Vondt av fortiden min, ensomhet

[JiggleBilly]

I dag er jeg 30 år, og jeg føler på en sterk ensomhet og en slags sorg som føles umulig å bearbeide.
Min historie:

Jeg hadde den perfekte oppveksten, og de første 15 årene av livet mitt var fantastiske. Jeg var glad, hadde masse energi og livet gikk på skinner. Jeg hadde en ressurssterk familie som støttet meg, et stort sosialt nettverk med gode venner, og jeg var populær blant damene. Jeg ble spådd en lysende framtid innenfor idrett og musikk, og jeg gjorde det svært godt på skolen. Alt lå til rette for at jeg skulle ha en strålende tid framover.

På ungdomsskolen gjorde jeg mange dårlige valg, og havnet i feil miljø. Fra å være en «ordentlig» gutt ble jeg sakte men sikkert en del av de «kule» gutta som røyket, brøt loven, og ga totalt blaffen i skolen. Dette eskalerte da jeg allerede i 9. klasse startet å røyke hasj sammen med kompisene mine. Jeg var da 15 år gammel. I starten var det bare moro, og tiden etter røykingen var fylt med latterkramper. Etter hvert gikk det ut av kontroll.
Vi begynte å spille dataspill, og jeg var mindre og mindre på skolen. Dagene besto av mye spilling og røyking, og drikking i helgene. Jeg reflekterte ikke noe over måten jeg levde livet mitt på, og tenkte heller ikke på potensielle konsekvenser.

Nå gikk jeg i 10. klasse. Omgangskretsen min var nå utelukkende mennesker som hadde falt ut av samfunnet, og drev med kriminelle aktiviteter som hasjrøyking og hærverk. Hovedmålet for dagene deres var å få tak i rus. Disse menneskene var på ingen måte mennesker som jeg passet sammen med eller som jeg følte meg vel sammen med. Det var dårlige mennesker som kun brydde seg om seg selv, og behandlet andre mennesker dårlig, inkludert meg. Jeg følte meg mobbet. Jeg innså at dette ikke var gode venner av meg, og tok derfor mer og mer avstand fra mange av disse «vennene», uten at jeg klarte å kutte de 100%.
Jeg var tilnærmet aldri på skolen, da jeg heller satt hjemme foran pc skjermen og spilte dataspill i kombinasjon med hasjrøyking. Jeg begynte å forstå hva jeg hadde gjort, men visste ikke hvordan jeg skulle snu dette. Jeg gikk fra å være en «vinner» til å bli en «taper» på relativt kort tid. Jeg hadde det vondt, og jeg isolerte meg mer og mer på «gutterommet». Jeg skaffet hasj, jeg røyket hasj, og jeg spilte dataspill. Og jeg kranglet mye hjemme med foreldrene. Dagene gikk. Ukene gikk. Månedene gikk. Årene gikk.

Jeg søkte meg inn på yrkesfag på vgs med særskilt vurdering, ettersom jeg ikke hadde vært på skolen i 10. klasse, og store deler av 9. klasse. Det var vanskelig å komme helt ut av det dårlige miljøet, og både røykingen og isoleringen fortsatte. Jeg forsøkte å være noe på skolen, men jeg hadde utviklet sosial angst, i tillegg til depresjon. Den «enkle» løsningen var derfor å tilbringe mye tid foran pcen på rommet hjemme, og «røyke bort» følelsene. Røykingen gjorde det umiddelbart litt bedre, og deretter mye verre. Depresjonen og angsten utviklet seg over tid, og jeg fikk etter hvert sterk sosial angst.
Jeg datt ut av vgs, og unngikk andre mennesker så ofte jeg kunne. Dermed ble jeg understimulert på sosiale områder, i en veldig kritisk alder. Det hadde også en svært negativ effekt på mitt forhold til andre mennesker, altså relasjoner. Den helhetlige utviklingen min som menneske stoppet på en måte helt i de årene. Det er sånn det føles i hvert fall.

