Savner svunne tider og syns tida går så fort!

[AnonymBruker]

I år er det 14 år siden jeg var russ. Altså i 2005. Det føles nesten som om det var i går. Tenker jeg 14 år frem i tid, føler jeg det er en evighet. Men plutselig er vi der, og da er jeg 47 år. Jeg syns tanken er virkelig skremmende.. Tanker som risiko for alvorlige sykdommer dukker opp, spesielt siden jeg mistet en forelder av alvorlig sykdom før fylte 50.

Som 33-åring føler jeg meg ikke særlig mer moden eller med mer livserfaring enn da jeg var 19. Føler jeg er den samme nevrotiske personen jeg var da. Har liksom ikke utviklet meg på så mange fronter. Jobbmessig, kjærlighetslivet og antall personer i familien er det samme. Vel, ikke det jobbmessige, kanskje..

Føler bare livet suser av sted, og jeg følger ikke med. Jeg liker mest å se bakover og mimre. Jeg har heller ikke ork til det, og vil ikke henge meg på stress-bølgen vi har i samfunnet.

Når tida går så fort ser jeg ikke poenget med å få barn, f.eks. Det virker som om alle andre rundt meg har en mening med livet sitt, og at mitt liv føles underordnet andres. Føler det av mange grunner, som jeg ikke nevner her.

Skulle ønske jeg kunne spole tilbake til tenåra, eller gjerne helt tilbake til barndommen før jeg mistet pappa. Jeg syns forøvrig 90-tallet var en mye bedre tid enn den i dag. Det var mindre stress, press, teknologien var en helt annen osv.. Det var bare noe magisk ved det hele, og kan ikke se at barn i dag føler det på samme måte. 

Ikke så mange spørsmål i innlegget mitt, det var ment mer som en filosoferende tråd. Noen kjenner seg kanskje igjen, eller er dere bare fremoverrettet?

 

Anonymkode: 16e48...735

[AnonymBruker]

Enig 

Anonymkode: 0f6f0...2d6

[Jr.Garcon]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

I år er det 14 år siden jeg var russ. Altså i 2005. Det føles nesten som om det var i går. Tenker jeg 14 år frem i tid, føler jeg det er en evighet. Men plutselig er vi der, og da er jeg 47 år. Jeg syns tanken er virkelig skremmende.. Tanker som risiko for alvorlige sykdommer dukker opp, spesielt siden jeg mistet en forelder av alvorlig sykdom før fylte 50.

Som 33-åring føler jeg meg ikke særlig mer moden eller med mer livserfaring enn da jeg var 19. Føler jeg er den samme nevrotiske personen jeg var da. Har liksom ikke utviklet meg på så mange fronter. Jobbmessig, kjærlighetslivet og antall personer i familien er det samme. Vel, ikke det jobbmessige, kanskje..

Føler bare livet suser av sted, og jeg følger ikke med. Jeg liker mest å se bakover og mimre. Jeg har heller ikke ork til det, og vil ikke henge meg på stress-bølgen vi har i samfunnet.

Når tida går så fort ser jeg ikke poenget med å få barn, f.eks. Det virker som om alle andre rundt meg har en mening med livet sitt, og at mitt liv føles underordnet andres. Føler det av mange grunner, som jeg ikke nevner her.

Skulle ønske jeg kunne spole tilbake til tenåra, eller gjerne helt tilbake til barndommen før jeg mistet pappa. Jeg syns forøvrig 90-tallet var en mye bedre tid enn den i dag. Det var mindre stress, press, teknologien var en helt annen osv.. Det var bare noe magisk ved det hele, og kan ikke se at barn i dag føler det på samme måte. 

Ikke så mange spørsmål i innlegget mitt, det var ment mer som en filosoferende tråd. Noen kjenner seg kanskje igjen, eller er dere bare fremoverrettet?

 

Anonymkode: 16e48...735

Kjenner meg veldig igjen 😳

Jeg får rett og slett litt angst av å kunne si "når jeg gikk på videregående, for 20 ÅR SIDEN så blabla". Hvor f ble de årene av 😦

[Gjest Hellandussan]

Kjenner meg enormt igjen i refleksjonene dine. 

