Mistet omsorgen. Hva nå?

[AnonymBruker]

Jeg får ikke sove.

Etter over et år i heten ligger sakkyndigrapporten nå på bordet. Han sier det ikke er noe galt med omsorgsevnen min på nåværende tidspunkt, men at jeg har noen personlighetstrekk (borderline diagnose- type mild) og sårbarheter psykisk som han mener kan påvirke barnet negativt. Dette, sammen med en noe bedre materiell standard hos far (han har hus, jeg bor i to-roms leilighet og at far bor i barnets skolekrets) gjør at han anbefaler fast bosted hos far, og noe mindre samvær for meg. Barnet er 8 år, og ønsker å ha det som før. Advokaten min mener vi bør gå for et forlik på 40/60 i hans favør. 

Det jeg spør om er hvordan jeg skal takle dette. 

Jeg føler skam. Jeg føler meg mislykket som mor og dermed menneske. En del av meg har lyst til å flykte fra alt, men jeg skjønner jo at det er viktigere enn noen å holde stand. Det er vanskelig. Jeg kan ikke noe for å føle at jeg har tapt og han har vunnet. Hvordan jobber jeg meg ut av det? 

Jeg føler at det er urettferdig. Jeg oppsøkte helsevesenet fordi jeg hadde det vanskelig for tre år siden. Jeg fortalte åpent om diagnosen som ble stilt til barnefar fordi vi fortsatt hadde en god relasjon. Til psykologen åpnet jeg den innerste grinden, og nå som jeg ble stevnet for retten ble jeg tvunget til å blottlegge alt for å ikke fremstille det som jeg skjulte noe. Det ble brukt mot meg. Jeg er såret. Jeg har mistet tillitt til systemet og føler jeg ikke kan stole på noen. Hva skal jeg gjøre med det?

Jeg føler at jeg har sviktet barnet mitt. Sakkyndig sår tvil ift om hun faktisk mener at hun vil ha samme samværsordning som før, men jeg VET at det er det hun ønsker. Det gjør vondt at det nå blir annerledes, og det er ingenting jeg kan gjøre med det. 

Jeg føler sorg, sinne, angst, nederlag.

Hjelp meg. 

 

Anonymkode: 8debb...087

[AnonymBruker]

Jeg har dessverre ingenting å komme med annet enn å sende deg en klem 

Anonymkode: 81a51...a91

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at det er vanskelig, samtidig har du jo ikke mistet omsorgen alle den tid du får ha samvær. Du får en samværsordning lik det mange har. Og dersom du blir friskere eller andre faktorer endrer seg så kan sikkert saken vurderes på nytt. Du må forsøke å tenke på at det viktigste er at barnet har det bra, og at det er barnets beste som skal stå i fokus. Slik du beskriver det høres det ut som om det er slik sakkyndige også har tenkt. Sykdom kan påvirke barn negativt, det virker ikke helt som du forstår. Du bør heller konsekntrere deg om behandling og om å jobbe for å bli den beste moren di kan være når du har barnet ditt, fremfor å svære sur og hatefull fordi ting ikke har gått din vei. Husk at det er barnets beste som skal være i fokus. 

Anonymkode: e7390...b03

[AnonymBruker]

Så lenge faren er kompatibel vil jeg aksepterer 40/60 til han. Å kjemme i mott gjør det bere være for barnet og forholdet til faren. Svelg stoltheten og heller revurdere når litt tid har gåt 

Anonymkode: b2dc6...eb5

[Gjest BearMama]

Men ser du ikke selv at psyken din kan påvirke barnet negativt? 

Barn plukker opp sånt selv om du prøver å skjule det. Vokste selv opp med psykisk syk mor og når hun hadde dårlige perioder var jeg usikker, redd og opplevelsen farget meg gjennom hele barndommen og ut i voksenlivet. Hun så ikke selv at hun påvirket meg ekstremt negativt. 

Barn trenger trygghet og stabilitet. Det er ikke noe galt i å ha mindre leilighet eller ikke ha så mange materielle goder så lenge barnet føler seg trygg og ivaretatt. Men psykisk sykdom kan gjøre stor forskjell på barnets trygghet. 

Jeg ville snudd på tankegangen. En god omsorgsperson og mor gjør som du gjorde. Oppsøker hjelp slik at du kan jobbe med deg selv og finne lykke å, indre ro og få kontroll på de psykiske problemene. Bruk denne tiden til nettopp det. Ta kontroll på livet ditt. Jobb med de utfordringen du har og vit at barna dine har det bra hos far i prosessen. 

