Hva er det verste folk har sagt om kropp/vekt/mat til deg som barn som har påvirket deg senere?

[AnonymBruker]

Jeg håper dette kan være en brainstorming.

Som barn var jeg litt over snittet tjukk. Jeg var ikke overvektig på noen skalaer, og var fysisk aktiv. Og det ble hele tiden en greie i familiesammenheng. Når vi hadde slektninger på besøk kunne jeg for eksempel oppleve at de fikk servert kveldsmat, men jeg fikk ikke. For jeg hadde "ikke godt av det". En av foreldrene mine kunne få raseriutbrudd knyttet til spisingen min. En gang fikk jeg beskjed av en annen slektning at andre i familien hadde baksnakket meg, og vekten min, da jeg ikke var der. 

I tillegg var det _alltid_ en sak hvor mye eller lite jeg spiste. Om jeg ikke forsynte meg noe særlig for eksempel ved en middag kom det umiddelbart et spørsmål om jeg slanket meg, om jeg ikke likte maten og om jeg tenkte på de som tross alt hadde brukt mye tid på å lage middag. Om jeg forsynte meg mye, var det "jaja... så mye poteter og saus ja.... enda mer dessert ja...". Jeg hadde (i mange tilfeller med rette) et overhengende inntrykk av at alle observerte veldig nøye hva jeg spiste, og fikk en sterk tilknytning av skam til måltidene. 

Hva som var verst kanskje? Da jeg ble "gammel nok" til å forsvare meg, så stoppet det nærmest over natten. Kanskje ble de bedre mennesker etter hvert. Enten det, eller så likte de bare å kritisere folk som ikke ville eller turte ta igjen  

Det gikk jo som det måtte gå. Jeg hadde store komplekser for kroppen min i hele oppveksten, selv om jeg ser helt normal ut på alle bilder når jeg ser tilbake på det.  Jeg begynte å spise selv helt vanlig mat i skjul fordi jeg skammet meg fordi jeg var redd at alle skulle tenke at "se nå spiser tjukka enda mer". I tjueårene gikk jeg mange runder med både tvangspreget trening og spising. Jeg kjenner at jeg fortsatt skammer meg når folk kommenterer maten min, selv om jeg ikke har noen grunn til det, fordi det sender meg rett tilbake til der jeg var da.

Jeg er utrolig redd for å gjenta disse tabbene med egne barn.

Derfor spør jeg helt enkelt: 

Hva har folk sagt/gjort mot deg når det gjelder kropp, helse, mat, trening som senere som gjorde sterkt inntrykk på deg? Hva var verst? Hva var eventuelt ikke problematisk?

Anonymkode: 96524...b78

[AnonymBruker]

Problemet mitt var at da jeg var liten var det generelt så mye krangling mellom foreldrene mine og dårlig stemning ved matbordet at jeg er veldig lite glad i å spise. Straks det blir stress og ufred mister jeg matlysten. Jeg kan gå hele dagen uten mat og spise max en gang i døgnet.

Anonymkode: e1fb6...677

[AnonymBruker]

Huff så fælt. Sender det en klem. 

Her var det motsatt. 

Hos meg ble det alltid påpekt hvor tynn jeg var, og at jeg måtte spise mer. Folk dro alltid konklusjonen om at jeg var tynn fordi jeg spsite for lite. Jeg spiste masse, mer enn venner, men har vel bare ekstem høy forbrenning. Det er veldig slitsomt å hele tiden få høre at kroppen ikkke er normal, og det førte til at jeg følte meg stygg og utenfor i samfunnet. Den dag i dag kjenner jeg det knyter seg i magen når folk kommenterer kroppen min. Føler meg lite feminin og beinrangel.

Anonymkode: 6f5a1...ccb

[Gjest O.G.]

Jeg ble hele tiden sammenlignet med et søskenbarn av meg på samme alder som hele tiden var så himla mye likere enn meg. Det ble ikke slutt på det før ut i tenårene og bestemora vår ble streng i stemmen når hun snakket til denne mora til dette søskenbarnet når hun nevnte at søskenbarnet mitt hadde større pupper enn meg (Æg trur d e nåkk no, Lillan). 

[AnonymBruker]

Ble som 13 åring på leirskole mobbet for at jeg stakk ut tunga da jeg gapte over middagen av en i klassen. Er i dag 46 å har fortsatt komplekser å spise med andre folk til stedet. Både familie og ukjente folk ut. Spesielt ut. Liker best å spise alene.

