Vil gjerne ha innspill på denne hendelsen...Sint pappa.!

[AnonymBruker]

Dette skjedde hos oss igår, ved middags bordet :

Vi sitter og spiser. Eldste jenta maser veldig mye om å ut og treffe venner etterpå og  pappaen sier nei fordi hun må gjøre lekser. Hun fortsetter å mase og jeg er enig i at hun må gjøre lekser først. Men hun kan få gå etterpå.

Mannen himler med øynene mot meg, som om jeg sa noe dumt.

De to minste begynner bli urolige, det er dårlig stemning. 

Det ender med at pappaen slår hånda i bordet og sier hånlig "jeg er så utrooolig heldig som har denne familien!" (Sterk ironi altså). Han er sur og sint når han sier dette.

De to eldste (12 og 9) begynner å gråte. De knekker helt sammen. 

Minsten på 6 går rundt og gir klemmer. Jeg går bort til de eldste og en av dem hvisker "jeg er redd for pappa". 

Slik er dagene. Ikke hver dag, kanskje 2 ganger i uken. Han er mye sur og ikke minst sint. Barna sier ofte at pappa er for sint og "han sier ting man ikke skal si til barn ". Som det igår.

Han kan også si ting som "er du helt dum?", "forstår du virkelig ikke det?","er du helt døv siden du ikke svarer ","hva er galt med deg?"...

 

Hva skal jeg gjøre. Konstruktive råd mottas med takk. Setninger som "dump han" uten mer forklaring, tar jeg ikke seriøst. Jeg trenger hjelp til å sortere.

Hatt det slik en del år nå. 

Anonymkode: 6edc4...103

[AnonymBruker]

Høres litt ut som min eks det der, men han er enda verre og har ikke samvær med datteren vår etter bruddet. Hun nekter å være hos ham... Han sa en gang til henne "jeg skulle ønske du aldri ble født, fordi du har ødelagt livet mitt...", men ofte lignende ting som du beskriver også...

Å høre slike ting fra en av de personene som skal være den største tryggheten er utrolig ødeleggende for selvbildet til et barn. Ville tatt kontakt med Familiekontoret og bedt om en samtale med en av terapeutene der.

Anonymkode: a74cf...d2d

[AnonymBruker]

Hva med å prate om det sammen først, gjøre det klart at det ikke kan fortsette sånn, og at han/dere bør prate med noen. Og faktisk finne noen å prate med sånn at handlingsmønsterene deres endres! 

Anonymkode: cc615...9db

[AnonymBruker]

Uff, det der høres ikke bra ut i det hele tatt Jeg får helt vondt inni meg på barnas vegne. 

Dra til familievernkontoret. Sånn som det der er det overhodet ikke ok å snakke til ungene på. Han bryter dem ned. Det han driver med er psykisk mishandling. Å insinuere at ungene er dumme, og at de er uønskede (som kommentaren ved middagsbordet var), er overhodet ikke greit i det hele tatt. 

Har du snakket med ham om dette? Vet han at ungene føler som de gjør? Er han klar over sin egen oppførsel? 

Jeg synes dette er så alvorlig at her MÅ noe gjøres. Først snakke med ham, og om han ikke endrer seg, få hjelp av familievernkontoret - og om det heller ikke fører frem, ville jeg vurdert å flytte ut med ungene, for å redde dem fra faren. 

Anonymkode: e27af...062

[AnonymBruker]

Send han i sinnemestringsterapi, familievernkontoret. Ellers hadde jeg gått. Dette er psykisk vold. 

Og, er han deprimert? 

Anonymkode: bfae7...bbc

[AnonymBruker]

Hørest ut som han går opp i sømmene og ikke kan kontrollere følelsene sine. 

