Har vi for lett liv?

[AnonymBruker]

Jeg har hatt intererssante samtaler med ei, og hun sa at grunnen til at så mange blir deprimerte er at vi har et for lett liv. 
Det gir jo mening, jeg tror egentlig mitt liv er for lett, men jeg er tom og har fått diagnosen moderat-depresjon. 
Jeg har fast inntekt, bosted, ingen sykdommer fysisk. 
Jeg har til og med foreldre som alltid har hjulpet meg økonomisk dersom jeg har vært ille ute, men jeg vil jo ikke være den personen, så jeg holder jo orden. 
Men likevel, jeg er så ofte sur og irritert. Jeg har bare i-landsproblemer... jeg har ikke kjæreste, jeg forelsker meg ikke lett. Eneste jeg egentlig ønsker er en kjæreste, men det er også bare en illusjon. Tror ikke at jeg og mitt nåværende crush hadde fått et såå fint forhold når hverdagen kom, ikke at han er en dårlig person, men jeg er liksom bare ute etter denne rusen. 
Så....jeg har fast inntekt, orden på økonomien, kan egentlig kjøpe omtrent alt jeg har lyst på, men jeg har ikke lyst på så mye så jeg går ikke rundt og bruker penger. 
Har ingen barn heller så jeg har ingen forpliktelser. Min eneste forpliktelse er jobben... 
Men likevel,, er jeg liksom så ulykkelig 😕 

Anonymkode: c2069...333

[SoWhat?]

Akt er kulturellt

 Det er samfunnet vi vokser opp i som preger oss. Det er må vi alltid tenke på

ALT er kulturellt. Skrivefeil 🙂

Endret 25. mars 2019 av SoWhat?

[AnonymBruker]

Akkurat nå, SoWhat? skrev:

Akt er kulturellt

 Det er samfunnet vi vokser opp i som preger oss. Det er må vi alltid tenke på

 

så, hva synes du om norsk kultur? hva er norsk kultur i dag for deg?

Anonymkode: c2069...333

[SoWhat?]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

så, hva synes du om norsk kultur? hva er norsk kultur i dag for deg?

Anonymkode: c2069...333

Jeg vokste opp i Italia 🙂 det var strengere fordi foreldrene mine var katolikker. Ikke ok. Men klart, det preger meg litt. 

Og sånn at familie betyr alt. Det er jeg glad jeg lærte!  Det er det beste jeg lærte! 

Og at italienere er høye på seg selv. Det er de. Best i mote, best i mat. Haha. 

Jeg går i mot det! 

Men vi har et annet temperament. Vi tør å si fra. Nordmenn er for "snille" Ikke lage bråk

 Typisk norsk 🙂

[SoWhat?]

Norsk kultur er for meg snille mennesker. Litt bortskjemte men ja... 

Mye god mat! Mye humor. Sær humor men greit 😄

og vi SER. ALLE hele tiden. Vi følger med 🙂

[AnonymBruker]

Akkurat nå, SoWhat? skrev:

Jeg vokste opp i Italia 🙂 det var strengere fordi foreldrene mine var katolikker. Ikke ok. Men klart, det preger meg litt. 

Og sånn at familie betyr alt. Det er jeg glad jeg lærte!  Det er det beste jeg lærte! 

Og at italienere er høye på seg selv. Det er de. Best i mote, best i mat. Haha. 

Jeg går i mot det! 

Men vi har et annet temperament. Vi tør å si fra. Nordmenn er for "snille" Ikke lage bråk

 Typisk norsk 🙂

Og jeg har bodd i Italia  Ja jeg er enig i en del av det du skriver. Jeg følte meg aldri hjemme der. Ja folk er generelt mer stilige der.
La også merke til at de tør si fra og ikke har denne høffelighetsgreia som nordmenn har. Ikke engang bak kassa 

Jeg er jo oppvokst i Norge og født av norske foreldre. Vi lærte aldri at familie er alt. Pappa flyttet til utlandet mens jeg var baby og jeg har knapt hørt fra han, vet bare at han bor i utlandet fremdeles og er nok ikke norsk statsborger lenger. 

Nordmenn kritiserer faktisk dette med at familie betyr alt. De beskriver det som å bli fanget. 

Anonymkode: c2069...333

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Jeg tror ikke folk utvikler psykiske lidelser fordi de har det for lett, tvert imot er det ofte det motsatte. De som utvikler psykiske lidelser har ofte opplevd traumer, krenkelser eller belastende hendelser. Hos noen er det også genetisk. 