Anonymkode: e1cf4...574

[Gjest AthenaRavenLuna]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Huff så fælt. Sender det en klem. 

Her var det motsatt. 

Hos meg ble det alltid påpekt hvor tynn jeg var, og at jeg måtte spise mer. Folk dro alltid konklusjonen om at jeg var tynn fordi jeg spsite for lite. Jeg spiste masse, mer enn venner, men har vel bare ekstem høy forbrenning. Det er veldig slitsomt å hele tiden få høre at kroppen ikkke er normal, og det førte til at jeg følte meg stygg og utenfor i samfunnet. Den dag i dag kjenner jeg det knyter seg i magen når folk kommenterer kroppen min. Føler meg lite feminin og beinrangel.

Anonymkode: 6f5a1...ccb

Skulle tro jeg hadde skrevet dette, for sånn hadde jeg det også gikk i for store klær for å skjule kroppen. Men er bedre i dag, er ikke fult så tynn som jeg var da jeg var yngre. Men det plager forsatt.

Det som er så merkelig, er at det er greit å si at noen er tynne, men å si noen er tykke er fy, fy. Det er sårende uansett.

[AnonymBruker]

Jeg var tynn, særlig som tenåring. Fikk alltid kommentarer at jeg måtte passe meg for vinden for å ikke blåse avgårde, om å være forsiktig for å ikke knekke i to og at jeg måtte være syk. Fikk også høre, etterhvert som jeg kom i tenårene at bare homofile eller pedofile kom til å bli tent på meg, at ingen vanlige gutter ville like meg fordi jeg ikke hadde pupper eller rumpe.

Har fortsatt ikke pupper, og hadde faktisk en gang booket meg til operasjon, men ble kansellert på grunn av sykdom. Skulle egentlig booke på nytt, men ombestemte meg og tenkte at jeg heller vil finne noen som liker meg for den jeg er, på tross av manglende bryster. Og så fant jeg plutselig en mann som liker meg for den jeg er, så jeg er fornøyd nå. Men kommentarene gikk virkelig inn på meg.

Anonymkode: 33436...913

[AnonymBruker]

Jeg var litt lubben som liten. Fikk høre at feite mennesker ikke ble høye, så da jeg selv ble lav så påvirket det meg enormt. Trodde det var min egen skyld at jeg ble lav.

Anonymkode: a06a1...1d4

[AnonymBruker]

Der verste for meg er at moren min hadde foreldre som snakket til henne og kommenterte maten hennes, slik som mange her opplevde. Jeg vokste opp med en mor steike redd for å bli feit, hun snakket ALDRI om meg om maten jeg spiste, oppmuntret alltid til å spise godt og nyte maten, men hun selv spiste sjeldent med oss. Hun klaget på kroppen, klaget på fettet, prøvde ene metoden etter den andre, gledet seg til å bli slank.

Med så mye fokus på å være tynn spant jeg rett ut i spiseforstyrrelser som ung og ble vel aldri helt kvitt det. Nå er jeg 35, moren min 70, og stresser fortsatt med å slanke seg. 

Anonymkode: ba0d2...c02

[AnonymBruker]

Ikke kropp/mat, men mormoren min nevnte gjerne at jeg var blek og lurte på om jeg var syk, hvis jeg gikk uten rouge på.. var nesten det første hun forferdet kommenterte de gangene hun så meg uten rouge (hun sminket seg aldri selv, og visste ikke at det var derfor jeg så blek ut, så det var ikke sagt for å trykke meg ned).

Anonymkode: b8ac9...009

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ikke kropp/mat, men mormoren min nevnte gjerne at jeg var blek og lurte på om jeg var syk, hvis jeg gikk uten rouge på.. var nesten det første hun forferdet kommenterte de gangene hun så meg uten rouge (hun sminket seg aldri selv, og visste ikke at det var derfor jeg så blek ut, så det var ikke sagt for å trykke meg ned).

Anonymkode: b8ac9...009

Glemte å si hvordan det påvirker meg i dag... jeg er 33 år og viser meg aldri helt uten sminke, ikke engang for samboeren min.

Anonymkode: b8ac9...009

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg håper dette kan være en brainstorming.

