Hvordan komme til ordet i samtaler?

[AnonymBruker]

Jeg er ofte den som sier minst når jeg er sammen med andre. Noen ganger fordi jeg rett og slett liker å bare lytte, andre ganger fordi det virker umulig å få oppmerksomheten til de andre. Jeg har ofte så mye å si og fortelle, men klarer ikke fange oppmerksomheten til folk.

På to- og tremannshånd er det sjelden problemer. Med en gang det blir litt større grupper, føler jeg meg ofte usynlig. Jeg prøver å si noe, men folk snakker så høyt og er så opptatt av seg selv/andre at jeg føler meg totalt oversett. Jeg skjønner ikke denne 'samtalekulturen'. For hver gang jeg prøver å ta ordet - og blir ignorert - i en samtale, blir jeg mer og mer stille, og gir til slutt opp. Er jeg 'desperat' rekker jeg opp hånden hvis jeg virkelig må si noe (haha), men jeg sitter jo ikke i et klasserom. Jeg sitter der og tenker at folk mangler sosiale antenner og hjerneceller, og at de er selvopptatte, elsker sin egen stemme, og tror at de er viktigere enn alle andre. Jeg har lett for å falle helt ut etter hvert og ikke klare å følge med i samtalen lenger, og har egentlig bare lyst til å dra hjem. Får av og til hodepine når det er mye bråk og kamp om å snakke, noe det oftest er. Slik har det vært bestandig, og jeg nærmer meg 30 år. Trodde det skulle bli bedre med årene, at jeg lærte meg å bli mer frempå, men jeg opplever lite fremgang.

Jeg er generelt en følsom person, og kan bli skikkelig lei meg og få en klump i magen i slike situasjoner. Jeg prøver å være bevisst og fortelle meg selv at det ikke er vondt ment. For det er sikkert ikke det. Jeg synes også at jeg kan gi et feil bilde av meg selv når jeg knapt får sagt noe, at folk tror jeg er klein og asosial - noe jeg ikke er. Da vokser bare klumpen i magen ytterligere, og selvfølelsen går rett i dass. Jeg vil jo at folk skal få et godt inntrykk av meg - det er vel helt naturlig.

Å besøke svigerfamilien er den største utfordringen min når det gjelder å komme til ordet. Jeg synes det er skikkelig vanskelig å få sagt noe når jeg er med dem - selv om jeg har vært sammen med typen i to år. Noen ganger kvier jeg meg for å være med på familiebesøk fordi jeg synes det kan bli ubehagelig. Etter så lang tid føler jeg fortsatt at de ikke helt vet hvem jeg er, hvis dere skjønner. Noe av problemet er at det blir så mye internsnakk og familiehistorier. De har så mye å snakke om hver gang. Jeg har spurt samboer rett ut om jeg er en lite interessant person som ikke har noe nyttig å si, men han forsikrer meg om at det ikke er tilfellet. Vi har snakket om dette mange ganger, og jeg har sagt til ham at det er best om han besøker familien uten meg av og til, sånn at de kan 'snakke fra seg'. Det ønsker han ikke. Han vil ha meg med hver gang, til tross for at han er fullt klar over 'problemet' mitt. Noen ganger har jeg vært så utenfor at han unnskylder seg etter besøket. Dette uten at jeg påpeker det eller lager en sak ut av det. 

I vennegjengen og sammen med søstrene mine har jeg også problemer med å få sagt noe, men det er litt lettere enn hos svigerfamilien. 

Folk sier ofte at jeg gir gode råd, og har interessante synspunkt. Så jeg tenker at det hovedsakelig må være min væremåte som er i veien - jeg klarer ikke avbryte andre, heve stemmen, eller snakke i munnen på andre, og jeg klarer ikke vise albuer. Samboer sier at jeg må bruke nettopp disse 'teknikkene', men jeg synes det rett og slett er utrolig frekt, og vil heller være stille enn å vise mangel på respekt og folkeskikk. Jeg aner egentlig ikke hvordan jeg skal lære meg å bli mer frempå uten å føle at jeg er respektløs.

I perioder dropper jeg å være sosial eller være med på besøk fordi jeg kjenner at i dag orker jeg ikke å føle meg så liten og ubetydelig. 

Er det noen som har det likt som meg og vil fortelle om hvordan dere opplever det? Noen som har råd til meg?

