Alternativ eller bare egoistisk?

[AnonymBruker]

Jeg kom i kontakt med en kristen sekt som 15-åring, og selv om den ikke var av de mest ekstreme man hører om ble vi blant annet manipulert til å gi fra oss masse penger, de siste månedene før jeg brøt ut betalte jeg faktisk pastoren 2500,- i måneden for å jobbe gratis for ham.

Da jeg kom til Oslo i 2001 hadde jeg akkurat brutt ut, skulle fra da av leve livet på en helt ny måte - bare det å gå på byen og drikke alkohol, røyke eller ha sex var i en alder av 23 så godt som nytt for meg. Fordi det ikke var lov å drikke og røyke i sekten, og sex skulle kun være mellom ektefeller.

Først følte jeg meg så fri, endelig kunne jeg gjøre hva jeg ville, men så begynte jeg etter noen år å lengte etter åndelighet igjen. Kristendommen passet ikke lenger for meg, så jeg prøvde meg i et alternativt miljø da de snakket så høyt om at enhver skulle få følge sin sannhet. 

Noe som overhodet ikke stemmer. For der sitter (de fleste) og mener seg å 'ta inn ting' som da skal gjelde alle de andre også. Bare det synet på at vi valgte før vi kom hit å oppleve det vi opplever synes jeg er både ansvarsfraskrivende og egoistisk. For hva gjør egentlig de folka der for andre, annet enn å skrive fine meldinger om at de sender lys og kjærlighet? Når stiller de opp praktisk og faktisk gjør noe for andre?

Nå har vi jo et samfunn som ikke akkurat står i kø for å hjelpe hverandre, i hvert fall ikke de som er utenfor vår nærmeste sirkel, men de fleste skylder da på dårlig tid - hvis de en sjelden gang blir spurt hvorfor de ikke gjør mer for andre - de åndeliggjør ikke egoismen sin, og lar være å hjelpe fordi personen har valgt det selv og derfor også får ordne opp selv.

Jeg ønsker fortsatt å være åndelig - fordi jeg har og har hatt opplevelser som det ikke finnes forklaring på - men jeg begynner å miste troen på å finne et miljø hvor jeg kan utøve denne åndeligheten, for jeg kunne aldri sett noen lide uten å gjøre noe for dem. Det er så langt fra mine verdier som det kan komme. 

Dessuten kunne jeg aldri sagt til noen som har opplevd den ene tragedien etter den andre - som meg selv - at de bare har valgt det på forhånd fordi sjelen deres trengte å erfare det. 

I så tilfelle har jeg valgt å bli utsatt for seksuelle overgrep både fra faren og stefaren min, valgt å bli utsatt for vold av 8 voksne i min oppvekst (de fleste gjentagende vold), å bli tatt bilder av ta jeg voldtatt på en fest som 16 åring av min beste venninne - hvor hun viste bildene rundt på skolen etterpå, være så ødelagt i hodet av alt dette at jeg var utrolig lett å manipulere for de i sekten osv. osv. til til slutt å ende opp som ufør fordi jeg har blitt fysisk syk av all denne forferdelige behandlingen jeg har vært utsatt for.

Når det er sagt er jeg ikke et offer, jeg får høre av leger blant annet at de aldri har møtt noen som jobber så hardt for å bli frisk som meg - så dette er ikke en ment som en sytepost - mer ment som frustrasjon over at det finnes flere og flere der ute - med prinsessen i spissen - som mener jeg har valgt alt dette og derfor får ta ansvar for det selv. 

Det gjør meg trist. At noen blander egoisme inn i åndelighet. Fremfor å si "ja, jeg er egoistisk", eller "nei, jeg har ingen interesse av å være til hjelp for andre enn de nærmeste" - så sier de "dette har du valgt selv". Og det har gjort at jeg bare har alt av åndelighet i vranga, samtidig som det er så viktig for meg å ha noe å tro på?

Vil derfor høre om det bare er jeg som har møtt feil folk eller om det faktisk finnes alternative her på forumet som også synes det er feil å tro vi velger våre liv selv. 

