Alltid utenfor, tror ikke det er håp.

[AnonymBruker]

Skal prøve å gjøre det kort. Jeg har fått diagnosen Asperger i en alder av 27 og det kan nok forklare en del, men det finnes dessverre ingen kur mot det. Jeg klarer ikke se meg som et likeverdig menneske. Hjernen min er liksom ikke fullt uviklet, isåfall utvikler den seg mye senere enn normale. Derfor også dårlig kjemi? Føler alltid mine jevnaldrede er eldre enn meg og skjønner mer mens jeg er det voksne barnet!  

Jeg kan få bra start, men alltid dabber interessen av og jeg er tredje hjul på vogna. Får heller aldri noen "savner deg" meldinger og vlir fort glemt. Samme gjelder menn... menn får interesse for meg, dette kan jeg kanskje takke litt meg selv for, da jeg blir lunken i responsen til dem så de går videre i stedet... men han jeg liker er veldig til å gi av seg selv. Jeg blir lei meg når jeg ser at han kommenterer bildene til andre, og særlig når det er til venninner/kvinner, men aldri til meg. Skulle ikke forundre meg om han snart har kjæreste og jeg blir nok en gang sittende utenfor forbi aspergersen kom i veien. 

Det ender alltid med st jeg ikke har noen igjen, og det er så flaut! Først flytter jeg fra den helsikkes lille bygda jeg er fra, men ikke så langt da det bare er videregående. Har venner i ei uke så dabber det av. Så begynner jeg å gjemme meg fordi det er flaut å alltid være alene. Så flytter jeg så labgt unna jeg kan og fullfører der. Får noen venner der da....men denne venninnen skal alltid ha med seg ei i tillegg. Så flytter jeg til Oslo og har liksom ingen på fritiden. Mange etablerer familie og blir opptatt med sitt og jeg blir sliten av å engasjere meg i andres liv..så da er det bedre å ikke spørre om treff. Såååå prøver keg meg utenlands og får venner, men jeg får ikke samme tette bånd som de. Utlendinger er jo enda mer sosiale enn oss nordmenn igjen, så jeg må gi ekstremt sv meg selv. Men så begynner folk å unfollower og slutte å like bildene mine, og det er så flaut. Bekreftes hele tiden at jeg liksom er et null.. 

Anonymkode: 035b6...044

[AnonymBruker]

Nå må du ta deg sammen og komme deg ut av offerrollen! Det er bare en diagnose du ER ikke diagnosen din! 

Anonymkode: 24f9e...ccc

[AnonymBruker]

Føler med deg. Jeg har ikke selv fått denne diagnosen, selv om jeg har tenkt tanken mange ganger. Har gjennom hele livet tenkt at det vil bli bedre etter hvert, men det blir bare verre :(. Jeg er snill og omtenksom, og prøver veldig hardt for å fungere på god måte i relasjoner. Prøver å tenke gjennom hva jeg har gjort feil, og korrigere meg, men det hjelper ikke. Jeg kan se at andre nesten ikke trenger å gjøre en innsats en gang, men er likevel omsvermet av vennegjenger. Føler meg usynlig. Nå er jeg nesten 40, og har vel innsett at det må være noe skikkelig feil med meg som jeg aldri kommer til å få svar på hva er. Siden du er så ung, hva med å melde deg inn i noe du kan ha interesse av? Kanskje få deg ett nettverk på den måten? 

Anonymkode: 456ca...54c

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Nå må du ta deg sammen og komme deg ut av offerrollen! Det er bare en diagnose du ER ikke diagnosen din! 

Anonymkode: 24f9e...ccc

Skjerp deg. Om du ønsker å si noe så får du si det på en skikkelig måte, spesielt når det er klart at vedkommende du snakker til ikke har det bra. 

Anonymkode: f6cae...4b1

[Bonito]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå må du ta deg sammen og komme deg ut av offerrollen! Det er bare en diagnose du ER ikke diagnosen din! 

Anonymkode: 24f9e...ccc

Litt unødvendig kanskje? 🙄 Nei, man ER ingen diagnose, men det er ikke dermed sagt at det er enkelt å leve med den diagnosen man har. Lykke til TS 😊

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skjerp deg. Om du ønsker å si noe så får du si det på en skikkelig måte, spesielt når det er klart at vedkommende du snakker til ikke har det bra. 

Anonymkode: f6cae...4b1

Det er "in" å kalle folk offer nå til dags...

Anonymkode: 035b6...044

[AnonymBruker]

3 timer siden, Bonito skrev:

Litt unødvendig kanskje? 🙄 Nei, man ER ingen diagnose, men det er ikke dermed sagt at det er enkelt å leve med den diagnosen man har. Lykke til TS 😊

Takk, men jeg føler faktisk at jeg er diagnosen, for noen av de som vet om det, som er nær familie maser så innmari om den! Om at jeg skal skrive et langt innlegg på facebook og liksom starte en blogg om hvordan det er å leve med as! Jeg har sett på andre, også på youtube som står frem med diagnosen, og det er ikke akkurat oppløftende. Er sikkert folk jeg har snakket med i virkeligheten som har det men som jeg ikke merket det på, men de er ofte veldig monotone...altså man blir ikke interessert i hva de snakker om fordi de høres ut som roboter, de kan ha en smule spesiell kleesstil og noen virker nesten litt barnslige. 

 

Anonymkode: 035b6...044

[AnonymBruker]

Du kan glemme den diagnosen din, den er bare tull. Ingen har asperger. Alle kan lære seg det sosial spillet, som stort sett er spill. Overfladisk stort sett.

Anonymkode: 9ff7e...74b