Hvordan utredes man for ADD som voksen?

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg lurer på hvordan en utredning for ADD foregår hos både DPS og i privat praksis. Hvilke tester går man igjennom? Hvor lang tid tar det?

Hilsen en som skal utredes ila våren.

Anonymkode: 05f20...d4f

[AnonymBruker]

Ingen?

Anonymkode: 05f20...d4f

[AnonymBruker]

Fastlegen regner jeg med du har vært hos i og med du vet du skal utredes? 

Du tar en test, likner iq test + hukommelsetest. Der ser de om det mistenkes.

samtaler hos dps, de stiller masse spørsmål. Jeg vet ikke om disse samtalene er med dersom du ikke sliter eller hemmes i hverdagen.

 

Anonymkode: a3e27...01f

[AnonymBruker]

Det er litt greit å ikke vite alt på forhånd faktisk, for å få et mest mulig korrekt bilde av deg og ytelsen/utfordringene dine, derfor er enkelte av testene hemmelige og kan bare gjøres av sertifiserte testledere, men det er altså til din fordel i situasjonen. For min del begynte det med henvisning fra fastlege, den inneholdt ca to A4-sider tekst og et utfylt skjema med en scoring på adhd-symptomer. Selve utredningen bestod av strukturerte intervjuer med psykolog, gjennomgang av hele livshistorien, altså relevante ting, her spør de, men jeg nevnte relevante ting selv (feks at folk hadde spurt om jeg hadde adhd); til sammen 10 timer tror jeg. Vi brukte doble timer siden jeg bodde så langt unna. Det var mange spørreskjema jeg besvarte over nett med brukernavn og passord jeg fikk utdelt ved utredningen. Jeg hentet inn alt jeg kunne få tak i av gamle notater fra barneskole og ungdomsskole samt videregående skoler, og meldingsbøker derfra, samt skrivebøker jeg hadde tatt vare på selv (fulle av kruseduller og skriblerier som ikke hadde noe med skole å gjøre) som heldigvis lå i fysisk arkiv. (Arkiver flyttes sentralt etter 10 år, eller makuleres, så det kan ta litt tid å få det man ber om, bare en heads up der altså.) Kjørehistorikk og kontakt med politi ble oppsummert, ærlig oversikt over rusbruk og uhell etc. De fikk fullmakt til å innhente alt av historikk og journaler fra andre dps og tidligere kontakt med psykologer, noe de også gjorde. De snakket med min mor, men spørreskjema som vanligvis gjøres av nære pårørende ble istedet gjort av en nær venn og kollega siden denne personen kjenner meg bedre enn min mor, dette ble besluttet på bakgrunn av at jeg ikke har hatt særlig kontakt med min mor siste 25 år og at hun aldri har akseptert eller for så vidt fått se og oppleve, og heller ikke evnet det, den virkelige meg slik min venn og kollega har gjort. Videre var det forskjellige tester gjort på dps, IQ-test, utholdenhetstest, oppmerksomhetstest, spørreskjema om depresjon, personlighetsforstyrrelser, autismespektertester etc et ETC. Det var sjukt masse og grundig altså! Tidvis utmattende økter.

Resultatet ble klar og ren kombinert adhd-diagnose uten fullverdige utslag på komorbiditet i form av personlighetsforstyrrelser, autismespekter, depresjon, angst, psykisk utviklingshemming etc. Fikk høre det er relativt sjelden å få en ren diagnose. Fikk også tilbakemelding om at jeg hadde vært utrolig flink å maskere vanskene mine, og at jobben det var nok hadde bidratt til å slite meg ut. Evnetest viste at jeg lå i topp 2% sjiktet, men hva jeg faktisk hadde fått utført i livet underbygget adhddiagnosen, jeg klarte rett og slett ikke å utnytte egne evner, og hadde sansynligvis kjedet meg på skolen i mangel på utfordringer. Jeg fikk beskjed om at hvis jeg godtok diagnosen ville jeg aldri få jobb innen politiet eller forsvaret, og fikk spørsmål om jeg ville prøve medisiner (noe jeg takket nei til siden jeg var litt i sjokk over alt som falt på plass, men ringte dem en time etterpå og sa jeg ville prøve). Fikk også spørsmål om jeg ville ha utskrift av evnetesten for å bruke den til å melde meg inn i Mensa, men det ville jeg ikke, har aldri følt meg smart og synes sånt er bare tull ærlig talt. Til slutt fikk jeg en stooor klem og de beste lykkeønskinger videre av psykologen.

I dag har jeg søkt ufør og venter på svar der, dels pga adhd og dels pga andre ting. Medisinene fungerer ikke optimalt, jeg har prøvd flere og holdt på med utprøvingen i 1,5 år før jeg landet på det jeg står på nå som fungerer best. Ikke alle har så god effekt av medisinene, og med et langt liv å skape vaner på er det ikke lett å oppleve noe revolusjon i yteevne. Jeg var 36 da jeg fikk diagnosen. Ett år senere hadde jeg en second opinion ved en annen dps som kom til samme konklusjon.

Lykke til!

Vil bare slenge med noe av det jeg husker best fra den dagen; Når jeg gikk fra dps’en gikk jeg på ei jeg snakket med på tinder, men ikke hadde møttes med ennå, og vi stoppet og så på hverandre litt forskrekket begge to. Jeg var satt ut og tenkte kanskje ikke helt rett, og sa «jeg tør ikke møte deg på ordentlig», og hun svarte kontant; «jeg tør ikke møte deg heller». Så smålo vi litt og sa «ja ehm» og vinket hadet selv om vi stod rett foran hverandre og så gikk vi videre, og har aldri møttes eller snakket etter det. I min verden var hun rett og slett alt for vakker og fortryllende til at jeg taklet å prate med henne, så jeg gjorde nok overraskende rett i situasjonen. Litt morsomt å tenke tilbake på. Så begynte jeg gå i terapi for selvbildet mitt og avsluttet nylig den etter fire år. Det var klokt. For det er ikke bare en funksjonssvikt som kan gjøre livet vanskelig, det er også avgjørende hvordan man ser på seg selv, funksjonssvikt eller ei!

Bare vær dønn ærlig hele veien under hele utredninga og gjør ditt beste, det er nøkkelen til å få rett hjelp.

Lykke til!

Anonymkode: 6a5d3...448