Kommer vi til å bli utelatt fra alt..?

[AnonymBruker]

Denne må jeg ta anonymt.

Jeg og mannen er i 30-årene, vært sammen siden vi var 19 år, og gift. Vi har alltid det godt, trygt, spennende og morsomt sammen. Vi ønsker ikke oss et A4-liv, altså, ikke barn. 

Vi kommer fra store familier, og i begge våre familier er det mye dårlig psyke. Pappa sin farfar skjøt seg selv, farmoren til min mann hoppet utfor en kløft (la igjen avskjedsbrev), mormoren til min mann går helt på felgen en dag i måneden, spiseforstyrrelser hos nesten alle tantene mine (til og med de inngifte), kusiner og nevøer og nieser som sliter med ett eller annet. 

Min søster har akkurat blitt behandlet for selvmordstanker, hun har fått ny jobb og nye venner på en ny plass i Norge, hun kommer nok til å klare seg. Min mann sin storebror har borderline-ett-eller-annet, og er å hente på glattceller annahver helg pga fyll, LSD rus osv. Han takler ingenting, aldri jobbet.

Vi er jo litt redd for å få barn, får vi et barn som sliter mye som slekta vår gjør? Eller blir han / hun som oss; reflekterte og ser ikke mørkt på livet? Får vi et barn med handikap; får vi hjelp både fysisk og emosjonelt? Vi tviler, siden vi aldri ser foreldrene våre lengre, vi blir ikke prioritert plutselig..

En av mine kusiner ønsker ikke barn, og hun blir oversett av hele slekta. Det er viktigst å ha barn, for ellers er du jo ikke et menneske..virker det som..

Jeg merker det at vi ikke blir invitert på noe som helst lenger, selv om at vi elsker familien vår! Det er alltid mine eller min manns søsken som blir invitert på søndagsmiddag med barn, vi blir kanskje invitert, men blir satt for å spise ved stuebordet alene, siden barnefamiliene blir prioritert først-alltid.

Jeg kjenner jeg blir lei meg, jeg ønsker egentlig ikke barn; tanken på å ha et A4 liv med andre barnefamilier med typisk jobb-hentkjørbarn-spis-sov repeat gjør meg fysisk dårlig, men vurderer seriøst å bare bli gravid å late som jeg liker å ofre alt, å muligens ødelegge kroppen...

Beklager langt innlegg, men jeg føler at når hverken mine eller hans foreldre ønsker å se oss en gang i uka, men vil heller ha kun barnebarn på besøk, da stikker det litt...

Anonymkode: 473d2...c63

[Fjaselina]

Du får ikkje lage barn dersom du ikkje vil ha barn. Så enkelt er det. 

Familie er ikkje alt, og det går an å leve gode liv utan barn. La ikkje foreldra dine/hans styre ditt liv! 

[AnonymBruker]

44 minutter siden, Fjaselina said:

Du får ikkje lage barn dersom du ikkje vil ha barn. Så enkelt er det. 

Familie er ikkje alt, og det går an å leve gode liv utan barn. La ikkje foreldra dine/hans styre ditt liv! 

Vi har et godt liv, men vi kjenner at det er sårt når man blir utelatt. F.eks var julaften kjempekjedelig nå sist, ingen som pratet til oss, kun satt å duller med barna. Hadde ingen av oss initiert en samtale, så hadde vi bare sittet i stillhet. Er så rart, føles ut som om vi burde bare forsvinne, føler jo at vi prøver å engasjere og i nevøene og niesenes liv, blir med på turn og fotballtreninger (de digger at vi blir med),  men vi blir liksom luft til resten av de voksne..😕

Anonymkode: 473d2...c63

[AnonymBruker]

Dere skal ikke få barn for å få oppmerksomhet ihvertfall!! Synes dere er litt snodige jeg da, som ikke er fornøyd med at barna får mer oppmerksomhet. 

Anonymkode: 54b50...a3f

[AnonymBruker]

Oppmerksomhetssyk?! Det er det jeg får følelsen! 

«Barna fikk all oppmerksomhet på julaften! Vi fikk ikke noe» sette seg på bakbena som en trass unge 🙄 🤨 

sett ikke barn til verden når den ikke er ønsket! Jeg får ingen oppmerksomhet lenger fra noen fordi alle vil kose og dulle med babyen min. Burde jeg kanskje krevd oppmerksomheten og sagt «drit i ungen. Jeg er viktig her». 