Det eneste valget jeg tenker jeg har er å velge å gjøre mitt beste for å få til livet mitt. Mer kan jeg faktisk ikke velge. Og for meg er også overgrep noe som bare er mørkt. Ikke noe man skal forherlige og tenke på som viktig livserfaring. For selv om jeg nå har bearbeidet det så godt jeg kan, vil jeg aldri tenke at jeg trengte å erfare det. Føler det bare har tatt, ikke gitt. Og den livsvisdommen jeg har fått av det kan hvem som helst få bare ved å ønske å utvikle seg, lære av sine feil osv. 

Anonymkode: 8aeeb...02a

[AnonymBruker]

Jeg kjenner også til slike alternative mlljøer...det er så mye av åndelige ting som blir vridd på for å trykke ned andre i de miljøene. De misforstår åndelige sannheter og så bruker de det mot deg, særlig i sekter er det sånn. Det er helt avskyelig. Jeg har også hatt åndelige opplevelser som gjør at jeg er "troende" på en måte, men jeg bekjenner meg ikke til noen bestemt religion eller system for det, og jeg søker ikke noe miljø da jeg er mer av en ensom ulv. Så jeg vet ikke om det finnes ålreite miljøer der ute.

Anonymkode: 02d42...8f4

[AnonymBruker]

Det her er så bra at noen tar opp!

 

Som TS så tror jeg ikke at det er meningen å oppleve fæle ting for å vokse på det, eller noe sånt bla bla.... Det er jo også selvfølgelig svindel å betale for å jobbe for en pastor. Svindel på den ekleste måten jeg vet om, man påstår å ha "løsningen" ofte for folk som trenger trøst og retning i livet. En tidligere venninne ble slukt inn i et sånn system. Hun hadde aldri hatt det bedre mente hun mens det pågikk, hun reiste rundt å kurs (som kostet mange mange tusen) og hadde noen mantra hun gjentok. Så to år etter gikk hun på en smell så det sang... Og trenge omfattende hjelp i psykiatrien. Hun har fått noen diagnoser og hjelp med det. Hva om hun hadde sluppet omveien gjennom dette sektaktige systemet? Da hadde livet kanskje sett annerledes ut, med mann og barn osv.. Og adskillig mer penger. Disse menneskene som tør å påstå at de har løsningen for mennesker kan i verste fall skade folk. 

Anonymkode: f214e...6ce

[AnonymBruker]

14 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg kjenner også til slike alternative mlljøer...det er så mye av åndelige ting som blir vridd på for å trykke ned andre i de miljøene. De misforstår åndelige sannheter og så bruker de det mot deg, særlig i sekter er det sånn. Det er helt avskyelig. Jeg har også hatt åndelige opplevelser som gjør at jeg er "troende" på en måte, men jeg bekjenner meg ikke til noen bestemt religion eller system for det, og jeg søker ikke noe miljø da jeg er mer av en ensom ulv. Så jeg vet ikke om det finnes ålreite miljøer der ute.

Anonymkode: 02d42...8f4

Godt å høre om andre med samme erfaringer, for det virker som nordmenn havner (stort sett) i tre kategorier her

a) aldri tatt del i et slikt miljø og velger derfor å la være å uttale seg. Også når noen velger å latterligjøre oss som har, så holder flertallet der ute kjeft og bare ser på at vi blir utsatt for mobbing.

b) tar del i miljøet og støtter slike holdninger

c) har tatt del i miljøet og er redd for å bli utsatt for de jeg beskriver i kategori a så de holder kjeft om det og lider i stillhet. 

Jeg er ferdig med det. Og blir glad for å se du også er det. For dette er manipulering over lang tid, av mennesker som har mistet alt. 

Min erfaring etter å ha opplevd overgrep (kort fortalt) var å få et veldig skjevt - og rart - samhandlingsmønster med andre, fordi jeg var så skadet. Og selv om jeg aldri var vond mot noen var jeg grenseløs, litt intens og altfor direkte, og det ble for mye for den norske samfunnsånden. 

