Urto. Tenker du over risiko og konsekvenser ved å bli avslørt av barn?

[AnonymBruker]

Jeg tenker at de fleste som er utro tenker over og vet at det er en viss risiko for at partner får kjennskap til det, og de konsekvenser det antagelig vil føre til, men tenker dere over risiko og konsekvenser ved at det er deres barn som får kjennskap til det? 

Jeg var 19 år da jeg ved en tilfeldighet oppdaget at min far hadde vært utro. Min trygge og gode far, "den perfekte" far og ektemann, som jeg stolte bunnløst på, og hadde all verdens tillit til... hele bildet mitt av ham raknet med et brak! 

"Vær så snill og ikke fortell det til mamma!" tryglet han fortvilet... så ikke bare måtte jeg bære skuffelsen over at han slett ikke var den jeg trodde han var, den man virkelig kunne stole på og respektere, jeg måtte også bære hans skitne hemmelige liv. Og skammen ovenfor min mor, i det at ikke bare han sviktet, men at også en annen hun elsket og stolte på - jeg- førte henne bak lyset. 

Jeg er over 40 år nå, men tilliten til min far ble aldri den samme. Den vonde kunnskapen om ham ligger der, og selv om jeg aldri har satt ord på det har alt han har gitt av råd og veiledning siden hatt en bismak. Han var mitt moralske kompass, til jeg oppdaget at han var en utro mann. Alle råd og verdisyn han siden har gitt har jeg fnyst litt over. Jeg har som nevnt aldri sagt det, men jeg har veid hans ord som mindre verdt, fordi de i skyggen av hans svik ikke lenger treffer meg. Hvem er du til å snakke om moral og verdier? Det henger fast, og forsvinner ikke. 

Den dagen jeg oppdaget at han var utro frarøvet han meg den faren jeg stolte på, trodde på og virkelig lyttet til. 

For litt siden mistet en god venninne sin far, og jeg spurte hvordan det gikk. Hun svarte "Jeg er selvfølgelig trist, men jeg er også sinna. På meg selv og situasjonen. Alt ble så feil! Jeg satt der og hørte på hvilken fantastisk far og ektemann han hadde vært, og alt ble helt feil!" 

Jeg lurte selvfølgelig på hvorfor, og da viste det seg at hun også hadde avslørt at far var utro. Hun hadde vært litt eldre enn meg da hun oppdaget det, men ellers var våre reaksjoner og følelser rundt det temmelig like, og selv i avskjeden med far hadde dette ødelagt de følelsene hun burde ha i den situasjonen. Alle minneord om hvor fantastisk han hadde vært, dedikert far og ektemann, det var løgn. Og det var utrolig vondt for henne å lytte til det, og være bærer av den løgnen. Det hadde ødelagt så mye over år, og selv avskjeden ble ødelagt av det. 

Dere som er utro, er dette en risiko og konsekvens dere har vurdert? Hva om det ikke er din partner som avslører deg, men ditt barn? Tror du at det går greit, og ikke får konsekvenser? Kanskje enda større enn om din partner avslører deg. Hva er en partners sinne og kanskje et brudd mot å miste sitt barns tillit, for alltid? Kanskje er du villig til å ofre relasjonen til partner, men er du faktisk villig til å risikere relasjonen til ditt eget barn? 

Anonymkode: 8f0bb...378

[AnonymBruker]

Hei TS,

Jeg kan bare tenke meg hvordan det er å være i dine skol. Jeg har ikke opplevd dette selv, men sitter her og tenker på hvordan jeg har reagert om en av mine foreldre var utro og gjorde slik som faren din gjorde.

Trenger ikke å tenke noe særlig lenge, før jeg hadde kuttet ut kontakten med den som var utro. Hvorfor? Fordi all tillit og respekt er borte, og fordi de ikke fortjener bedre!

Jeg kan forstå at enkelte velger å gå fra hverandre. Og det er greit... skille lag, spearere seg eller slå opp, og så kan du gjøre som du vil. Men å være utro er bare ikke akseptabelt.

Anonymkode: 45010...507

[AnonymBruker]

Man kan jo være et godt menneske i andre sammenhenger selv om man er utro? 

Utroskap er aldri riktig, men mennesker gjør feil dessverre. 