Endret 25. mars 2019 av Kjærlighetsbarn98

[SoWhat?]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og jeg har bodd i Italia  Ja jeg er enig i en del av det du skriver. Jeg følte meg aldri hjemme der. Ja folk er generelt mer stilige der.
La også merke til at de tør si fra og ikke har denne høffelighetsgreia som nordmenn har. Ikke engang bak kassa 

Jeg er jo oppvokst i Norge og født av norske foreldre. Vi lærte aldri at familie er alt. Pappa flyttet til utlandet mens jeg var baby og jeg har knapt hørt fra han, vet bare at han bor i utlandet fremdeles og er nok ikke norsk statsborger lenger. 

Nordmenn kritiserer faktisk dette med at familie betyr alt. De beskriver det som å bli fanget. 

Anonymkode: c2069...333

Det sier den fra ja 😄 men det vet du. Har folk selvtillit selv om de yter service. Det er en god ting! Respekt! 

Jeg er glad i den familiegreia. Betyr så mye for meg. Men ser hva du skriver. Ikke ok. 

Godt vi deler både positivt og negativt . Liker det 🙂 får vi må se nyansert på ting. 

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Jeg tror ikke folk utvikler psykiske lidelser fordi de har det for lett, tvert imot er det ofte det motsatte. De som utvikler psykiske lidelser har ofte opplevd traumer, krenkelser eller belastende hendelser. Hos noen er det også genetisk. 

Ok.
Men om den "rette" personen ser dette, så vil vedkommende skrive at gener bare er noe mange bruker som hvilepute.

Anonymkode: c2069...333

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt intererssante samtaler med ei, og hun sa at grunnen til at så mange blir deprimerte er at vi har et for lett liv. 
Det gir jo mening, jeg tror egentlig mitt liv er for lett, men jeg er tom og har fått diagnosen moderat-depresjon. 
Jeg har fast inntekt, bosted, ingen sykdommer fysisk. 
Jeg har til og med foreldre som alltid har hjulpet meg økonomisk dersom jeg har vært ille ute, men jeg vil jo ikke være den personen, så jeg holder jo orden. 
Men likevel, jeg er så ofte sur og irritert. Jeg har bare i-landsproblemer... jeg har ikke kjæreste, jeg forelsker meg ikke lett. Eneste jeg egentlig ønsker er en kjæreste, men det er også bare en illusjon. Tror ikke at jeg og mitt nåværende crush hadde fått et såå fint forhold når hverdagen kom, ikke at han er en dårlig person, men jeg er liksom bare ute etter denne rusen. 
Så....jeg har fast inntekt, orden på økonomien, kan egentlig kjøpe omtrent alt jeg har lyst på, men jeg har ikke lyst på så mye så jeg går ikke rundt og bruker penger. 
Har ingen barn heller så jeg har ingen forpliktelser. Min eneste forpliktelse er jobben... 
Men likevel,, er jeg liksom så ulykkelig 😕 

Anonymkode: c2069...333

Det er ikke fordi du har det for lett, det er fordi livet i dette samfunnet byr på svært lite variasjon. Vi blir som hamster i et hamsterhjul. Kreativitet og fantasi blir drept i startfasen. 

Anonymkode: 35b81...03a

[SoWhat?]

9 minutter siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Jeg tror ikke folk utvikler psykiske lidelser fordi de har det for lett, tvert imot er det ofte det motsatte. De som utvikler psykiske lidelser har ofte opplevd traumer, krenkelser eller belastende hendelser. Hos noen er det også genetisk. 

Se kultur. Det har mye å si.

Du ser krigsbarn. De har vokst opp i krig og terror. Og de smiler. Tenk det. 

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

2 minutter siden, SoWhat? skrev:

Se kultur. Det har mye å si.

Du ser krigsbarn. De har vokst opp i krig og terror. Og de smiler. Tenk det. 

Man kan skjule mye smerte bak et smil. ❤️

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ok.
Men om den "rette" personen ser dette, så vil vedkommende skrive at gener bare er noe mange bruker som hvilepute.

Anonymkode: c2069...333

Gener har en markant påvirkning. Mange mennesker med psykiske lidelser er født med en sterk sårbarhet.

[Hjertefisk]

.

