Umulig å få venner når du er ufør?

[AnonymBruker]

Har vært uheldig i livet. Skjedd endel ting i oppvekst, ungdomsår, og midten av 20 årene. Sistnevnte var perioden som knakk meg. Det å bli ufør var det ultimate nederlaget. Føler ofte jeg blir sett ned på, at folk bare ser uføretrygden, og ikke meg. De få gangene jeg har vært ærlig om status, mister folk all interesse for å bli kjent. Plutselig er jeg ikke lenger en person, men en parasitt? Hvorfor det? Jeg har jo ikke bestemt dette. 

Anonymkode: d024e...842

[AnonymBruker]

Torsteun Lerhol har da venner. På hvilken måte hindrer din uførhet deg å få venner?

Anonymkode: f9650...f51

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen. I mitt tilfelle kan jeg ikke skylde på at andre har mistet interessen for jeg har ikke turte å prøv å få meg venner. Jeg skammer meg sånn over at jeg er ufør. Venner jeg hadde før jeg ble ufør ,bor andre steder i landet. Jeg har mistet kontakten med de, da jeg er redd for spørsmålet om hva jeg jobber med...

jeg syns du er tøff som prøver ,og at du er ærlig. Trist med responsen du har fått . 

Anonymkode: 7a944...99c

[AnonymBruker]

Si du er forfatter men er i en tørkeperiode. Forfattere er gjerne litt eksentriske så er du litt annerledes passer det fint. 

Anonymkode: a8026...a9a

[AnonymBruker]

Hvis det er psykiatri i bildet så kan jeg skjønne at folk styrer unna. De med psykiske lidelser er veldig selvopptatt og opphengt i seg og sitt, så folk som jobber har rett og slett ikke overskudd til å håndtere den uføres problemer i tillegg til egen jobb, hjem, familie osv. 

Uføre har også liten forståelse for at vi som jobber ikke er opplagt til å være sosiale og finne på ting etter jobb. Det er forresten etter jobb vi er nødt til og ta klesvask og husarbeid, mens den uføre gjerne gjør det mens andre folk jobber. 

Hva med å finne likesinnede venner? Altså uføre. Idag er jo nesten annenhver person ufør, så det må jo være mulig og finne venner blant de. 

Anonymkode: 7006e...305

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Torsteun Lerhol har da venner. På hvilken måte hindrer din uførhet deg å få venner?

Anonymkode: f9650...f51

Folk har flyttet herfra. Jeg ble alene igjen. Blitt ganske voksen nå. Folk er interesserte til jeg svarer ærlig. Ja, jeg ser reaksjonen med en gang. De mister interessen øyeblikkelig. De hilser ikke igjen, selv om man kanskje går på de samme tingene. Tvert imot. De unngår meg. Later som de ikke ser meg.

Anonymkode: d024e...842

[AnonymBruker]

Nei, folk anbefaler jo på det sterkeste å holde seg unna uføre som potensielle partnere til og med, så hvorfor skulle noen ønske å ha en ufør som venn...

Anonymkode: 4b72f...854

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis det er psykiatri i bildet så kan jeg skjønne at folk styrer unna. De med psykiske lidelser er veldig selvopptatt og opphengt i seg og sitt, så folk som jobber har rett og slett ikke overskudd til å håndtere den uføres problemer i tillegg til egen jobb, hjem, familie osv. 

Uføre har også liten forståelse for at vi som jobber ikke er opplagt til å være sosiale og finne på ting etter jobb. Det er forresten etter jobb vi er nødt til og ta klesvask og husarbeid, mens den uføre gjerne gjør det mens andre folk jobber. 

Hva med å finne likesinnede venner? Altså uføre. Idag er jo nesten annenhver person ufør, så det må jo være mulig og finne venner blant de. 

Anonymkode: 7006e...305

Er jo like vanskelig å finne de. Kan ikke se på en person om han/hun er ufør. Er jo et hav av ulike grunner til at man har endt opp sånn også. Ikke gitt at to uføre klaffer. Dessuten sliter mange av dem som er uføre av andre grunner enn meg selv, og jeg er redd for å rote meg oppi noen i den gruppa som ikke er til å stole på.

Anonymkode: d024e...842

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, folk anbefaler jo på det sterkeste å holde seg unna uføre som potensielle partnere til og med, så hvorfor skulle noen ønske å ha en ufør som venn...

Anonymkode: 4b72f...854

Det virker ofte sånn ja. Skulle tro de var redde for å bli smittet.