Min far var også utro, det var derfor mine foreldre ble skilt. Jeg hatet ham en stund for det, men vi snakket om det. Han angret veldig. Han var fortsatt en omsorgsfull far og god mot andre mennesker. 

Anonymkode: 1b2c8...765

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei TS,

Jeg kan bare tenke meg hvordan det er å være i dine skol. Jeg har ikke opplevd dette selv, men sitter her og tenker på hvordan jeg har reagert om en av mine foreldre var utro og gjorde slik som faren din gjorde.

Trenger ikke å tenke noe særlig lenge, før jeg hadde kuttet ut kontakten med den som var utro. Hvorfor? Fordi all tillit og respekt er borte, og fordi de ikke fortjener bedre!

Jeg kan forstå at enkelte velger å gå fra hverandre. Og det er greit... skille lag, spearere seg eller slå opp, og så kan du gjøre som du vil. Men å være utro er bare ikke akseptabelt.

Anonymkode: 45010...507

Jeg tolker deg da som at du hadde fortalt det til den andre forelderen din, for hvordan skulle du ellers forklare at du kuttet kontakt med den som var utro? 

Ja all tillit og respekt ble borte, men jeg syntes ikke det var så lett å være den som avslørte det heller, med de konsekvenser det ville få for både min mor og yngre søsken. Det ble som et slags mentalt brudd mellom meg og min far, men jeg har ikke kunnet avsløre det. Måtte late som ingenting. Later ennå som ingenting. 

Jeg kan også forstå at folk går fra hverandre, men utroskap klarer jeg ikke å akseptere eller å respektere. Mye mulig fordi jeg vet hvor uendelig mye det kan ødelegge. 

Anonymkode: 8f0bb...378

[AnonymBruker]

Min mamma og var utro, hadde høylydt sex når pappa var på jobb, jeg var 15, er 30 nå, hater henne så inderlig, de er sammen enda, men de har det ikke bra, forstår ikke at pappa orker henne, jeg ønsket han skilte seg fra henne, så kunne hun bo under en bro eller noe!

 

fuck dere utro mennesker!🖕

Anonymkode: 50464...470

[AnonymBruker]

Har du reflektert over foreldrerollen og hvilke krav som stilles til deg som menneske?

Voksne skal jo helst ikke gjøre feil i barns øyne, og man helt ulike forventninger og behov som ungdom enn man ofte klarer å innfri selv i voksen alder.

Din far er et menneske, og det er mye i voksenrelasjoner barn aldri får innsikt i.

Mammaer og pappaer kan få et alkoholproblem, de kan få spiseutfordringer, de kan bli forelsket i en annen, de kan føle seg ensomme i forholdet sitt, de kan bli deprimerte, eller de kan fremstå som noe annet for barna enn hva virkeligheten gjenspeiler.

Anonymkode: 39642...c32

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du reflektert over foreldrerollen og hvilke krav som stilles til deg som menneske?

Voksne skal jo helst ikke gjøre feil i barns øyne, og man helt ulike forventninger og behov som ungdom enn man ofte klarer å innfri selv i voksen alder.

Din far er et menneske, og det er mye i voksenrelasjoner barn aldri får innsikt i.

Mammaer og pappaer kan få et alkoholproblem, de kan få spiseutfordringer, de kan bli forelsket i en annen, de kan føle seg ensomme i forholdet sitt, de kan bli deprimerte, eller de kan fremstå som noe annet for barna enn hva virkeligheten gjenspeiler.

Anonymkode: 39642...c32

Heller alkoholisert mor enn utro mor, alkoholisme er en sykdom, utroskap er bare ..... ja du kan putta inn ett stygt ord der selv

Anonymkode: 50464...470

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man kan jo være et godt menneske i andre sammenhenger selv om man er utro? 

Utroskap er aldri riktig, men mennesker gjør feil dessverre. 

Min far var også utro, det var derfor mine foreldre ble skilt. Jeg hatet ham en stund for det, men vi snakket om det. Han angret veldig. Han var fortsatt en omsorgsfull far og god mot andre mennesker. 

Anonymkode: 1b2c8...765

Du er heldig som fikk pratet om det, og kunne vise hat og sinne, for så å bearbeide det. 