Som barn var jeg litt over snittet tjukk. Jeg var ikke overvektig på noen skalaer, og var fysisk aktiv. Og det ble hele tiden en greie i familiesammenheng. Når vi hadde slektninger på besøk kunne jeg for eksempel oppleve at de fikk servert kveldsmat, men jeg fikk ikke. For jeg hadde "ikke godt av det". En av foreldrene mine kunne få raseriutbrudd knyttet til spisingen min. En gang fikk jeg beskjed av en annen slektning at andre i familien hadde baksnakket meg, og vekten min, da jeg ikke var der. 

I tillegg var det _alltid_ en sak hvor mye eller lite jeg spiste. Om jeg ikke forsynte meg noe særlig for eksempel ved en middag kom det umiddelbart et spørsmål om jeg slanket meg, om jeg ikke likte maten og om jeg tenkte på de som tross alt hadde brukt mye tid på å lage middag. Om jeg forsynte meg mye, var det "jaja... så mye poteter og saus ja.... enda mer dessert ja...". Jeg hadde (i mange tilfeller med rette) et overhengende inntrykk av at alle observerte veldig nøye hva jeg spiste, og fikk en sterk tilknytning av skam til måltidene. 

Hva som var verst kanskje? Da jeg ble "gammel nok" til å forsvare meg, så stoppet det nærmest over natten. Kanskje ble de bedre mennesker etter hvert. Enten det, eller så likte de bare å kritisere folk som ikke ville eller turte ta igjen  

Det gikk jo som det måtte gå. Jeg hadde store komplekser for kroppen min i hele oppveksten, selv om jeg ser helt normal ut på alle bilder når jeg ser tilbake på det.  Jeg begynte å spise selv helt vanlig mat i skjul fordi jeg skammet meg fordi jeg var redd at alle skulle tenke at "se nå spiser tjukka enda mer". I tjueårene gikk jeg mange runder med både tvangspreget trening og spising. Jeg kjenner at jeg fortsatt skammer meg når folk kommenterer maten min, selv om jeg ikke har noen grunn til det, fordi det sender meg rett tilbake til der jeg var da.

Jeg er utrolig redd for å gjenta disse tabbene med egne barn.

Derfor spør jeg helt enkelt: 

Hva har folk sagt/gjort mot deg når det gjelder kropp, helse, mat, trening som senere som gjorde sterkt inntrykk på deg? Hva var verst? Hva var eventuelt ikke problematisk?

Anonymkode: 96524...b78

Får tårer i øynene av å lese dette. Er akkurat slik jeg har hatt det, deilig å få satt ord på det. Tusen takk ❤️ 

Anonymkode: 2653d...bef

[Emmelise]

Jeg var megatynn som barn og ungdom. Jeg spiste jeg, men siden jeg var så tynn så ble jeg hele tiden oppmuntret til å spise mer og mer. Så når forbrenning og alt dette stabiliserte seg i en voksen alder så betyr det selvsagt at man ikke kan fortsette å spise like mye som før.

Jeg har fått orden på matinntaket til normale nivåer og alt det der, men jeg sliter stadig med å kunne se meg i speilet. Jeg syntes ikke det var pent da jeg var radmager, men jeg syntes ikke det er pent nå heller fordi man ikke er superslank. Det var enklere da jeg var tynn. Misforstå meg rett, jeg er ikke overvektig, jeg er faktisk normalvektig slik det er nå. Men jeg sliter med det å håndtere det dessverre.

I tillegg drev jeg med ridning da jeg var barn og siden jeg var så liten og mager fikk jeg beskjed av en ridelærer at jeg burde "spise mer havregrøt så jeg fikk mer styrke og kjøtt på bena". Det endte med at jeg spiste havregrøt som morgenmat hver. jævla. dag. i over et år. Uten at det gjorde noe selvsagt. Havregrøt har havnet på listen over mat jeg ikke lenger klarer å spise.

[Clefable]

Jeg kommer alltid til å huske 10-årsdagen min. Tante kommenterte at jeg var blitt så lubben da jeg spiste stykke nummer 2 av kake. Jeg husker veldig godt det var første gang jeg kastet opp etter å ha spist, og begynnelsen på bulimi (og senere depresjon) som varte fra jeg var 10 til 23. 

Jeg har ikke fått så mange fæle kommentarer opp gjennom årene (det har selvsagt vært noe, både av kjente og av fremmede), men den ene jeg husker godt var også den som forandret hvordan livet mitt ble. Ungdomsårene ble ødelagt på grunn av usikkerheten som ble plantet i meg. 