Anonymkode: d024e...842

[AnonymBruker]

For min del har jeg lite til felles med unge uføre( som ikke har utdannelse og/eller vert i arb.livet). Min opplevelse er at de ofte er selvopptatt og har lite forståelse for andres situasjon.

Livet mitt er hektisk, med full jobb, videre spes. Utd, verv, alene med barn etc, og jeg har rett og slett ikke tid til venner som er avhengig av hyppig kontakt( noe den som går hjemme naturlig nok har- det er slitsomt, jeg har ikke overskudd). Det kan være lurt å oppsøke andre likesinnede.

Anonymkode: a005d...5e8

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg igjen. I mitt tilfelle kan jeg ikke skylde på at andre har mistet interessen for jeg har ikke turte å prøv å få meg venner. Jeg skammer meg sånn over at jeg er ufør. Venner jeg hadde før jeg ble ufør ,bor andre steder i landet. Jeg har mistet kontakten med de, da jeg er redd for spørsmålet om hva jeg jobber med...

jeg syns du er tøff som prøver ,og at du er ærlig. Trist med responsen du har fått . 

Anonymkode: 7a944...99c

Jeg mistet også venner

Anonymkode: d024e...842

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er jo like vanskelig å finne de. Kan ikke se på en person om han/hun er ufør. Er jo et hav av ulike grunner til at man har endt opp sånn også. Ikke gitt at to uføre klaffer. Dessuten sliter mange av dem som er uføre av andre grunner enn meg selv, og jeg er redd for å rote meg oppi noen i den gruppa som ikke er til å stole på.

Anonymkode: d024e...842

Hvis du selv er redd for å menge deg med uføre, hvordan kan du forvente at vanlige folk skal menge seg med sånne? 

Anonymkode: 7006e...305

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hvis du selv er redd for å menge deg med uføre, hvordan kan du forvente at vanlige folk skal menge seg med sånne? 

Anonymkode: 7006e...305

Selv om jeg er ærlig, og prøver å holde orden på det jeg kan, tar jeg ikke for gitt at andre er det. Jeg avviser det ikke, men er forsiktig.

Anonymkode: d024e...842

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For min del har jeg lite til felles med unge uføre( som ikke har utdannelse og/eller vert i arb.livet). Min opplevelse er at de ofte er selvopptatt og har lite forståelse for andres situasjon.

Livet mitt er hektisk, med full jobb, videre spes. Utd, verv, alene med barn etc, og jeg har rett og slett ikke tid til venner som er avhengig av hyppig kontakt( noe den som går hjemme naturlig nok har- det er slitsomt, jeg har ikke overskudd). Det kan være lurt å oppsøke andre likesinnede.

Anonymkode: a005d...5e8

Ha-ha. Du tror alle uføre har kjempemye overskudd og må ha hyppig kontakt med folk? Ikke falt deg inn at mange har svært lite energi og kanskje bare orker å møte folk maks et par timer i uka/måneden? 

Er det mulig å være så trangsynt.

Anonymkode: 968df...54f

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For min del har jeg lite til felles med unge uføre( som ikke har utdannelse og/eller vert i arb.livet). Min opplevelse er at de ofte er selvopptatt og har lite forståelse for andres situasjon.

Livet mitt er hektisk, med full jobb, videre spes. Utd, verv, alene med barn etc, og jeg har rett og slett ikke tid til venner som er avhengig av hyppig kontakt( noe den som går hjemme naturlig nok har- det er slitsomt, jeg har ikke overskudd). Det kan være lurt å oppsøke andre likesinnede.

Anonymkode: a005d...5e8

Den ser jeg. Er ikke alle som vil ha hyppig kontakt da, men forstår at du har det travelt, og kanskje ikke har plass til akkurat den typen bekjentskaper. Helt ærlig sak. I hvert fall bedre å få den bekreftelsen enn å få følelsen av at andre ser på en som verdiløs.

Anonymkode: d024e...842

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis det er psykiatri i bildet så kan jeg skjønne at folk styrer unna. De med psykiske lidelser er veldig selvopptatt og opphengt i seg og sitt, så folk som jobber har rett og slett ikke overskudd til å håndtere den uføres problemer i tillegg til egen jobb, hjem, familie osv. 

Uføre har også liten forståelse for at vi som jobber ikke er opplagt til å være sosiale og finne på ting etter jobb. Det er forresten etter jobb vi er nødt til og ta klesvask og husarbeid, mens den uføre gjerne gjør det mens andre folk jobber. 

