Psykiske problemer fått barn?

[AnonymBruker]

Har du psykiske problemer å fått barn? Hva slags psykiske problemer har du?

 

Anonymkode: 8b7fb...681

[AnonymBruker]

Har PtSD, emosjonelt ustabil pf og spiseforstyrrelse.. Har barn

Anonymkode: 0e786...9a3

[AnonymBruker]

Jeg har angst, har ett barn. 

Anonymkode: 4dcd2...fe8

[AnonymBruker]

Unnvikende pf. To barn.

Anonymkode: 4bff9...127

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Nei. Jeg har ikke barn. Det tror jeg ikke hadde gått så veldig bra på dette tidspunktet, helt ærlig.

[AnonymBruker]

Jeg hadde ingen psykisk lidelse når jeg fikk barn, men jeg fikk en alvorlig og langvarig depresjon noen år etterpå. 

Anonymkode: 50f83...e06

[AnonymBruker]

Bipolar, ptsd og generalisert angstlidelse. Ønsker meg barn og har alltid gjort det, men har konkludert med at jeg ikke ønsker å med vitende vilje overføre disse tingene til et uskyldig barn. Jeg føler det er egoistisk. Derfor forblir jeg barnløs. 

Anonymkode: cacab...f7b

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bipolar, ptsd og generalisert angstlidelse. Ønsker meg barn og har alltid gjort det, men har konkludert med at jeg ikke ønsker å med vitende vilje overføre disse tingene til et uskyldig barn. Jeg føler det er egoistisk. Derfor forblir jeg barnløs. 

Anonymkode: cacab...f7b

Ptsd og generalisert angst er ikke arvelig. Og bipolar lidelse er har så lav arvelighet at om du får barn med en som ikke har det er sannsynligheten for at barnet får det forsvinnende liten. Det er faktisk større sannsynligheten at to friske individer får et barn med depresjon enn at du å en frisk partner får barn med bipolar lidelse. 

Veldig trist å lese at du ønsker barn, men lar vare av grunner som dette. Oppfordrer deg til å snakke med fastlegen din og få vite mer om arvelighet og psykisk sykdom. 

Anonymkode: b6827...0e0

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ptsd og generalisert angst er ikke arvelig. Og bipolar lidelse er har så lav arvelighet at om du får barn med en som ikke har det er sannsynligheten for at barnet får det forsvinnende liten. Det er faktisk større sannsynligheten at to friske individer får et barn med depresjon enn at du å en frisk partner får barn med bipolar lidelse. 

Veldig trist å lese at du ønsker barn, men lar vare av grunner som dette. Oppfordrer deg til å snakke med fastlegen din og få vite mer om arvelighet og psykisk sykdom. 

Anonymkode: b6827...0e0

Om jeg skal få lov til å gjette helt vilt, så tror jeg ikke dette bare handler om at man ikke vil at barna skal få disse lidelsene, men også det at dette er lidelser man er preget av hele livet, og som ungene kommer til å merke på sin mor. 

Jeg er i samme båt som hun du svarte. Jeg er i 20-årene og er fram og tilbake om jeg vil ha barn eller ikke. Fikk diagnosen tilbakevendende depressiv lidelse allerede som barn, og har senere blitt diagnostisert med kompleks PTSD etter mishandling og overgrep av min far. Jeg kan ha gode perioder, men det er ingen garanti for at den dårlige ikke er rett rundt hjørnet. Jeg vil ikke sette et barn til verden og at det barnet skal se sin mor syk.

Anonymkode: 73f4f...5ab

[AnonymBruker]

Ante ikke at psykiske problemer kunne få barn. Men viste at folk med psykiske lidelser kan få barn. 

Anonymkode: 18483...c30

[AnonymBruker]

Har angst, depresjon, og spiseforstyrrelse. Har alltid hatt inderlig lyst på barn, men har selv vokst opp med en mor med liknende problemer, og vil ikke sette et barn til verden som må leve med det som jeg gjorde. 

Anonymkode: c0ec0...64b

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Om jeg skal få lov til å gjette helt vilt, så tror jeg ikke dette bare handler om at man ikke vil at barna skal få disse lidelsene, men også det at dette er lidelser man er preget av hele livet, og som ungene kommer til å merke på sin mor. 

Jeg er i samme båt som hun du svarte. Jeg er i 20-årene og er fram og tilbake om jeg vil ha barn eller ikke. Fikk diagnosen tilbakevendende depressiv lidelse allerede som barn, og har senere blitt diagnostisert med kompleks PTSD etter mishandling og overgrep av min far. Jeg kan ha gode perioder, men det er ingen garanti for at den dårlige ikke er rett rundt hjørnet. Jeg vil ikke sette et barn til verden og at det barnet skal se sin mor syk.

