Jeg er missunnelig på min søster som har sterk personlighet.

[AnonymBruker]

jeg er voksen, hun er barn, så jeg prøver ikke å ødelegge livet hennes på andre måter eller på noen måte. Men jeg er missunnelig i sjul, hun skjønner jo ikke hva jeg har slitt med så hun vet jo ingenting. Hun kan ikke skydes.

Altså, hun er tema omtrent hele tiden blandt de voksne i min familie. "Hun er så....." "hun kommer til å bli ..." og hele tiden de snakker om henne så føler jeg meg som verdens kjedeligste og ambisjonløse. 

Jeg har siden bhg vært hun som ble utenfor, knekte ikke sosiale koder, måtte ha hjelp av voksne til å komme inn i leken. Har også alltid vært så spørrende og trengt andres godkjennelse før jeg tok valg. Brydd meg veldig om hva andre mener og tatt valgene mine deretter. Aldri var det noe tull med meg på skolen, eneste "tullet" var når noen hadde vært slem mot meg så foreldrene og lærere måtte kontaktes. Ja, jeg var liksom hun sårbare. Med alderen fikk jeg utseendet, fikk mer oppmerksonhet fra gutter enn de populære jentene, og dette ble likt dårlig. Til slutt ble jeg så redd for å gjøre noe ut av meg, jeg turte knapt å snakke med gutter fordi de andre trodde jeg prøvde meg. Jeg fikk kraftige depresjoner gjennom ungdomstiden, noe som gikk seg utover skole også. Jeg hadde det man kaller konsentrasjonsvansker selv om jeg lurer på om dette er en gylden diagnose. Jeg klarer praktiske oppgaver, teori som er kjedelig er det verre med. Nå har jeg fått diagnosen ADD da. 

Jeg har aldri vært noen ledertype, men heller den som har gjort som andre har sagt. Syntes det var så flaut, når foreldrene mine satt på foreldremøte og måtte si til læreren hva jeg slet med. Andre foreldre også fikk jo vite dette. Følte meg sett ned på av alle. Hun som trenger hjelp til å sosialiseres liksom...og den takknemmeligheten jeg følte måtte vise til de som faktisk brydde seg, eller latet som.

Jeg har heller aldri noe på gang med noen mann, ja jeg forelsker meg, men tør ikke ta steget. Den siste hadde bakgrunn fra annen kultur og dette klarte selvfølgelig både moren min og enkelte ndre i familien å snakke meg bort fra..jeg gav etter og kuttet ut fyre, angrer enda. Ser dere, eier ikke selvstendighet.

så til søsteren min. Der er det heller hun som er en for sterk personlighet. Hun har lett for å sjefe over andre og er nesten umulig å irettesette. Hun fikser ting selv, lar seg ikke stenge ute og blir skrytt opp i skyene av de voksne. Jeg også ble jo skrytt av, men etter jeg ble ung voksen så har det bare blitt mer og mer alvorsprat. F.eks om slike ting som partnervalg, selv om det tidligere bare gikk i "kjærligheten da?". Denne dama sa "men hun har er så selvsikker at hun kommer til å begynne med guttene i ung alder". Hun sier imot voksne, og krever alltid å ha oppmerksomheten.

Jeg er senere i 20- årene og har ikke høyere utdannelse, og jeg vet ikke hva jeg evt skal velge for jeg har nesten ikke interesser. Jeg kan klare meg helt fint med en såkalt vanlig jobb, men det er den følelsen av at det er lavest betalt, st man blir sett på som en som ikke har ambisjoner osv. De to yngre søsknene mine er veldig flinke på skolen og har topp karakterer.

Anonymkode: fbb00...60a

[Gjest SVK]

Jeg tenker 3 ting

1) Skjønner at dette er sårt for deg og det er helt normalt.

2) Det er godt mulig at søsteren din sliter minst like mye som deg. Man kan ikke alltid se på noen på utsiden at de sliter. Høye forventninger kan være stort press. Blant de vakreste modellene er det mange som sliter med kroppskomplekser.

