Ble ikke takket av da jeg sluttet i jobben etter 8 år

[AnonymBruker]

Jeg jobbet hos samme arbeidsgiver i 8 år, og strakk meg langt. Jeg jobbet kveld, helg og på helligdager (unntatt arbeidstidsbestemmelsene). Men så ble jeg alvorlig syk og ble uføretrygdet (kurantsak - det tok 14 dager). 

I disse 8 årene når kollegaer har sluttet har de fått fest, gaver, blomster og fine taler. Mange felles e-post gikk også til den som sluttet om hvor hen vil bli savnet, og at hen har vært en stor ressurs. Jeg fikk ingen verdens ting. Ingen gaver, ingen takk. Og jeg fikk heller ingen julegave, enda jeg jobber 11 av 12 måneder før jeg måtte si opp. Alle de andre som jobbet i 2018 fikk julegave. 

Jeg ser også på Facebook at mine kolleger har fest for tidligere kolleger, spiser mat sammen og legger ut lange skrytestatuser om hvor flinke disse er. Ingen har invitert meg. 

Jeg synes dette er ufattelig sårt, at det er slik jeg skal avslutte arbeidslivet. Hva kan jeg ha gjort for å bli oversett slik?

Det eneste jeg kan komme på er at verneombudet varslet på vegne av meg, og på eget initiativ, at det ble begått omfattende mobbing av meg på arbeidsplassen. Kan det være derfor? Enten at det ble en varslersak, eller at jeg bare blir omfattet som en person som bare kan forsvinne, og så er de glade for det? Eller er alvorlig sykdom så skummelt at de ikke vet hvordan de skal forholde seg til meg? 

Jeg blir så trist, så trist. Hvordan skal jeg forsone meg med dette? 

Anonymkode: 9cf54...203

[AnonymBruker]

Kjenner jo ikke hele saken, men om sjefen har hatt en case der du blir mobbet av de andre så synes vel han kanskje det blir hånlig å få disse til å holde fest for deg?

Anonymkode: 61784...854

[AnonymBruker]

Avslutning burde sjefen din ordnet med. Jeg opplevde noe av det samme da jeg ble omorganisert bort etter 20 år i jobb, men hadde da ny sjef og var i permisjon. Trist. Men sånn ble det. Fikk heldigvis ny jobb da. Kan skjønne det er tyngre når det ble det siste fra arbeidslivet.

Når det gjelder sammenkomster er de kanskje privat arrangert, og da går det gjerne på vennskap. Er det ikke andre ekskolleger som også er utelatt?

Skjønner at det er veldig vondt, men du må prøve å legge det bak deg. Søk heller etter nye gleder i din nye tilværelse.

Anonymkode: 0dde8...1c6

[Gjest AthenaRavenLuna]

Huff sender deg en klem  Har dessverre ingen råd 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner jo ikke hele saken, men om sjefen har hatt en case der du blir mobbet av de andre så synes vel han kanskje det blir hånlig å få disse til å holde fest for deg?

Anonymkode: 61784...854

Ja, kanskje det. Men bare et lite kort hadde jo gjort at jeg hadde følt meg bedre. "Takk for innsatsen og lykke til videre" Noe sånt? Det er vanskelig å vite hva sjefen min har tenkt - så med skummel sykdom og en mobbesak ble det kanskje for vanskelig, at han lot det bare fare. 

 

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Avslutning burde sjefen din ordnet med. Jeg opplevde noe av det samme da jeg ble omorganisert bort etter 20 år i jobb, men hadde da ny sjef og var i permisjon. Trist. Men sånn ble det. Fikk heldigvis ny jobb da. Kan skjønne det er tyngre når det ble det siste fra arbeidslivet.

Når det gjelder sammenkomster er de kanskje privat arrangert, og da går det gjerne på vennskap. Er det ikke andre ekskolleger som også er utelatt?

Skjønner at det er veldig vondt, men du må prøve å legge det bak deg. Søk heller etter nye gleder i din nye tilværelse.

Anonymkode: 0dde8...1c6

Festene blir holdt på kontoret og når bildene blir lagt ut på Facebook er arbeidsplassens navn tagget. Så det er semi-privat. 