Du har jo heller ikke mistet omsorgen. Du har bare fått delt samvær i en annen prosentfordeling som ofte er slik fedre får. 

Rett deg heller opp i ryggen og jobb med deg selv og vit at det du gjorde var til ditt egen og barnas beste. Det skal du bære med stolthet. Med tiden og mer terapi så er det ikke umulig at du får mer samvær. Det er mange med din diagnose som har full omsorg, men da må de ha kontroll på det og det får de med hjelp.

 

[AnonymBruker]

Du har jo ikke mistet omsorgen. Dette er overdramatisering. Idéen er nå en 60/40-fordeling, noe som ikke er spesielt uvanlig. At far her får den lille overvekten er ikke vesentlig. Det viktigste er at barnet har to velfungerende hjem og foreldre som samarbeider til tross for at de ikke bor sammen. 

Her er det viktig å se på hva barnet får mest nytte av. Dette er ikke et svik eller en kamp mot deg personlig. 

Anonymkode: d3a98...52d

[Rosmarin(ert)]

Tittelen på dette innlegget er et hån mot de som faktisk mister omsorg for barnet sitt.

[AnonymBruker]

Du har jo på ingen måte mistet omsorgen for barnet ditt!! Slik du har skrevet tittelen, fremstår det som om at du er en person som over hodet ikke får ha samvær alene med ditt barn. Tittelen er direkte misvisende. 

 

Vi på Kvinneguiden kan ikke hjelpe deg med dette. Har du en advokat, slik som du skriver, så sett din lit til vedkommende!

 

Har du bordeline, slik som du skriver, så synes jeg du må være takknemlig om du får 40 % ansvar for ditt barn. Barn trenger stabilitet. Hadde jeg vært forelderen på den andre siden, så hadde jeg kjempet for å få mer enn 60% aleneomsorg for barnet mitt, hvis motparten hadde hatt den diagnosen. Beklager. 

Anonymkode: 875a9...3e6

[AnonymBruker]

Jeg tenker du kan ha god nytte av psykolog for å få hjelp til å sortere tanker og følelser. Selvsagt er det vondt og vanskelig at psykisk sykdom skal påvirke hvor mye du får ha barnet ditt! Å føle seg mislykket er helt naturlig i din situasjon. 

Samtidig kan diagnosen din påvirke hvordan du får til å håndtere følelsene dine. Jeg tror det er viktig for barnet ditt at du får hjelp til å håndtere hele situasjonen på en god måte, slik at du kan fortsette å være en god mor og ha et godt samarbeid med far. Det vinner dere alle på.

Når det gjelder samværsfordeling, vil jeg anbefale deg å lytte til advokaten. Unngå så langt det lar seg gjøre å skape en stor og opprivende konflikt mellom deg og far - en konflikt mellom dere vil gjøre dere alle til tapere. Ikke minst barnet, som vil stå mellom en mor det ønsker å være sammen med, og en far som føler han må sette ned foten. 

Anonymkode: aba87...cd0

[Thyra]

Da jeg leste overskriften trodde jeg at barnevernet hadde hentet barnet og plassert det i fosterhjem. Du har ikke mister omsorgen. Du er i samme situasjon som veldig mange andre foreldre, spesielt fedre, etter samlivsbrudd. Å ha barnet mindre enn 50 % betyr ikke at man er mislykket! Jeg skjønner du ønsker det hadde vært annerledes. Men forsøk å gled deg over det du har, og gjør det beste ut av den tiden du har med barnet, i stedet for å være bitter over det du ikke har. Denne ordningen trenger heller ikke å være for alltid. 

Prøv å tenk at de sakkyndige har prøvd å finne den beste ordningen for barnet, og at foreldres psykiske helse faktisk kan påvirke barnet, framfor å tenke at de har brukt ting "mot deg". Skjønner det er vanskelig. 

Endret 20. mars 2019 av Thyra

[AnonymBruker]

Trist lesning. Det er dessverre evig dette som går igjen med å oppsøke hjelp i psykiatrien. Det blir brukt mot en senere. Er ikke som du er en verre mor, etter at du oppsøkte hjelp og jeg regner med du har vært 100% mor i barnets mest krevende år. Merkelig at din morsevne skulle bli akutt foringet av at du søkte psykolog-hjelp..