Det sier mannen her også. "følelser greier jeg ikke kontrollere" Men litt må man greie, mener jeg. Tenke at "ok nå har jeg lyst å smelle hånda i borde, kansje det ikke egentlig er lurt. hvordan vil det påvirke de andre om jeg gjør det"

Kansje dere trenger litt hjelp. Og han skulle nok gått til psykolog

Anonymkode: 5e6f9...176

[AnonymBruker]

Hvis barna er redde for å prate med han om det, la dem få skrive brev til faren. Da får de ut det de vil si til han uten at de føler seg truet.. Etterpå tar du en prat med han, der du legger fram at familien ikke fungerer som den skal å du ønsker dere prater med familievernkontoret. Unger skal ikke vokse opp slik, det vet jeg for godt. Fikk selv høre i en alder av 7-8 år at jeg skulle egentlig vært en flekk på lakenet.. Har idag ett greit forhold til foreldrene mine, men det har kostet.

Jeg måtte ta en samtale med kjæresten fordi han høres sint ut nesten hver gang han prater, også til meg og ungene mine. Han skjønte noe var feil da jeg bjeffa heftig tilbake til han etter en telefonsamtale da jeg hadde fått nok.. En samtale der jeg, han og eldstemann satte oss ned sammen fikk løst mye for oss. Når noe går ut over ungene mine våkner løvemammaen i meg, uansett hvem det er. 

 

Anonymkode: 56685...7ca

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hørest ut som han går opp i sømmene og ikke kan kontrollere følelsene sine. 

Det sier mannen her også. "følelser greier jeg ikke kontrollere" Men litt må man greie, mener jeg. Tenke at "ok nå har jeg lyst å smelle hånda i borde, kansje det ikke egentlig er lurt. hvordan vil det påvirke de andre om jeg gjør det"

Kansje dere trenger litt hjelp. Og han skulle nok gått til psykolog

Anonymkode: 5e6f9...176

Han har rett i at man ikke kan kontrollere følelsene i seg selv, men reaksjonen på følelsene, DET kan man trene seg til å kontrollere. Man kan ikke selv bestemme om man føler seg sint eller ikke, men man kan trene seg opp til å håndtere følelsen på en konstruktiv måte. Som du sier, ved å tenke og bestemme seg for hvordan man skal håndtere situasjon, i stedet for å handle helt tankeløst. 

Men det krever trening, noe han gjerne bør få profesjonell hjelp til. 

Anonymkode: e27af...062

[AnonymBruker]

Angrer han etterpå?

Anonymkode: 2aa14...0e7

[Gjest Albbas]

Cos-kurs og familievernkontor? Han trenger nok litt proff hjelp for å komme inn i et mer konstruktivt mønster. 

[Gjest Yng Plyng]

Men i alle dager? Hvorfor lar du mannen din behandle barna dine slik? Jeg hadde rett og slett ikke tolerert denne typen for omsorgssvikt og kastet ut gubben.

[AnonymBruker]

Hei igjen 

Han angrer ofte etterpå og sier da unnskyld til meg og barna. Men det fører likevel til at vi blir gående i en slags frykt og litt på tå hev. I dag er jeg feks veldig lei meg og gråter svært lett. Det er ikke ok. 

Han har faktisk vært på cos kurs. Han er fritidsleder for unge og kurset var noe han ønsket ta. Ble inspirert en stund og snakket iherdig om det hjemme men så er det borte.

Jeg tror ikke han er deprimert men tror heller ikke han har det helt bra inni seg. Han er et såkalt barnevernsbarn og hatt en vanskelig oppvekst. Det unnskylder han ikke men det forklarer noe. Jeg tror aldri han har fått noe hjelp for det. 

Jeg har mange ganger sagt han må ta tak i dette men det sklir ut. For et år siden forelsket jeg meg i en annen som følge av at jeg ikke ble sett og hørt hjemme. Jeg var ikke utro så ikke hugg meg i hodet. Men det vekket han opp. I noen måneder. Jeg har enda kontakt med denne andre men mer vennskapelig nå. Han trøster meg og gir meg råd og støtte. Vi kan ikke bli noe mer nå. 

