Når foreldrene finner seg noen andre

[AnonymBruker]

Hva gjør det med barn når foreldrene finner seg andre kjærester/samboere? 

Jeg har selv foreldre som skilte seg da de var fire år. Fra da av til jeg flyttet hjemmefra hadde de begge flere kjærester opp gjennom. Jeg bodde hos mamma og jeg likte ingen av kjærestene hun fant seg (hos pappa var det aldri noe problem). Hun ble samboer med 5 av disse og det flyttet også andre barn inn sammen med oss. Det var ingen tid i mellom samboerskapene. Jeg ble slått av den første samboeren (bare en gang som jeg husker, og mamma trodde meg ikke. Tror ikke dette har påvirket meg. Men det er ett av de tidligste barndomsminnene jeg har).

Det var fryktelig mye krangling mellom meg og samboerne. Ikke i starten, men det endte alltid med at de ble til mine fiender. Moren min var alltid hodestups forelsket i alle disse mennene og jeg lurer på om sjalusi var mye av grunnen til at jeg startet kranglene. Sjalusi for at mamma ikke var opptatt av meg, men av de. At jeg ikke var viktig. Jeg ble aldri snakket med om hvilke følelser jeg hadde rundt noe, om hvordan jeg syntes det var å skulle bo med en annen person. Ikke noe om hvordan jeg hadde det. Kun at det var synd på samboerne siden jeg kranglet med de (mennene gråt også av denne kranglingen). Fikk beskjed av en av de at denne krigen skulle jeg ikke vinne. For det var som en krig. Jeg var alltid "på" og klar til angrep og fulgte godt med for å ha noe å ta de på. Men det var alltid jeg som var urimelig og trengte og skjerpe meg. Jeg ble kalt en drittunge av mamma. Og jeg er usikker på om jeg rett og slett var en drittunge, eller om det kan være en normal reaksjon? Jeg har veldig blandede følelser til det hele, jeg har dårlig samvittighet samtidig som jeg husker flere episoder som jeg fortsatt den dag i dag syns var veldig urettferdig mot meg. Men jeg ble aldri hørt i det. Jeg hadde aldri rett. 

Noen tanker? 

Anonymkode: 6b9ee...d9c

[wintergirl]

Tror din reaksjon var helt normal. Som foreldre bør man ikke dra den ene mannen etter den andre inne i huset sitt om man har barn. Moren din kunne prioritert deg mer og hørt mer på deg. Er hun sammen med noen av de i dag? De også kunne vært hyggeligere og tatt det mer med ro. De kunne snakket til deg med respekt og heller forklart deg på en voksen og saklig måte.  Må si moren din har sviktet deg her. Har dere er bra forhold i dag?

Endret 28. mars 2019 av wintergirl

[AnonymBruker]

7 minutter siden, wintergirl skrev:

Tror din reaksjon var helt normal. Som foreldre bør man ikke dra den ene mannen etter den andre inne i huset sitt om man har barn. Moren din kunne prioritert deg mer og hørt mer på deg. Er hun sammen med noen av de i dag? De også kunne vært hyggeligere og tatt det mer med ro. De kunne snakket til deg med respekt og heller forklart deg på en voksen og saklig måte.  Må si moren din har sviktet deg her. Har dere er bra forhold i dag?

TS: 

Ja, hun er sammen med den ene i dag. Vanskelig å forklare forholdet mellom både meg, samboeren og mamma. Samboeren er hyggelig nå, han kan gjøre ulike ting som jeg vet at jeg hadde eksplodert av tidligere. Nå ignorerer jeg oppførselen, eller så sier jeg rolig i fra. Mamma støtter meg ALLTID i dag (de har det ikke så bra sammen lenger). Jeg sliter med å se denne samboeren i øynene når han snakker til meg. Jeg tar aldri initiativ til å si noe. Og jeg svarer kort. 

Jeg er veldig usikker på forholdet mellom meg og mamma. Vi har mye kontakt, men jeg klarer ikke være helt meg selv med henne. Føler det er noe som skurrer i forholdet vårt, uten at jeg vet helt hva..

Anonymkode: 6b9ee...d9c

[AnonymBruker]

Utifra det du skriver her:

Virkelig helt normal oppførsel av et barn/en ungdom!!

Tenker at oppveksten din ikke har vært helt ok, og forstår at forholdet mellom dere er rart den dag i dag. 

Lurte på en ting: hvorfor var dette aldri noe problem hos far? Fordi han ikke fikk nye kjæresten eller fordi du ikke reagerte på det?