Jeg var nå 19-20 år, og langt nede psykisk. Hvordan skulle jeg klare å snu dette og få styr på livet mitt? Jeg satt meg et mål om å få studiekompetanse, slik at jeg kunne søke meg til høyere utdanning i en annen by. Jeg ville studere idrett. Veien dit var lang. For å klare det så måtte jeg kutte de giftige menneskene som nå var mine «venner». Menneskene som bare brøt meg ned, i stedet for å bygge meg opp, slik som gode venner gjør. Jeg ble også mobbet av flere, og jeg opplevde det naturligvis som svært tungt. Det førte til at jeg var nødt til å tilbringe mye tid alene. Jeg ville heller være helt alene, enn å være med dårlige mennesker som verken bryr seg om meg eller respekterer meg, og som behandler meg dårlig. Jeg reduserte også hasjrøykingen veldig, men jeg klarte ikke å slutte helt. Det hadde jo en kortvarig umiddelbar effekt, som «skrudde av» de vonde følelsene mine slik at jeg kunne rømme fra virkeligheten for en liten stund. Jobben med å få styr på livet mitt var i gang. Men jeg var langt nede psykisk, og følte meg helt alene og veldig ensom. Jeg måtte finne noe mening i tilværelsen i tillegg til skole, og jeg hadde som nevnt falt ut sosialt. Redningen min ble trening. Jeg startet med systematisk styrketrening og løping, og hadde en drøm om å komme tilbake til fotballen igjen. Jeg visualiserte ofte gode opplevelser fra fotballspillingen før jeg var 15, og dette fungerte som en sterk indre motivasjon for meg. Jeg skulle komme meg tilbake dit. Treningen påvirket psyken min svært positivt, og jeg følte at jeg gjorde noe meningsfullt i livet, for første gang på 5 år. Uten treningen så tror jeg ikke at hadde jeg ikke klart å komme videre. Det var nøkkelen for å forbedre min sterke sosiale angst, og også for depresjonen. Jeg måtte bygge opp selvbildet og selvoppfatningen min, og der gjorde treningen underverker.  
Jeg gjennomførte 90-95% av vgs som privatist, inkludert allmenn påbygging. Det ble en vane å gjøre alt alene. Jeg leste og gikk opp til tentamen/eksamen, fag etter fag. Og jeg trente mye. Jeg røyket gradvis mindre og mindre hasj. Da jeg var 21 år gammel hadde jeg nådd målet mitt og fått studiekompetanse. Jeg sluttet også å røyke hasj.
Tiden fra jeg var 15-22 er et stort sort hull som jeg husker svært lite av. Hvis du spør meg om jeg husker en eneste positiv opplevelse fra den tiden så er svaret mitt nei. Jeg har utelukkende dårlige minner fra ungdomstiden.

Jeg søkte meg inn på idrett på en høgskole i en by som var 3-4 timer unna, for å finne meg et nytt miljø og «starte på nytt». Da jeg var 22 år gammel startet jeg å studere. Jeg var klar for nye eventyr, men hadde mange varige men. Jeg hadde fortsatt sosial angst, prestasjonsangst og depresjoner, selv om treningen hadde gjort det bedre. Jeg hadde et veldig dårlig selvbilde, lav selvtillit og ettersom jeg var såpass mye isolert i kombinasjon med hasjrøyking i 6-7 år i en kritisk tid der hjernen er under utvikling, var jeg svært utrygg i sosiale sammenhenger. Jeg «manglet» 6-7 år med ulik stimulering på mange områder, og jeg følte meg utenfor og ensom. Jeg var svært skeptisk til andre mennesker, og hadde vanskeligheter med å knytte meg til andre, noe jeg fortsatt sliter med i dag, etter å ha hatt så mange negative opplevelser på det området. Min erfaring var at mennesker stort sett er drittsekker som vil deg vondt.
Etter knallhard jobbing der hver eneste dag var en kamp mot meg selv så gjennomførte jeg til slutt en bachelorgrad + videreutdanning, men har under hele min studieperiode unngått sosiale sammenhenger så ofte så mulig. Noe har det jo blitt, men alt for lite. Jeg føler at mine psykiske lidelser har begrenset meg så utrolig mye i gjennom livet. Det er så mye som jeg ikke fikk opplevd, og jeg har problemer med å knytte gode relasjoner med andre mennesker. Jeg har aldri opplevd et godt vennskap., og det kjenner jeg veldig på.