Familievernkontoret er vanskelig. Rett og slett fordi vi kjenner for mange som jobber der og det sitter langt inne å gå dit. Jeg er på en måte i samme bransje, tro det el ei...det er ofte vi som hjelper andre som kan slite mest med å hjelpe oss selv.

Jeg klarer snart ikke mer. Er utsultet på så mange områder. Har sett hvordan barna har det, og klamrer meg til de gode dagene for det er jo mest av dem. Men jeg har det ikke godt. Jeg bare tør ikke gå. Jeg kommer ikke til å klare å stable meg på bena økonomisk. Og jeg er glad i han...tross alt. Han har bare oss. 

Ts

 

Anonymkode: 6edc4...103

[AnonymBruker]

Og vi har en psykolog som han kan gå til. Men han får seg ikke til det. Jeg har snakket mye med han om dette men han forstår ikke alvoret. Jeg er enig i at dette som han sier og gjør ikke er bra for barna, det er direkte skadelig. Men så ser jeg dager der de digger pappa og alt er såre vel.... 😢

Anonymkode: 6edc4...103

[AnonymBruker]

Her må du tenke på hva dette gjør med barna. Drit i at du kjenner folk på FVK! Still krav om at dit skal dere, hvis ikke ønsker du ikke å fortsette mer. Dette er særdeles skadelig for barna dine å gjennomgå. Det er skadelig for deg også. 

Jeg har barn sammen med en som mishandlet meg, og ikke barna. Mitt eldste barn var bare fire år da han sa at han ville jeg skulle finne meg en annen mann. 

I mitt tilfelle var det mer narsissisme og drittsekkoppførsel enn en vanskelig barndom. Han har bare vokst opp i en familie med fæle holdninger til verden rundt seg og han mangler empati, er kontrollerende og mishandlende. 

Så jeg dro min vei til slutt. Heldigvis. 

Anonymkode: 4333f...502

[AnonymBruker]

Slik var det for meg og søskene mine. Selv slet jeg med angst fra jeg var 10 og utviklet depresjon et par år etterpå. Slet mye og havnet derfor utenfor på ungdomsskolen, ingen venner. Endte også opp med å ha sex med en som var eldre enn meg da jeg var 16, fordi jeg ikke turte si nei. Var vant til kjeft og skriking fra far om jeg sa meningen min hjemme, så jeg turte ikke hevde meg selv før jeg var godt inn i 20-årene og lærte meg selv opp til det. 

Idag er vi alle over 30, og vi er alle stille, sier lite, er utrygge blant mennesker vi ikke kjenner. Vi snakker knapt til hverandre, til og med. Så vi har blitt ganske så dysfunksjonelle. 

Jeg hadde hatt en bedre oppvekst om moren min hadde gått fra han. Jeg hadde hatt sjans på å være et trygt menneske som turte være utadvendt og leve som et normalt menneske. Heldigvis klarer jeg det nå, men jeg har gått glipp av mye. Søskene mine er det verre med, de er alle konfliktsky og den ene lever i et forhold der partneren er psykisk stygg mot han. 

Anonymkode: d01cd...b37

[AnonymBruker]

Sett deg ned og snakk med ham. Si det til ham, alt det du skriver her. Skriv det eventuelt ned kort og punktvis., og la han lese først. Forslag til kladd:

