Du over 50 med voksne barn..

[AnonymBruker]

Jeg håper du kan hjelpe meg med noe..

 

Jeg er idag en kvinne i midten av 30 årene som har mistet en av mine foreldre. De var skilt og oppdragelsen var veldig ulikt i hvert hjem.

 

Med foreldren som døde, så kunne jeg snakke om ting fra barndommen som kanskje ikke var så bra. Like før hen døde, så var vedkommende faktisk ganske syk, men jeg var sint og ønsker å ta opp ting. Det fikk jeg. Jeg fikk snakka om ting jeg synes var vanskelig. Det er ikke snakk om alvorlige feil, egentlig ganske banale. Og likevel var dette greit, jeg fikk faktisk forståelse og en beklagelse. Det føltes veldig godt. Nå som den foreldren er død, føles det godt å vite at det jeg synes var ugreit med barndommen min, med tanke på oppdragelse, ble snakka om. Og møtt med forståelse og respekt.

 

Den foreldren som lever, mener selv at min barndom har vært helt fantastisk. Nesten feilfri. Eventuelle problem skyldes isåfall eksterne faktorer, og ikke noe foreldren har gjort. 

Jeg sa til denne foreldren i en konflikt nylig at "du har aldri noensinne sagt unnskyld". - "Nei, hvorfor skulle jeg det"? sa foreldren.

 

Så mitt spørsmål er: 

Du som er foreldre på over 50 år med voksne barn idag. Kunne du eller har du sagt unnskyld om ting i barndommen til ditt barn? Har ditt voksne barn lov til å gi noen form for "kritikk" eller "negativ" refleksjon rundt ting som ble gjort, og hvordan dette utspilte seg for ditt barn?

Eller er dette et "ikke tema", og det er ikke noe som snakkes om?

Jeg lurer, fordi jeg lurer på hvem av mine foreldre som er mest mulig innenfor "normalen"?

Den foreldren som kunne si unnskyld?

Eller den som ikke kan? 

Anonymkode: 01489...74a

[Khloe P.T]

Brukte du virkelig den siste tiden av livet til en av foreldrene dine til å få en unnskyldning for noe som hendte i barndommen din?

Det høres ikke ut som om du har barn selv, men jeg kan love deg at de aller fleste foreldre gjør sitt ytterste for at barna deres skal ha det bra. Men, ingen er perfekte . Og ikke alle foreldre har de samme vilkår for å gi sitt barn en "perfekt" barndom. 

Du høres nesten litt bitter ut? Er du nylig oppstartet i terapi kanskje? Noen psykologer er forferdelig opptatt av alt man skal kunne klandre våre foreldre for. Jeg synes man skal være veldig forsiktig på det området. Jeg kan prate med begge foreldrene mine om vonde opplevelser fra barndommen, men da går vi forsiktig fram. Ofte blir min historie et  "sjokk" for mor og far. De hadde opplevd situasjonen helt annerledes. De blir lei seg for at ting ble som de ble, men jeg kan ikke klandre dem. De gjorde sitt beste og det er det viktige det.

[Chantielle]

.

Endret 10. april 2019 av Nettvenn

[Zienna]

Det hendte at jeg sa unnskyld da barna vokste opp, da gjerne for misforståelse av situasjonen der og da, overreaksjon o.l. Det samme gjorde barna til oss foreldre når det var grunn for det. 
Perfekte foreldre finnes ikke.  Men ett er sikkert, vi gjorde det beste vi kunne ut i fra de kunnskaper og den modenhet vi hadde der og da.   
 
I dag er barna voksne, og når jeg ser hvor aktive de er med sine barn, barnebarna, tenker jeg på at vi sikkert burde ha gjort mer sammen med våre da de var små.  Tror ikke mine voksne barn ser på det slik, men forstår at tiden var en annen da.  Tror barna mine verken forventer eller trenger noen unnskyldning fra oss foreldre.  

