Når følte dere at dere "mistet" barna?

[AnonymBruker]

Jenten min er 5 år og skal begynne på skolen til høsten. Hun er nå blitt veldig opptatt av venner og aktiviteter, så hun er omtrent ikke hjemme med oss lengre. Synes det er så trist, men er jo bare slik livet er.. Vi som er foreldre er ikke lengre viktige, annet enn til matlaging, klær og leke innkjøp. 

Flere som er litt triste når barna sakte men sikkert glir ut av armene på dere? 

Anonymkode: 809e9...ca6

[AnonymBruker]

5år og aldri hjemme? 

Anonymkode: 2ae79...446

[Forundret..]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jenten min er 5 år og skal begynne på skolen til høsten. Hun er nå blitt veldig opptatt av venner og aktiviteter, så hun er omtrent ikke hjemme med oss lengre. Synes det er så trist, men er jo bare slik livet er.. Vi som er foreldre er ikke lengre viktige, annet enn til matlaging, klær og leke innkjøp. 

Flere som er litt triste når barna sakte men sikkert glir ut av armene på dere? 

Anonymkode: 809e9...ca6

Har ei på samme alder men her så bytter vi på hvor ungene er. 

Hvorfor ber du henne ikke om å holde seg mer hjemme og inkluderer vennene hennes? 

[AnonymBruker]

Nei. Dette kjenner jeg meg overhodet ikke igjen i. Har en 8-og 11-åring, og 11-åringen har jo ditt eget liv, men trenger meg i aller høyeste grad til veldig mye mer enn mat og leker. 

Man kan jo bli litt trist hvis man setter seg ned og bare nitenke på at en dag flytter de, men stort sett går da tiden med til p oppfylle deres behov, ikke bare for mat, men nærhet, læring, samtaler og kos. Det tar sa ikke slutt ved skolestart!

(sikker på at du ikke glemte et tall, og det er 15-åringen som begynner på videregående internatskole til høsten?)

Anonymkode: d6351...06e

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

5år og aldri hjemme? 

Anonymkode: 2ae79...446

Hjemme etter barnehage da. Men hun blir liksom ikke glad for å komme hjem. Vil ikke fortelle noe om dagen sin i barnehagen og utrolig veslevoksen. Elsker denne jenta overalt på jord, men barna forandrer seg veldig med tiden 

Anonymkode: 809e9...ca6

[AnonymBruker]

Ussj, får nesten vondt i mammahjertet av overskriften. Barna er nærmest alt, forguder dem. Men kjenner litt på dette nå for 12 åringen. Jeg er en kjærlighetsfull mamma som gjerne gir en klem og nuss på kinnet i hytt og pine, men nå er det blitt litt sånn, mamma da, hva er det du driver med. Men nattaklemmen får jeg enda da. 

Anonymkode: f79a8...8a1

[AnonymBruker]

Jeg er ikke forelder, men har jobbet lenge i barnehage og skole, og fått et nært forhold til mange barn. Så dette blir en litt annen innfallsvinkel enn dere andre.

Min erfaring er at barna blir veldig selvstendige fra 4.-5.klasse. De leker ikke på samme måte som før, står og "henger" i friminuttene og er mye på mobilen. Jeg syns mye av barnesjarmen forsvinner da, og det er trist. De er jo tross alt bare 9 og 10 år gamle. Skal sies at jeg pr.dags dato får "ta-fart-og-hoppe-i-armene-klem" av en 5.klassing hver gang hun ser meg i gangene❤️Sånt er koslig, men det er mye mindre av det når de blir så store.

Frem til og med 3.klasse hopper barna i sølepytter, leker med bøtter og spade, de faller og får skrubbsår på knærne og trenger plaster og omsorg. Som voksen blir man de store heltene for barna i denne aldersgruppa.

Selv om det ikke er mine barn får jeg (patetisk nok) et stikk i magen når jeg ser hvordan de vokser til og forandrer seg. En naturlig utvikling selvsagt, men som nostalgiker blir det også litt leit.

Anonymkode: ba317...b94

[AnonymBruker]

5 år er veldig tidlig for henne å være så Jevnalderorientert.  Har en på samme alder, som elsker å være hjemme, og helst vil være akkurat som Mamma og Pappa. ❤️ Men vi har jobbet veldig bevisst mot JAO siden hn var baby da, og kommer til å fortsette å prøve å unngå dette. 

