Å forstå realiteten etter en lang stund..

[Gjest gjest1]

Blir sittende å tenke masse nå som mannen min er på sunnaas sykehus. Har på en måte ikke helt forstått realiteten i hans hendicap (vet ikke helt åssen det stves jeg..) Han er en person som klager minst mulig og som jobber beinhardt for å klare ting og tang. Jeg har på en måte ikke sett det, har på en måte valgt å se på han som funksjonsfrisk. Mye fordi det er det han ønsker (ingen særbehndlign) og dels fordi jeg tror jeg ikke helt har fattet omfanget.

Det blir som en slag i ansiktet når man ser dette. Snakker med han hver dag, og nå som jeg hører om de tiltakene som skal settes i gang ser jeg mere omfanget. Sikkert feil av meg, men det blir en slags sorg, om noen skjønner? Han skal blandt annet få sånn rullestol som han kan bruke ute på tur og i skogen med. Skulle ønske jeg forstod hvor mye sykdommen har hemmet han og hvor vondt han har det. Jeg føler meg som en grusom person!

KLart jeg viste jo at han hadde Cp da vi ble sammen og gifta oss, men omfanget.. :-( nei, jeg blir så frusterert av å se/oppleve dette. Han er tross allt ikke mer enn 32!!

[Gjest Melk]

Synes det er helt naturlig at du får en reaksjon når virkeligheten går opp for deg. Selv tror jeg at jeg hadde blitt litt skuffet over å ikke ha blitt fortalt dette tidligere, for det har jo i høyeste grad med deg å gjøre også. Du er ingen grusom person, man kan ikke gjette seg til ting som holdes godt skjult.

[Gjest gjest1]

Selv tror jeg at jeg hadde blitt litt skuffet over å ikke ha blitt fortalt dette tidligere,

Det er ikke det at han ikke har fortalt det! Vet jo at han er delvis lam i venstre siden, men har bare ikke forstått omfanget.. henger sammen med at ahn aldrikalger og alltid vil klarer seg selv, tror jeg..

[Gjest gjest1]

Selv tror jeg at jeg hadde blitt litt skuffet over å ikke ha blitt fortalt dette tidligere,

Det er ikke det at han ikke har fortalt det! Vet jo at han er delvis lam i venstre siden, men har bare ikke forstått omfanget.. henger sammen med at ahn aldrikalger og alltid vil klarer seg selv, tror jeg..

[Gjest Melk]

Det er ikke det at han ikke har fortalt det! Vet jo at han er delvis lam i venstre siden, men har bare ikke forstått omfanget.. henger sammen med at ahn aldrikalger og alltid vil klarer seg selv, tror jeg..

Jeg skjønte det. Ville allikevel følt meg litt skuffet over å ikke ha blitt fortalt det. Synes slikt er ganske vikitg å vite.

Uansett; det er jo derfor helt normalt at du føler på dette nå, det er jo nytt for deg.

[Gjest Embla s]

Enig med Melk, tror sorgreaksjonen din er helt naturlig og normal. Du er ingen grusom person :trøste:

[Sommerfugl]

Også enig. I slike tilfeller er det vanskelig å forstå hva det innebærer før det faktisk skjer. Man tror man er forberedt, men trenger ikke være det.

[Gjest Dalwhinnie]

En ting er å vite det, en annen ting er å leve det.

Jeg synes at reaksjonen din høres naturlig ut. Selv om det er han som har handikappet, så innebærer det mye for deg også. At du har en sorg i forhold til dette synes jeg ikke er det minste rart, og det er hvertfall ikke noe du skal ha dårlig samvittighet for.

Mange diagnoseforeninger (regner med det finnes en cp-forening?) har egne pårørende-grupper. Disse handler ikke bare om hvordan å være en støtte, men også om ens egen reaksjoner og ens egen frustrasjon og sorg i forhold til dette. Kun ved å ta vare å ta vare på deg selv oppi dette kan du være en støtte for han. Hvis ikke knekker du sammen etter en stund, kort eller lang.

[Gjest gjesta]

Jeg har på en måte ikke sett det, har på en måte valgt å se på han som funksjonsfrisk. Mye fordi det er det han ønsker (ingen særbehndlign) og dels fordi jeg tror jeg ikke helt har fattet omfanget.

Det blir som en slag i ansiktet når man ser dette. Snakker med han hver dag, og nå som jeg hører om de tiltakene som skal settes i gang ser jeg mere omfanget. Sikkert feil av meg, men det blir en slags sorg, om noen skjønner?

!

Noen ganger ser man det man vil se. Det man ønsker å se. Og når situasjonen endres og man blir stilt ovenfor virkeligheten så innser man hva man ikke så.

Skjønner litt av hvordan du har det. Har en gammel mor som havnet på sykehuset. Hun blir sendt hjem som pleiepasient. Jeg har ordnet, ryddet og vasket i leiligheten hennes. Jeg så snart at ting var verre enn det jeg trodde. Og så måtte jeg innse at jeg faktisk valgte å se at det sto bedre til enn i virkeligheten. Det var en smertelig erkjennelse.

En til deg Becca. Kjærlighet er viktig, men det betyr ikke at man ikke må stelle godt med seg selv også.

[Gjest Bellatrix]

Vil bare gi deg en klem. Det er lov å sørge når man innser at ting er verre enn man trodde.

[Gjest Ninakanin]

uansett hva man vet har man jo også alltid et håp. Det er gjerne en del av håpet du sørger over, en slags forestilling av hvordan ting skulle være. Vi har alle en måte å se for seg fremtiden på, og jeg tror ingen velger rullestoler inn i drømmene sine frivillig... Men grusom person? Det er vel det siste du er!

[smidja]

Skjønner din reaksjon, og tror den er veldig naturlig. Vil bare si lykke til. La sorgen få plass hos deg, så den kan gli over i en annen fase. Men det er viktig at man sørger over ting man trenger å sørge over. Ellers kommer man ikke over i neste fase.