[AnonymBruker]

Fikk kommentarer om nesa som var stor på ungdomsskolen. Fortsatt komplekser 13 år senere. For den ER stor.

Hadde jeg vært tjukk feks kunne jeg kledd det bort. Nesa kan jeg ikke skjule. Har prøvd å "sminke den mindre" men det går ikke.

Faktisk angrer jeg skikkelig på at jeg ikke opererte meg når jeg var 19-20 og ikke hadde så mye utgifter som det jeg har nå... 

Jeg var ikke tøff nok den gangen fordi det ikke er/var sosialt akseptert å operere. Jeg hadde fått for mange kommentarer. Jeg var redd for hva familie og venner ville si. 

Nå driter jeg lodrett i hva andre sier, men har huslån, regninger og barn jeg må bruke pengene mine på. Vinner jeg i lotto blir det rett på Aleris og meisle ned faenskapet for godt. 🙄

 

Anonymkode: 6efc9...fea

[AnonymBruker]

Jeg fikk kommentarer på alt jeg spiste. Jeg tror jeg var helt normalvektig som barn og ville bare spise i fred, men min mor mente jeg var for tynn, så absolutt alt jeg forsynte meg med skulle kommenteres på en eller annen måte. Og da jeg kom i tenårene, ble det kommentert at jeg begynte å få bryster, også dette ble kommentert, gjerne foran gjester. Da jeg ble eldre, fikk former og gikk opp i vekt, ble det kommentert til andre, men på en slik måte at jeg fikk høre det.

Det har sikkert ikke vært vondt ment, men denne overfokuseringen på hva jeg spiste gjorde meg ukomfortabel med å spise i andres nærvær og ville helst ikke at andre skulle se når jeg spiste. Det har tatt mange tiår for meg å komme til der jeg er i dag, dvs. først nå føler jeg at jeg har et normalt forhold til mat, trener, spiser alminnelig sunn mat samtidig som jeg kan unne meg noen utskeielser uten å bry meg om hva andre tenker. 

 

Anonymkode: 822ef...852

[AnonymBruker]

Har vært gjennom noe av det samme som deg TS, og har nå barn. Mitt råd er: Aldri snakk stygt om din egen eller andres kropp/utseende. Hvis barnet begynner med kommentarer om den og den er "feit" eller whatever, si at kropper er forskjellige og at det ikke er det som er viktig.

 

Hold fokus på hva man kan utrette og gjøre med kroppen, idrett eller andre former for mestring. La ungene ha et naturlig forhold til mat. Begrunnelsen for å spise sunt er ikke "holde vekten", men at det er viktig at kroppen får den næringen den trenger. På lørdag er det lov til å kose seg. 

Anonymkode: d7675...045

[Million]

Jeg fikk alltid slengt kommentarer etter meg og vekten min, jeg også, men det var motsatt hos meg: jeg var for tynn. Radmager, rett og slett. Var sånn fra jeg var liten. Har alltid spist det jeg vil, og det har aldri vært noen spiseforstyrrelser i bildet.

En nabo og en gruppe folk sto utenfor der vi bodde en gang og snakket, og så skulle den voksne karen ha det morsomt på min bekostning. Så han slang ut av seg, at "Du Hanne, du kan ikke spise ertesuppe, for da ser du ut som et perlekjede etterpå!" Alle lo av meg og synes han var så morsom. Jeg synes det var ydmykende. Jeg var vel kanskje 7-8 år da.

Dette er bare en av tusenvis av kommentarer jeg fikk på vekten min opp gjennom livet. Har ikke tall på alle som har sendt meg granskende, mistenksomme blikk og trodd at de har funnet sannheten og spør:"Har du anorexia?" Eller folk på jobb for eksempel, en kollega som sto i heisen sammen med meg, kunne bare slenge ut av seg "Herregud, Hanne, du er virkelig mager, altså!" Og samme kollegaen gjentok dette flere ganger i løpet av årene. En gang ble jeg så lei og forbannet, så jeg glefset tilbake at jeg var drittlei av å høre det, og at hun nå hadde sagt det nok ganger til meg! Hun ble kjempeoverrasket, og hadde aldri trodd jeg ble irritert over "å få høre det". 

