Voksne på på KG - hva tenker dere nå om problembarna fra oppveksten?

[AnonymBruker]

Jeg er litt over 30. Jeg var et problembarn. Mor ustabil og psykisk syk, pappa alkoholisert og voldelig. Fattig. Bodde i en knøttliten leilighet i et av Oslos lavstatussteder. Endte med barnehjem og flere fosterhjem. Siste fosterhjemmet var på beste vestkant, og jeg hadde vel en slags vennegjeng der. Men jeg har aldri klart å ha styring på meg selv på samme måte som de i vennegjengen. Og etter VGS, mens de utdannet seg, kjøpte hus og reiste verden rundt har jeg gått inn og ut av psykiatrien, rusbehandling og hatt utallige selvmordsforsøk. Det er ingen av de som vil ha noe med meg å gjøre, fordi jeg på det sykeste var skikkelig emosjonelt ustabil og ganske kjip og utagerende. Slitsom og krevende.  Mor og far er døde. Har ingen søsken. Har vært til utredning ved Modum Bad og de sier  jeg har en kompleks traumediagnose og må være i behandling resten av livet. Føles som jeg ikke engang har hatt mulighet til å være et godt menneske, og blir dømt for noe jeg ikke kan noe for.  Voksne på KG, når dere tenker tilbake på folk dere har kjent som var ustabile, utagerende og sånt, hva tenker dere da? Dømmer dere?

Anonymkode: 83457...607

[Cata]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Voksne på KG, når dere tenker tilbake på folk dere har kjent som var ustabile, utagerende og sånt, hva tenker dere da? Dømmer dere?

Ja, det gjør jeg. For meg som var en veldig stille og redd unge så var de utagerende og ustabile fryktelig skremmende å forholde seg til. Hjernen min kan innse at det er grunner til at folk blir slik, men barnet i meg kan ikke akseptere at ikke utagerende barn kan bli forhindret fra å plage de som er mer stille av seg. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Cata skrev:

Ja, det gjør jeg. For meg som var en veldig stille og redd unge så var de utagerende og ustabile fryktelig skremmende å forholde seg til. Hjernen min kan innse at det er grunner til at folk blir slik, men barnet i meg kan ikke akseptere at ikke utagerende barn kan bli forhindret fra å plage de som er mer stille av seg. 

Ok, den ser jeg. Så trist.

Anonymkode: 83457...607

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke jeg kjente til noen som ble kategorisert som et problembarn når jeg var liten. Det var såklart enkelte skrytepaver jeg holdt meg unna så godt jeg kunne og som i dag har en lang og vond historikk med rusmisbruk, lovbrudd, spredning av usanne historier om andre, pluss mer. De kunne tross alt tatt bedre valg i livet enn å holde på slik da det aller meste faktisk er selvforskyldt.

Ingen jeg ønsker å ha kontakt med selv i dag.

Anonymkode: 3062a...348

[AnonymBruker]

Jeg gikk i klasse med et problembarn. Jeg var en av då som jevnlig fikk gjennomgå da han kanaliserte jæveloppførseleb sin til blant annet meg. De siste årene har han skrevet om ensomhet, seksuelt misbruk, adhd osv på fb. Sorry, men jeg synes ikke synd på han, selv om det er trist at barndommen hand var slik. Han har «glemt» å nevne den antisosiale oppførselen og trakasseringen sin av meg og en annen i klassen. Han valgte seg nemlig ut de to mest sårbare. Vi har nemlig også vokst opp med alkoholisme og overgrep, men har likevel ikke vært jævlige og nedbrytende mot andre mennesker. Så lenge man bevisst ikke er slem mot andre, eller i det minste har mot til å si unnnskyld senere, så er det lite sympati å hente fra meg. 

Det var det eksemplet jeg kommer på fra min egen oppvekst. 

Anonymkode: 117c5...b54

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke jeg kjente til noen som ble kategorisert som et problembarn når jeg var liten. Det var såklart enkelte skrytepaver jeg holdt meg unna så godt jeg kunne og som i dag har en lang og vond historikk med rusmisbruk, lovbrudd, spredning av usanne historier om andre, pluss mer. De kunne tross alt tatt bedre valg i livet enn å holde på slik da det aller meste faktisk er selvforskyldt.

Ingen jeg ønsker å ha kontakt med selv i dag.

Anonymkode: 3062a...348

Oj. Du skjønner ikke at det faktisk ikke føles som valg i det hele tatt?? Men som at man lever med en hjerneskade på grunn av konstant utrygghet?