[Rotemor]

Jeg er bare 46 med voksne barn, så jeg kan ikke svare her.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Rotemor skrev:

Jeg er bare 46 med voksne barn, så jeg kan ikke svare her.

Men du gjør det allikevel...?

Anonymkode: e0102...de1

[Rotemor]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Men du gjør det allikevel...?

Anonymkode: e0102...de1

Nei. Men jeg synes det er verdt en tankepinne at man må være over 50.

[AnonymBruker]

1 time siden, Khloe P.T skrev:

Brukte du virkelig den siste tiden av livet til en av foreldrene dine til å få en unnskyldning for noe som hendte i barndommen din?

Det høres ikke ut som om du har barn selv, men jeg kan love deg at de aller fleste foreldre gjør sitt ytterste for at barna deres skal ha det bra. Men, ingen er perfekte . Og ikke alle foreldre har de samme vilkår for å gi sitt barn en "perfekt" barndom. 

Du høres nesten litt bitter ut? Er du nylig oppstartet i terapi kanskje? Noen psykologer er forferdelig opptatt av alt man skal kunne klandre våre foreldre for. Jeg synes man skal være veldig forsiktig på det området. Jeg kan prate med begge foreldrene mine om vonde opplevelser fra barndommen, men da går vi forsiktig fram. Ofte blir min historie et  "sjokk" for mor og far. De hadde opplevd situasjonen helt annerledes. De blir lei seg for at ting ble som de ble, men jeg kan ikke klandre dem. De gjorde sitt beste og det er det viktige det.

Ja, jeg var bitter. Det har skjedd ting som ikke er greit, som jeg vet har laget langvarige negative konsekvenser for meg i mitt liv, uten at jeg ønsker å gå inn i det. Og ja; jeg var bitter, fordi noen av de konsekvensene var fortsatt gjeldene da denne foreldren ble syk. Det var ting som da også skjedde som ikke var greit (En steforeldre, altså den døde foreldren sin sambo, som behandlet meg særdeles dårlig) - Den døende foreldren visste om dette. Og den dårlige behandlingen pågikk enda da foreldren min ble syk. Det ble faktisk skikkelig ille. Mye verre enn noensinne. Jeg gjorde også mange andre ting; tok med foreldren på utflukter og turer som varte i dagesvis. Dette krevde full pleie, alt fra dusj til toalettbesøk. og min foreldre ble vartet opp etter alle kunstens regler, da vi to begge visste at min foreldre skulle dø. Vi så på solnedgangen sammen, holdt i hender, og fikk snakket om alt på godt og vondt. Og jeg er ikke bitter noe lenger nå. På grunn av den samtalen. Jeg ville aldri "gått der" om jeg oppfattet min foreldre som så svak eller negativ mot en slik samtale, at det ville bli et problem. Tvert imot følte jeg min foreldre ønsket å snakke om de vanskelige tingene, sånn at vi kunne ha et "oppgjør" hvor jeg fikk en unnskyldning, og dermed kunne føle at bitterheten forsvant. Men jeg skjønner ut ifra ditt svar at dette er fjernt for deg.

Og ja; jeg har flere barn. Jeg sier unnskyld til dem med jevne mellomrom fordi jeg gjør feil. Men jeg lurer fortsatt på om det er normalt, eller ikke. 

 

58 minutter siden, Nettvenn skrev:

Jeg har voksne barn.Vi har snakket ganske mye sammen om deres barndom,hvordan jeg har opplevd den som forelder og de som barn.For meg/oss har det vært naturlig å gjøre.Både de og jeg har blitt overrasket noen ganger,da vi kan ha opplevd ting på forskjellig måte;men det er vel også vanlig. Man er ikke perfekt som forelder,men man gjør sitt beste. Både voksne 'barn' og foreldre bør kunne beklage og be om unnskyldning til hverandre.
Spørsmålet ditt om hvem av dine forelder som er 'mest innenfor normalen' synes jeg er noe spesielt;folk er forskjellige,også foreldre.