Folk tror jo at tynne mennesker fritt kan kommenteres og kritiseres i det vide og brede, de skal liksom bare finne seg i alle kommentarer.

Som da jeg hadde vært gravid, og fikk en baby. Som tynn har man jo gjerne veldig små pupper også, men puppene mine dugde til det de skulle; de produserte nok melk til å fullamme babyen de første månedene. Tok med meg babyen på jobb-besøk en gang, for å vise barnet til kolleger osv. Når jeg sitter der, blir barnet sultent, så jeg gjemmer meg litt unna i en krok og ammer. Står noen kolleger rundt meg, og så presterer ene kjerringa (50+ år) å rope ut så alle hørte det: "Kan DU amme med de små puppene der!!?? Det går vel ikke an?" Det var så pinlig og flaut! Jeg ble rasende inni meg. Hvem faen sier sånt til noen???

Nei, jeg vet ikke hvilken kommentar jeg egentlig skal synes minst om. Har fått tusenvis i løpet av livet. Folk kritiserer tynne mennesker uten å skjemmes og det virker som om hver eneste en av de som kommenterer, tror at DE er de første som oppdaget at jeg var tynn!? Som om jeg ikke visste det eller hadde speil, liksom.

Nå er jeg ikke tynn lenger da, det endret seg da jeg kom i 40-årene. Nå er jeg innenfor normalvekt, men med litt ekstra rundt midjen. Ingen kommenterer vekt lenger, bortsett fra faren min. Han synes nå jeg er for tjukk...

 

Endret 20. mars 2019 av Million

[AnonymBruker]

På barneskolen fikk jeg høre fra de andre barna at jeg var rar. På ungdomsskolen fikk jeg høre fra de andre ungdommene at jeg var stygg og dum. På videregående mente lærerne at jeg var dum. Som voksen sliter jeg med angst og alkoholmisbruk..

Anonymkode: 1ff9a...67d

[AnonymBruker]

Ja, det har påvirket meg mye men har lært litt etter litt å ignorere de tankene. 

Føles feil å si foreldrene mine smittet spiseproblematikken deres på meg, men på en måte stemmer det jo. 

Husker jeg alltid har vært overvektig. Det startet litt etter at faren min ble pensjonert i en veldig tidlig alder, og han spiste mer for underholdning enn for å ha mat fordi han var arbeidsledig en liten stund. Han la på seg mye, og de få årene vi bodde sammen kunne jeg finne meg i å snike meg inn på kjøkkenet med han midt på natta og spise noe godt mens moren min sov. Da var jeg kanskje 4 år? Husker det såvidt. 

Da de skilte seg og jeg flyttet med moren min, var det stopp på det. Jeg kunne spise noe mat og hun kommenterte hvor mye jeg måtte trene for å forbrenne det av meg. Vel, husker hun sa «om det blir penger igjen kan du kjøpe deg noe digg» siden det var ferie og jeg pleide å handle for henne mens hun var på jobb. Så ble et wienerbrød, hadde spart den til etter middag. Da jeg spiste den opp, så hun lenge på meg før hun sa jeg måtte ha løpt flere timer for å forbrenne det jeg nettopp spiste. Jeg burde ha skammet meg, og etterpå foreslo hun at jeg skulle sulte i en uke. Vi hadde det også sånn at jeg måtte ringe henne og spørre om jeg kunne ha et eple eller noe mens hun ikke var hjemme.

Det endte mer at jeg begynte å spise i smug. Tok med mat og gjemte på rommet så jeg kunne spise det der og slippe kommentarene hennes. Jeg ble flau av å spise foran andre, så jeg gikk sulten på skolen og andre sosiale sammenheng fordi folk gjorde narr av spisinga og vekta mi da og. Med engang jeg kom hjem kunne jeg proppe i meg alt jeg kunne før moren min kom fra jobb - jeg stjal til og med penger fra en skål på kjøkkenet og kjøpte sjokolademelk og kaker fordi det var alt som trøstet meg. 

Så begynte jeg å spy opp maten min og trente plutselig hver dag. Jeg gikk ned i vekt - 20 kg. Mangler fortsatt 10 kg til idealvekta. 

Nå er jeg bedre, men har fortsatt de tankene selv i 20 årene at når jeg spiser en sjokolade - hvor mye må jeg trene for å forbrenne dette? Burde jeg kaste opp middagen min for å gjøre opp for det?

Anonymkode: 22651...f57