3) Din livskvalitet avhenger ikke av din søster, men deg selv. Du er i 20-årene. Du kan få mann, barn, en annen karriere, osv. Eller du kan slå deg til ro med livet du har. Mange som trives i "helt vanlig jobb". Uansett du må finne ut livet du ønsker og ikke sammenligne deg med alle andre. Det vil alltid være noen som har noe du ikke har. Gleden finner man når man slutter å sammenligne seg selv med alle andre.

Endret 24. mars 2019 av SVK

[bouiuod]

Jeg tror det er bra om du får bygd om selvfølelsen din og bli mer selvstendig og trygg på deg selv. Det høres ut som om du bryr deg usunt mye om hva andre mener om deg. 

Å bygge opp indre trygghet vil ta tid, det er et varig prosjekt og noe som må vedlikeholdes. Men det er verdt det.

Les deg opp, finn metoder som virker for deg, jobb med tankene dine, øv deg på å stole på deg selv og å ta beslutninger basert på egne ønsker.

Lykke til.

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Jeg har også ei søster som er barn og jeg er voksen. For min egen del så er jeg glad for at hun ikke vet hvor mye jeg har lidd og strevd. Det hadde vært for vondt for henne å bære. 

Når hun blir eldre så kan jeg la henne ta del i noe av det. Kanskje det skjer med dere også? At du kan dele med henne og henne med deg når hun blir eldre?

[AnonymBruker]

Kunne vært meg som har skrevet dette. Fokuser på styrkene dine. Jeg fikk nylig samme diagnose som deg!

Jeg hadde ikke noen bra barndom heller. Gjorde det utrolig dårlig på skolen og gikk på den "svakeste" gruppen i alle fagene, men med iherdig innsats gjennom både ungdomskolen og videregående, begynte jeg endelig å gjøre det bra på vgs. Jeg jobbet ekstremt hardt og mye tid gikk til skole. Det la grunnlaget for at jeg kan begynne på medisinstudie til høsten.

Også er det alt det andre i samfunnet. Du skal være veltrent, se bra ut... Jeg slet mye psykisk, så jeg trente mye og er atletisk bygd. Også får jeg høre jeg er kjekk, men jeg klarer ikke å tro på det selv. Og slik som deg blir jeg misunnelig fort, både når det gjelder søsken og venner. Men jeg tror dette er en konsekvens av diagnosen vi har, vi blir ekstra sårbare.

Som sagt, fokuser på styrkene dine  Og vær bevisst på at siden du har den diagnosen du har, så vil du har sterkere følelser enn andre. Men det trenger nødvendigvis ikke å være realiteten, men heller en overreaksjon.

 

Mann(23) 

 

 

Anonymkode: 543f9...7c8

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kunne vært meg som har skrevet dette. Fokuser på styrkene dine. Jeg fikk nylig samme diagnose som deg!

Jeg hadde ikke noen bra barndom heller. Gjorde det utrolig dårlig på skolen og gikk på den "svakeste" gruppen i alle fagene, men med iherdig innsats gjennom både ungdomskolen og videregående, begynte jeg endelig å gjøre det bra på vgs. Jeg jobbet ekstremt hardt og mye tid gikk til skole. Det la grunnlaget for at jeg kan begynne på medisinstudie til høsten.

Også er det alt det andre i samfunnet. Du skal være veltrent, se bra ut... Jeg slet mye psykisk, så jeg trente mye og er atletisk bygd. Også får jeg høre jeg er kjekk, men jeg klarer ikke å tro på det selv. Og slik som deg blir jeg misunnelig fort, både når det gjelder søsken og venner. Men jeg tror dette er en konsekvens av diagnosen vi har, vi blir ekstra sårbare.

Som sagt, fokuser på styrkene dine  Og vær bevisst på at siden du har den diagnosen du har, så vil du har sterkere følelser enn andre. Men det trenger nødvendigvis ikke å være realiteten, men heller en overreaksjon.

 

Mann(23) 

 

 

Anonymkode: 543f9...7c8

Sterkere følelser? Jeg har asperger i tillegg. Dette blir også et problem, jeg er redd jeg vil være den mest forelska i forholdet. Tenker fremdeles på mannen jeg kuttet ut. Men han gjør neppe på meg. 