Takk for svar. Jeg tror det må være noe både du og barna kan sette pris på, om det gjøres på en rolig og ordentlig måte?

32 minutter siden, Rotemor skrev:

Nei. Men jeg synes det er verdt en tankepinne at man må være over 50.

Jeg vil veldig gjerne at du svarer Rotemor, du har så mange kloke svar  Jeg vurderte å skrive et annet tall, eller ingen tall, men tenkte at da kan jeg kanskje få svar fra mennesker i min egen alder (midten av 30 årene) og jeg ønsker egentlig å høre fra dem som er en generasjon over. dere i 40 åra er jo bare unglam enda dere også  Men har du voksne barn og reflektert rundt dette vil jeg veldig gjerne høre et svar  

Anonymkode: 01489...74a

[tirben]

Jeg har voksne barn,  og kunne godt ha snakket om hendelser i barndommen til barna.  Jeg kunne godt sagt unnskyld også,  dersom det er ting de går og gnager også.  Jeg vet at jeg ikke har vært perfekt,  og at jeg har sagt og gjort ting som jeg skulle ønske jeg hadde håndtert annerledes den gang.  Men jeg har ikke bragt det opp.  Kanskje på grunn av at vi har så godt forhold i dag,  og at derfor ikke ønsker å "rippe opp" i vanskelige hendelser. 

[Rotemor]

 

Mine tomeldste er i midten av tyveårene og har hatt en del spørsmål ift enkeltepisoder, men også om meg; altså hvem jeg var på en måte. Hvordan jeg trivdes med de som små eller lignende ting. En del av det er lett og fint og snakke om. Enkeltepisoder der jeg feks har vært urimelig av årsaker som de kanskje ikke så, kan jeg jo forklare, men ikke nødvendigvis unnskylde.

Men jeg synes det er viktig at man husker at foreldre ogsåå bare er mennesker som lykkes med noe og feiler masse underveis. Vi gjør så godt vi kan etter forholdene (alder, sosialtliv, økonomi, egen rolle i øvrig familie og en haug av andre faktorer) og vi er elever i foreldrerollen.

Det er vondt å bli konfrontert med ting man ikke så godt nok, ikke visste om, gjorde feil etc etc. Noen vil takle bedre enn andre å snakke om dette, men jeg synes vel at voksne barn (du, Ts) først og fremst har et ansvar selv for å bearbeide eller akseptere forskjellene mellom ditt syn og din foreldres syn på ditt liv og oppvekst. Dere så det ikke likt dengang og kommer heller ikke til å gjøre det nå.

Jeg er klar over at du ikke legger opp til et realt oppvaskmøte, assa  

 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Rotemor skrev:

 

Mine tomeldste er i midten av tyveårene og har hatt en del spørsmål ift enkeltepisoder, men også om meg; altså hvem jeg var på en måte. Hvordan jeg trivdes med de som små eller lignende ting. En del av det er lett og fint og snakke om. Enkeltepisoder der jeg feks har vært urimelig av årsaker som de kanskje ikke så, kan jeg jo forklare, men ikke nødvendigvis unnskylde.

Men jeg synes det er viktig at man husker at foreldre ogsåå bare er mennesker som lykkes med noe og feiler masse underveis. Vi gjør så godt vi kan etter forholdene (alder, sosialtliv, økonomi, egen rolle i øvrig familie og en haug av andre faktorer) og vi er elever i foreldrerollen.

Det er vondt å bli konfrontert med ting man ikke så godt nok, ikke visste om, gjorde feil etc etc. Noen vil takle bedre enn andre å snakke om dette, men jeg synes vel at voksne barn (du, Ts) først og fremst har et ansvar selv for å bearbeide eller akseptere forskjellene mellom ditt syn og din foreldres syn på ditt liv og oppvekst. Dere så det ikke likt dengang og kommer heller ikke til å gjøre det nå.

