Klarer psykologer å nå inn til "håpløse folk"?

[AnonymBruker]

Min far har lenge vært nede og har nylig startet hos psykolog etter flere måneders ventetid, men med ukentlige samtaler hos DPS. Men jeg er sterkt redd for at han ikke er mottagelig for hjelp, og at han kanskje bare vil bruke timene til å syte og klage, ikke vil ta til seg råd, og kanskje til og med kan bli sint og irritert på psykologen om han får "feil svar". For å si det så ærlig som jeg kan si det, så er han en sur, gretten gammel gubbe som peker på hele verden rundt seg, men nekter å se sin egen rolle i situasjonen han har havnet i.

Han virker ikke motivert til å snu noe, til å forsøke å bryte ut av vonde sirkler, virker ikke å ha innstillingen om å bli frisk, peker ut medisinene som potensiell kilde til at han føler seg elendig, og bruker hele tiden folk rundt seg til å klage og syte. Det virker som at han tror at hvis han klager lenge nok og forteller hvor jævlig alt er, så skal noen bare stille opp og ordne problemene for ham. Han håper folk hele tiden skal sympatisere med ham. Han ønsker en "quick fix" på alt mulig som egentlig er totalt urealistisk, og bebreider folk rundt ham for å f.eks. ikke besøke ham. Han er deprimert, og både jeg og andre rundt ham har lenge hatt forståelse for dette og derfor vært ekstra tålmodig. Har derfor latt han få lov til å "tømme dritten sin" litt, kommet på besøk litt mot viljen, latt han få ting litt som han vil (komme på besøk til meg, overnatte, osv for å vise at vi er tilstede)

Men nå er jeg og mange andre møkklei. Jeg har prøvd å si til ham at ting begynner å bli slitsomt, og at han på et tidspunkt må endre innstilling fra "stakkars meg" til "jeg skal bli frisk og gjøre en innsats, ta til meg råd som blir gitt". At han faktisk må gjøre en innsats SELV, og at ikke andre kan gjøre noe for ham. Vi har lenge forsøkt å gi ham råd, komme med innspill, men han blir irritert. "Slutt nå, det er nok nå!" er et svar han gjerne kan gi om han ikke får det svaret han "vil" høre, men når jeg gir ham svaret han "trenger" å høre. Andre ganger kan det virke som at han lytter, men senere forstår man at han ikke har tatt et eneste ord innover seg.

Så til spørsmålet: Finnes det hjelp for slike mennesker, eller er det slik at noen er så fastlåst at selv ikke den beste psykolog kunne ha hjulpet?

Anonymkode: 8caaf...c72

[AnonymBruker]

Det kan jo være at psykologen har bein i nesa, og at han klikker godt med din far. Det kan også være at han opplever noe som får han til å lære. Men det er ikke alltid lett for sånne gamle sure gubber å lære

Anonymkode: 97f5a...770

[AnonymBruker]

Jeg tror det finnes håp, om den psykologen klarer å nå aaaaakkurat det inni han som er "ødelagt". For noe er det jo. På en eller annen måte så ble han den han ble. Og om hun klarer å se han for den han var og er og får han til å få selvinnsikt, så er det håp. 

Anonymkode: 26454...d9f

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Jeg tror det finnes håp, om den psykologen klarer å nå aaaaakkurat det inni han som er "ødelagt". For noe er det jo. På en eller annen måte så ble han den han ble. Og om hun klarer å se han for den han var og er og får han til å få selvinnsikt, så er det håp. 

Anonymkode: 26454...d9f

Meg igjen. 

Men han må gjøre noe selv, ja. Det er bare det at dét ikke nødvendigvis er det første stedet. Man kan ikke gjøre noe med noe man ikke ser problemet med. Så psykologen har en morsom oppgave der... Og faren din har en lang vei å gå etter at han oppdager seg selv i et realistisk lys. 

Anonymkode: 26454...d9f

[AnonymBruker]

Kusina mi er psykolog, og jeg har vært i behandling selv av og på i snart 10 år. Noe jeg har hørt om og om igjen er at det ikke er vits å prøve å hjelpe noen som nekter å hjelpe seg selv. 

Da jeg var tenåring og ble henvist til psykolog for første gang, så ga jeg absolutt ingenting av meg selv. Jeg bare satt der og tenkte hvor bortkasta alt dette er. Hva søren hjelper det å snakke om følelsene mine? Så jeg ble droppet. Flere ganger. Fordi jeg ikke gadd å gjøre en innsats. 

For noen år siden så bestemte jeg meg for å prøve psykolog igjen, for jeg var fast bestemt på å bli bedre og villig til å gjøre en innsats. Og da funket det. Idag er jeg nærmest symtomfri og går ikke på medisiner lenger. 

Så nei, det er ikke mulig å hjelpe noen som ikke vil ha hjelp. Men det er ikke nødvendigvis slik at faren din alltid vil være sånn. Kanskje han bare må møte veggen ordentlig for å innse at han virkelig ikke order å ha det sånn lenger. 

 

Anonymkode: 0752a...8d0

[AnonymBruker]

Jeg er veldig spent på hvordan han vil takle det, og om han ønsker å hjelpe seg selv. Problemet er at han har selektive ører som hører det han ønsker å høre. Kan bli irritert hvis folk sier noe annet.

Han sier blant annet at han mistrives i huset og ønsker å flytte. Jeg og flere rundt ham har sagt at han bør vente med å ta slike avgjørelser til han er ordentlig frisk. Men jeg har en tante som har sagt "ja, det kan jo hende det er litt vonde minner fra tidligere igjen i huset som gjør at du ikke får fred". Da er denne ene beskjeden han velger å lytte til, siden den støtter hans egen oppfatning.

Han oppfatter innspill/konstruktiv kritikk som angrep. Også der han kanskje kan ta tak i problemer fordi han innerst inne føler at han gjør feil/ikke strekker til, mistenker jeg at han modifiserer sannheten litt før han forteller denne for å unngå å måtte svelge realiteten. For han tåler ikke å høre det.

Uff, det må da være ufattelig slitsomt for psykologer og annet helsepersonell å jobbe med folk som ikke ønsker det bedre for seg selv. Når et hvert forsøk på å forsøke å hjelpe og tilrettelegge bare blir ødelagt fordi de ikke gjennomfører den ene lille tingen som skal til.. Kommer tilbake uke etter uke med de samme problemene, enda løsningen er foreslått..

Anonymkode: 8caaf...c72

[AnonymBruker]

Er man ikke villig til å forandre seg er det sjeldent håp. Det er jo bare personen som kan gjøre noe med seg selv, hvis ikke så er vi tilbake på tiden med lobotomering o.l.

Anonymkode: 98cc7...cf6

[AnonymBruker]

Jeg var ikke så ekstrem, men jeg ønsket i mange år at andre skulle fikse meg. Det var ikke min skyld, så andre skulle reparere meg. Jeg ble sint og aggressiv når behandlere sa seg uenig. I dag er jeg et helt annet menneske. Så ja, det er håp, men det tok som sagt år.

Anonymkode: 1c464...e29

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Jeg tror ingen mennesker er håpløse i utgangspunktet. Noen mennesker kan være vanskelige å endre; ikke alltid fordi de ikke vil, men fordi de ikke klarer det. 

Noen kan gjerne ønske å følge rådene, men ikke ha den kognitive kapasiteten til å huske dem eller forstå hvordan man skal ta dem i bruk. 

Å bli frisk fra en psykisk lidelse kan ta lang tid. Alle vet som regel HVA som må gjøres. HVORDAN man gjør det er dog enda vanskeligere å finne svar på.