Så jeg ble avvist, av de som kunne ha hjulpet. Og da var valget å sitte alene eller å bli begeistret og glad når noen kom min vei som ikke bare ga meg bekreftelse, men idealiserte meg (som sektledere og deres disipler gjør i begynnelsen for å verve deg). Men så fort de har fått deg til å tro at du endelig har kommet hjem, etter å ha vært mishandlet et helt liv, så begynner de gradvis å devaluere deg istedet. Og i begynnelsen så er det gjennom handlinger og kommentarer som virker så uskyldige at du tror det er du som misforstår. Når handlingene og kommentarene gradvis blir verre og verre, og du begynner å si i fra, blir det i begynnelsen plassert i kategorien "du misforstår" eller "det var ikke meg, det var han/henne", og når de blir så tydelig at de ikke kan skylde på misforståelser/plassere skyld på andre lenger har de greid å bryte deg så totalt ned at det er enkelt for dem å få deg til å tro at feilen ligger hos deg.

Jeg mener hele samfunnet her står ansvarlig, selv om mye har bedret seg og fordommene er færre enn for tyve år siden når dette skjedde mot meg. Men hadde samfunnet tatt vare på de som faller utenfor hadde ikke syke mennesker hatt mulighet for å nå inn, for da hadde det ikke fantes sårbare mennesker i samfunnet. 

Så jeg synes ofte det er synd med denne svartmalingen av sekter, som om problemet kun ligger der, fremfor og heller være et samfunn som står rundt og tar vare på hverandre i større grad - selv om samfunnet som sagt gjør det i enda større grad enn før. 

Trist å høre du også er ensom ulv ifm å være åndelig, men kanskje er det sånn det må være? Kanskje det er best at åndelighet alltid er subjektivt. For å ta en sammenligningen - selv om det blir en helt annen diskusjon - så er det for meg helt vanvittig at noen der ute faktisk tror de kan utdanne seg til å hjelpe andre mennesker, akkurat som om vi er en homogen rase. Psykologer som tror de kan lese seg til livserfaringer og kategorisere mennesker, det er helt vanvittig i mine øyne. 

Skal du hjelpe noen må du bli kjent med dem, lære hva slags behov de har, og si noe om hvem du kan være/hva du kan gi, slik at de kan finne noen andre til å dekke de behovene du ikke kan. For jeg tror det skal mye til å finne noen som kan møte oss 100 prosent på den vi er og det vi trenger, og det er her problemer i relasjoner oppstår - mener jeg - det å gi andre feil inntrykk av seg selv, fremfor å være ærlig på hvem man er og hva man kan gi/være. 

For det er nettopp den uærligheten de i sekter også har, bare i langt, langt større grad, og så sant samfunnet ikke er ærlige på hvem de er og hva de kan gi, sender ut utydelige signaler blant annet, så er det ikke så godt å avsløre en manipulator når han/hun i begynnelsen egentlig oppfører seg som alle andre, bare i langt større grad.

Anonymkode: 8aeeb...02a

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Det her er så bra at noen tar opp!

 

Som TS så tror jeg ikke at det er meningen å oppleve fæle ting for å vokse på det, eller noe sånt bla bla.... Det er jo også selvfølgelig svindel å betale for å jobbe for en pastor. Svindel på den ekleste måten jeg vet om, man påstår å ha "løsningen" ofte for folk som trenger trøst og retning i livet. En tidligere venninne ble slukt inn i et sånn system. Hun hadde aldri hatt det bedre mente hun mens det pågikk, hun reiste rundt å kurs (som kostet mange mange tusen) og hadde noen mantra hun gjentok. Så to år etter gikk hun på en smell så det sang... Og trenge omfattende hjelp i psykiatrien. Hun har fått noen diagnoser og hjelp med det. Hva om hun hadde sluppet omveien gjennom dette sektaktige systemet? Da hadde livet kanskje sett annerledes ut, med mann og barn osv.. Og adskillig mer penger. Disse menneskene som tør å påstå at de har løsningen for mennesker kan i verste fall skade folk. 

Anonymkode: f214e...6ce

Takk for god støtte! Ja, det var svindel, men jeg var 23 år og var så hjernevasket at jeg ikke tok vare på kvitteringer eller noe annet. 