Jeg er klar over at du ikke legger opp til et realt oppvaskmøte, assa  

 

Jeg mener selv at den foreldren som sa unnskyld, er absolutt den beste foreldren i hele verden. Det tenker jeg enda.Så det handlet egentlig ikke om å legge skyld eller ansvar på noen. Men at ting i min barndom var tung. Det var tungt å ikke se bilder av seg selv i "hjemmet"; men kun stesøsken. Det tungt at navnet mitt ikke sto på dørskiltet engang. Det var tungt å få kjeft i smug, og være "bortskjemt drittunge", og samtidig være veldig gla i denne steforeldren som sa disse tingene, og bruke mange år på å lete etter feil i meg selv for å forstå hvorfor jeg ikke ble elsket eller "sett", for å til sist innse at det er "normalt" at steforeldre ikke elsker stebarna sine som sine egne. Og mange må da leve som "annenrangs barn" i en familie. Men det handlet altså ikke om å klandre eller kjefte ut min foreldre. Min foreldre har alltid vært min beste venn. Og dette er endel av min livshistorie, som definitivt "kommer opp" i bestemte faser og perioder, og jeg blir mer sårbar. Når jeg snakket om dette med min foreldre, følte jeg meg sett og hørt. Jeg forventet aldri en unnskyldning. Samtalen startet faktisk av en konflikt med steforeldren, og jeg gråt. Og min foreldre og meg ble sittende å prate, og da sa min foreldre: "jeg tror du er bitter, du høres sånn ut. Kan du prate om det".. Også kom det. Tankene. Og følelsene. Og min foreldre sa unnskyld. Og vi holdt hender. Min foreldre har alltid visst at jeg har forgudet hen. Så det handler absolutt ikke om at jeg mener det er noe galt med den som sier unnskyld. heller tvert imot.

Min foreldre som ikke vil noensinne si unnskyld er også en god foreldre. Men det er vanskelig å forholde seg til noen som lager en barndom som du ikke identifserer deg med. Noen som forfekter en historie du selv minnes helt annerledes. 

Jeg gjør feil hele tida og begynner nok å innse at en dag vil mine barn se mine feil like tydelig som jeg så mine foreldres. Samtidig tenker jeg at foreldre som ikke innrømmer feil, eller kanskje bagatelliserer dem, kan "vinne" mye på det, fordi det kan nesten "forhindre" barnet å selv minnes de minnene det har, eller det kan på en måte akseptere den gjengivelsen man som foreldre lager til barnet. Selv om den gjengivelsen kanskje ikke er slik barnet husker det selv. 

 

Anonymkode: 01489...74a

[Rotemor]

Men den historien du beskriver der er jo en veldig vond historie. Jeg har ikke slike ting å gjøre opp for. Det blir et  veldig annerledes utgangspunkt enn hva jeg svarer for.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Rotemor skrev:

Men den historien du beskriver der er jo en veldig vond historie. Jeg har ikke slike ting å gjøre opp for. Det blir et  veldig annerledes utgangspunkt enn hva jeg svarer for.

Ja jeg forstår. Det er jo ikke sånn at jeg har dratt opp bagateller. Men samtidig er det ingenting spesielt unormalt med det jeg sier her.

Det er jo ikke snakk om omsorgssvikt eller noe sånt.

Men følelsen av å være utenfor, og skuflet til side. At min steforeldre gjorde dette, fikk jo litt sånn "newtons vugge", den ene kulen slår i en retning, og det ender med at den ytterste kulen på den andre siden slår tilbake i motsatt retning. Med det mener jeg; at jo mer min steforeldere gjorde disse forskjellsvurderingene, jo mer ble min foreldre veldig omsorgsfull overfor meg, og tettere meg. Det ble en slags kompensasjon.Og jo nærmere vi to ble, jo mer økte sinnet og frustrasjonen fra steforeldren imot meg. Det var en vanskelig pendel å komme seg ut ifra. For oss alle. For steforeldren som vokste seg sjalu. For min foreldre som vokste seg forvirret, og dratt mellom barnet og samboeren. For meg som barn, som gjerne ville bli elsket av alle. Når jeg gjengir det nå høres det så tydelig og klart ut. Men det var det ikke da. Det tok mange år før det ble tydelig. Det var en kjedereaksjon som bare gjentok seg i år etter år. 