Anonymkode: 732fd...650

[wintergirl]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS: 

Ja, hun er sammen med den ene i dag. Vanskelig å forklare forholdet mellom både meg, samboeren og mamma. Samboeren er hyggelig nå, han kan gjøre ulike ting som jeg vet at jeg hadde eksplodert av tidligere. Nå ignorerer jeg oppførselen, eller så sier jeg rolig i fra. Mamma støtter meg ALLTID i dag (de har det ikke så bra sammen lenger). Jeg sliter med å se denne samboeren i øynene når han snakker til meg. Jeg tar aldri initiativ til å si noe. Og jeg svarer kort. 

Jeg er veldig usikker på forholdet mellom meg og mamma. Vi har mye kontakt, men jeg klarer ikke være helt meg selv med henne. Føler det er noe som skurrer i forholdet vårt, uten at jeg vet helt hva..

Anonymkode: 6b9ee...d9c

 Skjønner det er vanskelig. Håper moren din kutter ut denne mannen og heller finner seg selv. Håper også dere kan finne ut av det, men syns hun burde være den som jobber for at ting skal bli bedre mellom dere.

[AnonymBruker]

Jeg reagerer veldig på at hun dro inn voksne og barn med jevne mellomrom. Som forelder har man et ansvar. Men når det er sagt så er min erfaring at barn reagerer ofte og verst på hva som skjer hos bostedsforelderen, så jeg tror det er helt normalt og du ikke har noe sunt av å sammenligne hva som skjedde hos pappa. 

Anonymkode: 46ada...8c3

[wintergirl]

Har du noen å snakke med forresten? Venninner, familie? 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Utifra det du skriver her:

Virkelig helt normal oppførsel av et barn/en ungdom!!

Tenker at oppveksten din ikke har vært helt ok, og forstår at forholdet mellom dere er rart den dag i dag. 

Lurte på en ting: hvorfor var dette aldri noe problem hos far? Fordi han ikke fikk nye kjæresten eller fordi du ikke reagerte på det?

Anonymkode: 732fd...650

TS: Usikker på det svaret. Men jeg var mindre hos pappa. Han fant seg forskjellige kjærester, men flyttet ikke inn med alle. Vi hadde mye og mest tid bare oss to. Jeg har også alltid hatt en stor respekt for pappa (kanskje fordi han alltid har respektert meg?). Han har ikke så stor omgangskrets og han har alltid uttrykt sorg over at jeg ikke bodde sammen med han. Jeg har alltid tenkt at han er ensom og jeg har alltid derfor syntes synd på han. I tillegg så har begge foreldrene mine snakket stygt om den andre forelderen til meg, og av den grunn har jeg også syntes mest synd på pappa. Har derfor ikke villet ta opp noe eller vært noe "vanskelig" hos han. Alltid forsøkt og vært "perfekt" sammen med han, fordi han har nok med sitt... Aldri kranglet med han, og heller aldri fått kjeft. 

1 time siden, wintergirl skrev:

 Skjønner det er vanskelig. Håper moren din kutter ut denne mannen og heller finner seg selv. Håper også dere kan finne ut av det, men syns hun burde være den som jobber for at ting skal bli bedre mellom dere.

For mamma tror jeg det bare var jeg som var fæl og vanskelig. Tror ikke hun legger noe av skylden på seg selv. Jeg har gjennom alle årene hørt at det har vært min skyld og at det er jeg som er vanskelig. Hun har blitt så sint på meg at hun har både slått og dyttet meg inn i ting. Jeg har jo alltid forstått at hun har gjort det fordi hun har blitt så sint på meg at hun ikke har klart og beherske seg. Og grunnen til det har vært fordi jeg har vært så veldig vanskelig. Så vanskelig at hun har måttet gjøre det mot meg. Det er først nå jeg har begynt å tenke at det kanskje ikke var min skyld. Litt derfor jeg skriver her inne, for å se om det er en normal reaksjon jeg gikk gjennom. Eller om jeg er det vanskelige, fæle menneske. Jeg har veldig dårlig selvbilde, vet ikke om det kan komme av dette? 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg reagerer veldig på at hun dro inn voksne og barn med jevne mellomrom. Som forelder har man et ansvar. Men når det er sagt så er min erfaring at barn reagerer ofte og verst på hva som skjer hos bostedsforelderen, så jeg tror det er helt normalt og du ikke har noe sunt av å sammenligne hva som skjedde hos pappa. 

Anonymkode: 46ada...8c3

Nei det kan godt være derfor. Jeg vet ikke helt grunnen. 

1 time siden, wintergirl skrev:

Har du noen å snakke med forresten? Venninner, familie? 

Har en kjæreste jeg har snakket litt med, men jeg syns det er vanskelig. Det er mye rot i tankene mine. 