Jo, når du sier det, andre har også blitt utelatt. Dette burde ikke være en trøst, men da handler det kanskje ikke bare om meg som person. Takk for at du åpnet øynene mine litt. 

 

2 minutter siden, Catalina Culès skrev:

Huff sender deg en klem  Har dessverre ingen råd 

Tusen takk ❤️ 

Anonymkode: 9cf54...203

[AnonymBruker]

Velkommen til dagens arbeidsliv anno 2019, der trynefaktor og forskjellsbehandling nå har blitt normalen, og dessverre ikke unntaket. Dagens ledere gir oppmerksomhet til den de liker, og ikke basert på innsats. Opplever det tidvis selv, de sjefen jobber sammen med i det daglige får mest oppmerksomhet/ressurser og tilpasning, mens jeg som jobber et stykke vekk får lite eller ingenting. Trøsten er at når jeg ironisk nok er en av de som produserer mest, og at de vil kjenne det når jeg slutter Jeg starter for meg selv etter hvert, og da tar jeg med noen av kundene over. La heller forskjellsbehandling gi fokus og driv; har gjort det til mitt personlige prosjekt at prosjektlederen skal havne i rennesteinen når h*n går konkurs. Konkurransen skal være ekstrem. 

Det du skriver er også en grunn til at det er lurt å holde vennskap på fritiden, og la jobb være jobb. Det er ingen der som egentlig bryr seg om deg likevel. 

Anonymkode: 45186...db0

[AnonymBruker]

En varm tanke til deg💕 Forstår godt at dette er sårt! Min erfaring ligner litt, bortsett fra at jeg ikke opplevde mobbing. Det utgjør forsåvidt en stor forskjell, men det var sårt likevel... Dette var min første jobb, og jeg var der 10 år. Trivdes i grunnen godt, og strakk meg langt siden jeg var opptatt av å gjøre en god jobb! Det vet jeg også at jeg gjorde, og fikk tilbakemeldinger som bekreftet det! Så fikk jeg to barn, og strevde etterhvert med tempoet/antall arbeidsoppgaver på jobb. Det skal sies at det gjaldt flere, og at vi ble pålagt mye mer enn det full stilling tilsa. Til slutt ba jeg om å få prate med sjefen om det. Fikk beskjed om at vi kunne prate på medarbeidersamtalen (om tre mnd).... Helt annen tone enn ellers. Jeg gikk på en smell og ble sykmeldt. Hørte mye fra kolleger, ingenting fra ledelsen. Da vi hadde flytteplaner, bestemte jeg meg til slutt for å si opp. Fortsatt ingenting fra ledelsen. Var sykmeldt i oppsigelsestida. Til slutt fikk jeg en mail om at det var fint om jeg kunne komme på et personalmøte, da jeg skulle "takkes av". På møtet var også en tilkallingsvikar som skulle slutte etter et halvt år (hadde ikke jobbet mye). Ledelsen kom ikke, de var på en lunsj fikk jeg beskjed om. En veldig flau sekretær overrakk derfor en bunt tulipaner til vikaren og meg. Ellers ingenting. Følte meg skikkelig dritt da jeg gikk... Nå skal det sies at jeg noen dager etterpå fikk telefon fra en kollega med invitasjon til restaurant helga etter. Der møtte alle kollegaene mine med blomster, gave og taler💕 De hadde snakket sammen og syntes oppførselen fra ledelsen var forkastelig! Jeg flyttet, men vet fra tidligere kolleger at fem stykker til sluttet det neste året..... Dette er mange år siden nå, men jeg tenker fortsatt på det iblant...

Anonymkode: dcca5...fee

[Måbarefåsiat...]

Jeg opplevde det samme etter ni år. Kyss meg bak, jeg kan kjøpe blomster til meg selv..  og så tenker jeg at det sier mer om dem enn meg. 

Klem 🌼

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Velkommen til dagens arbeidsliv anno 2019, der trynefaktor og forskjellsbehandling nå har blitt normalen, og dessverre ikke unntaket. Dagens ledere gir oppmerksomhet til den de liker, og ikke basert på innsats. Opplever det tidvis selv, de sjefen jobber sammen med i det daglige får mest oppmerksomhet/ressurser og tilpasning, mens jeg som jobber et stykke vekk får lite eller ingenting. Trøsten er at når jeg ironisk nok er en av de som produserer mest, og at de vil kjenne det når jeg slutter Jeg starter for meg selv etter hvert, og da tar jeg med noen av kundene over. La heller forskjellsbehandling gi fokus og driv; har gjort det til mitt personlige prosjekt at prosjektlederen skal havne i rennesteinen når h*n går konkurs. Konkurransen skal være ekstrem. 