Jeg har et inntrykk av at mange foreldre sliter med å si unnskyld, uansett om det er for små eller store feil. Som du sier, så er foreldre "elever" selv de også. De er ikke perfekte. Men betyr det å si unnskyld, - at noen har forventet at man var perfekt?

Eller betyr det at man ikke er perfekt, - at man ikke skal si unnskyld om man har såret noen..? 

Anonymkode: 01489...74a

[Rotemor]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja jeg forstår. Det er jo ikke sånn at jeg har dratt opp bagateller. Men samtidig er det ingenting spesielt unormalt med det jeg sier her.

Det er jo ikke snakk om omsorgssvikt eller noe sånt.

Men følelsen av å være utenfor, og skuflet til side. At min steforeldre gjorde dette, fikk jo litt sånn "newtons vugge", den ene kulen slår i en retning, og det ender med at den ytterste kulen på den andre siden slår tilbake i motsatt retning. Med det mener jeg; at jo mer min steforeldere gjorde disse forskjellsvurderingene, jo mer ble min foreldre veldig omsorgsfull overfor meg, og tettere meg. Det ble en slags kompensasjon.Og jo nærmere vi to ble, jo mer økte sinnet og frustrasjonen fra steforeldren imot meg. Det var en vanskelig pendel å komme seg ut ifra. For oss alle. For steforeldren som vokste seg sjalu. For min foreldre som vokste seg forvirret, og dratt mellom barnet og samboeren. For meg som barn, som gjerne ville bli elsket av alle. Når jeg gjengir det nå høres det så tydelig og klart ut. Men det var det ikke da. Det tok mange år før det ble tydelig. Det var en kjedereaksjon som bare gjentok seg i år etter år. 

Jeg har et inntrykk av at mange foreldre sliter med å si unnskyld, uansett om det er for små eller store feil. Som du sier, så er foreldre "elever" selv de også. De er ikke perfekte. Men betyr det å si unnskyld, - at noen har forventet at man var perfekt?

Eller betyr det at man ikke er perfekt, - at man ikke skal si unnskyld om man har såret noen..? 

Anonymkode: 01489...74a

Man skal selvsagt be om unnskyldning  dersom man Har forståelsen av å ha gjort noe galt. Man skal gjerne si det selv om man ikke forstår hvorfor også, for den saks skyld....Man er jo en bedre person om man prøver, men jeg kan forstå at det er vanskelig også

Men du er over 30 det har gått mange år for foreldrene din også. Det er ikke lett for han eller hun å huske dette nødvendigvis. Jeg husker ikke alt ved oppveksten til mine barn. 

Jeg er ikke så sikker på hvor riktig jeg synes det er å ha fokus på dette så mange år etterpå.

Ps: hverdag handler så mye om «overlevelse» at man ikke stopper opp ofte nok og reflekterer over den og dermed blir den glemt, kanskje?

Endret 26. mars 2019 av Rotemor

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Rotemor skrev:

Man skal selvsagt be om unnskyldning  dersom man Har forståelsen av å ha gjort noe galt. Man skal gjerne si det selv om man ikke forstår hvorfor også, for den saks skyld....Man er jo en bedre person om man prøver, men jeg kan forstå at det er vanskelig også

Men du er over 30 det har gått mange år for foreldrene din også. Det er ikke lett for han eller hun å huske dette nødvendigvis. Jeg husker ikke alt ved oppveksten til mine barn. 

Jeg er ikke så sikker på hvor riktig jeg synes det er å ha fokus på dette så mange år etterpå...