-Han snakker helt uakseptabelt til barna. De er redd for ham. Du er "redd" for han (går på tå hev for at han skal være sånn mot dem). Slike kommentarer ødelegger selvfølelsen deres, og ødelegger forholdet til han. Vil han barna skal ha det slik? Når han mener/sier at det er barnas skyld at stemningen er dårlig, ser han ikke at det er han? Hva kan han gjøre for å endre dette? Ønsker han å endre dette? Forstår han at et unnskyld i ny og ne ikke hjelper? 
Dette gjør at du egentlig ønsker å gå fra ham. Mest for barnas skyld, de er faktisk redd for ham og de har det ikke bra. Men du er glad i ham tross alt. Hva skal dere gjøre videre? Verken du heller han ønsker å gå i familieterapi på familievernkontoret, men det finns andre. Fastlegen kan være et sted å begynne. Privatpraktiserende psykolog som tar parterapi. En coach, en prest, noen. Lån i det minste bøker og tving ham til å lese dem. Kan han selv finne andre strategier enn å hakke på barna når han er sur for noe? Kan dere innføre nulltoleranse for spydigheter og stikk? Forstår han alvoret, at hvis ikke dette endrer seg ser du deg nødt til å gå? Og at slik det er nå, vil du vegre deg og grue deg til barna skal ha samvær med ham, fordi barna kommer til å grue seg og vegre seg. Vil han ha en slik familie? Vil han ødelegge dem slik? Skjønner han hva han gjør?  
 

Anonymkode: fab9a...062

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og vi har en psykolog som han kan gå til. Men han får seg ikke til det. Jeg har snakket mye med han om dette men han forstår ikke alvoret. Jeg er enig i at dette som han sier og gjør ikke er bra for barna, det er direkte skadelig. Men så ser jeg dager der de digger pappa og alt er såre vel.... 😢

Anonymkode: 6edc4...103

Selvfølgelig er de glade i faren sin. Men de kan ikke ha det slik.

Anonymkode: fab9a...062

[AnonymBruker]

Har selv gått fra far til mine yngste, han er ikke barneverns barn men har hatt en ustabil oppvekst. 

Jeg tøyde strikke min mer en langt o den illusjon av at vi sammarbeidet og hadde samme mål. Klarte ikke sette foten ned og komme meg vekk da jeg smalt i veggen heller. Men den dagen jeg virkelig så hvor redd ungene var, da krevde jeg skilsmisse! 

Du kan ikke være et og alt for han på din PG barnas bekostning, det gagner ingen av dere. Om han ikke er villig til eller ser behovet for varig endring så ber jeg deg om å gå, barna vil ha det bedre med samvær med en blid og fornøyd pappa en å leve med ek. Pappa på briste punktet.

kunne gjerne fortalt mer om vår situasjon men da blir det på pm 😉

 

Anonymkode: f9a24...5ba

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei igjen 

Han angrer ofte etterpå og sier da unnskyld til meg og barna. Men det fører likevel til at vi blir gående i en slags frykt og litt på tå hev. I dag er jeg feks veldig lei meg og gråter svært lett. Det er ikke ok. 

Han har faktisk vært på cos kurs. Han er fritidsleder for unge og kurset var noe han ønsket ta. Ble inspirert en stund og snakket iherdig om det hjemme men så er det borte.

Jeg tror ikke han er deprimert men tror heller ikke han har det helt bra inni seg. Han er et såkalt barnevernsbarn og hatt en vanskelig oppvekst. Det unnskylder han ikke men det forklarer noe. Jeg tror aldri han har fått noe hjelp for det. 

Jeg har mange ganger sagt han må ta tak i dette men det sklir ut. For et år siden forelsket jeg meg i en annen som følge av at jeg ikke ble sett og hørt hjemme. Jeg var ikke utro så ikke hugg meg i hodet. Men det vekket han opp. I noen måneder. Jeg har enda kontakt med denne andre men mer vennskapelig nå. Han trøster meg og gir meg råd og støtte. Vi kan ikke bli noe mer nå. 

Familievernkontoret er vanskelig. Rett og slett fordi vi kjenner for mange som jobber der og det sitter langt inne å gå dit. Jeg er på en måte i samme bransje, tro det el ei...det er ofte vi som hjelper andre som kan slite mest med å hjelpe oss selv.