 

 

 

Anonymkode: 6b9ee...d9c

[wintergirl]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS: Usikker på det svaret. Men jeg var mindre hos pappa. Han fant seg forskjellige kjærester, men flyttet ikke inn med alle. Vi hadde mye og mest tid bare oss to. Jeg har også alltid hatt en stor respekt for pappa (kanskje fordi han alltid har respektert meg?). Han har ikke så stor omgangskrets og han har alltid uttrykt sorg over at jeg ikke bodde sammen med han. Jeg har alltid tenkt at han er ensom og jeg har alltid derfor syntes synd på han. I tillegg så har begge foreldrene mine snakket stygt om den andre forelderen til meg, og av den grunn har jeg også syntes mest synd på pappa. Har derfor ikke villet ta opp noe eller vært noe "vanskelig" hos han. Alltid forsøkt og vært "perfekt" sammen med han, fordi han har nok med sitt... Aldri kranglet med han, og heller aldri fått kjeft. 

For mamma tror jeg det bare var jeg som var fæl og vanskelig. Tror ikke hun legger noe av skylden på seg selv. Jeg har gjennom alle årene hørt at det har vært min skyld og at det er jeg som er vanskelig. Hun har blitt så sint på meg at hun har både slått og dyttet meg inn i ting. Jeg har jo alltid forstått at hun har gjort det fordi hun har blitt så sint på meg at hun ikke har klart og beherske seg. Og grunnen til det har vært fordi jeg har vært så veldig vanskelig. Så vanskelig at hun har måttet gjøre det mot meg. Det er først nå jeg har begynt å tenke at det kanskje ikke var min skyld. Litt derfor jeg skriver her inne, for å se om det er en normal reaksjon jeg gikk gjennom. Eller om jeg er det vanskelige, fæle menneske. Jeg har veldig dårlig selvbilde, vet ikke om det kan komme av dette? 

Nei det kan godt være derfor. Jeg vet ikke helt grunnen. 

Har en kjæreste jeg har snakket litt med, men jeg syns det er vanskelig. Det er mye rot i tankene mine. 

 

 

 

Anonymkode: 6b9ee...d9c

Du er ikke den vanskelige nei. Det er moren din som ikke møtte dine behov som yngre,  men heller tok inn den ene mannen etter den andre i deres hjem som ødelagte mye for deg. Menn som i tillegg ikke var så gode heller. Skjønner godt at du reagerte som du gjorde. Det er helt normalt. Sånn som de voksne reagerte var ikke normalt. At moren din slo deg er bare helt forferdelig.  Det hadde hun hverken grunn til, eller rett til.  Skulle ønske at noen andre som selv var voksne den tiden tok tak i moren din og fortalte henne hvilken dårlig mor hun var. 

Syns det er fint at du tar tak i følelsene dine nå og har kommet frem til at du faktisk reagerte helt normalt. For det gjorde du. 

Endret 28. mars 2019 av wintergirl

[AnonymBruker]

Her er det din mor som har sviktet. Og din reaksjon på kjærestene hun dro inn i livet ditt, er helt normal etter omstendighetene. 

Anonymkode: 2234d...d34

[AnonymBruker]

Støtter det de andre skriver. Du har ikke blitt sett og støttet og prioritert slik et barn skal. Moren din har nok problemer av noe slag, det er noen som er slik, de MÅ være i et forhold til enhver tid. 

Du har hatt en vanskelig oppvekst, og du trenger hjelp til å bearbeide det. Spesielt om du tenker å få barn selv, men også ellers - du trenger å få forstå f eks at du ikke er avhengig av å ha en kjæreste for å være verdt noe og ha det bra, du trenger å få opp selvfølelsen din og se at du er god nok som du er, og sterk nok i deg selv. Du trenger ikke gjenta din mors feil.

Jeg råder deg til å gå til en terapeut eller psykolog som kan hjelpe deg å nøste opp i tingene og sortere følelser og tanker. Om du ikke gjør det nå, kan det komme tungt tilbake senere. Du virker reflektert, men fortsatt ung, og det kan være til stor hjelp for deg om du får en god samtalepartner og veileder! Du skriver veldig godt, og begynner å se klart. Jeg har troa på deg, ts! Ingen velger sine foreldre, og du har hatt uflaks. Men nå skal du styre ditt eget liv, og det skal gå fint. Bare få litt "ryddehjelp"

Anonymkode: 66aed...a6c

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Støtter det de andre skriver. Du har ikke blitt sett og støttet og prioritert slik et barn skal. Moren din har nok problemer av noe slag, det er noen som er slik, de MÅ være i et forhold til enhver tid. 

Du har hatt en vanskelig oppvekst, og du trenger hjelp til å bearbeide det. Spesielt om du tenker å få barn selv, men også ellers - du trenger å få forstå f eks at du ikke er avhengig av å ha en kjæreste for å være verdt noe og ha det bra, du trenger å få opp selvfølelsen din og se at du er god nok som du er, og sterk nok i deg selv. Du trenger ikke gjenta din mors feil.