Tidlig, langvarig institusjonaliserong av barn forårsaker JAO, og det blir bare verre av alt dette fokuset på "venner" hele tiden. Ekte venner kan man ikke få før frontal cortex er bedre utviklet.

Anonymkode: 9cc0f...9db

[AnonymBruker]

Ops, glemte linken:

 

Anonymkode: 9cc0f...9db

[AnonymBruker]

Jeg har en 5 åring og jeg føler på ingen måte jeg mister han! Han er bare 5 år❤️Når han kommer hjem fra barnehagen elsker han å leke gjemsel med meg og lillesøster, tegne, se film, sparke fotball i hagen etc. Venner er jo viktig de, men etter barnehagen har han fått sosialisert seg masse og er klar for familiekos når han kommer hjem ❤️ Tror ikke det er veldig vanlig at foreldre føler de mister barna sine ved 5 års alder altså..Håper ikke det! 

Anonymkode: 28f91...138

[AnonymBruker]

Det høres nesten ut som om du beskriver en 14-åring. En 14-åring oppfører seg slik og det er helt normalt.

Men, en 5-åring kan og bør settes grenser for. Det er dere som bestemmer når det er nok, ikke hun. 

Jeg har selv en veldig sosial 8-åring som gjerne kunne vært borte hos venner stort sett hele tiden. Men, hun trenger ro og hvile og hun trenger å lande, så vi må sette litt grenser. Vi ønsker jo også å tilbringe tid sammen som en familie.

Anonymkode: ad705...0cf

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

5 år er veldig tidlig for henne å være så Jevnalderorientert.  Har en på samme alder, som elsker å være hjemme, og helst vil være akkurat som Mamma og Pappa. ❤️ Men vi har jobbet veldig bevisst mot JAO siden hn var baby da, og kommer til å fortsette å prøve å unngå dette. 

Tidlig, langvarig institusjonaliserong av barn forårsaker JAO, og det blir bare verre av alt dette fokuset på "venner" hele tiden. Ekte venner kan man ikke få før frontal cortex er bedre utviklet.

Anonymkode: 9cc0f...9db

JAO??

Anonymkode: 60651...e01

[AnonymBruker]

At 5-åringen knapt er hjemme, høres jo helt vilt ut. Mange barn i den alderen kan jo knapt tørke seg i rumpa selv. Bare sånn for å sette ting i perspektiv. 

Anonymkode: 9928e...e77

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

JAO??

Anonymkode: 60651...e01

JevnAlderOrientering 

Foredraget jeg postet forklarer detaljene.

Anonymkode: 9cc0f...9db

[AnonymBruker]

Jeg kjenner igjen denne tråden, det har vært postet en lignende i fjor høst. Det har også vært postet en veldig lik tråd som «Flere med slike døtre» i fjor høst. Tror det er et gjenganger troll ute og går som kjeder vettet av seg. 

Anonymkode: a5890...56c

[Vera Vinge]

Det hørtes veldig spesielt ut. En 5-åring trenger da ikke å være så mye borte fra hjemmet. Det er dere voksne som bestemmer, og jeg ville lagt opp til mer hjemmetid framover. Ja, de blir mer selvstendige med alderen og opptatt av venner, men foreldrene er fortsatt kjempeviktige, spesielt for en på 5! 

Jeg har en 1. klassing og en som begynner på skolen neste år igjen, og er bevisst å ikke hive meg på racet om å ha mest mulig fritidsaktiviteter. De leker også med venner hele dagen i bhg og skole/Sfo, så jeg syns ikke det er noe must at de må være sammen med venner på ettermiddagen hele tiden i tillegg. Alt til sin tid, tenker jeg, de er fortsatt små og trenger å roe ned uten for mye planer mange ettermiddager. 

[Ulrikke]

Jeg føler det enda ikke sånn med min 13-åring, men jeg er forberedt på at jeg kommer til å se henne mindre og mindre etter hvert.

Hadde hun vært 5 er det mulig jeg hadde følt det som deg, men det er jo fint hvis hun er mye ute i gata og leker med venner feks! Det kommer jo litt an på hva "standarden" er, hvor mye som er "for lite" for deg å se henne....

Men nå som hun er 13 vet jeg at det er den veien det går, jeg hadde blitt mer bekymret om hun bare satt hjemme alene! Målet mitt er jo at hun skal bli en selvstendig, fornuftig, sosial og omtenksom person, og da trenger hun å omgås andre enn bare oss her hjemme! Men som sagt, hadde hun vært 5 ville jeg nok tenkt over om det var jeg som lagde et for stort problem ut av det, eller om hun faktisk VAR mye borte. I sistnevnte tilfelle ville jeg lagt tilrette for at hun og venner var mer hjemme hos oss.