Hadde min far tatt et slikt ansvar for sin handling, og jeg slapp å bære dette i det stille, så ville nok mine foreldre også vært skilt, men jeg ville antagelig fått en mulighet til å bearbeide det, og legge det bort. Feigheten i at jeg må bære hans løgner er tung! Å se min mor i øynene år etter år, og vite det jeg vet, men tie. Det er tungt! Derfor blir det et uutalt sinne der, som har brutt ned den relasjonen jeg hadde og kunne hatt til min far. 

Anonymkode: 8f0bb...378

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tolker deg da som at du hadde fortalt det til den andre forelderen din, for hvordan skulle du ellers forklare at du kuttet kontakt med den som var utro? 

Ja all tillit og respekt ble borte, men jeg syntes ikke det var så lett å være den som avslørte det heller, med de konsekvenser det ville få for både min mor og yngre søsken. Det ble som et slags mentalt brudd mellom meg og min far, men jeg har ikke kunnet avsløre det. Måtte late som ingenting. Later ennå som ingenting. 

Jeg kan også forstå at folk går fra hverandre, men utroskap klarer jeg ikke å akseptere eller å respektere. Mye mulig fordi jeg vet hvor uendelig mye det kan ødelegge. 

Anonymkode: 8f0bb...378

Jeg hadde absolutt valgt å fortelle. Uansett hvor jævlig det måtte være. Å tie still er jo enda verre! Du backer jo opp faren din, du lyver bevisst for din mor. Du skjuler sannheten fra henne, og dette er du fult klar over.

Det er ille nok at mannen hennes er utro og lyver, men at datteren skjuler dette også er helt bak mål...

Anonymkode: 45010...507

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du reflektert over foreldrerollen og hvilke krav som stilles til deg som menneske?

Voksne skal jo helst ikke gjøre feil i barns øyne, og man helt ulike forventninger og behov som ungdom enn man ofte klarer å innfri selv i voksen alder.

Din far er et menneske, og det er mye i voksenrelasjoner barn aldri får innsikt i.

Mammaer og pappaer kan få et alkoholproblem, de kan få spiseutfordringer, de kan bli forelsket i en annen, de kan føle seg ensomme i forholdet sitt, de kan bli deprimerte, eller de kan fremstå som noe annet for barna enn hva virkeligheten gjenspeiler.

Anonymkode: 39642...c32

Det er klart at jeg har reflektert over det! Jeg er selv mor til tre, og jeg har kjent på nærmest alle de utfordringene et langt forhold og samliv kan gi. Jeg er svært bevisst på at jeg i tillegg til å være mamma også er et menneske, med feil og mangler. 

Jeg hadde likevel aldri, absolutt ALDRI, latt mine barn bære en slik løgn, og en slik skam! 

Nå har jeg aldri vært utro, og at det aldri engang har fristet er mye på grunn av at jeg selvfølgelig er utrolig bevisst på konsekvensene. De bærer jeg så tungt i meg at jeg ikke kan se bort fra dem. Den minste lille mulighet for at noe slikt kunne få mine barn til å miste tilliten til meg på samme måte som jeg mistet til min far er så preventivt at bare tanken på å være utro gjør meg kvalm. 

Det er en ærlig ting å forlate sin partner, og er man ulykkelig i forholdet er det det man burde gjøre. 

Det er absolutt ingen som tror at utroskap er greit. Hadde det vært greit kunne man fortalt sin partner om det. Å lulle seg inn i selvrettferdighet, kalle det menneskelige feiltrinn, eller å skylde på omstendigheter... det er en like feig handling uansett! Kan man ikke si det eller stå for det, så er det ikke greit! Har man "gode grunner" til å være utro, så går man, før man søker noe nytt! Noe som er galt blir ikke bedre av å legge på enda et lag med det som er galt! 

Anonymkode: 8f0bb...378

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde absolutt valgt å fortelle. Uansett hvor jævlig det måtte være. Å tie still er jo enda verre! Du backer jo opp faren din, du lyver bevisst for din mor. Du skjuler sannheten fra henne, og dette er du fult klar over.

Det er ille nok at mannen hennes er utro og lyver, men at datteren skjuler dette også er helt bak mål...