Jeg reiste til en menighet i England, etter å ha være på konferanser med denne pastoren i Norge, og han tilbød et ministry training programme (tjeneste-trener-program), jeg skulle etter tre års bibelskole få reise rundt sammen med han, alle hans møteserier (den gang på kassetter), bøker og annen type undervisning var i prisen, og han skulle også hjelpe meg å bygge nettverk, ved å reise rundt med ham i England, Sverige, Danmark og Norge, slik at jeg etter en periode på 6 måneder kunne starte opp min egen ministry (tjeneste). 

Det var alt annet som skjedde. Jeg kom dit, ble satt til å jobbe på kontoret hans, og de 10 000,- jeg betalte ham for månedene som var igjen var året så jeg aldri noe mer til. Jeg fikk ingen kassetter, bøker eller ble med på noen reiser. Én gang tok han kontakt med en menighet i Bristol fordi vi alle skulle på konferanse der (jeg kun som publikum) og jeg fikk ordnet overnatting hos en veldig hyggelig dame i meningheten der. MEN det kostet han en kort telefonsamtale og det var damen selv som betalte for meg de 4-5 dagene jeg bodde hos henne, og jeg måtte også ta buss frem og tilbake som jeg betalte for selv. 

Men jeg fikk sett Bath og Stonehengde, så skal ikke klage (svart, og typisk britisk humor). 

Da jeg etter 4 måneder fortsatt ikke så noe til alt jeg var lovt bestemte jeg meg for å reise hjem, og da ble jeg tatt opp på kontoret hans sammen med en annen mann og han bare satt og dro ut bibelvers helt uvilkårlig - 

(fritt gjenfortalt, husker ikke hvor i bibelen dette står) kan vel en svart mann bli hvit, en leopard miste sine flekker, og akkurat som de ikke kan det kan heller ikke du endre deg, sier Herren.

Og så hoppet han til nytestamente og tok frem bibelens vakreste historie - den fortapte sønn - som handler om at UANSETT hva du gjør, vil alltid Gud tilgi deg og ta deg hjem igjen. Vel, i følge denne pastoren var jeg en bastard i Guds øyne og Gud ville derfor aldri ta meg hjem igjen hvis jeg forlot menigheten. 

Nå i dag tror jeg ikke på dette, men hadde jo et sambrudd uten like fordi Gud hadde vært alt jeg hadde følt var trygt for meg gjennom en barndom full av overgrep, og nå ble jeg fortalt at HAN også ikke hadde noe ønske om å ha med meg å gjøre. 

Da jeg kom hjem til Norge sendte jeg ham en e-post og sa jeg dessverre lå etter med telefonregning og husleie i kollektivet jeg hadde bodd (tror det var 1500,- tilsammen) og sa jeg ikke skulle lage noe sak ut av dette, og at han bare fikk beholde 8500,- selv hvis han bare betalte de jeg bodde sammen med det jeg skyldte.

Noe han ikke gjorde, han laget heller et eget møte ut av det, ift hvordan jeg var en tyv (jeg ble gjenfortalt dette av noen som ringte meg etterpå og var veldig sint på meg) og at menigheten nå måtte hjelpe disse stakkars jentene jeg bodde sammen med som sto i gjeld på grunn av meg. Og så tok han opp en kollekt og ga de det de trengte for å dekke mine utgifter. 

Og det er det siste jeg har har hørt om den menigheten, og har ikke hatt med noen der å gjøre siden januar 2001. 

For å svare på det du sier om venninnen din, les litt av de jeg svarer den andre over her, for jeg tenker dette også er samfunnet som ikke gjør nok for folk som sliter. Vi skyver de unna, bevisst eller ubevisst, så de føler seg ikke sett og forstått. Og sier ikke dette for å gi deg og andre skyldfølelse over at venninnen deres havnet her, men hadde vi hatt et samfunn som så og forsto hverandre hadde man ikke gitt etter for slike manipulatorer. 

Så vi trenger å lære mer om oss selv - og andre - slik at vi kan legge til side fordommer og bli flinkere på å se hverandre. Noe jeg synes samfunnet er på god vei mot. For det er mange fine folk der ute. 