Jeg vil lære meg språk, men er sint på hjernen min for at den krever ekstra tid. Jeg vet ikke om den gjør det, men jeg har brukt over et år på å lære et språk..  ikke europeisk språk..

Anonymkode: fbb00...60a

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du egentlig må ta deg litt sammen. Dette virker veldig selvutslettende. Jeg kan tenke meg at du blir sliten av å ha det slik. 

Jeg tror du hadde hatt nytte av å gå jevnlig til psykolog eller psykiater. Her har du en del grums å ta tak i både fra oppvekst og nå, men også i relasjoner med andre mennesker. Dette er ikke en "quick fix", men noe som krever mye av deg å jobbe med. Samtidig kan det hjelpe deg å få det bedre med deg selv.

Anonymkode: 85c28...686

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at du egentlig må ta deg litt sammen. Dette virker veldig selvutslettende. Jeg kan tenke meg at du blir sliten av å ha det slik. 

Jeg tror du hadde hatt nytte av å gå jevnlig til psykolog eller psykiater. Her har du en del grums å ta tak i både fra oppvekst og nå, men også i relasjoner med andre mennesker. Dette er ikke en "quick fix", men noe som krever mye av deg å jobbe med. Samtidig kan det hjelpe deg å få det bedre med deg selv.

Anonymkode: 85c28...686

Jeg går allerede til psykolog. Jeg vet godt det ikke er en quick fix da jeg føler jeg bruker hele livet! 
Jeg er faktisk nesten 30. Men derfor irriterer det meg også at vi har følelser. Hadde jeg hatt mindre følelser så hadde jeg kunne levd livet litt mer. 
 

Anonymkode: fbb00...60a

[AnonymBruker]

Men hvorfor er dette med å være stille og sjenert alltid noe negativt? altså, jeg føler jo det selv. 
Jeg HATET å bli omtalt av de voksne som ei som var redd for å ta igjen, mer stille osv. Måtte lære meg å være mer høylytt osv, mens søsteren min må bremses, men er umulig å bremse. Er også lei av å høre på voksne si hvor utrolig sterk personlighet dette er... og så har du meg, klarer ikke velge partner selv en gang. 
 

Anonymkode: fbb00...60a

[AnonymBruker]

Er nok ikke lett for din søster heller. Hun får masse oppmerksomhet som hun kanskje ikke ønsker. Hun får litt mer press på seg da folk ser henne hele tiden, har forventninger hun gjerne skulle vært foruten.

Har to kusiner hvor hun eldste har vært stille og traust, solid og trygg. Mens yngstemann var mer blid og utadvendt. 15 år mellom dem. Men jeg vet at hun yngste ofte gjemte seg litt som liten, lei av å bli vist frem da hun var søt som ei lita dukke, lei av å bli sendt fra arm til arm, kløpet i kinnene. Hun er nå voksen, men ikke den som stikker seg frem, hun liker å være i skyggen. Noe hun nå har "lov" til nå som hun er voksen. 

Så kan tenkes din søster ønsker hun var i dine sko. 

Anonymkode: fa2ef...88d

[Gjest Mass]

Men kan du ikke la deg inspirere litt av din søster da? 

Tørre å våge mer? Bli mer robust? Trene på ferdighetene du har? Finne dine sterke sider og akseptere dine svake sider?

[AnonymBruker]

Vet at den ene søsteren min har vært både irritert og sjalu på meg, jeg er minstemann. Men det er ikke lett å være minst heller. Man må brøyte vei, bruke albuene. Jeg har litt mer temperament enn mine søsken, og har dermed blitt hørt og sett mest. På godt og vondt. For jeg var visst morsom og bestemt som liten, kom med masse gullkorn alle lo av. Og som voksen har jeg hatt null tålmodighet for bullshit, jeg er klar i meldingene mine, sier det jeg tenker og føler, på godt og vondt. Men jeg kan bare være meg selv. Slik de er seg selv. At de skulle ønske at de kunne svare på ting slik jeg gjør, det kan ikke jeg noe for. Jeg hater oppmerksomhet, liker å gå i ett med veggen, men alle forventer en reaksjon fra meg, på alt. For jeg kan være litt klovn visstnok, synes de rundt meg ihvertfall. Så i alle sammenhenger ser folk bort på meg, vil vite hva JEG mener, om jeg har en kul eller krass kommentar på lur. Og nå toner jeg alt ned, er ikke meg selv, lei av oppmerksomheten. 

