Forskjellige reaksjoner hos barna ved bruddet

[AnonymBruker]

Jeg er "alene"mor, med to barn på 8 og 10 år. Vi hadde et stygt brudd der far klikket totalt da jeg valgte å gå etter mange mange år i et sjalusihelvete og med psykisk vold. Ungene har nok både sett og hørt mye rart fra far, og bv har derfor vært inne i bildet i tillegg til at far måtte gå til psykolog hos familievernkontoret. Likevel, tross alt, har jeg to trygge små som tar alt på strak arm. De fikser byttene annenhver uke, de fikser at vi ikke er sammen/kjærester lenger, har aldri vært noe surving eller gråting over noe, aldri savn etter den andre forelderen når de er hos den ene forelderen, de er rolige og harmoniske - og vi snakker godt og åpent om alt som har skjedd og hvorfor (på barnevennlig nivå såklart). Og far har blitt en bedre pappa etter jeg dro. Han fokuserer på barnas beste nå, og vi samarbeider forholdsvis greit!

Jeg fikk etter 2 år ny kjæreste, som også har to egne barn, på 9 og 11. Han forteller om et fint brudd ca. 1 år før mitt brudd. Altså, da var barna våre like gamle ved bruddene faktisk, og kjæresten var singel i 3 år før han fant meg. Bruddet var fint og det var gjensidig enighet rundt det. De samarbeidet godt, og de tenkte helt fra starten kun barnas beste.

MEN, de har nå to små som surver HVER kveld etter den andre forelderen. De er høylytte, masete, hverdagslig tverre og frekke, og de gråter mye - og roper ting som "hvorfor kan ikke du og mamma være sammen?", "du er den verste pappaen", "jeg hater deg og elsker mamma", og lignende. Jeg har ALDRI vært borti maken. Kjæresten som er en SÅ fantastisk far. Han gjør ALT for de, er kjempetålmodig og ordentlig. Leker seg sammen med de, det er noe jeg aldri gjør f.eks.

Hvis den ene ungen begynner, så henger den andre seg på, gjerne ved leggetid, og da har kjæresten det gående en stund med gråting, kos og trøst før de sovner for kvelden. 3 år etter??? Hva er det som gjør at barn er så forskjellige? 

Og nei, det har ikke noe med min rolle å gjøre, jeg er en kjærlig bonusmamma som behandler de som mine egne, heldigvis. Og jeg tenker at, det er jo mine som skulle oppført seg slik, de som var igjennom en stygg konflikt og kunne blitt kjempeutrygge. Mens kjærestens barn har vært igjennom verdens fineste og mest vennskapelige brudd, der de kunne møtes for å spise middager, feire bursdager og høytider sammen, osv. 

Mens mine ble brått revet fra, og måtte forholde seg til at nå er vi hos mor og nå er vi hos far. Og far snakker stygt om mor. Ferdig snakka liksom.

Så, igjen, hva tenker dere kan være årsak til at barn takler slik så forskjellig?

Anonymkode: 7b3be...573

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 Og jeg tenker at, det er jo mine som skulle oppført seg slik, de som var igjennom en stygg konflikt og kunne blitt kjempeutrygge. Mens kjærestens barn har vært igjennom verdens fineste og mest vennskapelige brudd, der de kunne møtes for å spise middager, feire bursdager og høytider sammen, osv. 

 

Anonymkode: 7b3be...573

Kanskje det har noe med dette å gjøre? Hvorfor leke familie etter at man er skilt? Barna får jo hele tiden et håp om at mamma og pappa skal bli sammen igjen. 

Tror og det har noe med hvor tolerante og fleksible man har oppdratt barna fra de er små. 

Anonymkode: 3060f...ed3

[skruf]

Fordi barn er veldig forskjellige individer i utganspunktet 

Er jo ikke noe rart om de reagerer ulikt 

[AnonymBruker]

Barn er forskjellige, og takler ting forskjellig.

Dine barn har jo sett en konflikt over tid, og kanskje ønsket at dere skulle gå fra hverandre. For de ble kanskje hverdagen bedre med at dere gikk fra hverandre. Du ble lykkeligere, og faren ble en bedre far. 

Mens hans barn fikk kanskje sjokk, for de har aldri sett en konflikt, og skjønner ikke hvorfor mamma og pappa ikke kan være sammen. Da de alltid er hyggelig mot hverandre og ser ingen konflikt. Og de gikk fra noe veldig bra, til noe dårligere.

Her gikk vi fra hverandre da barna var 7 år og 1 år. Hun på 7 år slet en stund, hun hadde alltid vært pappas prinsesse, så skulle pappa flytte, og hun fikk bare se han annenhver helg. Det var hans ønske, jeg tilbød han mer samvær. Vi hadde heller ingen synbar konflikt, og alt gikk veldig rolig for seg. Så for henne så endret jo verden seg drastisk, og hun forsto heller ikke, hvorfor vi ikke kunne være sammen. Men den dagen vi fikk nye kjærester så aksepterte hun det, og var hyggelig mot de. 

Anonymkode: 72a2b...41c

[AnonymBruker]

Ja, ikke dumme tanker. Takk for innspill. Såklart jeg har innsikt i at alle barn er forskjellige individer, det er en selvfølgelighet. Bruddet kom som et sjokk på mine barn og, de gråt der og da, og var veldig usikre på veien videre. Men jeg har hatt åpen dialog med de hele veien, for å trygge de. Og det har tydeligvis hjulpet.

Anonymkode: 7b3be...573

[Gjest BearMama]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja, ikke dumme tanker. Takk for innspill. Såklart jeg har innsikt i at alle barn er forskjellige individer, det er en selvfølgelighet. Bruddet kom som et sjokk på mine barn og, de gråt der og da, og var veldig usikre på veien videre. Men jeg har hatt åpen dialog med de hele veien, for å trygge de. Og det har tydeligvis hjulpet.

Anonymkode: 7b3be...573

Det kunne allikevel slått ut på en helt annen måte. Evt kunne det endret seg når du fikk ny type. Akkurat som du og jeg så har vi forskjellig psyke og forskjellige måter å bearbeide ting på. At barna dine taklet det greit, og som en annen nevner, mye sannsynlig så på det som en lettelse, er fordi akkurat de taklet det på den måten. Fordi de er som de er. En annen unge i akkurat samme situasjon kunne taklet det annerledes. 

Men enig i hun som nevner at det kunne slått ut annerledes om dere hadde vært det perfekte paret som virket om om dere hadde det harmonisk og kjærlig og så bang ut av det blå ville gå ifra hverandre. 

Uansett så takler alle barn det på sin måte. Noen synes det er trist, noen en lettelse, noen vil alltid håpe på at mamma og pappa skal finne tilbake til hverandre og noen vil ikke engang bry seg. Noen takler fint at ny partner kommer inn i bildet, andre vil synes det er helvete på jord.

Viktigste for et ålreit brudd er å bruke tid på å forberede barna, prate om det, være åpne for spørsmål rundt bruddet og hvordan det vil bli fremover og samarbeide godt. Da tenker jeg at barna prosessen bedre. Når det er snakk om ny partner så handler det mye om det samme. Bruk tid på å vite at det er seriøst, introdusere det som vennskap i første omgang og bruk tid og la barna bli kjent og trygg på ny partner og ikke hopp inn i et samboerforhold før en er temmelig sikker på at det er noe som vil vare og ikke bare noe en gjør med rosa briller på.