[AnonymBruker]

Et fint innlegg mange nok kjenner seg igjen i. Jeg også. Nå er jeg en del eldre enn deg, men tenker at det å bruke tiden mens den er der er viktig. Med det mener jeg ikke å bare mimre og se bakover, men gjør ting. Min erfaring er at det er nesten det samme hva du gjør så blir det en positiv erfaring på sikt. Ta med deg telt og dra ut i skogen med god mat og en bok. Gå ut i regn og storm og se på naturen. Overrask deg selv med et kurs du ikke trodde du ville begynne på. Gå fra hytte til hytte i fjellet. Les en bok du ikke vet noe om. Alt dette vil gi deg nye minner som gir deg mer å leve på. Og du vil føle at du fyller tiden bedre.  Og barn.... om du får det så kan du glemme bekymringene dine.  

Anonymkode: c0969...269

[Butternut]

Som om jeg skulle ha skrevet det selv.. 

[Påkrevd]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ikke så mange spørsmål i innlegget mitt, det var ment mer som en filosoferende tråd. Noen kjenner seg kanskje igjen, eller er dere bare fremoverrettet?

 

Anonymkode: 16e48...735

Jeg skjønner godt hva du mener, og har tenkt mye av de samme tankene. Men noen betryggende ord: Du savner livet som tenåring, men tenkte neppe særlig over det da, at det var en tid du kom til å savne. Sånn tenker du nå også. Du bare er der, og tenker ikke over at det vil bli en tid å savne. Jeg er litt eldre enn deg, og var også akkurat sånn da jeg var 33. "Er dette det hele?" spurte jeg meg selv. Ikke stort som skjedde fra dag til dag, og alt var bedre før. Nå, derimot, kan jeg tenke tilbake til jeg var 33, og alt det spennende som skjedde da, hehe. Det var visst ikke så kjipt allikevel, så selv om jeg savner masse fra yngre dager, har jeg også lært meg å legge mer merke til alt som skjer med og rundt meg, og tenke "dette kommer jeg til å huske i lang tid fremover". Både gode og vonde opplevelser. Sånn fant jeg ut at livet egentlig er ganske innholdsrikt hele tiden, og ser mer og mer frem til hva som kan skje i morgen istedet for å mimre over alt som var bedre igår. Hemmeligheten var bare å bevisst være mer oppmerksom, se meg om til alle kanter, og ikke slure gjennom dagen med blikket ned på fortauet😊 

[AnonymBruker]

På 26.3.2019 den 11.54, AnonymBruker skrev:

Et fint innlegg mange nok kjenner seg igjen i. Jeg også. Nå er jeg en del eldre enn deg, men tenker at det å bruke tiden mens den er der er viktig. Med det mener jeg ikke å bare mimre og se bakover, men gjør ting. Min erfaring er at det er nesten det samme hva du gjør så blir det en positiv erfaring på sikt. Ta med deg telt og dra ut i skogen med god mat og en bok. Gå ut i regn og storm og se på naturen. Overrask deg selv med et kurs du ikke trodde du ville begynne på. Gå fra hytte til hytte i fjellet. Les en bok du ikke vet noe om. Alt dette vil gi deg nye minner som gir deg mer å leve på. Og du vil føle at du fyller tiden bedre.  Og barn.... om du får det så kan du glemme bekymringene dine.  

Anonymkode: c0969...269

Ts igjen her. Hva mener du her? Takker for råd ellers.

Forøvrig godt å se at flere kjenner seg igjen.

Jeg er veldig opphengt i 2005, av en eller annen grunn. Det rare er at egentlig skjedde det ikke mye fint da. Det var flere nedturer enn oppturer. Blant annet en jeg var forelsket i endte med at hun ble sammen med en barndomskamerat av meg isteden. Den samme barndomskameraten tok plassen min på fotballaget, og jeg ble reserve. Føltes som om han tok alt, og jeg stod igjen med ingenting. Livets harde brutalitet; det finnes vinnere og det finnes tapere.