Anonymkode: 45010...507

Ja, det er dette som gnager meg verst. Hadde det skjedd nå ville jeg ikke nølt med å fortelle, men jeg var 19 år dengang, og hadde yngre søsken. Jeg var i sjokk, og jeg visste ikke hva som var rett. Eller minst feil, må man si, for valget sto mellom to onder. 

En løgn vokser med tiden. For hvert år som går har mitt svik ved å ikke fortelle vokst, mens hans svik på en måte har blitt mindre. Hans blir mer og mer historie, mens for min del vokser sviket år for år jeg tier, fordi det blir verre og verre at jeg så og så lenge har tiet. 

Hvem ville sinnet falle på om jeg sa det nå? Ham selvfølgelig, men også på meg som tiet så lenge. Hva ville det gjøre med min og min mors relasjon videre? Jeg kan risikere å miste henne også! 

Hadde jeg sagt det da jeg oppdaget det var han eneste skyldige. Nå bærer jeg også skylden, og den har jeg båret så lenge at sinnet selvfølgelig vil ramme meg også. Hvilken tillit ville min mor ha hatt til meg videre om jeg fortalte det etter 5 år, 10 år eller 20 år? 

Jeg hadde egentlig kun en sjanse til å si det, og det var med en gang. Da var jeg så i sjokk at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre... og så var det for sent. 

Anonymkode: 8f0bb...378

[Hartroa]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er heldig som fikk pratet om det, og kunne vise hat og sinne, for så å bearbeide det. 

Hadde min far tatt et slikt ansvar for sin handling, og jeg slapp å bære dette i det stille, så ville nok mine foreldre også vært skilt, men jeg ville antagelig fått en mulighet til å bearbeide det, og legge det bort. Feigheten i at jeg må bære hans løgner er tung! Å se min mor i øynene år etter år, og vite det jeg vet, men tie. Det er tungt! Derfor blir det et uutalt sinne der, som har brutt ned den relasjonen jeg hadde og kunne hatt til min far. 

Anonymkode: 8f0bb...378

Her tror jeg du er inne på noe som er meget vesentlig. Nemlig å kunne bearbeide et sjokk og sorgreaksjon.

Jeg er helt enig i at utroskap er vondt og umoralsk, men likevel kan det skje. Men det som du har opplevd skal ingen barn oppleve. Å ferske sine foreldre i utroskap er vel noe av det værste et barn kan oppleve. Når han da ber deg om å holde dette for deg selv, så er jo det helt hårreisende. Derfor så forstår jeg din reaksjon etter det du opplevde. Når din far blir fersket, så ville jo det eneste rette av ham å fortelle det til din mor.

Men når det er sagt, så er det jo rart at barn tenker at foreldre er verdensmestere. Det vil si når barna er små, så skal jo vi foreldre være tryggheten - det som kan og vet alt -  men etterhvert som barna blir voksne, så bør jo barna erkjenne at foreldre er bare mennesker de også. Mennesker som har sitt å slite med.

Jeg tenker at de beste foreldrene er de som nettopp erkjenner at de er mennesker. Det vil si at de kan erkjenne sine feil og mangler og samtidig be om tilgivelse ovenfor sine barn. Da vil også barna lære å erkjenne at de kan gjøre feil og samtidig be om tilgivelse.

Jeg ble skilt etter at min eks var utro og selv om våre barn var store, så fikk de selvsagt en sorgreaksjon. De trodde jo at vi alltid kom til å holde sammen. For oss som foreldre så ble jo denne hendelsen en krise, ja for hele familien. Likevel så ville jeg aldri si at min eks var en dårlig mor. Jeg måtte fortelle at hun fortsatt var den samme, men hun hadde gjort noe som var dumt. 

Så jeg tenker alle mennesker kan feile, men det som er viktig er å erkjenne at man har gjort noe som ikke var så smart også ovenfor barna.

[AnonymBruker]

Utro mennesker burde ikke få lov å vær foreldre, som nevnt var mamma det, og det er enda vondt

Anonymkode: 50464...470

[Hartroa]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde absolutt valgt å fortelle. Uansett hvor jævlig det måtte være. Å tie still er jo enda verre! Du backer jo opp faren din, du lyver bevisst for din mor. Du skjuler sannheten fra henne, og dette er du fult klar over.