Anonymkode: 33357...c6e

[AnonymBruker]

Jeg har det ganske likt som deg, faktisk. Mitt råd er å ikke bry seg, å ikke gå på akkord med seg selv ( det er faktisk helt i orden å ikke bli med til svigerforeldre hver gang!) og å noen ganger bare si det du vil - når du vil det. 

Generelt sett synes jeg verden er for full av folk som bare vil høre sin egen stemme. 

Anonymkode: 2b9c6...c31

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det ganske likt som deg, faktisk. Mitt råd er å ikke bry seg, å ikke gå på akkord med seg selv ( det er faktisk helt i orden å ikke bli med til svigerforeldre hver gang!) og å noen ganger bare si det du vil - når du vil det. 

Generelt sett synes jeg verden er for full av folk som bare vil høre sin egen stemme. 

Anonymkode: 2b9c6...c31

Tusen takk ❤ Hjelper å høre at jeg ikke er helt alene. Jeg har blitt flinkere til å ikke bry meg, men noen dager føler jeg meg ganske motløs etter å ha vært på besøk hos noen.

Anonymkode: 33357...c6e

[Gammelgeir]

Kjenner meg igjen i noe av det du skriver. Særlig det at du snakker godt med to, tre men ikke mange. Jeg har jobbet med saken og tror det har bedret seg mye, men det har tatt laang tid. Det viktigste tror jeg er å først akseptere deg selv slik som du er og tenke at det ikke er noe galt med deg, snarere tvert i mot. Det betyr ikke at du ikke kan forandre litt på ting. Når dere er mange går det jo an å prate bare med sidemannen. Jeg øvde meg på å starte samtale,  på å gi meg ros når jeg fikk til bittelitt og trøst når det gikk i dass.  

[AnonymBruker]

Mannen må da kunne ta seg sammen og kunne besøke sin egen familie uten deg! Synes at han tar for lite hensyn til dine behov. Og han burde jo kunne få deg med i noen av samtalene de gangene du er med.

Anonymkode: 249d1...b4b

[AnonymBruker]

Vil foreslå å sjekke ut Human Design: https://www.humandesignamerica.com/chart

Har du øverste firkant hvit, har du det som kalles "åpen hals". Da kan det fungere å vente på å bli spurt før du sier noe. Jeg har akkurat det selv og opplever akkurat det samme, folk hører meg rett og slett ikke når jeg prøver å ta ordet. Rådet i HD er å vente til man blir spurt eller invitert før man tar ordet. Når du rekker opp hånda så kan noen spørre deg "ja, hva er det?" og da inviterer de deg til å snakke så det kan bli lettere å bli hørt, så kanskje det er grunnen til at det fungerer.
Det kan også være en annen ting i designet som gjør at man ikke blir hørt før man blir invitert og det er hvit firkant nest nederst (åpen sakral).

Anonymkode: b827f...a77

[AnonymBruker]

Jeg pleide å være den som aldri klarte å snakke i større grupper, og som lot meg bli avbrutt. Nå har jeg ingenting i mot å snakke i munnen på andre eller avbryte de. Gjør det ikke hele tida, da. Men når jeg føler at nå har de ikke sluppet meg til. Om noen avbryter meg, kan jeg fint gi beskjed om at «jeg var ikke ferdig».

Har en kompis som lar seg avbryte, og det er... på en måte litt irriterende. Om noen buser ut med en kommentar så stopper han bare helt og trekker seg tilbake. Jeg syns han bare burde fortsette. Enkelte klarer aldri å holde kjeft, man må prøve å overkjøre de litt. 

Prøv å vær litt tøffere. Ikke vær redd for å avbryte i blant, og ikke la folk avbryte deg. Fortsett å snakk selv om noen andre prøver seg. Det var du som hadde ordet, og ved å fortsette så skjønner den som avbrøt at det her godtar du ikke. Slutter du å snakke så har du jo gitt grønt lys for den andre til å snakke.

Anonymkode: b3622...624

[Gjest PaN]

Har litt av det samme som deg, men jeg klarer bare å ha samtale med en person før jeg blir helt oversett, snakket med et familie medlem for litt siden og hadde en genuin samtale helt til en annen braste forbi meg og tok over samtalen. Jeg fikk ikke fram et ord før jeg bare gav opp og gikk, men det jeg gjorde i etterkant er å ignorere familiemedlemmet helt og har null kontakt da dette ikke er første gang, føles som en liten seier for meg egentlig. 

Sier ikke at du skal gjøre som meg, men for meg funket det.