Bærer nag mot min mor. Vet ikk hvordan jeg skal tilgi.

[AnonymBruker]

Det jeg husker av min mor som liten var at hun alltid var gretten. Jeg husker at jeg som liten ikke likte min egen mor, og jeg har egentlig ingen minner med henne hvor vi lo og hadde det fint sammen. Nå som voksen kan jeg forstå det, hun var veldig stresset ettersom min far var mye borte og vi ikke hadde noe famillie i nærheten som kunne avlaste henne. Så jeg kan forstå at hun hadde det vanskelig. Så vi hadde egentlig ett dårlig forhold fra så tidlig som jeg kan huske. 

Da jeg var 10 skilltes foreldrene mine seg, og ca. to år senere fant moren min seg en ny mann. Denne mannnen var alkoholiker og ble aggressiv så snart han fikk i seg alkohol. De kjøpte raskt hus sammen, og vi (3 barn) flyttet inn med dem ettersom min far var mye borte. Jeg husker de satt oppe sammen og drakk seg full, mens jeg gjemte meg på rommet mitt. Min mor ble ikke aggressiv, men han ble og pleide å uttale seg om hva slags grusomt menneske jeg var, hvor mye han hatet meg, at han ønsket med død osv. Min mor sto aldri opp for meg.

Mine to søsken flyttet ut da de ikke orket å bo med han lengre. Jeg husker jeg lå ofte våken om natten og hørte på dem skrike til hverandre og han rope stygge ting om meg. Dette fortsattee i flere år og selvtilliten min knakk mer og mer. Dette førte til at jeg i en alder av 14 oppsøkte menn for å få bekretelse. Jeg hadde sex for første gang som 14-åring med en 29 år gammel mann. Etter det lå jeg rundt, drakk meg full, dreit i skolen og bryddde meg kun om å få den neste bekretelsen på at jeg var bra nok.. I en alder av 17 hadde jeg ligget med over 30 menn, og selvtillitten min var enda dårligere enn før. Skolen gikk det dårligere med og jeg gikk ut med kun 2-ere og 3-ere i alle fag. Det jeg lurer på er hvor var moren min mens dette pågikk? Hun var der ikke for meg.

Her sitter jeg i 30-årene, kommer meg ikke inn  på studier. Fortsatt med dårlig selvtillit, og med daglige tanker om min ungdomstid. Jeg føler jeg har fått store deler av livet ødelagt fordi min mor ikke gadd å bry seg nok da jeg trengte henne mest. Jeg blir misunnelig når jeg hører folk som kommer fra gode trygge hjem med foreldre som stillte opp. 

Stefaren min er ute av bildet den dag i dag. Hun skillte seg fra han for noen år siden, og jeg om min mor har egentlig et ganske nært forhold. I dag er hun også det man kan definere som en god mor.. Hun stiller opp og er der for meg når det trengs, men samtidig sliter hun mye med psykn etter å ha blitt nedbrutt av stefaren min og ofte føler jeg at jeg må være mor for henne som gir henne råd osv..  Selv om vi egentlig har et godt forhold i dag,  så sliter jeg sånn med å bære nag overfor henne for alle de årene hun ikke stillte opp og jeg så sårt trengte det. Jeg kjenner at jeg har et sinne og et hat ovefor henne som ikke forsvinner. Det er dype sår i sjelen min som jeg vet ikke kan repareres, og det er på grunn av henne. Jeg gir henne egntlig også skylden for hvordan livet mitt er i dag (jeg sliter med angst, har ingen utdannelse, en jobb jeg ikke liker osv.) Selv om jeg vet at man som voksen kun kan klandre seg selv for hvordan livet er blitt. 