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke forelder, men har jobbet lenge i barnehage og skole, og fått et nært forhold til mange barn. Så dette blir en litt annen innfallsvinkel enn dere andre.

Min erfaring er at barna blir veldig selvstendige fra 4.-5.klasse. De leker ikke på samme måte som før, står og "henger" i friminuttene og er mye på mobilen. Jeg syns mye av barnesjarmen forsvinner da, og det er trist. De er jo tross alt bare 9 og 10 år gamle. Skal sies at jeg pr.dags dato får "ta-fart-og-hoppe-i-armene-klem" av en 5.klassing hver gang hun ser meg i gangene❤️Sånt er koslig, men det er mye mindre av det når de blir så store.

Frem til og med 3.klasse hopper barna i sølepytter, leker med bøtter og spade, de faller og får skrubbsår på knærne og trenger plaster og omsorg. Som voksen blir man de store heltene for barna i denne aldersgruppa.

Selv om det ikke er mine barn får jeg (patetisk nok) et stikk i magen når jeg ser hvordan de vokser til og forandrer seg. En naturlig utvikling selvsagt, men som nostalgiker blir det også litt leit.

Anonymkode: ba317...b94

Ikke kall det patetisk! Det er voksne som deg vi trenger i barnehage og skole. Voksne som oppriktig bryr seg om hvert eneste barn de får mellom hendene, som tar med seg hjertet inn i jobben og viser reell omsorg. Det er voksne som deg som er med på å skape trygghet for barn og foreldre når vi må slippe våre kjæreste små først i barnehagen og så på skolen. Vær stolt av at du gjør en så god jobb med relasjonsbygging at ungene ikke glemmer deg!

Anonymkode: fac7d...4db

[AnonymBruker]

Jeg begynner å føle det nå og min eldste er 14 år. Venner tar mye plass og mine meninger er bare dumme. 

 

Anonymkode: 87a6d...298

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke forelder, men har jobbet lenge i barnehage og skole, og fått et nært forhold til mange barn. Så dette blir en litt annen innfallsvinkel enn dere andre.

Min erfaring er at barna blir veldig selvstendige fra 4.-5.klasse. De leker ikke på samme måte som før, står og "henger" i friminuttene og er mye på mobilen. Jeg syns mye av barnesjarmen forsvinner da, og det er trist. De er jo tross alt bare 9 og 10 år gamle. Skal sies at jeg pr.dags dato får "ta-fart-og-hoppe-i-armene-klem" av en 5.klassing hver gang hun ser meg i gangene❤️Sånt er koslig, men det er mye mindre av det når de blir så store.

Frem til og med 3.klasse hopper barna i sølepytter, leker med bøtter og spade, de faller og får skrubbsår på knærne og trenger plaster og omsorg. Som voksen blir man de store heltene for barna i denne aldersgruppa.

Selv om det ikke er mine barn får jeg (patetisk nok) et stikk i magen når jeg ser hvordan de vokser til og forandrer seg. En naturlig utvikling selvsagt, men som nostalgiker blir det også litt leit.

Anonymkode: ba317...b94

Åh, jeg er så glad for at min femteklassing har fått en ny lærer, som holdt et ektefølt og oppriktig innlegg på første foreldremøtet om hvor glad han var for å være sammen med og bli kjent med og lære bort til akkurat denne aldersgruppen (10-11 år) som var nettopp de aller mest sjarmerende i sin «mellomperiode», og minte oss strengt om at vi som foreldre måtte sette pris på dem, akkurat slik de er, lære av dem og hjelpe dem med sine opp-og nedturer og ikke vente på at de skulle bli større og flinkere, eller klage over at de ikke var som før. Jeg gråt nesten. Og han har vist i praksis også at han mener det.  Han får alle klemmer og betroelser og de leker som bare det i hans timer, og friminuttene med, samtidig som leksene har endret seg fra: «skriv ned dette» til «hva syns du om dette?»

Det er noe uendelig trist og usunt å sørge over barns utvikling. Å ha en fireåring for alltid, det må være det verste (bare spør dem som har det pga sykdom/funksjonshemming). 

Anonymkode: d6351...06e