Anonymkode: 8aeeb...02a

[AnonymBruker]

Det er sant alt du skriver, ts, og det var litt av en sekt du ble med i. Det er også sant at samfunnet fungerer på samme måte, og at vi skylder på sektene når vi faktisk lærer dynamikken i dette samfunnet og bare tar det med inn i sekta. Det er nok derfor det er så vanskelig å se at man nettopp er i en sekt når man er det. 

Jeg "mistet" to venninner til Osho-bevegelsen da jeg var i 20-åra, eter å ha møtt dem på en folkehøyskole der jeg ble introdusert for åndelighet og også hadde opplevelser av noe åndelig som jeg aldri hadde hatt før.
Det å få se den "andre siden" av det alternative gjorde at jeg trakk meg unna alt sammen til slutt, men klarte likevel å ende opp i en slags sekt selv.
De to som havnet i Osho-bevegelsen mistet jeg kontakten med, men jeg opprettholdt kontakten med noen som hadde blitt et par på folkehøyskolen, og som også så det samme som jeg så angående den Osho-bevegelsen, nemlig at de har en slags hierarkisk struktur med lederne på toppen og de nyrekrutterte på bunnen, og alle sparker nedover. Man blir konstant fortalt hva man må "jobbe med", av andre som liksom "ser" det. De er veldig aggressive men pakker det inn i at de skal "hjelpe deg" osv. Jeg var jo rundt disse to jentene en stund, og ble konstant mast på om at jeg måtte komme ned på senteret og meditere så jeg fikk orden på meg selv. Jeg bare skygget unna.

Anyway....de to fra skolen som var enige med meg angående denne bevegelsen viste seg også å bli en liten sekt. Den bestod av det paret og etter hvert barna deres, og til slutt meg. Jeg sier sekt fordi de hadde lite kontakt med omverdenen og lagde seg sine helt egne idèer om hvor grusomt samfunnet var osv og levde etter det, og hjernevasket også barna til å tenke og oppføre seg likt. Noe var delvis sant, og jeg opplevde noe av det også, så det var lett for meg å sitte og koke ihop disse idèene sammen med dem. Jeg følte at de var de eneste som forstod meg i hele verden...

Men etter hvert begynte jeg å oppleve mannen som kontrollerende og disse idèene som begrensende, og jeg hadde også advarende drømmer om dem. Til slutt brøt jeg  helt med dem og jeg har ikke kontakt med dem idag. Barna deres bor fortsatt hjemme i en alder av over 20, og ingen av dem jobber...

Jeg må si jeg føler meg ganske "gal" når jeg tenker tilbake på det, og det er jo pinlig å gå ut og fortelle om hvor hjernevasket man har vært, så det er kanskje ikke så mye fokus på dette som det burde vært nettopp på grunn av det. Jeg har blitt litt opptatt av slike alternative "guruer" etter dette, og er blitt ekstremt skeptisk til de aller fleste.

Nylig har jeg funnet ut at en "guru" som heter Benthino Massaro er en syk narsissist, og det samme med Teal Swan. Begge to er ganske populære, og de er absolutt ikke gode mennesker. Bare for å opplyse om du er runt på nettet og ser på videoer osv. Tre som virker ok er Eckart Tolle, Adyashanti og Anita Moorjani. Av dem liker jeg best sistnenvte.

Anonymkode: 02d42...8f4

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er sant alt du skriver, ts, og det var litt av en sekt du ble med i. Det er også sant at samfunnet fungerer på samme måte, og at vi skylder på sektene når vi faktisk lærer dynamikken i dette samfunnet og bare tar det med inn i sekta. Det er nok derfor det er så vanskelig å se at man nettopp er i en sekt når man er det. 