Hva med å finne likesinnede venner? Altså uføre. Idag er jo nesten annenhver person ufør, så det må jo være mulig og finne venner blant de. 

Anonymkode: 7006e...305

Snakk om å generalisere. Nei, alle med psykiske lidelser er ikke selvsentrerte. 

Anonymkode: 8ee3b...89e

[AnonymBruker]

Tja, det handler vel om i hvilke miljøer du forsøker å få venner, men å få venner som også er uføre kan jo være et tips mtp å finne folk som har forståelse for din situasjon og tidsbruk på vennskapet. Selv har jeg venner som er blitt uføre og kaster ikke dem på båten av den grunn, men det er jo ikke til å komme fra at det er MYE snakk om sykdom og nav, klaging, null selvinnsikt og mer klaging, som er ekstremt slitsomt å høre på det lange løp. En del følger jo ikke med i samfunnet lenger heller, så å diskutere dagsaktuelle ting utgår. I tillegg er det en stor forventing om at venner fungerer som en blanding av gratis taxisentral og hjemmehjelp ved behov, det er rett og slett lite givende vennskap. Av den grunn er jeg nok for fremtiden tilbakeholdende med å innlede noe særlig mer enn bekjentskap med folk som er uføre, jeg har nok med de uføre vennene jeg allerede har. Men selvfølgelig er det ikke helt stengt om jeg møter noen jeg klaffer ekstremt godt med.  

Anonymkode: ae5a0...a6f

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Snakk om å generalisere. Nei, alle med psykiske lidelser er ikke selvsentrerte. 

Anonymkode: 8ee3b...89e

Hvordan er de da? At man blir selvsentrert ved langvarig sykdom er ikke til å komme i fra. 

Uansett funksjonsnedsettelse, man er ikke verdiløs eller mindreverd på bakgrunn av disgnose og uførhet. 

Arbeidsplassen er den største arenaen for sosialisering, og med årene er det netopp venner fra arb. Plassen det er enklest å opprettholde vennskap med. Derfor faller man som ufør utenfor. Det finnes FB grupper, treffsteder, etc det kan være lurt å oppsøke. 

Anonymkode: a005d...5e8

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tja, det handler vel om i hvilke miljøer du forsøker å få venner, men å få venner som også er uføre kan jo være et tips mtp å finne folk som har forståelse for din situasjon og tidsbruk på vennskapet. Selv har jeg venner som er blitt uføre og kaster ikke dem på båten av den grunn, men det er jo ikke til å komme fra at det er MYE snakk om sykdom og nav, klaging, null selvinnsikt og mer klaging, som er ekstremt slitsomt å høre på det lange løp. En del følger jo ikke med i samfunnet lenger heller, så å diskutere dagsaktuelle ting utgår. I tillegg er det en stor forventing om at venner fungerer som en blanding av gratis taxisentral og hjemmehjelp ved behov, det er rett og slett lite givende vennskap. Av den grunn er jeg nok for fremtiden tilbakeholdende med å innlede noe særlig mer enn bekjentskap med folk som er uføre, jeg har nok med de uføre vennene jeg allerede har. Men selvfølgelig er det ikke helt stengt om jeg møter noen jeg klaffer ekstremt godt med.  

Anonymkode: ae5a0...a6f

Gratis taxisentral og hjemmehjelp er jo ikke vennskap. Det er utnyttelse. Skjønner godt at du ikke gidder det.

Anonymkode: d024e...842

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan er de da? At man blir selvsentrert ved langvarig sykdom er ikke til å komme i fra. 

Uansett funksjonsnedsettelse, man er ikke verdiløs eller mindreverd på bakgrunn av disgnose og uførhet. 

Arbeidsplassen er den største arenaen for sosialisering, og med årene er det netopp venner fra arb. Plassen det er enklest å opprettholde vennskap med. Derfor faller man som ufør utenfor. Det finnes FB grupper, treffsteder, etc det kan være lurt å oppsøke. 

Anonymkode: a005d...5e8

I noen sykdommer ligger det i at de tar for lite hensyn til seg selv, er dårlige på å sette grenser for seg selv, er svært opptatt av å aldri gjøre noe galt , som aldri klager i frykt for å være til bry, som alltid tenker på alle andre før seg selv. 

Alle med psykiske lidelser er forskjellige, og har forskjellige diagnoser og utfordringer. Noen er selvsentrerte. Noen er selvoppofrende. Samme som noen mennesker uten diagnoser også kan være selvsentrerte.

Anonymkode: 8ee3b...89e