Som sagt så var det en pågående situasjon, så det var ikke noe som hadde skjedd i barndommen, historien slutt. Jeg er egentlig overbevist om at hadde min foreldre levd lengre, så ville hen kanskje blitt såpass kognitivt syk at steforeldren fikk overta økonomi, og da tror jeg ærlig talt jeg hadde vært arveløs. Konflikten eskalerte i takt med at min foreldre ble syk, da var jeg "fritt vildt". Og det gjorde jo at alt kom boblende opp igjen. det var vanskelig å akseptere foreldren sin død, men steforeldren som ikke ønsket å ha meg tilstedet, gjorde jo saken mye verre. Når min foreldre ble syk, ringte andre biologiske søsken for å informere meg om at foreldren var innlagt på sykehus. Steforeldren sendte stygge blikk og var nesten ordløs fordi jeg var der. Så at det "kom tilbake" skyldtes jo alt det utrolig stygge og nedrige som fortsatt skjedde i fasen da min foreldre ble syk. Det var som sagt en samtale, og den gjorde mye for meg, og gjorde at jeg følte en form for rettferdighet eller anerkjennelse for det som har skjedd. Jeg har måttet kutte kontakt med steforeldren da min foreldre døde. Det betyr at jeg mistet ikke bare min foreldre, men både steforeldre og stesøsken. Det var en knallhard prosess. Kanskje det forklarer hvorfor jeg fortsatt har "fokus" på det, etter så mange år. Fordi det for meg er noe jeg har måttet rydde opp i og ta et standpunkt til, i dag. "Skal jeg være i en relasjon med mennesker jeg blir fysisk syk av"? -  "Eller skal jeg kutte bånd til det som kanskje har vært den eneste formen for familie jeg har hatt"? Noen i min familie har fortsatt kontakt med steforeldren, men mange (de fleste) har gitt meg forståelse for at jeg ikke makter. Enkelte har også gitt utrykk for avmakt, at de har visst om dette og latt det skje, uten å si noe. 

Jeg er nå i en fase hvor jeg har gjort mine valg og er fornøyd med dem, selv om de har kostet. de har vært rett for meg. samtidig som at jeg bearbeider den siste fasen av hens foreldre sitt liv (det er ikke så lenge siden) og dette med den unnskyldningen, gjorde at jeg på ny reflekterer over hvor himla god foreldre jeg synes hen var. som kunne være så åpen, og snakke om ikke bare det gode, men også det vonde. Fordi det var greit, det også.  

Anonymkode: 01489...74a

[AnonymBruker]

TS: jeg har stor forståelse for behovet for å bearbeide dette, selv om det er lenge siden. Barndommen henger med oss på godt og vondt, og vanskelige ting som kommer opp igjen på denne måten er ikke alltid så lurt å legge lokk på. Så bra at du fikk pratet ut med din ene forelder i alle fall! Det er mer enn hva mange andre oppnår, så jeg tror det er lurt av deg å fokusere på at du er glad for det. Din andre forelder er kanskje ikke klar for noen korrigering av sitt syn, og da er det best å la det være ift denne personen. Jeg tenker det krever mye å skulle si unnskyld, og særlig hvis man har helt forskjellig syn på ting. 

Anonymkode: 2b5cc...ee6

[AnonymBruker]

Altså, det du skriver er min historie, med unntak av at jeg ikke fikk tatt den praten. I alle fall ikke så ordentlig som jeg ville. Så jeg skjønner deg VELDIG godt, og jeg er glad på dine vegne for at du fikk snakket med denne ene forelderen. 

Håper du får det bedre ❤️

Anonymkode: 59fed...c7e

[AnonymBruker]

Jeg er både den gode og den dårlige forelderen i vårt tilfelle. 

Jeg har ett barn som er voksen med en mann, og ovenfor dette barnet er jeg den dårlige forelderen. Ikke av valg, men på grunn av en lang og vond historie. Det var kun oss de første årene i barnets liv, og barnet var mitt og familiens sentrum. Far kom på banen da barnet var i skolealder, og det ble noen veldig tunge år. Far gjorde sitt beste i å undergrave meg og stefar, og barnet som hadde savnet far i alle år anså ham som en helt. Far kunne ikke gjøre noe feil. Alt vi gjorde var feil. For det sa far. 