For 2 år siden fant jeg tonen med en hyggelig jente på jobben. Vi ble kjærester og er i dag forlovet. Hun har vært utrolig bra for meg, og styrket meg på mange områder. Jeg har gradvis bygget opp mitt selvbilde og selvtillit sammen med henne, og i dag er jeg på mitt aller beste siden jeg var 15 år. Jeg har utdannelse, jobb og en flott kjæreste. Likevel er jeg svært ensom, og føler lite glede i livet. Venner er et stort savn. Det er et grunnleggende behov for å oppleve velvære, i hvert fall for meg. Å ha kjæreste hjelper, men jeg føler meg svært avhengig av henne. Hver eneste dag tenker jeg tilbake i tid på valgene mine i ungdomstiden og hvordan det kunne få så enorme konsekvenser. Jeg aner ikke hva motivasjonen for valgene mine var, jeg hadde jo alt. Jeg savner å føle glede i livet, jeg føler liksom ingenting. Jeg er bare helt flat.

Jeg har mange bekjente, men ingen gode venner. Jeg klarer meg fint i sosiale sammenhenger i dag, men jeg sliter med å knytte nære bånd til andre. Kjæresten er unntaket. Jeg kjenner på det at jeg begynner å bli eldre, og tenker at det bare kommer til å bli vanskeligere å finne seg sin «flokk». Jeg fant ikke min «flokk» tidligere i livet, da jeg heller brukte mye tid sammen med dårlige mennesker som jeg ikke passet sammen med. Og jeg aner ikke hvordan jeg skal håndtere dette. De gamle «vennene» tar kontakt en gang i blant, men jeg vil ikke ha noe med dem å gjøre. De er ikke klar over hvor mye de har ødelagt for meg. Jeg velger heller å være alene enn å være med dårlige venner. Såpass har jeg lært. Jeg er svært bitter på disse menneskene, og unner de ingenting i livet. Jeg blir oppriktig glad av at de ikke lykkes.

Jeg føler på en slags sorg hele tiden. Jeg skulle ha opplevd mye mer i mine beste år. Jeg har røyket bort hele min ungdomstid og vært sammen med dårlige mennesker, i stedet for å ha det gøy med gode mennesker, gode venner. Jeg har følt på hvordan det er å gå fra høy status til lav status, så jeg har opplevd det fallet der. I dag er jeg et sted på midten der. På en måte så burde jeg vel være fornøyd med å bygge meg opp igjen fra det mørket stedet jeg var. Allikevel er det så utrolig mye som jeg angrer på. Jeg har utelukkende negative minner og erfaringer fra ungdomstiden og tidlig voksenliv, i stedet for å oppleve masse gode opplevelser som man kan tenke tilbake på. Selv om det er i fortiden så sitter det godt i meg enda. Og jeg har måtte jobbe knallhardt i mange år for å komme dit jeg er nå.

Tanker som ofte kverner i hodet mitt:
- I dagens status-styrte samfunn så må jeg skjule at jeg er venneløs, for det gjør at jeg er en dårligere kandidat til å få meg venner. Jeg later som jeg har venner, selv for kjæresten, rett å slett fordi jeg er redd for hva det kan føre til hvis andre vet det. Da vet alle at jeg er en «taper». Og det som er irriterende er at jeg i dag klarer meg fint i sosiale sammenhenger. Men å knytte meg til andre sliter jeg med. Jeg føler en skam. Og en stor ensomhet.
- Tenk hvor få som kommer i begravelsen min, det er flaut.
- Jeg er egentlig veldig ressurssterk, men har blitt så veldig begrenset av mine valg og de giftige menneskene som har sirkulert rundt meg.
- Jeg skulle ha opplevd så utrolig mye mer her i livet mitt, som nevnt tidligere. (Gøy med venner, damer, fotballopplevelser, russetiden, etc.)
- Hvordan skal det gå med framtiden min som venneløs?
- Jeg er for avhengig av kjæresten min, hun stopper ensomheten min fra å ta over livet mitt helt.
- Jeg har sviktet familien min.