Det er ille nok at mannen hennes er utro og lyver, men at datteren skjuler dette også er helt bak mål...

Anonymkode: 45010...507

Her legger du jo ansvaret på en tenåring. Barn har aldri ansvar for foreldrenes handlinger. Det er faren som skulle fortalt dette til sin kone. Han har jo lagt et hinsidig ansvar på datterens skuldre. Et barn ønsker jo alltid å være lojal mot begge sine foreldre.

[Hartroa]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er dette som gnager meg verst. Hadde det skjedd nå ville jeg ikke nølt med å fortelle, men jeg var 19 år dengang, og hadde yngre søsken. Jeg var i sjokk, og jeg visste ikke hva som var rett. Eller minst feil, må man si, for valget sto mellom to onder. 

En løgn vokser med tiden. For hvert år som går har mitt svik ved å ikke fortelle vokst, mens hans svik på en måte har blitt mindre. Hans blir mer og mer historie, mens for min del vokser sviket år for år jeg tier, fordi det blir verre og verre at jeg så og så lenge har tiet. 

Hvem ville sinnet falle på om jeg sa det nå? Ham selvfølgelig, men også på meg som tiet så lenge. Hva ville det gjøre med min og min mors relasjon videre? Jeg kan risikere å miste henne også! 

Hadde jeg sagt det da jeg oppdaget det var han eneste skyldige. Nå bærer jeg også skylden, og den har jeg båret så lenge at sinnet selvfølgelig vil ramme meg også. Hvilken tillit ville min mor ha hatt til meg videre om jeg fortalte det etter 5 år, 10 år eller 20 år? 

Jeg hadde egentlig kun en sjanse til å si det, og det var med en gang. Da var jeg så i sjokk at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre... og så var det for sent. 

Anonymkode: 8f0bb...378

Må bare få sagt det. Du kan og må ikke bebreide deg selv for dette. Dette er kun din fars ansvar. Han og bare han kan ta ansvar for sine handlinger. 

Jeg forstår selvsagt at det er smertefullt å bære på det du gjør. Jeg vil anbefal deg å ta kontakt med en psykolog som kan hjelpe deg på vei. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Har du reflektert over foreldrerollen og hvilke krav som stilles til deg som menneske?

Voksne skal jo helst ikke gjøre feil i barns øyne, og man helt ulike forventninger og behov som ungdom enn man ofte klarer å innfri selv i voksen alder.

Din far er et menneske, og det er mye i voksenrelasjoner barn aldri får innsikt i.

Mammaer og pappaer kan få et alkoholproblem, de kan få spiseutfordringer, de kan bli forelsket i en annen, de kan føle seg ensomme i forholdet sitt, de kan bli deprimerte, eller de kan fremstå som noe annet for barna enn hva virkeligheten gjenspeiler.

Anonymkode: 39642...c32

Som mor føler jeg at barna kan akseptere mange feil og mangler hos meg, dei aksepterer at jeg er mamma på godt og vondt. 

Men å bagatellisere utroskap som et fjasete feilgrep hos mor eller far blir for dumt. 

Ts, en venninne oppdaget at moren var utro. Hun ble fly forbannet og tvang henne til å fortelle det til faren. 

Anonymkode: 4b3a9...646

[AnonymBruker]

3 timer siden, Hartroa skrev:

Her tror jeg du er inne på noe som er meget vesentlig. Nemlig å kunne bearbeide et sjokk og sorgreaksjon.

Jeg er helt enig i at utroskap er vondt og umoralsk, men likevel kan det skje. Men det som du har opplevd skal ingen barn oppleve. Å ferske sine foreldre i utroskap er vel noe av det værste et barn kan oppleve. Når han da ber deg om å holde dette for deg selv, så er jo det helt hårreisende. Derfor så forstår jeg din reaksjon etter det du opplevde. Når din far blir fersket, så ville jo det eneste rette av ham å fortelle det til din mor.

Men når det er sagt, så er det jo rart at barn tenker at foreldre er verdensmestere. Det vil si når barna er små, så skal jo vi foreldre være tryggheten - det som kan og vet alt -  men etterhvert som barna blir voksne, så bør jo barna erkjenne at foreldre er bare mennesker de også. Mennesker som har sitt å slite med.