Det du skriver er også en grunn til at det er lurt å holde vennskap på fritiden, og la jobb være jobb. Det er ingen der som egentlig bryr seg om deg likevel. 

Anonymkode: 45186...db0

Dette var gjenkjennbart. Jeg har hatt oppgaver bare jeg har vært utdannet til å gjøre, og der jeg også hadde masse erfaring. Nå er jeg de sliter på dette området. Men jeg ble aldri likt, bare mislikt. Jeg får vel bare gratulere meg selv da, og fortelle meg selv at jeg gjorde en god innsats. 

Arbeidslivet i 2019 er brutalt ja - jeg og flere med føler seg verdiløse, bare ett tall på et papir, som skal tjene penger for sjefen. 

Nei, ingen bryr seg. Jeg tror jeg skal slutte å følge disse på Facebook, slik at jeg slipper å få gnidd det inn. 

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En varm tanke til deg💕 Forstår godt at dette er sårt! Min erfaring ligner litt, bortsett fra at jeg ikke opplevde mobbing. Det utgjør forsåvidt en stor forskjell, men det var sårt likevel... Dette var min første jobb, og jeg var der 10 år. Trivdes i grunnen godt, og strakk meg langt siden jeg var opptatt av å gjøre en god jobb! Det vet jeg også at jeg gjorde, og fikk tilbakemeldinger som bekreftet det! Så fikk jeg to barn, og strevde etterhvert med tempoet/antall arbeidsoppgaver på jobb. Det skal sies at det gjaldt flere, og at vi ble pålagt mye mer enn det full stilling tilsa. Til slutt ba jeg om å få prate med sjefen om det. Fikk beskjed om at vi kunne prate på medarbeidersamtalen (om tre mnd).... Helt annen tone enn ellers. Jeg gikk på en smell og ble sykmeldt. Hørte mye fra kolleger, ingenting fra ledelsen. Da vi hadde flytteplaner, bestemte jeg meg til slutt for å si opp. Fortsatt ingenting fra ledelsen. Var sykmeldt i oppsigelsestida. Til slutt fikk jeg en mail om at det var fint om jeg kunne komme på et personalmøte, da jeg skulle "takkes av". På møtet var også en tilkallingsvikar som skulle slutte etter et halvt år (hadde ikke jobbet mye). Ledelsen kom ikke, de var på en lunsj fikk jeg beskjed om. En veldig flau sekretær overrakk derfor en bunt tulipaner til vikaren og meg. Ellers ingenting. Følte meg skikkelig dritt da jeg gikk... Nå skal det sies at jeg noen dager etterpå fikk telefon fra en kollega med invitasjon til restaurant helga etter. Der møtte alle kollegaene mine med blomster, gave og taler💕 De hadde snakket sammen og syntes oppførselen fra ledelsen var forkastelig! Jeg flyttet, men vet fra tidligere kolleger at fem stykker til sluttet det neste året..... Dette er mange år siden nå, men jeg tenker fortsatt på det iblant...

Anonymkode: dcca5...fee

Takk for at du deler din historie ❤️ du får meg til å føle meg mye bedre. 

 

2 minutter siden, Måbarefåsiat... skrev:

Jeg opplevde det samme etter ni år. Kyss meg bak, jeg kan kjøpe blomster til meg selv..  og så tenker jeg at det sier mer om dem enn meg. 

Klem 🌼

Helt sant det! Jeg skal kjøpe mine egne blomster jeg, og skrive: Du har gjort en makaløs jobb, gratulerer! 

Jeg er glad jeg skrev HI. Jeg skjønner nå at dette skal jeg slutte å tenke så mye på. Jeg er allerede glemt, nå skal jeg glemme tidligere arbeidsgiver. Det er jo ikke verdt det, er det vel? 

Anonymkode: 9cf54...203