Det er så mange ting hun ikke lærte meg, som jeg hører venner lærte av foreldrene sine som f.eks økonomi, sparing, skattegreier osv. ja, rett og slett helt dagligdagse greier som er nødvendig for å fungere i samfunnet. Hun fortalte meg alltid at skole og utdanning er viktig, men gjorde INGENTING for å se hvordan det gikk med meg på skolen. Da hun så vitnemålet mitt for noen måneder siden ble hun helt sjokkert. HUn hadde ingen anelse at jeg hadde så dårlige karakterer. 

Så hvordan kan jeg håndere denne situasjonen? Skal jeg akseptere naget jeg har mot henne eller jobbe for å få det vekk? Hvordan kan jeg snu om på livet mitt og bli fornøyd? Kan jeg få god selvtillit etter de ødeleggende ungdsomsårene? Jeg kjenner at jeg drømmer om en mamma som jeg aldri fikk. Jeg tenker stadig på hvordan livet hadde vært hvis jeg hadde hatt en god mor og bodd i et tryggt å stabilt hjem. Men, disse tankene gjør meg ingenting godt. Jeg kommer ingen vei av å tenke slik, så hvordan kan jeg gå frem nå. Hvordan kan jeg  gjøre livet mitt bedre? Jeg føler meg fanget. 

Og før noen påpeker det, ja jeg kunne ha klandret faren min, men han var der for meg når han var der. Og har alltid vært støttende og hjelpsom, men han veldig mye borte pga. jobb. Vi har derimot aldri hatt et nært forhold, og han hadde nok kunnet tatt mer ansvar, men jeg klandrer han ikke på samme måte. 

Takk for at du gadd å lese. 

Anonymkode: 9e3e4...200

[AnonymBruker]

Jeg har ikke gått i dine sko, har nok hatt det lettere enn deg da jeg bodde mesteparten av tiden min hjemme hos en god mor og stefar. Men slet selv lenge med å bære nag til min egen far. Enda jeg bare var der annenhver helg føler jeg han ga meg så utrolig mye utrygghet.

Jeg utagerte også. Som deg med sex og alkohol fra 14.årsalderen. Var så smått innom narkotika også. På ett tidspunkt ble jeg voldtatt av noen jeg trodde var venner, og det var helt forferdelig med rettssak og hele pakken. Men på en merkelig måte tror jeg det ledet til at jeg kom meg opp på beina igjen.

Da fikk jeg hjelp fra psykolog (som tok tak i hele livet mitt) og hadde en fantastisk advokat som nok engasjerte seg mye mer enn hva han måtte. Og det startet en snuoperasjon for meg. Jeg var lenge bitter på pappa fordi jeg syntes han hadde gjort så mye feil. Men psykologen min ba meg akseptere det som hadde skjedd, og å akseptere mine følelser rundt det. Men samtidig ikke dyrke dem. Når jeg kjente på bitterheten så skulle jeg tenke at "ja, sånn er det, det gjorde han", også skulle jeg for all del ikke prøve å fortrenge tankene, men bare la de flyte forbi som en sky. Betrakte den, men engasjere meg minst mulig.

Det tok lang tid, men for min del hjalp det. Jeg er ikke bitter på den pappa er i dag lenger, jeg er faktisk glad i han. Samtidig kan jeg lett si at han absolutt ikke egnet seg som far til noen barn, han var helt elendig til å gi oss omsorgen vi trengte, og min unge bror orker han ikke en gang å ha på samvær (noe som egentlig er like greit for han, selv om det kan være vanskelig for gutten å se det selv). Men han er en ganske grei pappa til voksne barn. Og dette er tanker jeg greier å tenke uten å føle på bitterhet, jeg har greid å akseptere at sånn er det, og sånn er han.

Vet ikke om dette hjelper deg på noe vis. Men min erfaring var ihvertfall at psykolog og aksept hjalp meg mye. Har du forresten vurdert voksenopplæring for å forbedre karakterene dine? Tenker hvis du ønsker å studere. Vet om mange som har gått for det, og jeg har ikke inntrykk av at en eneste en av dem angrer.

Anonymkode: b8114...772