Kort oppsummert så er jeg veldig bitter og hevngjerrig på menneskene som har gjort meg vondt, jeg er 30 år, venneløs og ensom, kjæresten «holder meg i live», jeg kverner mye over fortiden min som jeg røyket bort i stedet for å ha en fin tid med masse opplevelser, og plages over at jeg ikke fikk ut potensialet mitt når jeg egentlig har masse ressurser.
Jeg tror oppriktig at hvis jeg hadde hatt gode venner i dag så hadde en del av problemene vært løst. Jeg vil føle vennskap og tilhørighet, men innser at det er et ekstremt vanskelig mål å realisere, og det blir vel vanskeligere jo mer tid som går. Uten gode venner tror jeg det er vanskelig å føle seg lykkelig.

Tanker?

 

[AnonymBruker]

2 timer siden, JiggleBilly skrev:

I dag er jeg 30 år, og jeg føler på en sterk ensomhet og en slags sorg som føles umulig å bearbeide.
Min historie:

 

Jeg hadde den perfekte oppveksten, og de første 15 årene av livet mitt var fantastiske. Jeg var glad, hadde masse energi og livet gikk på skinner. Jeg hadde en ressurssterk familie som støttet meg, et stort sosialt nettverk med gode venner, og jeg var populær blant damene. Jeg ble spådd en lysende framtid innenfor idrett og musikk, og jeg gjorde det svært godt på skolen. Alt lå til rette for at jeg skulle ha en strålende tid framover.

 

På ungdomsskolen gjorde jeg mange dårlige valg, og havnet i feil miljø. Fra å være en «ordentlig» gutt ble jeg sakte men sikkert en del av de «kule» gutta som røyket, brøt loven, og ga totalt blaffen i skolen. Dette eskalerte da jeg allerede i 9. klasse startet å røyke hasj sammen med kompisene mine. Jeg var da 15 år gammel. I starten var det bare moro, og tiden etter røykingen var fylt med latterkramper. Etter hvert gikk det ut av kontroll.
Vi begynte å spille dataspill, og jeg var mindre og mindre på skolen. Dagene besto av mye spilling og røyking, og drikking i helgene. Jeg reflekterte ikke noe over måten jeg levde livet mitt på, og tenkte heller ikke på potensielle konsekvenser.

 

Nå gikk jeg i 10. klasse. Omgangskretsen min var nå utelukkende mennesker som hadde falt ut av samfunnet, og drev med kriminelle aktiviteter som hasjrøyking og hærverk. Hovedmålet for dagene deres var å få tak i rus. Disse menneskene var på ingen måte mennesker som jeg passet sammen med eller som jeg følte meg vel sammen med. Det var dårlige mennesker som kun brydde seg om seg selv, og behandlet andre mennesker dårlig, inkludert meg. Jeg følte meg mobbet. Jeg innså at dette ikke var gode venner av meg, og tok derfor mer og mer avstand fra mange av disse «vennene», uten at jeg klarte å kutte de 100%.
Jeg var tilnærmet aldri på skolen, da jeg heller satt hjemme foran pc skjermen og spilte dataspill i kombinasjon med hasjrøyking. Jeg begynte å forstå hva jeg hadde gjort, men visste ikke hvordan jeg skulle snu dette. Jeg gikk fra å være en «vinner» til å bli en «taper» på relativt kort tid. Jeg hadde det vondt, og jeg isolerte meg mer og mer på «gutterommet». Jeg skaffet hasj, jeg røyket hasj, og jeg spilte dataspill. Og jeg kranglet mye hjemme med foreldrene. Dagene gikk. Ukene gikk. Månedene gikk. Årene gikk.

 

Jeg søkte meg inn på yrkesfag på vgs med særskilt vurdering, ettersom jeg ikke hadde vært på skolen i 10. klasse, og store deler av 9. klasse. Det var vanskelig å komme helt ut av det dårlige miljøet, og både røykingen og isoleringen fortsatte. Jeg forsøkte å være noe på skolen, men jeg hadde utviklet sosial angst, i tillegg til depresjon. Den «enkle» løsningen var derfor å tilbringe mye tid foran pcen på rommet hjemme, og «røyke bort» følelsene. Røykingen gjorde det umiddelbart litt bedre, og deretter mye verre. Depresjonen og angsten utviklet seg over tid, og jeg fikk etter hvert sterk sosial angst.
Jeg datt ut av vgs, og unngikk andre mennesker så ofte jeg kunne. Dermed ble jeg understimulert på sosiale områder, i en veldig kritisk alder. Det hadde også en svært negativ effekt på mitt forhold til andre mennesker, altså relasjoner. Den helhetlige utviklingen min som menneske stoppet på en måte helt i de årene. Det er sånn det føles i hvert fall.