Anonymkode: 73f4f...5ab

Jeg har kompleks ptsd selv. Og jeg forstår godt hva du mener og skjønner at det ikke alltid handler om arv men også sykdomsbildet. 

Selv møtte jeg en mann som ønsket barn, og da gikk jeg mange år i aktiv terapi med lange utredelser og bodde også på institusjon frivillig. Idag vil jeg si jeg er frisk. Ja iblant føler jeg med dritt og iblant sover jeg dårlig. Jeg kan også tenke mye på hva jeg har oppl, men jeg viser det ikke utad til barna. Og har jeg en dårlig dag er det helt greit for det har alle både med og uten psykiske lidelser. 

Jeg har lært meg å leve med traumet. 

Både jordmor som tok imot mitt første barn, jordmor i kommunen jeg bor i og psykologen min har sagt at min psykiske lidelse i stor grad er en styrke. Jeg er mer bevisst rundt barna og også veldig bevisst på å la de få ha sine følelser negative og positive. Og vi snakker også mye om slikt hjemme. 

Men sykdomsbildet er selvfølgelig forskjellige hos alle. Men lås ikke dere selv til å tro dere aldri blir frisk eller frisk nok til å ta vare på barn for det er ikke sikkert det stemmer. Og syk kan man jo bli etter at man har fått barn også selvom man ikke var det i utgangspunktet. 

Anonymkode: b6827...0e0

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ptsd og generalisert angst er ikke arvelig. Og bipolar lidelse er har så lav arvelighet at om du får barn med en som ikke har det er sannsynligheten for at barnet får det forsvinnende liten. Det er faktisk større sannsynligheten at to friske individer får et barn med depresjon enn at du å en frisk partner får barn med bipolar lidelse. 

Veldig trist å lese at du ønsker barn, men lar vare av grunner som dette. Oppfordrer deg til å snakke med fastlegen din og få vite mer om arvelighet og psykisk sykdom. 

Anonymkode: b6827...0e0

Bipolar lidelse er arvelig, spesielt om der er flere i familien som har denne sykdommen. PTSD /og eller angst er ikke arvelig.

Anonymkode: 7a59e...902

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har kompleks ptsd selv. Og jeg forstår godt hva du mener og skjønner at det ikke alltid handler om arv men også sykdomsbildet. 

Selv møtte jeg en mann som ønsket barn, og da gikk jeg mange år i aktiv terapi med lange utredelser og bodde også på institusjon frivillig. Idag vil jeg si jeg er frisk. Ja iblant føler jeg med dritt og iblant sover jeg dårlig. Jeg kan også tenke mye på hva jeg har oppl, men jeg viser det ikke utad til barna. Og har jeg en dårlig dag er det helt greit for det har alle både med og uten psykiske lidelser. 

Jeg har lært meg å leve med traumet. 

Både jordmor som tok imot mitt første barn, jordmor i kommunen jeg bor i og psykologen min har sagt at min psykiske lidelse i stor grad er en styrke. Jeg er mer bevisst rundt barna og også veldig bevisst på å la de få ha sine følelser negative og positive. Og vi snakker også mye om slikt hjemme. 

Men sykdomsbildet er selvfølgelig forskjellige hos alle. Men lås ikke dere selv til å tro dere aldri blir frisk eller frisk nok til å ta vare på barn for det er ikke sikkert det stemmer. Og syk kan man jo bli etter at man har fått barn også selvom man ikke var det i utgangspunktet. 

Anonymkode: b6827...0e0

Det er en viktig ting du sier der. Det er vanskelig å tenke at man noen sinne kommer til å bli så frisk at man klarer å ta vare på andre enn seg selv. Jeg vet at jeg kommer til å ha gode perioder med mine barn (om jeg får), men det er den tanken om at det kan skjære seg som skremmer meg. Man har en idé om å være den perfekte mor uten feil og mangler. Man har lyst til å være der 100% for sine barn og beskytte dem for alle farer i verden. Tanken på at mine barn potensielt kan oppleve noe av det vonde jeg har gått igjennom, er hjerteskjærende. Men det er en fin tanke å ha - det og en dag kunne føle at man kan kalle seg selv frisk. Jeg er glad på dine vegne. ❤️

