hende hun har et behov for å si unnskyld. La i så fall henne ta det opp. Spør hun hvordan det går, så ville jeg svart i generelle vendinger.

Jeg ville ikke konfrontert hardt og nådeløst, da dette ikke er arenaen for det.

Skjønner godt at du gruer deg. Jeg hadde gjort det samme. Husk at du nå er voksen, og en annen og tryggere person enn tidligere. Hun kan ikke skade deg. Blir hun uprofesjonell og ufin (noe jeg tror er lite sannsynlig), er dette noe du må ta opp din nærmeste leder så raskt som mulig.

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Meadow skrev:

Jeg tror jeg hadde konfrontert henne, hardt og nådeløst, for å bli ferdig med det. Sagt det som det var, at dette var vanskelig for meg og at jeg har faktisk har gruet meg. Gjort mitt beste for å holde masken og ikke bli sint eller grine. For å så få satt en strek og gått videre og være profesjonell - snakke business. Også hadde jeg pyntet meg litt ekstra den dagen og prøvd å ose selvtillit og tenkt "bitch, please" inni meg. 

Haha, jeg har allerede tenkt til å pynte meg litt ekstra. Ta på leppestiften som gir selvtillitt. Men jeg kommer ikke benytte en jobbsammenheng til å ta et privat oppgjør. Jeg har egentlig ikke lyst på noe oppgjør heller. Jeg vil aldri ha noe med henne å gjøre igjen, noensinne.

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skille mellom jobb og privatliv. Du skal selge til denne kunden. Klarer du ikke det så bør du melde deg syk eller snakke med sjefen din om at denne kunden takler du ikke. Sjeldent at en hel klasse er så samkjørt, hvis dette ikke var en miniklasse. 

Anonymkode: 6d67a...7d7

Det er ikke et salgsmøte som sådan, så jeg skal ikke direkte selge til henne. Bedrift XX kjøper allerede tjenester av oss, men fordi Anna er ny innkjøpssjef skal hun ha et møte med alle tredjepartsbedrifter, det er der jeg kommer inn. Jeg har prøvd å få noen andre til å ta møtet, men det går ikke på kort varsel. Så tenker jeg også at dette er noe jeg må klare, vi er ikke 10 år mer.

Når det kommer til andre del av innlegget ditt så var vi 15 stykker i klassen. Du har rett i at det var flere om mobbingen. Klassemiljøet var ekstremt dårlig og Anna kontrollerte klassen totalt. Jeg var nok ikke den eneste fra klassen som husker henne med gru, men jeg var den som kom dårligst ut. En del av taktikken hennes var at ingen fikk lov til å være venn med meg, med mindre de ville endre opp med samme sosiale status som meg. Så hun isolerte meg systematisk.

TS

Anonymkode: cb5cf...c2c

[Gjest MadameDeRosa]

For et grusomt menneske hun er. Ble selv mobbet på samme måte av en sånn "Anna" i barneskolen, og hun fortsatte faktisk via Facebook nå i voksen alder. Rart å tenke på, når jeg ser at hun i dag har mange barn og master i psykologi. 

Gå med hevet hode og vit at du er bedre. Lykke til. 

[The Kitten]

Jeg ble mobbet av noen gutter i klassen på barneskolen. De gikk på samme ungdomsskole som meg også, men i en annen klasse. På videregående gikk jeg i klasse med flere av dem og hadde gruet meg veldig. Så for meg en gjentagelse fra barneskolen... Vet du hva? Alt gikk kjempefint. Vi kommer nok aldri til å bli venner, men de behandlet meg kjempefint. Hvis eg treffer på dem nå kan jeg fint snakke med dem uten at det er ubehaglig. Flere av dem (inkludert den verste) har bedt om unnskyldning. 

Poenget mitt er... Folk kan forandre seg. 

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

I begynnelsen gjenkjente jeg ikke navnet, men så tenkte jeg at det var noe kjent med det og sjekket henne på facebook. Nå som jeg har fått bekreftet hvem det er, så klarer jeg ikke slutte å tenke på dette møtet. Som sagt var mobbingen egentlig et avsluttet kapittel i livet mitt og noe jeg ikke tenker på lenger, men nå som jeg faktisk må møte min tidligere mobber ansikt til ansikt reagerer jeg veldig.

Anonymkode: cb5cf...c2c

Du kjente ikke igjen navnet på noen som hadde mobbet deg så grovt fra 1-10 klasse? Du vet til og med hvilken sosial klasse hun kommer fra og hvilken stilling foreldrene hennes hadde, men navnet har du altså glemt...

Anonymkode: cca0f...8d0

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Du kjente ikke igjen navnet på noen som hadde mobbet deg så grovt fra 1-10 klasse? Du vet til og med hvilken sosial klasse hun kommer fra og hvilken stilling foreldrene hennes hadde, men navnet har du altså glemt...

Anonymkode: cca0f...8d0

Ja, sant, da må det være et troll, sant😱🤦🏼‍♀️

Ts det høres ut som du har fått gode råd, heier på deg!