Jeg tenker at de beste foreldrene er de som nettopp erkjenner at de er mennesker. Det vil si at de kan erkjenne sine feil og mangler og samtidig be om tilgivelse ovenfor sine barn. Da vil også barna lære å erkjenne at de kan gjøre feil og samtidig be om tilgivelse.

Jeg ble skilt etter at min eks var utro og selv om våre barn var store, så fikk de selvsagt en sorgreaksjon. De trodde jo at vi alltid kom til å holde sammen. For oss som foreldre så ble jo denne hendelsen en krise, ja for hele familien. Likevel så ville jeg aldri si at min eks var en dårlig mor. Jeg måtte fortelle at hun fortsatt var den samme, men hun hadde gjort noe som var dumt. 

Så jeg tenker alle mennesker kan feile, men det som er viktig er å erkjenne at man har gjort noe som ikke var så smart også ovenfor barna.

Jeg er helt enig med deg i at det å måtte tie, og aldri ha få bearbeide antagelig er det mest vesentlige her, og at det absolutt ikke er noe barn bør pålegges. 

Jeg kan til og med være med på at utroskap kan skje. I fylla, en dum avgjørelse i en fortvilet situasjon, for eksempel. Det jeg reagerer på er at mange virker å ta svært lett på det, og ser ikke ut til å overhodet tenke på at det verste som kan skje er ikke at din partner finner ut av det, men at dine barn kan det. Nevnes barn i de trådene der noen forsvarer utroskap, så er det bestandig i vinklingen "Vi holder sammen på grunn av barna.", eller i den gata, men det er ALDRI nevnt med et ord at det er noen som helst tanker om at dersom man har barn, og barnet er over en 10-12 år, så er det faktisk en reell mulighet for at det er barnet, ikke partner, som oppdager slikt.

Og det er ikke ok!!!!! Da setter man umiddelbart barnet i en krise, og selv om man da tar konsekvenser og legger alle kort på bordet, så vil den oppdagelsen være helt forferdelig for barnet. Det kan føle skyld for det som da følger, selv om den utro står for det som har skjedd, og forteller partner selv. Ber vedkommende barnet tie... ja da er jo min og min venninnes opplevelse av det gode eksempler. Det er en slags mental voldtekt! Uopprettelig! Du ødelegger ikke bare barnets forhold og tillit til deg, men ødelegger også barnets relasjon til din partner. Løgnen vil ligge der mellom! 

Våre barn kan det tekniske langt bedre enn oss, og de har øyner og ører. 

Så det jeg vil med denne tråden er jo å spørre dem som velger å være utro om de i hele tatt tenker over risikoen for at ditt barn er den som oppdager utroskapen. For det virker ikke slik, ut fra alle trådene om dette. Det virker ikke som det er tanker om det overhodet. 

Anonymkode: 8f0bb...378

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er helt enig med deg i at det å måtte tie, og aldri ha få bearbeide antagelig er det mest vesentlige her, og at det absolutt ikke er noe barn bør pålegges. 

Jeg kan til og med være med på at utroskap kan skje. I fylla, en dum avgjørelse i en fortvilet situasjon, for eksempel. Det jeg reagerer på er at mange virker å ta svært lett på det, og ser ikke ut til å overhodet tenke på at det verste som kan skje er ikke at din partner finner ut av det, men at dine barn kan det. Nevnes barn i de trådene der noen forsvarer utroskap, så er det bestandig i vinklingen "Vi holder sammen på grunn av barna.", eller i den gata, men det er ALDRI nevnt med et ord at det er noen som helst tanker om at dersom man har barn, og barnet er over en 10-12 år, så er det faktisk en reell mulighet for at det er barnet, ikke partner, som oppdager slikt.

Og det er ikke ok!!!!! Da setter man umiddelbart barnet i en krise, og selv om man da tar konsekvenser og legger alle kort på bordet, så vil den oppdagelsen være helt forferdelig for barnet. Det kan føle skyld for det som da følger, selv om den utro står for det som har skjedd, og forteller partner selv. Ber vedkommende barnet tie... ja da er jo min og min venninnes opplevelse av det gode eksempler. Det er en slags mental voldtekt! Uopprettelig! Du ødelegger ikke bare barnets forhold og tillit til deg, men ødelegger også barnets relasjon til din partner. Løgnen vil ligge der mellom! 