Jeg "mistet" to venninner til Osho-bevegelsen da jeg var i 20-åra, eter å ha møtt dem på en folkehøyskole der jeg ble introdusert for åndelighet og også hadde opplevelser av noe åndelig som jeg aldri hadde hatt før.
Det å få se den "andre siden" av det alternative gjorde at jeg trakk meg unna alt sammen til slutt, men klarte likevel å ende opp i en slags sekt selv.
De to som havnet i Osho-bevegelsen mistet jeg kontakten med, men jeg opprettholdt kontakten med noen som hadde blitt et par på folkehøyskolen, og som også så det samme som jeg så angående den Osho-bevegelsen, nemlig at de har en slags hierarkisk struktur med lederne på toppen og de nyrekrutterte på bunnen, og alle sparker nedover. Man blir konstant fortalt hva man må "jobbe med", av andre som liksom "ser" det. De er veldig aggressive men pakker det inn i at de skal "hjelpe deg" osv. Jeg var jo rundt disse to jentene en stund, og ble konstant mast på om at jeg måtte komme ned på senteret og meditere så jeg fikk orden på meg selv. Jeg bare skygget unna.

Anyway....de to fra skolen som var enige med meg angående denne bevegelsen viste seg også å bli en liten sekt. Den bestod av det paret og etter hvert barna deres, og til slutt meg. Jeg sier sekt fordi de hadde lite kontakt med omverdenen og lagde seg sine helt egne idèer om hvor grusomt samfunnet var osv og levde etter det, og hjernevasket også barna til å tenke og oppføre seg likt. Noe var delvis sant, og jeg opplevde noe av det også, så det var lett for meg å sitte og koke ihop disse idèene sammen med dem. Jeg følte at de var de eneste som forstod meg i hele verden...

Men etter hvert begynte jeg å oppleve mannen som kontrollerende og disse idèene som begrensende, og jeg hadde også advarende drømmer om dem. Til slutt brøt jeg  helt med dem og jeg har ikke kontakt med dem idag. Barna deres bor fortsatt hjemme i en alder av over 20, og ingen av dem jobber...

Jeg må si jeg føler meg ganske "gal" når jeg tenker tilbake på det, og det er jo pinlig å gå ut og fortelle om hvor hjernevasket man har vært, så det er kanskje ikke så mye fokus på dette som det burde vært nettopp på grunn av det. Jeg har blitt litt opptatt av slike alternative "guruer" etter dette, og er blitt ekstremt skeptisk til de aller fleste.

Nylig har jeg funnet ut at en "guru" som heter Benthino Massaro er en syk narsissist, og det samme med Teal Swan. Begge to er ganske populære, og de er absolutt ikke gode mennesker. Bare for å opplyse om du er runt på nettet og ser på videoer osv. Tre som virker ok er Eckart Tolle, Adyashanti og Anita Moorjani. Av dem liker jeg best sistnenvte.

Anonymkode: 02d42...8f4

Veldig spennende å lese det du skriver, men vil først si at jeg synes det var forferdeliig trist å høre om de barna, som nå er voksne 😥 Jeg ble først med i sekten da jeg var 15 år, og da er det lettere å tenke seg ut av det, selv om jeg også har slitt enormt med å få hodet på plass, men de som er født inn i det, uff. Samtidig høres den mannen ut som en som ville ødelagt barna sine uansett, og jeg skulle her ønske barnevernet grep inn. For psykisk vold kan noen ganger være enda verre enn fysisk. 

Jeg har opplevd både seksuell vold (de tok fra meg retten til å eie min egen sekualitet og jeg klarte først å slappe av seksuelt med en mann da jeg var 38!) - fysisk vold (klarte først å stå opp for meg selv å bryte den onde sirkelen da jeg var rundt 30 år!), men den psykiske volden jeg har vært utsatt for (regner også spirituell hjernevask som psykisk vold) sliter jeg fortsatt med. 

Tror det har med at ingen i samfunnet (utenom overgriperne selv) støtter opp under seksuell eller fysisk vold - fordi det faktisk er et lovbrudd - psykisk vold derimot, spesielt den som er innpakket i fine ord - blir ikke tatt på alvor, ikke engang av psykiatrien. Først når det kommer direkte trusler eller "din jæv...fi..." type tilsnakk blir man hørt. Interessant nok (ikke alltid) er det gjerne bare folk som er trigget og redde som ville fått seg til å snakke slik til andre, ikke de som virkelig er psykiske overgripere. De er mye smartere i måten de ordlegger seg på. Så går årene da, og man har ingen speil å se inn i og det blir lett å bli værende i destruktive relajoner/grupper fordi tilsnakket ikke er trakasserende eller truende - når det faktisk er nettopp det det er. 