Anonymkode: 73f4f...5ab

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er en viktig ting du sier der. Det er vanskelig å tenke at man noen sinne kommer til å bli så frisk at man klarer å ta vare på andre enn seg selv. Jeg vet at jeg kommer til å ha gode perioder med mine barn (om jeg får), men det er den tanken om at det kan skjære seg som skremmer meg. Man har en idé om å være den perfekte mor uten feil og mangler. Man har lyst til å være der 100% for sine barn og beskytte dem for alle farer i verden. Tanken på at mine barn potensielt kan oppleve noe av det vonde jeg har gått igjennom, er hjerteskjærende. Men det er en fin tanke å ha - det og en dag kunne føle at man kan kalle seg selv frisk. Jeg er glad på dine vegne. ❤️

Anonymkode: 73f4f...5ab

Så fine ord ❤️ Jeg har også traumelidelse, og det er vanskelig å se for meg at jeg kan klare å bli en trygg og stabil mor. Bare det å bli gravid er i seg selv vanskelig fordi jeg ikke klarer intimitet enda... 

Og hvis jeg får barn er jeg redd for å repetere historien; for å svikte barnet så grovt som det som skjedde meg i starten av livet. Det hadde jeg ikke tilgitt meg for. 

Behandler har troen på at jeg kan kunne bli mamma, så jeg må fortsatt holde på håpet. 

Det håper jeg dere også gjør. Vi som traumeoverlevere må lære å passe på oss selv; beskytte oss, elske oss og sette grenser for oss selv. Først da kan man skape trygge rammer for et barn som vil få et annerledes utgangspunkt enn det vi fikk ❤️

Endret 25. mars 2019 av Kjærlighetsbarn98

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bipolar lidelse er arvelig, spesielt om der er flere i familien som har denne sykdommen. PTSD /og eller angst er ikke arvelig.

Anonymkode: 7a59e...902

Jeop. Min mamma var bipolar, og jeg er også bipolar, fordi jeg vokste opp med en bipolar alenemamma. Jeg var alltid utsatt for humøret hennes og for psyken hennes og jeg har lært fra jeg var baby at sånn føles ting. At bipolar er genetisk arvelig er en ting, men du har også miljøarven som er minst like stor, om ikke større. Det fucker med deg, for å si det sånn.

 

Personlig ønsker jeg meg barn til tross for angst, PTSD og bipolar lidelse og tilbakevendende spiseforstyrrelse. Jeg har et stabilt og fint liv med gode mennesker rundt meg nå, og jeg tør og klarer å spørre om hjelp nå om jeg trenger det. Jeg er reflektert og ansvarsbevisst, og jeg ville gjort alt for at barnet mitt skulle hatt en bedre oppvekst enn meg, til tross for at mødrene våre hadde samme lidelse, etc. 

Anonymkode: ed8f3...848

[Krepsekvinnen]

Jeg er 39 år og har ikke barn - fordi jeg ikke tør. Ble uplanlagt gravid som 31-åring, fikk panikk og tok abort i 6 uke. Aldri angret. Synes det er sårt å ikke ha barn, men har slitt med angst og depresjon siden tidlig ungdom grunnet omsorgssvikt (ustabil dominerende far, kuet mor), og kjenner at belastningen ved å gå gravid og deretter oppdra et barn hadde blitt for stor. Har for mye traumer knyttet til min egen barndom, rett og slett. Trenger mer søvn enn normalt. Det hadde ikke gått. Er skeptisk til at folk med alvorlige psykiske lidelser får barn. Det kan påføre barna traumer.

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er en viktig ting du sier der. Det er vanskelig å tenke at man noen sinne kommer til å bli så frisk at man klarer å ta vare på andre enn seg selv. Jeg vet at jeg kommer til å ha gode perioder med mine barn (om jeg får), men det er den tanken om at det kan skjære seg som skremmer meg. Man har en idé om å være den perfekte mor uten feil og mangler. Man har lyst til å være der 100% for sine barn og beskytte dem for alle farer i verden. Tanken på at mine barn potensielt kan oppleve noe av det vonde jeg har gått igjennom, er hjerteskjærende. Men det er en fin tanke å ha - det og en dag kunne føle at man kan kalle seg selv frisk. Jeg er glad på dine vegne. ❤️

Anonymkode: 73f4f...5ab

Akkurat det med å være perfekt og feilfri ville jeg lenge, men ikke nå lenger. Det er viktig for meg å vise barnet hvordan verden er, selvfølgelig på en positiv måte, men allikevel vise at vi alle bare er mennesker. For vi er bare det. Og feil gjør vi hele tiden. Heldigvis kan vi ta lærdom av feilene våre og ikke gjenta dem. Det kan selvfølgelig sjære seg for meg pgså, men da må jeg ta det som det kommer. Være bevisst på det og drrmed oppsøke hjelp tidlig. Jeg forebygger også i form av gode søvnrutiner, trening og ivaretagelse av meg selv. Det er viktig å prøve å forhindre tilbakefall. Og om jeg skulle falle i grøfta vet jeg at jeg vile hatt stort fokus på å ivareta barna oppi det hele. Jeg ville bedt helsesøster snakke med de, far ville vært ekstra mye på barnen og jeg ville kommet meg igjen før barna rakk å tenke for mye på det (håper jeg). Og det er det beste jeg kan gjøre. 

