Barn/Ungdom som selvskader seg

[AnonymBruker]

Jeg har en datter som akkurat har fylt 13 år. For ca 6 mnd siden opplaget jeg at hun risper seg selv. Hun startet med å sove med klærne på og jeg fikk henne ikke til å kle av seg for å legge seg. Når jeg så rispingen, så skjønte jeg grunnen til at hun sover med klær.

For 1,5 år siden opplevde hun mobbing, og da mistet hun også sine venninner (de sviktet henne når hun trengte de som mest) Jeg ble ikke klar over mobbingen før det hadde gått ca 8 mnd, men jeg stusset over hvorfor hun aldri var med vennene sine lengre. Riktignok sa hun at de var så opptatt med trenginger osv. Når jeg fikk kjennskap til dette så var det via en bekjent av min datter som hadde fortalt dette til sin mor, som igjen ringte meg og informerte. Og omtrent samtidig fortalte også noen andre jenter i klassen om at de viste at ei i klassen ble mobbet til lærer på skolen.

Skolen kalte inn politiet som kom å snakket med klassen og også i gymsalen for hele skolen. Slik at skolen tok tak i det, og ifølge skolen er nå alt i orden. Siden min datter ikke vil snakke om dette, vet jeg ikke om ting er helt OK...

Så "fant" jeg en annen jente på en annen skole i kommunen, som ikke "hadde venner" på skolen sin. Jeg ble lykkelig når jeg så hvor godt disse to gikk i sammen og hvor sammensveiset de ble. Min datter har "venner" fortsatt i sin egen klasse (men ingen bestevenn/god venn etter mobbingen) men hun tok med seg sin nye venninne som fikk møte hennes klassevenner. Klassevennenne syntes selvfølgelig at det var spennende med denne nye jenta, og plutselig fikk den nye jenta invitasjoner til å være sammen med mange, og fikk seg også en kjæreste fra klassen til min datter. Så kom sommerferien, hvor jeg og min datter var bortreist, mens hennes nye venninne var endel hjemme i ferien. Etter å ha kommet tilbake fra ferie, så hadde den nye venninnen "aldri" tid til min datter lengre, for nå var hun opptatt med alle de andre jentene og guttene i min datter sin klasse (jeg skjønner jo at hun som hadde "ingen venner" og plutselig ble populær og alle ville være sammen med henne, ønsket å være sammen med mange og få mange venner)
Jeg så da at min datter følte seg sviktet, og hun sa hjemme at hun "gadd ikke å være sammen med fake venner". 

Min datter ønsker ikke å snakke med meg om dette i det hele tatt, og blir bare sint når jeg spør. Men jeg merker at det påvirker henne. Hun sier bare at hun bryr seg ikke osv.
Men så så jeg altså denne selvskadingen hun gjør. Har snakket med henne om dette og  hun blir bare sur og sinna på meg. Jeg sa at hun må ikke snakke med meg, men at hun kunne få snakke med noen andre (helsesøster, lege osv) Men hun vil ikke, og sier hun bare testa litt, for andre gjorde sånt og skulle ikke gjøre det igjen. Og stadig så sier hun at jeg må stole på henne. Og jeg vet jo at hun mange ganger før har sagt at ingen tror på henne. Og da er det jo også viktig at jeg stoler på henne og viser det ved å tro på det hun sier, selv om hun sier at hun har det bra og at det ikke er noe galt... men mammahjertet blør, for jeg merker at alt er ikke bra.

i forrige uke skulle vi til legen (ortoped) og han bad min datter om å kle av seg på overkroppen, da han skulle undersøke om ryggeraden hennes er rett når hun står.