Og btw, livet trenger ikke bli kjedelig og trist «A4» bare fordi man får barn. Vi lever så å si samme livet, og reiser like mye som før. Om mulig har vi mer tid sammen med barn, spesielt nå når jeg er i permisjon. Eldste vil kun til besteforeldre hver dag etter barnehagen. De kjører, henter ++. Livet er herlig med barn! 

Anonymkode: 61b26...26d

[Forundret..]

Den følelsen du sitter med TS, unner du barn det å sitte med samme følelsen? Jeg tenker litt sånn at barna er jo bare spennende i en kort periode de også.. 

Vil dere ikke ha barn så prøver dere heller ikke å få barn. 

Reis, kos dere med friheten av det å bare være dere to. 

 

[AnonymBruker]

Psykisk helse er til en viss grad arvelig, så dere bør hvertfall tenke dere godt om siden det ligger hos begge sider av familien. I tillegg til at man blir formet av holdninger og verdier. 

Anonymkode: b2f57...a20

[AnonymBruker]

Ikke få barn hvis du ikke ønsker barn. Punktum finale.

Ellers synes jeg ofte alt folk diskuterer å få barn som om småbarnsfasen varer resten av livet. Den varer bare noen få år (og har sine negative og positive sider, som alle andre sider ved livet). Livet varer mye lengre enn det, og kan by på mye som ikke er «A4» selv om du skulle velge å få barn. (Og livet kan være ganske A4 og kjedelig uten barn også.)

Men som sagt: Det er helt legitimt og greit å ikke ønske seg barn. Men da bør man kkke få noen heller. I hvert fall ikke for å være mer interessant i familieselskap. 

Anonymkode: eb0b8...753

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi har et godt liv, men vi kjenner at det er sårt når man blir utelatt. F.eks var julaften kjempekjedelig nå sist, ingen som pratet til oss, kun satt å duller med barna. Hadde ingen av oss initiert en samtale, så hadde vi bare sittet i stillhet. Er så rart, føles ut som om vi burde bare forsvinne, føler jo at vi prøver å engasjere og i nevøene og niesenes liv, blir med på turn og fotballtreninger (de digger at vi blir med),  men vi blir liksom luft til resten av de voksne..😕

Anonymkode: 473d2...c63

Julaften er jo mest barnas dag, de er heldige som har voksne som «duller» med dem. Antar at de la seg etterhvert og at det ble voksentid etter det? Ellers er dere i en alder hvor de fleste fokuserer på barna sine. Etter jeg fikk barn selv skjønner jeg hvor altoppslukende det er, men som andre sier her så varer ikke småbarnsfasen evig og da vil dere sikkert oppleve at venner blir mer sosiale igjen.

Anonymkode: 66ed1...0b3

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i følelsen av å være "usynlig" og ikke viktig når man er barnløs. 

Jeg synes det er tåpelig at folk gir deg pes for at du synes det er trist å sitte og føle at ditt nærvær er revnende likegyldig for resten av familien. 

Jeg var barnløs til jeg var 36, og opplevde at min søster med 2 barn fikk all oppmerksomheten i familiebesøk. Ingen som spurte meg om noe om mitt liv, ikke noe "hvordan går det i den nye jobben", "hvordan går det med oppussingen", osv. Jeg opplevde til og med å komme til det avtalte tidspunktet, bare for å oppleve at de allerede hadde spist, for søsteren min kom litt tidligere enn planlagt, og de var så sultne, og så var det kalde rester igjen til meg - og ikke noen poteter, for ingen hadde tenkt på å spare noen til meg... Og så satt de inne i stuen, så jeg satt der aleine i spisestuen med restematen min og sausen med snerk på.. Det er ikke en god følelse, i det hele tatt. 

Nå har jeg fått barn selv, og ser den andre siden av saken også. Barna krever utrolig mye oppmerksomhet, og det er ikke så lett å konsentrere seg om voksenprat når man samtidig skal ivareta barnas behov for å bli sett og hørt - og ikke minst passet på så de ikke raserer hele huset... 

Ts skal selvfølgelig ikke få barn kun for å "bli en del av gjengen". Men jeg skjønner utmerket godt at det er sårt å føle seg uviktig og som en likegyldig detalj i sin egen familie. 