Så her må vi som er utsatt gå inn i oss selv, kjenne etter om det er godt for oss det vi står i, og så stole på at det vi føler stemmer. Men det er forferdelig vanskelig når ingen rundt oss støtter det. For det aller verste et menneske kan oppleve, forbi alt av voldelige art, er å leve i en tilstand av konstant kognitiv dissonans. Du føler/tenker noe, og ingen ser ut til å støtte det. Da er du i konflikt meg deg selv hele tiden, og først når du kommer deg helt vekk og ofte må være alene noen år for å gi til deg selv det andre ikke kan, ser du hva som er sant. 

Min redning ble faktisk ME, for jeg var så syk at jeg knapt kom meg ut av sengen i 4 år, og så 7 år til nå som jeg fungerer greit hvis jeg hviler og tar avstand til det som stresser meg. Men de første 4 årene, ja jeg var både redd og oversett av alle, fordi jeg ikke fikk diagnosen før det hadde gått 6 år og derfor heller ikke fikk hjelp. MEN jeg var for første gang i mitt liv helt alene med meg selv, og det konstante stresset jeg hadde følt på i årevis forsvant gradvis og jeg følte for første gang i mitt liv ro i hodet. Tillit til meg selv. Og det er forferdelig synd at det må gå så langt før man får ro nok til å lytte til seg selv fordi folk ikke forstår hva sekter er, eller har respekt nok for hverandre til å tro at når noen sier "dette er vondt for meg" til å ta personen på alvor. Spesielt hjelpeapparatet, igjen, så sant du ikke blir fysisk utsatt eller verbalt truet og trakassert tar de deg ikke på alvor. 

Så samfunnet står her ansvarlig og derfor håper jeg flere med våre erfaringer snakker ut, slik at det blir lettere for de som kommer etter. 

Teal Swan er forresten det jeg trygt kan si er tvers igjennom ond. Får frysninger bare jeg ser en video fra henne poppe opp, og det er også flere som forteller åpent om hvor forferdelig det har vært å bo i kollektiv med henne. Ei jente tok til og med sitt eget liv på grunn av det, og Teal Swan anbefalte det. Etterpå unnskyldte hun det med at hun mente det var til det beste, siden denne jenta likevel hadde gitt opp alt, så var det greit å anbefale henne å bare gjøre det. Dette er ei ond dame. Glad du ser det. 

Den andre du nevner har jeg aldri hørt om, men tror deg når du sier det. Det er mange av dem som er nettopp det, syke narsissister. 

Ellers har jeg ingen spesiell jeg lytter til for tiden, synes det er viktigst å lytte innover først, og så etterpå se om jeg finner noen som deler samme tanker. Men jeg tror aldri man vil finne noen som mener helt det samme, og derfor mener jeg åndelighet alltid skal være subjektivt. Det skal komme innenfra og man skal stole på seg selv først. Og også lære seg å tåle den konflikten man kjenner inni seg når man ikke finner noen som er "enige", fremfor å komme i kognitiv dissonans. For glemte å nevne det over, men den tilstanden oppstår kun når man setter andres meninger høyere enn sine egne og det håper jeg vi alle som bare slutter med. 

Det du føler for deg og ditt liv er alltid det eneste riktige, men man skal føle for seg selv, ikke andre, og motsatt. 

Anonymkode: 8aeeb...02a

[AnonymBruker]

Dette her er for meg motbydelig å lese. Jeg lurer veldig på hva slags menighet denne sekten utgav seg for å være. Hva lærte de egentlig? Hvordan manipulerte de deg til å gi penger?

NEI. Det var ikke du som valgte alt det stygge som ble gjort mot deg. Det var de som var stygge mot deg som valgte å utføre disse stygge handlingene mot deg.

Denne sekten høres ut som manipulerende mennesker med en agenda, maskert som en kristen menighet.

Anonymkode: 55b0b...97f