Da så jeg igjen at hun har selvskadet seg, og det var tydelig at hun prøvde å skjule det ovenfor meg og legen (hun trodde nok ikke at hun måtte kle av seg på overkroppen, når hun skulle til legen for føtter og knær).
Jeg snakket igjen med henne og sa at dette må vi snakke om. Og igjen at om hun ikke ønsker å prate med meg, så kan hun snakke med noen andre hun stoler på, eller med helsepersonell. Hun ble helt hysterisk sint, og jeg blir da redd for at ved å ta dette opp og snakke med henne (evnt "tvinge" henne til å snakke med noen) så vil det gjøre at hun kanskje gjør verre ting? Og hun sier hele tiden at jeg ikke tror på henne eller stoler på henne... (hun har vært veldig opptatt av at andre ikke tror på henne, og det startet nok rundt tiden da mobbingen begynte... opplevde også at noen voksene ikke trodde på henne og "tok de andres parti" når det var konflikter på skolen)

Jeg føler meg rådvill og vet ikke hva jeg skal gjøre.
Hun sa at hun skulle aldri gjøre det igjen, og jeg sa til henne at selv om du ikke gjør det igjen, så er det en grunn for at du begynte. Og den grunnen bør du snakke om, slik at du kan få det bedre. Jeg forteller henne hvor høyt jeg elsker henne, at jeg er stolt av henne, at hun er en flott datter osv, men at alle i løpet av livet vil ha nedturer og at når man har disse nedturene så blir det bedre om man kan snakke om hva som gjør at det blir en nedtur.

Hun virkelig stritter imot, og sier hun kommer aldri til å snakke med meg igjen og kommer til å gjøre alt for å forsvinne fra meg om jeg "våger" å snakke med andre om dette eller "tvinge" henne til å snakke med noen.

Er det noen som har vært borti noe lignende? Noen som kan komme med råd om hvordan håndtere dette, uten at min datter blir verre?

Hilsen en bekymret mamma.

 

Anonymkode: ac7d5...7bd

[AnonymBruker]

Hei! Datteren din trenger hjelp og det fort! Det er tydelig at hun har det svært vanskelig og hun trenger profesjonell hjelp. Fint at du er kjærlig og oppmuntrer henne, men noen ganger er det ikke mer for foreldre å gjøre ❤️ Du som mor er nødt til å ta ansvar og ta kontakt med enten helsesøster på skolen eller jentas fastlege. Hun vil deretter mest sannsynlig bli henvist til Barne- og ungdomspsykiatrien. 

Hun kan etterhvert utvikle, eller har kanskje allerede en psykisk lidelse. Jeg kan forstå at du er bekymret for at hun skal bli verre, men det verste er at hun blir gående ubehandlet. 

Lov meg at du ringer helsesøster eller lege i dag! ❤️

Anonymkode: 3547b...3f8

[AnonymBruker]

Jeg har ingen erfaring fra en mors ståsted, men jeg var en gang som din datter. 

Mine foreldre viste at jeg drev selvskading, men deres måte å håndtere det på var og overse det, (med untakk av en gang de holdt meg fast for å «se hvor mye det var, så de kunne holde følge» ) Det ble aldri tatt opp eller tilbud hjelp, og det siste jeg ville var å snakke med dem. Jeg latet også som om alt var greit i livet mitt ovenfor med, og viste en «jeg bryr meg ikke» holdning, selv om jeg helt klart hadde det tungt.

Jeg ønsket veldig gjerne å få hjelp av noen profesjonelle, men viste ikke hvordan jeg skulle starte den samtalen. Jeg tenkte ofte på å gå til helsesøster, og planen var å lage store dype kutt rett jeg dro dit, slik at hun skulle ta meg seriøst. Men jeg turte aldri å banke på den døren. En gang satt jeg bevist under tentamen å klødde/kikket meg på armen, slik at jeg skulle bli misstenkt for å juske ved å skrive på armen, og bli tvunget til å vise frem «juskelappen» på armen min. Jeg ble misstenkt for juks, og tatt med inn til rektor, men jeg backet ut igjen, og nektet tvert å vise dem armen.