Anonymkode: fa2ef...88d

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er nok ikke lett for din søster heller. Hun får masse oppmerksomhet som hun kanskje ikke ønsker. Hun får litt mer press på seg da folk ser henne hele tiden, har forventninger hun gjerne skulle vært foruten.

Har to kusiner hvor hun eldste har vært stille og traust, solid og trygg. Mens yngstemann var mer blid og utadvendt. 15 år mellom dem. Men jeg vet at hun yngste ofte gjemte seg litt som liten, lei av å bli vist frem da hun var søt som ei lita dukke, lei av å bli sendt fra arm til arm, kløpet i kinnene. Hun er nå voksen, men ikke den som stikker seg frem, hun liker å være i skyggen. Noe hun nå har "lov" til nå som hun er voksen. 

Så kan tenkes din søster ønsker hun var i dine sko. 

Anonymkode: fa2ef...88d

Hun ønsker oppmerksomhet jo, hun blir nesten dårlig om hun ikke har den og takler veldig dårlig at andre har den. 

Anonymkode: fbb00...60a

[AnonymBruker]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun ønsker oppmerksomhet jo, hun blir nesten dårlig om hun ikke har den og takler veldig dårlig at andre har den. 

Anonymkode: fbb00...60a

Du virker å være sjalu - synes du ikke det er på tide å komme deg videre med ditt eget liv?

Hvorfor speiler du deg såpass i dette?

Ta ansvar for ditt eget liv - ikke lag en masse unnskyldninger ved å peke på søstera di. Det vil du jo aldri bli ferdig med, man finner alltid noen som er bedre/penere/kulere/morsomme osv. 

Om alle skal følge logikken din så kan vi jo alle bare gi opp.

Anonymkode: 9d438...a93

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du virker å være sjalu - synes du ikke det er på tide å komme deg videre med ditt eget liv?

Hvorfor speiler du deg såpass i dette?

Ta ansvar for ditt eget liv - ikke lag en masse unnskyldninger ved å peke på søstera di. Det vil du jo aldri bli ferdig med, man finner alltid noen som er bedre/penere/kulere/morsomme osv. 

Om alle skal følge logikken din så kan vi jo alle bare gi opp.

Anonymkode: 9d438...a93

jeg svarte vedkommende som påstod at hun ikke ønsker opperksomhet. For det gjør hun. Det er flere som har påpekt hvordan hun kan oppføre seg om hun faktisk ikke har opperksomheten. Det er litt over snittet behov for det, når man har samtaler med andre, og den som ikke da har opperksomheten begynner å synge eller rope et eller annet.
Jeg har aldri hatt noe behov for å være midtpunkt i gjengen nei. 
 

Anonymkode: fbb00...60a

[AnonymBruker]

Lite du får gjort med det. Men ikke sikkert din søster har det så bra heller. Hun er vant til oppmerksomhet, og for mange er det en nedtur når den forsvinner. 

Prøv å hev deg over det. Du er god som du er, og du har ikke behov for å hige etter oppmerksomhet. Jo eldre din søster blir, jo mindre søt og interessant blir hun. 

Anonymkode: fa2ef...88d

[AnonymBruker]

Du lager tråder om dette hele tiden!!

Ja, vi vet du har Asperger.

Ja, vi vet du er forelsket i en mann fra Tyrkia.

Ja, vi vet at har har gitt opp forelskelse/kjærlighet fordi mora di sa det var best/fordi du er redd for å være den som er mest forelsket. 

Vi vet også at er pen, ikke passer inn, tenker på hva andre synes om deg, og hater at du har Asperger.

Du skriver seriøst om dette hver eneste uke her på KG! Skaff deg hjelp til å ta tak i livet ditt. Slutt å skylde på alt og alle rundt deg. 

Anonymkode: c6db1...570