Våre barn kan det tekniske langt bedre enn oss, og de har øyner og ører. 

Så det jeg vil med denne tråden er jo å spørre dem som velger å være utro om de i hele tatt tenker over risikoen for at ditt barn er den som oppdager utroskapen. For det virker ikke slik, ut fra alle trådene om dette. Det virker ikke som det er tanker om det overhodet. 

Anonymkode: 8f0bb...378

Jeg er enig i at om et barn finner ut at ene forelderen er utro, må det være noe av det verste. Spesielt hvis barnet blir tvunget til å tie. Personlig hadde jeg ALDRI latt være å si noe, uansett hvor mye min far hadde bedt meg. 

Utroskapen som skjedde i mine foreldres forhold, visste jeg ikke om da de skilte seg. Fikk først vite om det da jeg ble eldre. Og ja, det preget meg. Det preget meg ift menn, og egne forhold. Jeg tenker at jeg ikke burde fått vite om grunnen til skilsmissen. 

Jeg er veldig glad for at foreldrene mine er skilt. Jeg tror min mor fikk et mye bedre liv. Min far gjorde ikke det, dessverre. Han angrer fortsatt. Kanskje det er prisen han må betale. Men tross utroskapen er han et veldig godt menneske, som gjør mye bra for andre. 

Anonymkode: 1b2c8...765

[Hartroa]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er helt enig med deg i at det å måtte tie, og aldri ha få bearbeide antagelig er det mest vesentlige her, og at det absolutt ikke er noe barn bør pålegges. 

Jeg kan til og med være med på at utroskap kan skje. I fylla, en dum avgjørelse i en fortvilet situasjon, for eksempel. Det jeg reagerer på er at mange virker å ta svært lett på det, og ser ikke ut til å overhodet tenke på at det verste som kan skje er ikke at din partner finner ut av det, men at dine barn kan det. Nevnes barn i de trådene der noen forsvarer utroskap, så er det bestandig i vinklingen "Vi holder sammen på grunn av barna.", eller i den gata, men det er ALDRI nevnt med et ord at det er noen som helst tanker om at dersom man har barn, og barnet er over en 10-12 år, så er det faktisk en reell mulighet for at det er barnet, ikke partner, som oppdager slikt.

Og det er ikke ok!!!!! Da setter man umiddelbart barnet i en krise, og selv om man da tar konsekvenser og legger alle kort på bordet, så vil den oppdagelsen være helt forferdelig for barnet. Det kan føle skyld for det som da følger, selv om den utro står for det som har skjedd, og forteller partner selv. Ber vedkommende barnet tie... ja da er jo min og min venninnes opplevelse av det gode eksempler. Det er en slags mental voldtekt! Uopprettelig! Du ødelegger ikke bare barnets forhold og tillit til deg, men ødelegger også barnets relasjon til din partner. Løgnen vil ligge der mellom! 

Våre barn kan det tekniske langt bedre enn oss, og de har øyner og ører. 

Så det jeg vil med denne tråden er jo å spørre dem som velger å være utro om de i hele tatt tenker over risikoen for at ditt barn er den som oppdager utroskapen. For det virker ikke slik, ut fra alle trådene om dette. Det virker ikke som det er tanker om det overhodet. 

Anonymkode: 8f0bb...378

Veldig reflektert og bra skrevet! Jeg er veldig enig med deg.

Mitt poeng var ikke å bagatellisere utroskap. Mitt poeng var at også foreldre kan gjøre dumme ting når de har det vanskelig. Hvis en av foreldrene skulle være utro, så er det viktig at barna får greie på at det ikke er deres skyld. Å Ja, de som er utro bør i mye større grad tenke på hvilke konsekvenser handlingen får ovenfor barna og særlig hvis barna er de som oppdager det. Ofte tenker vel de som er utro først og fremst på hva de gjør ovenfor partner og i mindre grad hva de gjør ovenfor barna.

Så igjen. Takk for et bra innlegg og jeg støtter deg fult ut!

[AnonymBruker]

Urto?

Anonymkode: 57035...25e