Likevel roet det seg endelig ned etter noen år, da barnet ble stort nok til å forstå mer, men så gikk ting på tverke for barnet da det ble voksent. Det måtte flytte inn til far, og noe skjedde. Plutselig er jeg og stefar igjen de slemme og fæle som har gjort og gjør alt feil. 

Det er sårt, men nå er barnet voksent, og hadde det bedt meg om en forklarende samtale hadde jeg uten problemer sagt unnskyld for det jeg har gjort galt, eller som har blitt oppfattet galt, men jeg er faktisk ikke villig til å være den stygge ulven, og påta meg skyld for ting jeg ikke har gjort. Jeg forstår at barnet har en del sinne i seg i forhold til mye som skjedde i barndommen, men dette var ting jeg var like fortvilet over, og hvor jeg forsøkte alt jeg kunne å få til ro og enighet, men sto ovenfor en part som ØNSKET konflikt, og ikke ville møtes på noe. Jeg forstår også at barnet mitt akkurat nå står i et avhengighetsforhold til far, siden bostedet er hos ham, og jeg forstår at barnet mitt sliter. At det har behov for en syndebukk for det, og det har blitt meg og stefar. Ikke helt uten fars påvirkning. 

Jeg har på en måte fått nok dritt over årene, og nå er min tålegrense for det nådd. Såpass at jeg ikke engang ovenfor mitt eget barn vil godta at ensidig jeg er den store stygge ulven. At alle de årene jeg åndet og levde for barnet, og hvor barnet var trygt og harmonisk, er glemt, og at jeg skal ha skylden for at far kom på banen og skapte store problemer. 

I forhold til mine to andre barn er jeg den gode forelder. Den som kan møte dem på deres følelser og si unnskyld, helt uproblematisk, dersom det er noe de har å anmerke. 

Jeg tror man alltid må ha i bakhodet at foreldre er mennesker de også. De kan feile, og de kan si og gjøre ting som kanskje ikke var optimalt, men man bør også se om det var menneskelige feiltrinn, og kanskje i en vanskelig situasjon hvor man hadde begrenset med mulighet til å gjøre alt riktig, fordi situasjonen i seg selv ikke var riktig. Det er ikke alltid mulig å skape den perfekte barndom og trygghet, uansett hvor hardt man forsøker! Så er feil gjort virkelig gjort av egoisme, tankeløshet og ondskap, eller var det kjærlighet under litt vanskelige omstendigheter som skapte "feil"? Eller kanskje det var ment godt, men ble feil? 

Som mor og menneske vet jeg at ting kan bli feil, selv om man mener å gjøre alt rett. Selv om man forsøker på det. 

Mine foreldre har også gjort feil. Ingen av de feilene ble gjort av ondskap, men de er mennesker. Mennesker feiler! Jeg dømmer dem ikke, fordi jeg vet at de gjorde sitt beste, og det var stor kjærlighet der. 

Jeg gjorde også mitt beste, og ga all min kjærlighet, men jeg vet at jeg dømmes. Også av meg selv. Det jeg har lyst til å si til mitt eldste barn er "Unnskyld for at jeg i en vanskelig situasjon ikke hadde de magiske ordene eller de sterke nok ordene til å få slutt på den vanskelige situasjonen, helst allerede før den oppsto, og iallefall før du ble merket av den! Jeg er utrolig lei meg for at jeg ikke klarte å stoppe den! Jeg kommer aldri til å tilgi meg selv for at jeg ikke var sterk og klok nok til å stoppe det som skjedde, men at det fikk være så vanskelig og vondt så lenge. Jeg forsøkte alt! Jeg feilet! Det gjør meg helt vanvittig vondt å vite! At du led og at du lider ennå er forferdelig grusomt for meg som mamma å vite! Jeg skulle ønske, virkelig ønske, at jeg hadde klart å stoppe det! "