Du har ellers rett på evaluering av 2 behandlere. Ettersom de kaster emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse etter nesten alle som spaserer inn på et psykologkontor for tiden, er det mulig at det er en idé å bruke den muligheten og få en annen behandlers syn på ting. 

Anonymkode: c441d...1da

[AnonymBruker]

Jeg reagerer på at det faktisk ikke er noe galt med omsorgsevnen din, men at det likevel kanskje kan evt ha noe å si en annen gang. Det er hårreisende.  Spesielt fordi du har vist motivasjon til å ta tak i problemer med å oppsøke helsevesenet. 

Anonymkode: f6495...c4f

[AnonymBruker]

Ta avtalen ts og bruk tiden på å bli friskere og evt en ny større bolig. 

Anonymkode: 10922...843

[Belima]

En bør tenke over dette, jo eldre et barn blir, jo mer forstår barnet. Det kan være grunnen til at de vil at barnet skal "beskyttes" i større grad.
Hvis utfallet blir som du skriver, så er det viktig at dere som foreldre har et godt samarbeide.
Som 10922...843 skriver, prøv å finne en bolig i skolekretsen hvis du tenker på å flytte.

 

[minister-mio]

Det virker ikke som det er noen fare for at du mister omsorgen (hvorfor skriver du det i overskriften?) 

Gå for det som er anbefalt i sakkyndigvurderingen nå, så kan du jobbe med deg selv og din helse, skaffe bolig i skolekretsen for å eventuelt øke samværet. 

[AnonymBruker]

Nå må du gjøre det beste ut av det, legge vekk den holdningen om at dette er ille for barnet eller deg. Du har da slett ikke mistet omsorgen. Bruk tiden både når barnet er hos deg (40% er MYE) og når det er hos faren, til bli den friskeste og beste moren du kan være. Du har «tapt» littegrann i samværsprosentfordeling, ikke mistet omsorgen, ikke tapt noe annet, mistet ditt barn eller blitt stemplet som noe som helst. Det er ingen ting å skamme seg over. 

All dette sinne, skam, nederlag, mislykket, er ikke det følelser som er forsterket his deg pga sykdom? Skuffet forstår jeg er vanlig å føle i en slik situasjon, men du bør jobbe med at det stopper der, og se positivt på det. Kanskje blir det bra for både deg og barnet, du må i hvertfall gjøre det beste ut av det. 

Anonymkode: 79eed...706

[AnonymBruker]

TS du kan jobbe litt ekstra og spare opp penger til ny bolig, eller du kan feks hvile deg og fokusere på å bli frisk. 40% er ikke langt unna 50%. du kan sikkert også høre med mannen om du kan komme å feks lage middag til de og spise sammen med de i hans uke. hente på sfo..ta med sønnen på fritidsordning midt i uka om du har tid her og der. og så kan han gjøre det samme for deg i din uke. Dette er ikke så ille TS.

Anonymkode: 10922...843

[Thyra]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg reagerer på at det faktisk ikke er noe galt med omsorgsevnen din, men at det likevel kanskje kan evt ha noe å si en annen gang. Det er hårreisende.  Spesielt fordi du har vist motivasjon til å ta tak i problemer med å oppsøke helsevesenet. 

Anonymkode: f6495...c4f

Når det er en tvist mellom to foreldre om fordeling av omsorg etter samlivsbrudd, så trenger det ikke nødvendigvis å være "noe galt" med omsorgsevnen til den forelderen som blir tilkjent minst samvær. Det vurderes bare som den ene av partene har mest å tilby på det nåværende tidspunkt. 

Dette kan ikke sammenlignes med situasjoner der foreldre blir fratatt omsorgen for barna og barna blir plassert i beredskaps/fosterhjem. 

[AnonymBruker]

Men er ikke far en god omsorgsperson og? Og hvorfor skal ikke han ha like stor mulighet som deg til å ha barnet like mye, eller mer?

Her har ikke de vurdert deg som en dårlig omsorgsperson til barnet ditt, men far er vurdert bitte litt bedre, fordi han har det økonomiske mer på stell og bor i rett skolekrets. Du har mulighet til å ha barnet ditt 40%, det er fortsatt ganske mye. 

Anonymkode: 6e98e...cd8

[AnonymBruker]

 Snakk om å overdramatisere...                                

Anonymkode: 270fb...04b