Anonymkode: 76fdc...91b

[AnonymBruker]

Du later som ingenting å oppfører deg som en voksen. Du kan ikke holde voksne ansvarlige for hva de gjorde som barn.

Anonymkode: e01c2...0ba

[AnonymBruker]

58 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du kjente ikke igjen navnet på noen som hadde mobbet deg så grovt fra 1-10 klasse? Du vet til og med hvilken sosial klasse hun kommer fra og hvilken stilling foreldrene hennes hadde, men navnet har du altså glemt...

Anonymkode: cca0f...8d0

Jeg skrev ikke at jeg hadde glemt navnet. Jeg gjennkjente ikke det med en gang, da jeg som nevnt ikke tenker på dette til dagelig (frem til nå). Noen minutter etter jeg leste mailen med møteinnkallingen tenkte jeg "drt navnet kjenner jeg jo?".

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, sant, da må det være et troll, sant😱🤦🏼‍♀️

Ts det høres ut som du har fått gode råd, heier på deg!

Anonymkode: 76fdc...91b

Tusen takk 😄

1 time siden, The Kitten skrev:

Jeg ble mobbet av noen gutter i klassen på barneskolen. De gikk på samme ungdomsskole som meg også, men i en annen klasse. På videregående gikk jeg i klasse med flere av dem og hadde gruet meg veldig. Så for meg en gjentagelse fra barneskolen... Vet du hva? Alt gikk kjempefint. Vi kommer nok aldri til å bli venner, men de behandlet meg kjempefint. Hvis eg treffer på dem nå kan jeg fint snakke med dem uten at det er ubehaglig. Flere av dem (inkludert den verste) har bedt om unnskyldning. 

Poenget mitt er... Folk kan forandre seg. 

Så bra for deg at dine mobbere har bedt om unnskyldning mine har aldri gjort det, eller behandlet meg fint.

TS

Anonymkode: cb5cf...c2c

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg skrev ikke at jeg hadde glemt navnet. Jeg gjennkjente ikke det med en gang, da jeg som nevnt ikke tenker på dette til dagelig (frem til nå). Noen minutter etter jeg leste mailen med møteinnkallingen tenkte jeg "drt navnet kjenner jeg jo?".

TS

Anonymkode: cb5cf...c2c

Navnet på min mobber gjennom 9 år er brent inn i hjernen min for all tid nemlig, så jeg syntes dette var litt rart. Faktisk ville jeg ikke "dradd kjensel på" ett eneste av navnene på de jeg gikk i klassen med i 9 år, jeg ville visst hvem det var umiddelbart uten å tenke ett sekund. Og jeg er 48 år gammel og har ikke spesielt god hukommelse.

Anonymkode: cca0f...8d0

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Navnet på min mobber gjennom 9 år er brent inn i hjernen min for all tid nemlig, så jeg syntes dette var litt rart. Faktisk ville jeg ikke "dradd kjensel på" ett eneste av navnene på de jeg gikk i klassen med i 9 år, jeg ville visst hvem det var umiddelbart uten å tenke ett sekund. Og jeg er 48 år gammel og har ikke spesielt god hukommelse.

Anonymkode: cca0f...8d0

Da husker vi navn forskjellig. Uten at det endrer noe som helst.

TS

Anonymkode: cb5cf...c2c

[AnonymBruker]

Synes du virker som en flott og modig dame, TS, og du har kommet deg langt her i verden til tross for så vanskelige barndomsår. Ønsker deg masse lykke til med møtet. Håper så inderlig at hun oppfører seg OK. Stor klem til deg. 💛

Anonymkode: a9092...227

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Navnet på min mobber gjennom 9 år er brent inn i hjernen min for all tid nemlig, så jeg syntes dette var litt rart. Faktisk ville jeg ikke "dradd kjensel på" ett eneste av navnene på de jeg gikk i klassen med i 9 år, jeg ville visst hvem det var umiddelbart uten å tenke ett sekund. Og jeg er 48 år gammel og har ikke spesielt god hukommelse.

Anonymkode: cca0f...8d0

Det er fullstendig irrelevant. 

 

Jeg heier på deg, TS! 

Anonymkode: e5042...0c4

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da husker vi navn forskjellig. Uten at det endrer noe som helst.

TS

Anonymkode: cb5cf...c2c

støtter opp under her. Var selv mobbeoffer men husker ikke etternavnet på en eneste en. Etternavnet brukes ikke verken i dag, på 2000tallet, på 1990tallet, på 1980tallet men gjerne før den tida. Hvordan skal vi huske hva folk heter til fullt navn. Det er ikek sånt jeg husker på heller. Ikke går jeg rundt å tenker på drittsekker som har påvirket barne og ungdomstiden min negativt heller. Det er de som må leve med seg selv.

Anonymkode: 39322...231

[AnonymBruker]

Tusen takk for oppmuntrende ord! ❤

TS

Anonymkode: cb5cf...c2c