Jeg råder deg til å gå til en terapeut eller psykolog som kan hjelpe deg å nøste opp i tingene og sortere følelser og tanker. Om du ikke gjør det nå, kan det komme tungt tilbake senere. Du virker reflektert, men fortsatt ung, og det kan være til stor hjelp for deg om du får en god samtalepartner og veileder! Du skriver veldig godt, og begynner å se klart. Jeg har troa på deg, ts! Ingen velger sine foreldre, og du har hatt uflaks. Men nå skal du styre ditt eget liv, og det skal gå fint. Bare få litt "ryddehjelp"

Anonymkode: 66aed...a6c

Ts 

Jeg er i starten av tjueårene og har allerede barn. Du skriver at jeg burde hatt hjelp før jeg fikk barn. Jeg har aldri vært fysisk mot barna mine og det kommer jeg aldri til å være. Har alltid tenkt og vært bevisst på at jeg aldri skal gjøre det. 

Blir ganske redd når du skriver at jeg burde vært hos psykolog og terapeut før jeg fikk barn. Er redd jeg gjør noe feil, som gjør at de ikke har det bra. Jeg fikk lite anerkjennelse som barn og forsøker så godt jeg kan å anerkjenne barnas følelser. Men jeg merker at det naturlige for meg er å bli sint og ekkel som min mor ble. Hele tiden jobber jeg imot og takle følelser på den måten mamma gjorde det på. Men det er ordentlig vanskelig.

Har en samboer som jeg jo har snakket litt med om barndommen. Men syns det er vanskelig å forklare ting da jeg selv syns det er vanskelig. Jeg legger fortsatt mest skyld på meg selv. Selv om jeg nå som mor (nå det først begynner å gå opp for meg) at det sikkert ikke var meg det var noe feil med. Men jeg føler likevel det var det. Vanskelig å forklare! 

Jeg sliter med å åpne meg for mennesker. Og vet ikke om jeg har nok mot til å gå til fastlegen og be om henvisning til psykolog. I alle fall ikke møte opp hos psykologen. Det virker fjernt for meg å klare. 

Jeg er veldig redd for å bli alene. Det er en frykt i meg som jeg bruker mye tid på. Har gjort siden jeg var alene. Men er ikke det igjen vanlig? At man er redd for å bli alene? Jeg fikk som sagt barn da jeg var ung. Dette var bevisst og også fordi jeg var redd for å bli alene.... 

Jeg vet ikke hva jeg vil med alt jeg skriver. Men dette er første gang jeg snakker om alt. 

Anonymkode: 6b9ee...d9c

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ts 

Jeg er i starten av tjueårene og har allerede barn. Du skriver at jeg burde hatt hjelp før jeg fikk barn. Jeg har aldri vært fysisk mot barna mine og det kommer jeg aldri til å være. Har alltid tenkt og vært bevisst på at jeg aldri skal gjøre det. 

Blir ganske redd når du skriver at jeg burde vært hos psykolog og terapeut før jeg fikk barn. Er redd jeg gjør noe feil, som gjør at de ikke har det bra. Jeg fikk lite anerkjennelse som barn og forsøker så godt jeg kan å anerkjenne barnas følelser. Men jeg merker at det naturlige for meg er å bli sint og ekkel som min mor ble. Hele tiden jobber jeg imot og takle følelser på den måten mamma gjorde det på. Men det er ordentlig vanskelig.

Har en samboer som jeg jo har snakket litt med om barndommen. Men syns det er vanskelig å forklare ting da jeg selv syns det er vanskelig. Jeg legger fortsatt mest skyld på meg selv. Selv om jeg nå som mor (nå det først begynner å gå opp for meg) at det sikkert ikke var meg det var noe feil med. Men jeg føler likevel det var det. Vanskelig å forklare! 

Jeg sliter med å åpne meg for mennesker. Og vet ikke om jeg har nok mot til å gå til fastlegen og be om henvisning til psykolog. I alle fall ikke møte opp hos psykologen. Det virker fjernt for meg å klare. 

Jeg er veldig redd for å bli alene. Det er en frykt i meg som jeg bruker mye tid på. Har gjort siden jeg var alene. Men er ikke det igjen vanlig? At man er redd for å bli alene? Jeg fikk som sagt barn da jeg var ung. Dette var bevisst og også fordi jeg var redd for å bli alene.... 

Jeg vet ikke hva jeg vil med alt jeg skriver. Men dette er første gang jeg snakker om alt. 

Anonymkode: 6b9ee...d9c

Rettelse: liten. 

Anonymkode: 6b9ee...d9c

[AnonymBruker]

Noen fler som har noe tilbakemeldinger? 

Anonymkode: 6b9ee...d9c