Anonymkode: a40c7...83e

[AnonymBruker]

«...muligens ødelegge kroppen». Seriøst? Du er 30?

Anonymkode: 092df...bdc

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

«...muligens ødelegge kroppen». Seriøst? Du er 30?

Anonymkode: 092df...bdc

Du er klar over at man kan få fødselsskader som er direkte invalidiserende, sant? Tror du ts snakker om strekkmerker og hengepupper? Eller kan det være at ts tenker på revning som ødelegger lukkemuskelen så man går resten av livet uten å ha kontroll på avføringen, bla? Eller ryggplager som aldri går over? 

Anonymkode: a40c7...83e

[AnonymBruker]

Nå er depresjon og psykisk sykdom ofte et resultat av høy intelligens. Har dere tenkt over det? At forbannelsen som henger ovet slekta deres rett og slett tyder på at dere er en intelligent, tankefull og høysensitiv gjeng? Dere har jo klart dere bra selv, bortsett fra at dere ikke vil ha barn.

Anonymkode: 3c81a...316

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi har et godt liv, men vi kjenner at det er sårt når man blir utelatt. F.eks var julaften kjempekjedelig nå sist, ingen som pratet til oss, kun satt å duller med barna. Hadde ingen av oss initiert en samtale, så hadde vi bare sittet i stillhet. Er så rart, føles ut som om vi burde bare forsvinne, føler jo at vi prøver å engasjere og i nevøene og niesenes liv, blir med på turn og fotballtreninger (de digger at vi blir med),  men vi blir liksom luft til resten av de voksne..😕

Anonymkode: 473d2...c63

Det er jo dere selv som har valgt å forsvinne, ved å ikke ville reprodusere dere... Det tenker vel slekta sitt om.

Anonymkode: 3c81a...316

[AnonymBruker]

54 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo dere selv som har valgt å forsvinne, ved å ikke ville reprodusere dere... Det tenker vel slekta sitt om.

Anonymkode: 3c81a...316

Synes ikke denne setningen henger helt på greip.

Kansje TS og de feks ignorerer barna? Det kan jo være at TS har gjort noe som gjør at folk ikke ønsker å prate med de.

Det er vel ikke barna sin feil at voksne mennesker ikke snakker sammen.

Anonymkode: 54b50...a3f

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Oppmerksomhetssyk?! Det er det jeg får følelsen! 

«Barna fikk all oppmerksomhet på julaften! Vi fikk ikke noe» sette seg på bakbena som en trass unge 🙄 🤨 

sett ikke barn til verden når den ikke er ønsket! Jeg får ingen oppmerksomhet lenger fra noen fordi alle vil kose og dulle med babyen min. Burde jeg kanskje krevd oppmerksomheten og sagt «drit i ungen. Jeg er viktig her». 

Og btw, livet trenger ikke bli kjedelig og trist «A4» bare fordi man får barn. Vi lever så å si samme livet, og reiser like mye som før. Om mulig har vi mer tid sammen med barn, spesielt nå når jeg er i permisjon. Eldste vil kun til besteforeldre hver dag etter barnehagen. De kjører, henter ++. Livet er herlig med barn! 

Anonymkode: 61b26...26d

Oj, blir ikke det litt slitsomt for besteforeldrene? Å hente HVER dag? Ikke glem å la dem få være voksne uten barn også da...😉. Det er ikke alle besteforeldre som tørr/vil si nei, men i realiteten blir de jo småbarnsforeldre på nytt. Kan du ikke heller hente eldste selv, og så kan besteforeldrene heller få gleden av å være sammen med barnebarn når de ønsker det selv...

bare en tanke, og ikke for å være slem

Anonymkode: 7188e...e0f

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Oj, blir ikke det litt slitsomt for besteforeldrene? Å hente HVER dag? Ikke glem å la dem få være voksne uten barn også da...😉. Det er ikke alle besteforeldre som tørr/vil si nei, men i realiteten blir de jo småbarnsforeldre på nytt. Kan du ikke heller hente eldste selv, og så kan besteforeldrene heller få gleden av å være sammen med barnebarn når de ønsker det selv...

bare en tanke, og ikke for å være slem

Anonymkode: 7188e...e0f

Misunnelig?? Mine foreldre elsker også å hente i barnehagen og gjør det så ofte de bare kan! 😊 Forguder barnebarna! 

Anonymkode: 46aa5...5cf