Poenget mitt er at jeg trengte noen å snakke med, men klarte ikke selv å ta det skrittet selv. Hadde jeg vært din datter hadde jeg nok behøvd at du ringte helsesøster og fortalte alt, slik at hun kan kalle din datter inn til en prat, og få ballen til å rulle. Helsesøster bevhøver vel ikke si at hun har snakket med deg, om du er redd for at din datter skal miste tillitt til deg? Hun kan vel bare si at «det har blitt observert»? Det viktigste er uansett at hun får den hjelpen hun trenger, og trolig kan ikke du som mor gi det selv.

Ønsker deg og din datter all lykke, og håper hun kommer seg igjennom dette på en god måte❤️

PS: Jeg er helt frisk idag, og lever et oppegående og normalt liv, med karriere, mann og barn, så det er absolutt mulig for din datter å komme seg igjennom en tøff periode og få en lysende fremtid! 

Anonymkode: 1cd7c...43c

[AnonymBruker]

Jeg sa det samme til min mor da jeg var tenåring. Moren min turte ikke sende meg til psykolog, noe hun absolutt skulle ha gjort. Alt eskalere helt ekstremt i løpet av mange år. Mange år jeg aldri får tilbake. Hadde det blitt tatt tak i da, så kunne mye vært gjort. 

Uansett hvor mye hun stritter så må hun få psykologhjelp nå. 

Anonymkode: 7aea2...93b

[AnonymBruker]

Vil bare anbefale denne: https://podtail.com/no/podcast/foreldreradet/selvskading-med-psykologspesialist-line-stanicke/

Anonymkode: 51314...2f4

[AnonymBruker]

Huff, det må være vanskelig. Hun trenger profesjonell hjelp.

Er faren til jenta inni bildet? Hva sier i så fall han? 

Anonymkode: 8ebe6...645

[AnonymBruker]

Hun er ett barn, du er moren hennes, ikke venninna. Hennes uvilje mot å motta hjelp skal ikke taes hensyn til. Din jobb er å skaffe henne hjelp og å tvinge ho dit om du må. Hun trenger hjelp selv om hun i egenskap av barn ikke ser dette selv. Dette må du gi henne.

Anonymkode: e8b5c...801

[AnonymBruker]

Gå alene og snakk med fastlegen. Fortell det akkurat slik det er. Så diskuterer dere veien videre.

Anonymkode: 8b579...72d

[duplexx]

Du blir redd for å ta det opp fordi hun blir hysterisk sint. Så hun vinner alle kampene før de i det hele tatt har begynt. Du må være sterkere, og kreve at dere setter dere ned, og evnt. søke henne inn til BUP eller andre steder hvis du ikke får til selv. 

[AnonymBruker]

Jeg anbefaler psykolog. Relasjonen hun har til deg, er dessverre ikke trygg nok. Så noen fra utsiden er nok best, noen som er bare hennes. Lege, helsesøster osv er ofte ikke trygge nok for noen. Så psykolog er best. Jeg anbefaler deg å være åpen og si at du er åpen, ikke døm eller kjeft. Kanskje en dag så vil hun komme til deg. Ikke krev å få vite hva som blir sagt hos psykolog, da det er viktig at psykologen er hennes og ikke deres, slik at det blir en trygg relasjon. Du kan være streng og kreve at hun går til psykolog, men din jobb er å få henne dit og ikke mer. Ikke spør og grav om hva som skjer i timene. Kanskje en dag så vil hun stole nok på deg til å fortelle selv. 

Anonymkode: 609c4...716

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg anbefaler psykolog. Relasjonen hun har til deg, er dessverre ikke trygg nok. Så noen fra utsiden er nok best, noen som er bare hennes. Lege, helsesøster osv er ofte ikke trygge nok for noen. Så psykolog er best. Jeg anbefaler deg å være åpen og si at du er åpen, ikke døm eller kjeft. Kanskje en dag så vil hun komme til deg. Ikke krev å få vite hva som blir sagt hos psykolog, da det er viktig at psykologen er hennes og ikke deres, slik at det blir en trygg relasjon. Du kan være streng og kreve at hun går til psykolog, men din jobb er å få henne dit og ikke mer. Ikke spør og grav om hva som skjer i timene. Kanskje en dag så vil hun stole nok på deg til å fortelle selv. 