 

Jeg var nå 19-20 år, og langt nede psykisk. Hvordan skulle jeg klare å snu dette og få styr på livet mitt? Jeg satt meg et mål om å få studiekompetanse, slik at jeg kunne søke meg til høyere utdanning i en annen by. Jeg ville studere idrett. Veien dit var lang. For å klare det så måtte jeg kutte de giftige menneskene som nå var mine «venner». Menneskene som bare brøt meg ned, i stedet for å bygge meg opp, slik som gode venner gjør. Jeg ble også mobbet av flere, og jeg opplevde det naturligvis som svært tungt. Det førte til at jeg var nødt til å tilbringe mye tid alene. Jeg ville heller være helt alene, enn å være med dårlige mennesker som verken bryr seg om meg eller respekterer meg, og som behandler meg dårlig. Jeg reduserte også hasjrøykingen veldig, men jeg klarte ikke å slutte helt. Det hadde jo en kortvarig umiddelbar effekt, som «skrudde av» de vonde følelsene mine slik at jeg kunne rømme fra virkeligheten for en liten stund. Jobben med å få styr på livet mitt var i gang. Men jeg var langt nede psykisk, og følte meg helt alene og veldig ensom. Jeg måtte finne noe mening i tilværelsen i tillegg til skole, og jeg hadde som nevnt falt ut sosialt. Redningen min ble trening. Jeg startet med systematisk styrketrening og løping, og hadde en drøm om å komme tilbake til fotballen igjen. Jeg visualiserte ofte gode opplevelser fra fotballspillingen før jeg var 15, og dette fungerte som en sterk indre motivasjon for meg. Jeg skulle komme meg tilbake dit. Treningen påvirket psyken min svært positivt, og jeg følte at jeg gjorde noe meningsfullt i livet, for første gang på 5 år. Uten treningen så tror jeg ikke at hadde jeg ikke klart å komme videre. Det var nøkkelen for å forbedre min sterke sosiale angst, og også for depresjonen. Jeg måtte bygge opp selvbildet og selvoppfatningen min, og der gjorde treningen underverker.  
Jeg gjennomførte 90-95% av vgs som privatist, inkludert allmenn påbygging. Det ble en vane å gjøre alt alene. Jeg leste og gikk opp til tentamen/eksamen, fag etter fag. Og jeg trente mye. Jeg røyket gradvis mindre og mindre hasj. Da jeg var 21 år gammel hadde jeg nådd målet mitt og fått studiekompetanse. Jeg sluttet også å røyke hasj.
Tiden fra jeg var 15-22 er et stort sort hull som jeg husker svært lite av. Hvis du spør meg om jeg husker en eneste positiv opplevelse fra den tiden så er svaret mitt nei. Jeg har utelukkende dårlige minner fra ungdomstiden.

 

Jeg søkte meg inn på idrett på en høgskole i en by som var 3-4 timer unna, for å finne meg et nytt miljø og «starte på nytt». Da jeg var 22 år gammel startet jeg å studere. Jeg var klar for nye eventyr, men hadde mange varige men. Jeg hadde fortsatt sosial angst, prestasjonsangst og depresjoner, selv om treningen hadde gjort det bedre. Jeg hadde et veldig dårlig selvbilde, lav selvtillit og ettersom jeg var såpass mye isolert i kombinasjon med hasjrøyking i 6-7 år i en kritisk tid der hjernen er under utvikling, var jeg svært utrygg i sosiale sammenhenger. Jeg «manglet» 6-7 år med ulik stimulering på mange områder, og jeg følte meg utenfor og ensom. Jeg var svært skeptisk til andre mennesker, og hadde vanskeligheter med å knytte meg til andre, noe jeg fortsatt sliter med i dag, etter å ha hatt så mange negative opplevelser på det området. Min erfaring var at mennesker stort sett er drittsekker som vil deg vondt.
Etter knallhard jobbing der hver eneste dag var en kamp mot meg selv så gjennomførte jeg til slutt en bachelorgrad + videreutdanning, men har under hele min studieperiode unngått sosiale sammenhenger så ofte så mulig. Noe har det jo blitt, men alt for lite. Jeg føler at mine psykiske lidelser har begrenset meg så utrolig mye i gjennom livet. Det er så mye som jeg ikke fikk opplevd, og jeg har problemer med å knytte gode relasjoner med andre mennesker. Jeg har aldri opplevd et godt vennskap., og det kjenner jeg veldig på.