 

Anonymkode: 16e48...735

[Aragorn ll Elessar]

Tror folk må slutte å se på fortiden med rosabriller

[AnonymBruker]

På ‎27‎.‎03‎.‎2019 den 22.15, AnonymBruker skrev:

Ts igjen her. Hva mener du her? Takker for råd ellers.

Anonymkode: 16e48...735

Det jeg mener er at om du får barn så vil fokuset ditt trekkes bort fra deg selv og til barnet/barna. Du vil igjen se det nære og viktige rundt deg. Jeg sier ikke at barn er lykken til alt; tvert i mot viser vel undersøkelser at par uten barn er de lykkeligste; men det vil likevel gi deg utrolig mye. Mange bekymringer, men også gleder.

Anonymkode: c0969...269

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen ja, men bryr meg ikke stor om at det går fort. Gleder meg egetlig til å sjekke ut herfra, finner det ikke så spenndende å være her uansett.

Anonymkode: 41848...11b

[AnonymBruker]

Føler der på samme måte, nå er jeg 25 år, uten barn og uten kjæreste. Mange av vennene mine har fått barn og det er vel ikke lenge før de andre får det heller siden de har vært i langvarige forhold. 

Jeg savner ungdomstiden fra jeg var 15-22. Ser tilbake på det som en idyllisk tid, mye fart og spenning og livslyst. Har også slitt de siste 2 årene med en kjærlighetssorg og ser tilbake på de idylliske minnene vi har sammen, selvom forholdet egentlig kan klasifiseres som et helvette så var det SÅ mye bedre da, enn nå... jeg jobber og kjeder meg. Drar på noe dårlig fylla greier en gang i blandt og det er det. Jeg ser tilbake på de svunnende årene som fantastiske, magiske, idylliske. Jeg ser på livet mitt nå som stress, grått, trist, kjedlig, går ingen vei, men alt for fort. Snart er jeg gammel før jeg vet ord av det og ser for meg at ingenting kommer til å bli bedre innen den tid. Jeg står fast og tiden renner ut. Jeg føler jeg nå bruker opp de få unge årene jeg har igjen på å bare stå fast. Jeg kunne så inderlig ønske at jeg kunne oppleve de årene fra jeg var 15-22 på nytt. Hadde betalt grådig mye for å kunne gjøre det. 

Anonymkode: 41202...117

[AnonymBruker]

 

Anonymkode: 0dfc6...aa5

[AnonymBruker]

Uff ja, er veldig enig!

Anonymkode: b6095...e65

[Gjest Mass]

Så lær fra savnet og vær bedre tilstede i nuet så du i det minste nyter tiden bedre. Når du så blir 47 år og ser tilbake på dagen i dag så kan du tenke jeg nøt det i det minste til det fulle.

Livet flyyyr og livet er nå. Bruk enhver tid godt slik at man slipper å angre. Det er for dumt å bruke unødvendig energi på ting som til syvende og sist betyr ingenting. Tenk, hva ville betydd noe for deg dersom du fikk et år å leve? 

[AnonymBruker]

På 25.3.2019 den 22.51, AnonymBruker skrev:

 

Som 33-årinng føler jeg meg ikke særlig mer moden eller med mer livserfaring enn da jeg var 19. Føler jeg er den samme nevrotiske personen jeg var da. Har liksom ikke utviklet meg på så mange fronter. 

 

Anonymkode: 16e48...735

Det ligger masse selvutvikling i vente i det å få barn. Men du bør like deg selv først. 

Anonymkode: 19de2...3cf

[AnonymBruker]

Sørger hver dag over årene som har gått og hvor lite jeg har utrettet i livet. Har ingenting jeg kan være stolt over og det begynner å bli for sent for meg. Ikke har jeg styrke/vilje nok til å endre på det heller. Mine destruktive tanker og følelser tar overhånd og jeg ser da ingen mening med noe. Samtidig så har jeg et lite håp og ønske om at en indre gnist skal gi meg det motet som kreves til å komme ut av denne triste tilværelsen. Den kommer vel sjeldent ut av intet. Jeg må nok gå den harde veien, for jeg vil jo at det skal finnes muligheter for meg enda. Alt til sin tid heter det. Jeg vil leve og ikke bare eksistere. Ønsker å leve godt i nuet, og akseptere at fortiden er forbi, de gyldne årene som jeg brukte feil er borte. Hadde satt pris på noen tanker eller råd.. 