Jeg klarer snart ikke mer. Er utsultet på så mange områder. Har sett hvordan barna har det, og klamrer meg til de gode dagene for det er jo mest av dem. Men jeg har det ikke godt. Jeg bare tør ikke gå. Jeg kommer ikke til å klare å stable meg på bena økonomisk. Og jeg er glad i han...tross alt. Han har bare oss. 

Ts

 

Anonymkode: 6edc4...103

Jeg tenkte også på å foreslå cos- kurs, men siden han allerede har vært på det er nok sinnemestringskurs det neste skrittet, eller psykolog. 

Oppførselen hans er skadelig! For både deg og barna! For alt som er godt mellom dere også, som du selv erfarer, ved å forelske deg i annen, og ønske deg bort. 

Det er litt feigt av deg å si at du ikke orker å gå, fordi du ikke orker å stable deg selv på bena økonomisk om du blir alene. Tar han ikke tak i dette har du ikke noe valg! 

For to år siden måtte vi flytte fra området jeg elsket, og huset jeg elsket, fordi mitt barn ble mobbet, og verken vi eller skole klarte å få bukt med det. Det var på mange måter en stor sorg, og det var en stor praktisk og økonomisk belastning, men det var heller ikke lenger et valg å bli boende. Barn MÅ ha førsteprioritet, uansett hva man må ofre for det! 

Ett år etter at vi flyttet sa mitt barn : "Jeg er så glad for at jeg har en mamma som bryr seg så mye om hvordan jeg har det som du, for hadde vi fremdeles bodd der tror jeg ikke at jeg hadde vært her lenger."

Han hadde altså tenkt på å ta livet av seg. Tenkt på hvordan han skulle gjøre det. 

Jeg visste at han ikke hadde det bra, men jeg visste ikke at det var SÅ ille! 

Det vi kan se av barnas reaksjoner og tanker er ofte kun toppen av isfjellet. Hvor mye en dårlig situasjon faktisk skader kan vi ikke se. 

I retrospektiv tenker jeg at både det å miste hjemmet jeg elsket, all stress ved å kjøpe, selge, flytte og den økonomiske belastning ved det, det var INGENTING! Jeg hadde gledelig ofret så mye mer for at barna mine skal ha det bra! 

Tenk om jeg ikke hadde hatt barnet mitt lenger! Det hadde vært et tap jeg IKKE kunne leve med! 

Nå sier jeg ikke at dine barn går med tanker om å ta livet av seg, men vær bevisst på at du kun ser toppen av isfjellet. Psykiske belastninger setter seg dypt! Det kan sette spor de må leve og streve med et liv, og de vil vite at du kunne ha gjort noe med det, men du "orket ikke". 

Du må sette krav! Sinnemestringskurs eller psykolog! Dette MÅ ta slutt, eller du MÅ redde barna ut av det! Koste deg hva det koste må! De kan ikke leve i dette, fordi du ikke orker å stable deg på bena økonomisk etter et brudd! Det er bare noe du må gjøre, dersom det er det som må til! 

Anonymkode: f634f...bca

[AnonymBruker]

Jeg tror dere må bli enige om noen kjøreregler her. For slik jeg leser situasjonen så opplever han at du jobber mot ham, han sier en ting og du en annen. Selv om du er enig med, kan det virke som om du likevel gir inntrykk ovenfor barna at du overser litt av hva han sier. Det er ikke greit når han har sagt en ting at du går inn og sier noe annet.
 Men når det er sagt, så er oppførselen hans ikke greit, det bør være bedre måter å løse dette på enn å slå i bordet.

Men gå litt i deg selv, snakk med hverandre. Få ham til å fortelle hva han føler blir feil i situasjonen. For han opplever det helt klart som om hans stemme ikke blir hørt, og da slår han i bordet.

Jeg er ikke enig i alle de som skriker om hvor fæl han er, eller om fvk osv. 

Nei, det  er ikke grei oppførsel, men det sinnet hans bunner i en følelse av ikke å bli hørt og tatt på alvor. 

Anonymkode: 6951d...673