Anonymkode: 609c4...716

Det er ikke bare å ta kontakt med psykolog. Det er jo svindyrt også. 

 

Mye bedre å ta det gjennom det offentlige, altså helsesøster/lege og få henvisning til psykolog. Da er det gratis. 

Anonymkode: 3547b...3f8

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at dette er vanskelig, men det er du som er voksen, og det er tidd ansvar at jenta får hjelp. For meg hadde ikke spørsmålet vært om hun trengte profesjonell hjelp, men hvordan gi henne det på best mulig måte.

For henne er dette vanskelig å snakke om, det er også veldig intimt. Derfor ville jeg gjort mitt beste for å la henne beholde så mye kontroll over situasjonen som mulig, uten å gi etter for at hun ikke trenger hjelp. Derfor hadde jeg begynt med å tenke gjennom allemulighetene som finnes for  gi henne profesjonell hjelp. Fastlegen, helsesøster på skolen, helsestasjon for ungdom, privatpraktiserende psykolog hvis økonomien tillater det osv. Når jeg hadde oversikt over hvilke muligheter som fantes, hadde jeg satt meg ned med jenta, og sagt at jeg sjønner at dette er vanskelig, men at hun er nødt til å få hjelp av noen. Så hadde jeg lagt fram de mulighetene som fantes, og sagt at hun måtte velge hva hun ville. Å ikke gjøre noe ville ikke vært en mulighet, hun måtte enten velge en av de mulighetene jeg kom med, eventuelt kommet med forslag til en annen mlighet selv, eller så hadde jeg valgt for henne. Hun kunne  fått en dag eller to til å bestemme seg på hvis hun trengte det, men da ville jeg på forhånd ha avtalt en tidsfrist.

Anonymkode: 61bd5...e8f

[skruf]

Du må ikke vike unna pga hun blir sint, dette må du ta tak i. Hun er 13, du er voksen. 

Begynn med å bestille time til fastlege og ta henne med dit, få henvisning til Bup og ta det derifra. Hun vil helt sikkert protestere, men du må bare stå i det

Skal ikke se bort i fra at jenta fortsatt blir mobbet, selv om skolen mener alt er bra nå. Mobbing foregår mye på sosiale mediaer, det de t.o.m egne apper som unge kan være anonyme og mobbe på (Saraha f.eks) 

[AnonymBruker]

Hei, jeg er lei meg for at jenta di har det så vanskelig og jeg forstår fortvilelsen, frustrasjonen og maktløsheten ved å være pårørende. Det å se barnet sitt har så vondt.  Jeg er i dag godt voksen, med egne barn. Jeg startet å selvskade da jeg var 13 år. Mine foreldre fant det ut, men jeg nektet å snakke med både Mamma og Pappa. Jeg visste at de ville hjelpe meg, men å prate med de var ikke det jeg verken ville eller trengte. Jeg visste ikke selv hva selvskadingen var et utløp for og jeg var sikker på at foreldrene mine heller ikke kunne vite eller hjelpe meg til å håndtere det kaoset jeg kjente inni meg. Jeg skjulte sår og arr og sykdommen for foreldrene mine og omgivelsene  i mange år, selvom de visste at det var «noe». Mamma tok meg med til lege og jeg ble henvist til BUP. Mamma og Pappa var der for meg som mine foreldre. De tok vare på meg så godt de kunne, også hjalp helsevesenet meg med det de er spesialisert på. Til sammen ble det en hjelp som har gjort at jeg lever enda. 

 

Anonymkode: 14ff1...fc6