Jeg ble ordentlig neglisjert som baby, og før jeg fikk barn hadde jeg stor forståelse ovenfor min alkoholiserte mor. Jeg forsto liksom hvor syk hun var og tilga henne fpr å ikke ta vare på meg. Dette snudde helt om den dagen jeg ble mor selv. Jeg kan ikke forså hvordan hun kunne forlate meg blandt annet. Det er for meg en gåte hvordan denne store kjærligheten man føler for barna er så stor i meg men ikke fantes i min mor. 

Har slått meg til ro med at vi alle er forskjellige. 

Og som brukeren over skriver, det var fine ord, takk ❤

Anonymkode: b6827...0e0

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Krepsekvinnen skrev:

Jeg er 39 år og har ikke barn - fordi jeg ikke tør. Ble uplanlagt gravid som 31-åring, fikk panikk og tok abort i 6 uke. Aldri angret. Synes det er sårt å ikke ha barn, men har slitt med angst og depresjon siden tidlig ungdom grunnet omsorgssvikt (ustabil dominerende far, kuet mor), og kjenner at belastningen ved å gå gravid og deretter oppdra et barn hadde blitt for stor. Har for mye traumer knyttet til min egen barndom, rett og slett. Trenger mer søvn enn normalt. Det hadde ikke gått. Er skeptisk til at folk med alvorlige psykiske lidelser får barn. Det kan påføre barna traumer.

Men lite bevisste og reflekterte foreldre uten psykiske lidelser har stor sjanse for å gi barna psykiske lidelser de og nettopp fordi de ikke er bevisst på temaer som temperament, følelser og psykiske lidelser. Foreldre (som lever godt) med psykisk lidelse er ofte velsig bevisste på slikt idag. Det er nok veldig annerledes i dagens samfunn enn for 40 år siden, ettersom psykiske lidelser ikke er tabu idag. 

Jeg oppsøker hjelp om jeg føler noe i meg skurrer, og om jeg er usikker på om noe er riktig eller galt for barna søker jeg også råd hjelp ig veiledning. 

Derimot har jeg møtt foreldre som er friske, men som absolutt ikke møter barnas behov, og om en lærer eller pedagog vil snakke om temaet mener de fort at de har rett, og de andre tar feil. De blir fort litt for sikkre i sin sak og lite reflekterte, og dette går ofte utover barna deres. Men dette er selvfølgelig bare mine personlige synspunkter.

Anonymkode: b6827...0e0

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Om jeg skal få lov til å gjette helt vilt, så tror jeg ikke dette bare handler om at man ikke vil at barna skal få disse lidelsene, men også det at dette er lidelser man er preget av hele livet, og som ungene kommer til å merke på sin mor. 

Jeg er i samme båt som hun du svarte. Jeg er i 20-årene og er fram og tilbake om jeg vil ha barn eller ikke. Fikk diagnosen tilbakevendende depressiv lidelse allerede som barn, og har senere blitt diagnostisert med kompleks PTSD etter mishandling og overgrep av min far. Jeg kan ha gode perioder, men det er ingen garanti for at den dårlige ikke er rett rundt hjørnet. Jeg vil ikke sette et barn til verden og at det barnet skal se sin mor syk.

Anonymkode: 73f4f...5ab

❤️

Det står virkelig respekt av å (iallefall mens man står i det) avstå fra å få barn av helsemessige årsaker,

Det er dessverre ikke alle som klarer det, og det er i endel tilfeller ganske trist ovenfor barna.

Det er like skadelig for barn å vokse opp med foreldre som har mer alvorlige psykiske lidelser som det er å vokse opp med rusavhengige.

Men forhåpentligvis blir du mye bedre! Inntil da vil jeg bare si at jeg virkelig har respekt for de som har såpass god selvinnsikt og omsorg for barn at de reflekterer nøye rundt dette.

Mange opplever jo også at livet endrer seg til det bedre over tid, forhåpentligvis skjer det for deg ❤️

Når det er sagt hadde jeg lettere angstlidelser før jeg ble gravid, men jeg fikk hjelp hos DPS - og jeg har ikke en angstdiagnose. Det var mer situasjonsbetinget. 

Anonymkode: 6e6ee...b06