Anonymkode: 83457...607

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg er litt over 30. Jeg var et problembarn. Mor ustabil og psykisk syk, pappa alkoholisert og voldelig. Fattig. Bodde i en knøttliten leilighet i et av Oslos lavstatussteder. Endte med barnehjem og flere fosterhjem. Siste fosterhjemmet var på beste vestkant, og jeg hadde vel en slags vennegjeng der. Men jeg har aldri klart å ha styring på meg selv på samme måte som de i vennegjengen. Og etter VGS, mens de utdannet seg, kjøpte hus og reiste verden rundt har jeg gått inn og ut av psykiatrien, rusbehandling og hatt utallige selvmordsforsøk. Det er ingen av de som vil ha noe med meg å gjøre, fordi jeg på det sykeste var skikkelig emosjonelt ustabil og ganske kjip og utagerende. Slitsom og krevende.  Mor og far er døde. Har ingen søsken. Har vært til utredning ved Modum Bad og de sier  jeg har en kompleks traumediagnose og må være i behandling resten av livet. Føles som jeg ikke engang har hatt mulighet til å være et godt menneske, og blir dømt for noe jeg ikke kan noe for.  Voksne på KG, når dere tenker tilbake på folk dere har kjent som var ustabile, utagerende og sånt, hva tenker dere da? Dømmer dere?

Anonymkode: 83457...607

Og nei, jeg dømmer ikke menneesker jeg aldri har hatt privat kontakt og erfaring med. 

Jeg forventer derimot at du gjør ditt beste til å finne din vei og hvordan du vil leve. Teksten din her viser jo dine enorme muligheter for å skape ditt liv slik du ønsker det innerst inne. Ta den styrken og bruk den.

Anonymkode: 3062a...348

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Oj. Du skjønner ikke at det faktisk ikke føles som valg i det hele tatt?? Men som at man lever med en hjerneskade på grunn av konstant utrygghet?

Anonymkode: 83457...607

Det tilfellet jeg snakker om hadde alle forutsetninger for å få et ganske bra liv. At han etterhvert mista jobb, hus og kone pga dumskap er kun fordi han var en stor skrytepave og egoist. 

Anonymkode: 3062a...348

[SoWhat?]

Nei. Jeg dømmer ikke folk. Det har ikke med at jeg er "snill" å gjøre. Det har med kunnskap å gjøre. En dømmer ikke barn! Jez

En bør helst ikke dømme uansett. Men barn er det en minst av alt skal dømme. Går ikke det.

Leit å se historien din Ts. Mye vondt flere må gå igjennom. Veldig trist. 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg gikk i klasse med et problembarn. Jeg var en av då som jevnlig fikk gjennomgå da han kanaliserte jæveloppførseleb sin til blant annet meg. De siste årene har han skrevet om ensomhet, seksuelt misbruk, adhd osv på fb. Sorry, men jeg synes ikke synd på han, selv om det er trist at barndommen hand var slik. Han har «glemt» å nevne den antisosiale oppførselen og trakasseringen sin av meg og en annen i klassen. Han valgte seg nemlig ut de to mest sårbare. Vi har nemlig også vokst opp med alkoholisme og overgrep, men har likevel ikke vært jævlige og nedbrytende mot andre mennesker. Så lenge man bevisst ikke er slem mot andre, eller i det minste har mot til å si unnnskyld senere, så er det lite sympati å hente fra meg. 

Det var det eksemplet jeg kommer på fra min egen oppvekst. 

Anonymkode: 117c5...b54

Tenker du aldri at utageringen var på grunn av smerte? Videreføring av hva han selv ble utsatt for?

Anonymkode: 83457...607

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Tenker du aldri at utageringen var på grunn av smerte? Videreføring av hva han selv ble utsatt for?

Anonymkode: 83457...607

Jo, men det er meg revnende likegyldig all den tid han trakasserte meg og andre tre år sammenhengende. Å ha det jævlig er INGEN blankofullmakt og unnskyldning for å ødelegge andre mennesker! 

Anonymkode: 117c5...b54

[SoWhat?]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg gikk i klasse med et problembarn. Jeg var en av då som jevnlig fikk gjennomgå da han kanaliserte jæveloppførseleb sin til blant annet meg. De siste årene har han skrevet om ensomhet, seksuelt misbruk, adhd osv på fb. Sorry, men jeg synes ikke synd på han, selv om det er trist at barndommen hand var slik. Han har «glemt» å nevne den antisosiale oppførselen og trakasseringen sin av meg og en annen i klassen. Han valgte seg nemlig ut de to mest sårbare. Vi har nemlig også vokst opp med alkoholisme og overgrep, men har likevel ikke vært jævlige og nedbrytende mot andre mennesker. Så lenge man bevisst ikke er slem mot andre, eller i det minste har mot til å si unnnskyld senere, så er det lite sympati å hente fra meg. 

