Dere som sliter sosialt/ har sosial angst, takler dere 17. Mai feiring på skolen, juleavslutninger og det å arrangere bursdager?

[AnonymBruker]

Dere som er foreldre, altså. Synes dere at slike ting blir ekstremt kleint og ubehagelig å delta på? Kjenner jeg gruer meg mye til 17. Mai-feiring med skolen (har 1. Klassing), siden jeg sliter litt med sosiale happeninger. Har ikke angst, men synes slikt ofte er så kleint. 

Anonymkode: d5f52...749

[AnonymBruker]

Mannen tar seg av det.

Anonymkode: c61ea...5e2

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Mannen tar seg av det.

Anonymkode: c61ea...5e2

Så bra, men betyr det at du ikke er med på 17. Mai-feiringen heller? Synes barnet/ barna det er greit? Fått kommentarer av andre på det? 

Anonymkode: d5f52...749

[AnonymBruker]

Jeg er alenemor, så har ingen å "sende" i stedet for meg. Synes det er en smule grusomt. Men gjør det jeg må og ikkenoe mer 😛

Anonymkode: 7e2a6...d4d

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Så bra, men betyr det at du ikke er med på 17. Mai-feiringen heller? Synes barnet/ barna det er greit? Fått kommentarer av andre på det? 

Anonymkode: d5f52...749

Jeg har alltid vært med på jule og sommer avslutninger, men jeg mingler ikke, bursdager er det jeg som står for maten og mannen tar seg av ungene, på 17. mai har vi ikke hatt noe feiring på skolen.

Anonymkode: c61ea...5e2

[AnonymBruker]

Det må jeg bare, ungen er viktigere enn hva jeg føler. Har hyperventilert og angstsprutbæsjet meg igjennom mang en sammenkomst. 

Anonymkode: 93393...fd3

[Gjest Raggy]

Prøver så godt jeg kan men livet består ofte av å grue seg til ting som skjer, for det er noe hver eneste uke. Det tar på å en mister livsgnisten. Det er viktig å stå på for barna sin del så det er ikke aktuelt å la det være. Mageregulerende midler gjør det litt mindre smertefullt.

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker said:

Det må jeg bare, ungen er viktigere enn hva jeg føler. Har hyperventilert og angstsprutbæsjet meg igjennom mang en sammenkomst. 

Anonymkode: 93393...fd3

Samme her. For sønnen min kan jeg presse meg selv til å gjøre mer enn jeg noen gang trodde var mulig før jeg fikk ham.

Fælt er det, men jeg klarer som regel å late som jeg koser meg. Og det er så verdt det. ❤️

Anonymkode: 69b72...64f

[AnonymBruker]

Ja, fordi jeg måtte. Min psykdom skal ikke gjøre at barnet ikke fikk det h*n måtte ha.

Anonymkode: 6e889...bb0

[AnonymBruker]

Ja, hadde ikke akkurat noe valg, var alene med barn. Deltok på alt fra avslutninger til fotballtreninger. Tvang meg til mingling og sosial prat med de andre for barnets skyld, lettere å avtale besøk etc om man kjenner foreldrene. 

Anonymkode: 827f3...411

[AnonymBruker]

Jeg sender mannen når det går. Ellers presser jeg meg gjennom og faker etter veste evne - og trenger god tid til å hente meg inn etterpå. I barnebursdager tar jeg meg av innkjøp, baking, pynting, matlaging og rydding, også er mannen med ungene. Unger er forsåvidt ikke det verste, men verre når de er så små at foreldrene blir med og man føler man må underholde dem også (og føler seg «vurdert» hele tiden). 

Anonymkode: ee640...37e

[AnonymBruker]

Godt å høre at jeg ikke er alene om å synes at slike ting er ubehagelig. Kom nettopp hjem fra en 4-årsbursdag. Gikk greit, men er ikke veldig flink til smalltalk. 

Ts

Anonymkode: d5f52...749

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det må jeg bare, ungen er viktigere enn hva jeg føler. Har hyperventilert og angstsprutbæsjet meg igjennom mang en sammenkomst. 

Anonymkode: 93393...fd3

Du er sterk! Dette står det enormt respekt av. 

Ts

Anonymkode: d5f52...749

[FjellFrua]

Fake it until you make it

 

Jeg er alenemor, og dermed er jeg bare helt nødt. Har også barn med ekstra behov, så å sitte på møter med 8-12 stykker fra hjelpeapparatet og slå i bordet har jeg også blitt vant til gitt.

Man bare må.

Men jeg har blitt litt flinkere til å sile. Er ikke alt jeg prioriterer like høyt lenger. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, FjellFrua skrev:

Fake it until you make it

 

Jeg er alenemor, og dermed er jeg bare helt nødt. Har også barn med ekstra behov, så å sitte på møter med 8-12 stykker fra hjelpeapparatet og slå i bordet har jeg også blitt vant til gitt.

Man bare må.

Men jeg har blitt litt flinkere til å sile. Er ikke alt jeg prioriterer like høyt lenger. 

All respekt til dere aleneforeldre som gjør alt for barna deres. Dere står på hver dag 24/7.  

Takk for tips! 

Ts

Anonymkode: d5f52...749

[AnonymBruker]

Jeg føler jeg må. Kommer igjennom det med æren i behold men er syk dagen før og to dager etter. Syk samme dag også, men får samlet meg til å gjøre det jeg skal. Går for enkle løsninger. Kan ikke si annet enn at jeg syntes det er grusomt, men det ville vært enda verre og si at jeg er for kjørt i huet til å klare å delta. 

Anonymkode: 4873a...56e

[AnonymBruker]

Er alenemor, så jeg MÅ. Og jeg VIL faktisk følge opp mitt barn så godt jeg kan, så jeg presser meg og jobber hardt for å få til enkelte ting. Ønsker ikke å gi opp dvs droppe møter, 17.mai fritidsaktiviteter etc. Heldigvis er jeg ikke så dålig nå som jeg var før jeg fikk barn. Og noen ting som jeg har blitt med på flere ganger, de tingene blir ikke så ille lengre.

Anonymkode: fd8a7...120

[AnonymBruker]

Synes også slike ting kan være grusomt, og selvsagt verst når jeg er sliten. En gang måtte jeg kapitulere på 17. mai og gikk hjem, men da var ungene med faren og mormor, så tror ikke de merket så mye. Hadde jeg vært alene med dem måtte jeg ha tatt meg sammen. 

Anonymkode: 5b47a...9bc

[AnonymBruker]

Vi går ingen steder på 17. mai. Vi holder oss hjemme.

Anonymkode: 4b3c6...447

[AnonymBruker]

Jeg hater 17.mai, men tvinger meg gjennom. Jeg er i tillegg alenemor og kjenner veldig få her, så må bare bite det i meg, til barnet blir for stort for 17.mai-tog.

Anonymkode: c5e78...c74