Anonymkode: 71eba...e88

[AnonymBruker]

Dette er helt som jeg skulle skrevet det selv! Jeg er litt yngre enn deg, 27, jeg blir 28 i år! Jeg klarer ikke helt å innse at jeg faktisk er nærmere 30 enn 20. Jeg er eldre nå enn det mamma var da hun fikk meg og hun har liksom alltid vært "godt voksen" i mine øyne. Jeg heller føler ikke jeg har forandret meg siden 20. Da mamma fortalte om sin fortid så tenkte jeg alltid at det var veldig lenge siden, men det var jo ikke det. Nå er det like lenge siden jeg ble født 😕 mine yngre søsken vokser opp og nå skal ene broren min begynne på videreågende!!! 

De voksne  sa alltid "men da er du nok gift og har barn" , som om jobb, utdannelse, barn, kjæreste og familie kommer av seg selv. Vet dere? jeg er ikke i nærheten. Jeg vet fremdeles ikke hva jeg vil med livet. Jeg har studiekompetanse, men that's it. 

Du går og ser frem i tid, tenker at da er det sånn og sånn..men så er det skuffende lite som har forandret seg. Altså situasjonene har jo ikke vært like i forhold til jobb, økonomi og levemåte, men det "store tingene" lar vente på seg gitt. 
Det er også skremmende synes jeg, hvordan man forandrer synet på ting med alderen. Man jobber mot enkelte ting som ung, men så forandrer man synet og vil plutselig noe helt annet ! 
Jeg synes så mange andre får ting til, men ikke jeg. Men hva er det vi skal få til og for hvem ? 

Anonymkode: 752b7...8aa

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er helt som jeg skulle skrevet det selv! Jeg er litt yngre enn deg, 27, jeg blir 28 i år! Jeg klarer ikke helt å innse at jeg faktisk er nærmere 30 enn 20. Jeg er eldre nå enn det mamma var da hun fikk meg og hun har liksom alltid vært "godt voksen" i mine øyne. Jeg heller føler ikke jeg har forandret meg siden 20. Da mamma fortalte om sin fortid så tenkte jeg alltid at det var veldig lenge siden, men det var jo ikke det. Nå er det like lenge siden jeg ble født 😕 mine yngre søsken vokser opp og nå skal ene broren min begynne på videreågende!!! 

De voksne  sa alltid "men da er du nok gift og har barn" , som om jobb, utdannelse, barn, kjæreste og familie kommer av seg selv. Vet dere? jeg er ikke i nærheten. Jeg vet fremdeles ikke hva jeg vil med livet. Jeg har studiekompetanse, men that's it. 

Du går og ser frem i tid, tenker at da er det sånn og sånn..men så er det skuffende lite som har forandret seg. Altså situasjonene har jo ikke vært like i forhold til jobb, økonomi og levemåte, men det "store tingene" lar vente på seg gitt. 
Det er også skremmende synes jeg, hvordan man forandrer synet på ting med alderen. Man jobber mot enkelte ting som ung, men så forandrer man synet og vil plutselig noe helt annet ! 
Jeg synes så mange andre får ting til, men ikke jeg. Men hva er det vi skal få til og for hvem ? 

Anonymkode: 752b7...8aa

Føler på det samme.. Jeg som skrev over deg. Blir helt motløs. 

Anonymkode: 71eba...e88

[AnonymBruker]

På 29.3.2019 den 13.01, Aragorn ll Elessar skrev:

Tror folk må slutte å se på fortiden med rosabriller

Ingen grunn til å slutte med dette.

Anonymkode: 008dd...d76