Det var det eksemplet jeg kommer på fra min egen oppvekst. 

Anonymkode: 117c5...b54

Jeg skjønner sårheten din. Men jeg skjønner liksom ikke hvordan du kan dømme et barn. Nå sitter du som voksen og er "kald" mot en som er nede. Og du er voksen. Da han utagerte var han et barn! Jeg skjønner ikke helt logikken her..? 

[Chizue]

Jeg hadde angst -pga mobbing fra barnehagen, som gikk videre til barneskole, ungdomsskole, videregående.. Jeg føler jeg tapte utdanning pga problembarna, for de; hang seg på meg.
Gjør meg ingenting idag, jeg har alltid vært en snill person og tenker at alle fortjener en ny sjanse  
Han jeg er sammen med nå, var vel ett problembarn, jeg kjente ikke til ham under oppveksten min ettersom vi bodde på to veldig forskjellige plasser
Det viser egentlig at han, uansett hvor mye dritt han opplevde som barn og ungdom, klarte likevel å skaffe seg en ordentlig jente... 😜

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jo, men det er meg revnende likegyldig all den tid han trakasserte meg og andre tre år sammenhengende. Å ha det jævlig er INGEN blankofullmakt og unnskyldning for å ødelegge andre mennesker! 

Anonymkode: 117c5...b54

Men, hvorfor blir du ikke forbanna på lærere og andre voksne som ikke tok tak i han? Var dette på barneskolen? Barn må læres å takle følelser og å roe seg ned. Man lærer ikke det av seg selv... Jeg må bruke resten av livet på å lære ting som vanlige barn lærer mens de er små...

Anonymkode: 83457...607

[Gjest Mass]

Som voksen ser man, hvertfall jeg, flere nyanser og får jo økt forståelse for hvorfor atferden var som den var. Men som barn var jeg ganske redd utageringen til barna med atferdsproblemer at jeg holdt meg langt unna. Man visste jo aldri hva man kunne forvente eller hvordan man evt skulle håndtere utageringen og det at de skulle tøffe seg altfor mye. De trodde at de var tøff og kul - jeg syntes aldri det.

[Sinsiew]

21 minutter siden, Cata skrev:

Ja, det gjør jeg. For meg som var en veldig stille og redd unge så var de utagerende og ustabile fryktelig skremmende å forholde seg til. Hjernen min kan innse at det er grunner til at folk blir slik, men barnet i meg kan ikke akseptere at ikke utagerende barn kan bli forhindret fra å plage de som er mer stille av seg. 

Enig. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, SoWhat? skrev:

Jeg skjønner sårheten din. Men jeg skjønner liksom ikke hvordan du kan dømme et barn. Nå sitter du som voksen og er "kald" mot en som er nede. Og du er voksen. Da han utagerte var han et barn! Jeg skjønner ikke helt logikken her..? 

Han så seg ut noen sårbare ofre selv som han kunne bryte ned. Det kalles antisosial. Kjenner også en fyr som har vært i kontakt med han i voksen aldre som kunne fortelle om antisosial atferd også. Vi kan ikke bare unnskylde og si stakkars «bare» fordi man hadde det jævlig hjemme. 

Anonymkode: 117c5...b54

[AnonymBruker]

For å si det sånn: jeg husker andre som hadde utagerende oppførsel uten at det var spesielt rettet mot noen spesielle. Den rammet mer tilfeldig på personer som tilfeldigvis var der, eller på gjenstander. DET er en enorm forskjell! 

Anonymkode: 117c5...b54

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han så seg ut noen sårbare ofre selv som han kunne bryte ned. Det kalles antisosial. Kjenner også en fyr som har vært i kontakt med han i voksen aldre som kunne fortelle om antisosial atferd også. Vi kan ikke bare unnskylde og si stakkars «bare» fordi man hadde det jævlig hjemme. 

Anonymkode: 117c5...b54

Ok, så hva tenker du om han nå, da'a? At han bevisst var ond?

Anonymkode: 83457...607

[minister-mio]

Hvorfor skulle man dømme deg? Du ramser jo opp masse fæle ting som har skjedd deg, ikke noe fælt du har gjort. 

Virker mer som om du vil ha et pity party. 

Og ingen barn er "problembarn"