Endret 30. mai 2019 av Hypnosee

[SoWhat?]

2 minutter siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Man kan skjule mye smerte bak et smil. ❤️

Ja. Men det er en holdning også ❤️

[SoWhat?]

2 minutter siden, Hypnosee skrev:

Jeg er nok litt enig i hun du har snakket med. Mange (ikke alle) som bor i Norge er enormt priviligerte. Vi kan legge oss varme og mette hver natt. Jobbe uten å slite oss ut. Vi bor i råflotte hus som vi pusser opp om og om igjen og innreder med dyre ting. Vi har det så BRA - men vi vet ikke det. For vi har ikke kjent på kroppen hvordan det er å ikke ha det så bra. Det ligger i menneskets natur å stadig ønske mer. Det er ikke så lett å få til når vi allerede har det skikkelig bra. Neste steg er perfeksjon. Det er da mange begynner å strebe etter uoppnåelige idealer. Komplett suksess. Der man gjerne gjør det eksemplarisk på skolen eller på jobb, har den perfekte kroppen og de perfekte hobbyene. Det er ikke nok å glede seg over å i det hele tatt ha mat på bordet. Nå skal man gjerne holde på med selvdyrking og selvutvikling på et helt annet nivå.
Jeg tror noen av dem som ender opp deprimerte er dem som pusher seg selv for hardt og vil oppnå for mye.

Jeg husker hvor enormt stolt og glad jeg var da jeg endelig hadde klart å spare opp nok penger til å kjøpe min første telefon. Jeg hadde jobbet hardt. Passet hunder og pantet flasker i over et år. Det var lykke for meg!
Nå får barn telefon fra foreldrene sine uten å en gang ha løftet en finger. Gjerne en dyr telefon. (Kan jo ikke la gullklumpen tro at han er mindre verdt enn de andre barna).

Når man har vokst opp under trange kår er det så mye glede i de små opplevelsene og de små vinningene. Man setter sånn pris på det man får og det man oppnår. Når man er på bunnen går det bare oppover.
Hvordan har de det de som er på toppen? De som har alt de trenger?? Der livet ikke byr på utfordringer. Der man ikke får nedturer eller har det vondt. For så å slite seg igjennom det og dermed få det godt? Hvor skal de finne lykke?

Kanskje er jeg helt på villspor med disse tankene. Men ja, de lykkeligste jeg kjenner kommer fra trange kår. Noen av de mest ulykkelige jeg vet om er gjerne de mest priviligerte.

"Vi har det så bra, men vi vet ikke" 

Den får stå. Du sa en sannhet her! 

[AnonymBruker]

9 av 10 mennesker som skriver på kg at de har et bra liv uten problemer kommer noen innlegg senere og sier "jeg liker ikke jobben, det er dårlig miljø og mye stress". Eller "jeg har ikke så mange venner og må alltid invitere meg selv, eller så blir jeg oversett. Føler meg ensom". Eller "jeg ble mobbet på skolen, men det er jo lenge siden"

Osv

Mange er bare ikke klar over at de har det kjipt eller på hvilken måte de har det kjipt, fordi de ikke merker faretegn i seg selv. Har man mye stress i hverdagen, uansett hvor tullete stresset er, så vil det bygge seg opp over tid og føre til nedstemthet. Blir det ikke tatt tak i, kan man utvikle angst eller depresjon. Dette fordi man fortsetter fortelle seg selv at man har det jo egentlig bra og at der ikke er noe som må tas tak i. Så følelsene ligger og gnager og vokser seg stadig større. Mennesker forteller seg selv at det er ingenting å være stresset eller trist over, og tror det kurerer følelsene. Men det gjør det som regel ikke, det bare bygger seg opp

Anonymkode: 6f19a...237

[AnonymBruker]

Forskere mener jo nå at psykiske lidelser er genetisk. Man er født med en hvis sårbarhet som kan føre til en psykisk lidelse. Jeg tror at det er noe i det.

Jeg hadde det ihvertfall ikke lett når jeg falt ned i angsten og depresjonen. Det var den vanskeligste tiden i livet mitt. Når ting blir lettere så kommer man seg også ofte på overflaten. 

Jeg tror vel heller at mange føler seg låst i en situasjon de ikke er komfortable med eller rett og slett misliker, når det aldri blir bedre så er det lett å ende i en depresjon. 

Anonymkode: 1e4a0...b64