 

For 2 år siden fant jeg tonen med en hyggelig jente på jobben. Vi ble kjærester og er i dag forlovet. Hun har vært utrolig bra for meg, og styrket meg på mange områder. Jeg har gradvis bygget opp mitt selvbilde og selvtillit sammen med henne, og i dag er jeg på mitt aller beste siden jeg var 15 år. Jeg har utdannelse, jobb og en flott kjæreste. Likevel er jeg svært ensom, og føler lite glede i livet. Venner er et stort savn. Det er et grunnleggende behov for å oppleve velvære, i hvert fall for meg. Å ha kjæreste hjelper, men jeg føler meg svært avhengig av henne. Hver eneste dag tenker jeg tilbake i tid på valgene mine i ungdomstiden og hvordan det kunne få så enorme konsekvenser. Jeg aner ikke hva motivasjonen for valgene mine var, jeg hadde jo alt. Jeg savner å føle glede i livet, jeg føler liksom ingenting. Jeg er bare helt flat.

 

Jeg har mange bekjente, men ingen gode venner. Jeg klarer meg fint i sosiale sammenhenger i dag, men jeg sliter med å knytte nære bånd til andre. Kjæresten er unntaket. Jeg kjenner på det at jeg begynner å bli eldre, og tenker at det bare kommer til å bli vanskeligere å finne seg sin «flokk». Jeg fant ikke min «flokk» tidligere i livet, da jeg heller brukte mye tid sammen med dårlige mennesker som jeg ikke passet sammen med. Og jeg aner ikke hvordan jeg skal håndtere dette. De gamle «vennene» tar kontakt en gang i blant, men jeg vil ikke ha noe med dem å gjøre. De er ikke klar over hvor mye de har ødelagt for meg. Jeg velger heller å være alene enn å være med dårlige venner. Såpass har jeg lært. Jeg er svært bitter på disse menneskene, og unner de ingenting i livet. Jeg blir oppriktig glad av at de ikke lykkes.

 

Jeg føler på en slags sorg hele tiden. Jeg skulle ha opplevd mye mer i mine beste år. Jeg har røyket bort hele min ungdomstid og vært sammen med dårlige mennesker, i stedet for å ha det gøy med gode mennesker, gode venner. Jeg har følt på hvordan det er å gå fra høy status til lav status, så jeg har opplevd det fallet der. I dag er jeg et sted på midten der. På en måte så burde jeg vel være fornøyd med å bygge meg opp igjen fra det mørket stedet jeg var. Allikevel er det så utrolig mye som jeg angrer på. Jeg har utelukkende negative minner og erfaringer fra ungdomstiden og tidlig voksenliv, i stedet for å oppleve masse gode opplevelser som man kan tenke tilbake på. Selv om det er i fortiden så sitter det godt i meg enda. Og jeg har måtte jobbe knallhardt i mange år for å komme dit jeg er nå.

 

Tanker som ofte kverner i hodet mitt:
- I dagens status-styrte samfunn så må jeg skjule at jeg er venneløs, for det gjør at jeg er en dårligere kandidat til å få meg venner. Jeg later som jeg har venner, selv for kjæresten, rett å slett fordi jeg er redd for hva det kan føre til hvis andre vet det. Da vet alle at jeg er en «taper». Og det som er irriterende er at jeg i dag klarer meg fint i sosiale sammenhenger. Men å knytte meg til andre sliter jeg med. Jeg føler en skam. Og en stor ensomhet.
- Tenk hvor få som kommer i begravelsen min, det er flaut.
- Jeg er egentlig veldig ressurssterk, men har blitt så veldig begrenset av mine valg og de giftige menneskene som har sirkulert rundt meg.
- Jeg skulle ha opplevd så utrolig mye mer her i livet mitt, som nevnt tidligere. (Gøy med venner, damer, fotballopplevelser, russetiden, etc.)
- Hvordan skal det gå med framtiden min som venneløs?
- Jeg er for avhengig av kjæresten min, hun stopper ensomheten min fra å ta over livet mitt helt.
- Jeg har sviktet familien min.