Det kan jeg si, eller kunne ha sagt, men jeg klarer ikke å bare akseptere at jeg og stefar er forferdelige mennesker, og årsaken til at alt gikk galt. Vi er ikke det! Det som skjedde knuste oss også. Såpass at vi også bærer dype arr etter de årene. Så om det er den unnskyldning mitt barn trenger så kan jeg ikke gi den. Det ville verken være ektefølt eller riktig, så den løgnen kan jeg ikke gi. Selv om mitt eget barn her og nå hadde bedt meg om det, fordi det i den situasjonen barnet står i virker å være en grei løsning, det at vi er dem som bærer skylden. 

Jeg håper derfor på at mitt barn blir mer moden, kommer ut av fars grep, og at jeg med tiden kan få sagt det jeg skrev over at jeg gjerne sier unnskyld for, men slipper å servere en løgn. Slipper å bli bedt om det. 

Det er imidlertid ikke sikkert at det noen gang skjer, for har man sett en sak fra en side lenge nok er det kanskje den siden som blir den etablerte "sannheten". 

Enn så lenge er jeg iallefall den dårlige forelderen.

Og den gode! Takk og pris for at jeg også har to barn som ser meg som det siste! Rollen som den dårlige forelderen er tung å bære. Uten de to andre, som er trygge og nære vet jeg ikke om jeg hadde klart å tyngden av den rollen. Nå må jeg takle det, for jeg har to andre som stoler bunnløs på at jeg er der for dem. Av og til hender det at de også påpeker "feil" jeg gjør, men det er i trygghet på at jeg lytter og respekterer deres mening, og at jeg korrigeringer det som er "feil", eller forklarer hvorfor det må være slik, slik at de forstår hvorfor det ikke egentlig er feil, men tvert imot det riktige. 

Anonymkode: 21732...b72

[AnonymBruker]

Nå er det vel mer vanlig enn uvanlig at folk er misfornøyd med foreldre og ting de har gjort i oppveksten. Men de fleste foreldre har nå helst prøvd å være gode foreldre enten det nå falt ut riktig eller feil i barnas øyne. Og som voksen selv bør man gjerne ha kommet til den innsikten at foreldre bare er mennesker de og og mennesker gjør som kjent FEIL. Er det ikke på tide å tenke at gjort er gjort å heller prøve ta den foreldren du har igjen med sine feil og begrensninger og heller fokusere på å ha fine stunder mens denne personen fortsatt lever, fremfor å kaste bort tid på dårlig stemning og "oppgjør" rundt barndommen din?? Syns ærligtalt at du avdekker en ganske grenseløs egoisme hos deg selv som du burde jobbe med når du presterte å bruke noens siste dager på snakke og ting du var misfornøyd med i oppveksten. Spesielt når dette ikke engang var ting av alvorlig karakter i følge HI. Ble ærigtalt ganske opprørt av å lese at noen kan gjøre noe sånt mot noen som er på dødsleiet.

Anonymkode: 20847...20e

[Toplussen]

Vi voksne barna (4 søsken) har hatt ganske åpen dialog m foreldrene våre om noen ting som ikke var så bra i barndommen vår (ikke svært alvorlige men likevel usunn dynamikk/samspill mellom foreldrene våre, stilltiende konflikt -  og også en forelder vært mye sint og en vært utydelig i væremåten - som har preget oss negativt). Foreldrene våres lever fortsatt sammen, og den ene har tatt ansvar og utrykt oppriktig beklagelse for div. men også sagt «vi visste ikke bedre dengang»/ «vi hadde ikke den kunnskapen vi har dag». Det har på en måte vært fint at ansvaret ble klart, samtidig som det ikke går an å gjøre om på det vi har med oss av ballast fra barndommen. Tre av oss har slitt litt i egne relasjoner pga dette. For min del har jeg prøvd å være bevisst på hva jeg må passe på å ikke overføre til mine barn, da omsorg og oppdragelse er litt «automatiske» og nedarvede mønstre.