 

Kort oppsummert så er jeg veldig bitter og hevngjerrig på menneskene som har gjort meg vondt, jeg er 30 år, venneløs og ensom, kjæresten «holder meg i live», jeg kverner mye over fortiden min som jeg røyket bort i stedet for å ha en fin tid med masse opplevelser, og plages over at jeg ikke fikk ut potensialet mitt når jeg egentlig har masse ressurser.
Jeg tror oppriktig at hvis jeg hadde hatt gode venner i dag så hadde en del av problemene vært løst. Jeg vil føle vennskap og tilhørighet, men innser at det er et ekstremt vanskelig mål å realisere, og det blir vel vanskeligere jo mer tid som går. Uten gode venner tror jeg det er vanskelig å føle seg lykkelig.

 

Tanker?

 

 

Sånn som du tviholder på bitterheten din så er det ikke rart du skyver folk unna med en passiv aggressiv utstråling..

Gi slipp.. Ønsk dem godt, det er ikke dems feil at du tok dårlige valg. Skulle de ha tenk det om deg? At du er skyld i at de ble mislykket?

Hvordan oppfører kjæresten din seg rundt deg? Hvordan er hennes hverdag, nettverk osv?

Anonymkode: 80b8e...ff4

[AnonymBruker]

Du lever i fortiden, du vi aldri komme videre om du ikke lar det slippe.

Listen din med  tanker som kverner:

Du sammenligner deg med andre, skal være som andre. Bli likt, dette er helt vanlig. Den største feilen mennesket gjør, du må rett og slett drite i hva andre synes om deg. Du skal leve ditt liv, ikke andre sitt liv. Jo mer tid du bruker på å bryte deg ned, jo verre blir livet ditt. Man kan leve et flott liv uten nære venner, mange har jo bare sin partner som du har. Vær glad for det du har, se fremover. Aldri tilbake, det får du ikke gjort noe med.

Det er mange voksne i dag uten nære venner, sett pris på bekjentskapene du har. Ønsker du noe mer  kan du oppsøke aktiviteter du liker å kanskje møte noen der. Men er ikke lett å få noen nye nære, det blir så feil å tvinge mennesker sammen også. Når 2 mennesker finner hverandre er det jo pga det var naturlig. Ikke tvunget.

 

"Det er ingen andre enn du selv som bestemmer hva du tenker, mener og gjør."

"Et sikkert tegn på menneskelig modenhet er evnen til også å kunne ta hensyn til seg selv, kjenne egne ønsker og behov, tørre å være tydelig og si sin egen mening."

 

Anbefaler deg en bok som heter Livet er et usikkert prosjekt: https://www.pax.no/livet-er-et-usikkert-prosjekt.5602413-331609.html

Anonymkode: 7a08e...a9f

[AnonymBruker]

Synes du er UTROLIG sterk og flink som har klart å orde opp i livet ditt på den måten!  

Det er ikke mange rusavhengige som klarer det, men det gjorde du. Du har tilogmed fått deg en god kjæreste som bryr seg, etter slik jeg har forstått. 

Forstår at oppi alt dette «kaoset» er det lett å fokusere på det negative. Men, tenk hvor sterk du har vært som har bygd deg selv opp, det er det ikke mange som hadde klart!  

Du var kun et lite barn (ungdom) når du startet med rus, og jeg synes du kan «skylde» på det, om det kan gi deg fred? 

Du har et laaangt liv igjen og det er enda ikke forsent å gjøre «alt du gikk glipp av». Du kan jo ikke være russ feks, men se på det som en del av straffen for at du har røyket noe ulovelig, hehe neida. 

 

Anonymkode: 07da9...84b